Sang gir samhold og selvfølelse

Klokken er ti på en torsdag morgen i januar og jeg står utenfor Reut-skolen i Gonenim-området i Jerusalem. I dette nabolaget bor mange av Jerusalems fattigste, særlig eldre. Tal Atzmon fra Hadassahs kvinneprosjekt møter meg og tar meg med inn på musikkrommet på skolen. Her møter hver uke en gruppe kvinner på 60+ for å synge i kor sammen med sin korleder Debbie.

«Pust dypt inn, og ut. Løft skuldrene godt og la dem slippe. Også roterer vi den ene armen, og så den andre.» Debbie instruerer og viser. Damene følger etter og snart er hele rommet fylt av «ja – hmmmmm, ja-hmmmm» lyder. «Dette kan dere gjøre hjemme også,» sier Debbie, før vi stiller oss i ring, og gir hverandre en mini-massasje på skuldrene før vi setter oss ned. Nå er det tid for å synge.

«Kan vi synge den sangen pappaen din sendte til oss?» spør Ora. Nærheten mellom damene og deres korleder er til å ta og føle på. «Ja! Det gjør vi!» sier Debbie og setter seg ved pianoet, og stemmer an.

Dyp konsentrasjon blant kvinnene mens de synger. Foto: Rebekka Rødner

Dyp konsentrasjon blant kvinnene mens de synger. Foto: Rebekka Rødner

Hine ma tov uma naim, shevet achim gam yachad, synger de alle i kor; Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Teksten er en velkjent en, fra salme 133, men melodien er ny for meg. Det viser seg at Debbie, som er fra Argentina, nylig har vært på besøk hos sine foreldre og med seg tilbake hadde hun som gave til damene et opptak der pappaen synger denne nye melodien for damene. Selv når hun er på ferie har Debbie disse damene i tankene. Senere forteller Varda, en av koristene, meg at de aller har en helt spesiell plass i hjertet for Debbie og Tal og de som jobber i Hadassahs kvinneprosjekt: «De er helt utrolige! Vi er så glade i dem. Nylig var vi på tur sammen, og da vi dro hjem kysset vi dem og klemte vi dem og vi gråt alle sammen, fordi vi er så glade i dem og det fantastiske arbeidet de gjør for oss.»

Varda, som immigrerte til Israel fra Marokko, forteller videre at hun også deltar i en annen av Hadassahs kvinnegrupper: «Jeg driver med stavgang (Nordic walking)! Jeg har lenge hatt problemer med forkromning i ryggen, og også at nakken forsvinner ned mellom skuldrene. Siden jeg startet med stavgang, sier legen min at jeg har hatt en forbedring på 50%! Bare se hvor rett jeg sitter nå!» sier hun stolt.

Alle deltar etter beste evne. Foto: Rebekka Rødner

Alle deltar etter beste evne. Foto: Rebekka Rødner

Nærmest pianoet sitter Ora. Hun vil gjerne fortelle om hvordan hun opplever det å delta i Hadassah-aktivitetene: Jeg kom som 12-åring fra Iran, etter at situasjonen for jøder der ble uutholdelig etter frigjøringskrigen i Israel i 1948. Vi kom med kun klærne vi hadde på oss, ingen bagasje hadde vi med oss, og vi bodde i teltleir da vi kom. Hele mitt liv har jeg tatt vare på andre, først mine foreldre, så min mann og barn, siden barnebarn. Dette her, det tar meg ut av kjøkkenet og til å ta vare på meg selv. Jeg gjør gymnastikk, jeg synger, jeg knytter bånd med disse fantastiske damene. Disse damene er mine søstre. Dette er min nye familie. Jeg kan med sikkerhet si at takket være disse aktivitetene har jeg aldri nytt livet slik som jeg gjør det nå.»

Tal, koordinatoren, forteller meg at de aller fleste av disse kvinnene lever liv der de ellers aldri gjør noe som ikke er i tjeneste til familien. De tar ikke godt vare på seg selv en gang, og gjennom Hadassahs aktiviteter får de informasjon og tips om bedre ernæring, om gymnastikk, om stavgang og ikke minst et felleskap av kvinner som dem selv.

Midt i korøvelsen kommer nok en inn: «Unnskyld at jeg er forsinket! Jeg har fått et barnebarn!» sier hun, og deler ut sjokolade til damenes lykkønskninger: «Mazal tov! Mazal tov!»

Kvinnen som kom inn senest, deltar også som frivillig i Hadassah-prosjektet. Slik både får og gir hun i prosjektet. Over 600 kvinner deltar i forskjellige aktiviter gjennom Hadassah, og nå blir de også en del av dem trent opp, slik at de igjen kan gi tilbake til flere kvinner.

På denne korøvelsen lærer de en ny sang, og Debbie instruerer og viser og synger. Stadig vekk retter kvinnene på hebraisken til hverandre, eller hjelper hverandre se hva som står skrevet på tavlen. Debbie roser dem: «Flott! Fin innsats! Der sang dere fint!» sier hun, og damene soler seg i rosen.

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Før og etter endt time, gis det klemmer og det spørres om hvordan det går. Hver enkelt av damene har sitt å fortelle. De deler gleder og sorger med hverandre. Når noen ikke kommer, blir de spurt etter. Her har de en helt egen identitet. For mange er det første gang i livet. Det er en berikelse til et fattig liv, der ting som ett nytt klesplagg er en luksus. Vi avslutter timen med Shir Ha-asabim, en sang om hvordan hvert enkelt strå har sin sang, sin melodi og sin stemme. Akkurat som disse kvinnene, som nå finner sin egen stemme gjennom Hadassah-prosjektet.

Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner

Sang gir samhold og selvfølelse

Klokken er ti på en torsdag morgen i januar og jeg står utenfor Reut-skolen i Gonenim-området i Jerusalem. I dette nabolaget bor mange av Jerusalems fattigste, særlig eldre. Tal Atzmon fra Hadassahs kvinneprosjekt møter meg og tar meg med inn på musikkrommet på skolen. Her møter hver uke en gruppe kvinner på 60+ for å synge i kor sammen med sin korleder Debbie.

 

«Pust dypt inn, og ut. Løft skuldrene godt og la dem slippe. Også roterer vi den ene armen, og så den andre.» Debbie instruerer og viser. Damene følger etter og snart er hele rommet fylt av «ja – hmmmmm, ja-hmmmm» lyder. «Dette kan dere gjøre hjemme også,» sier Debbie, før vi stiller oss i ring, og gir hverandre en mini-massasje på skuldrene før vi setter oss ned. Nå er det tid for å synge.

Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner

Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner

 

«Kan vi synge den sangen pappaen din sendte til oss?» spør Ora. Nærheten mellom damene og deres korleder er til å ta og føle på. «Ja! Det gjør vi!» sier Debbie og setter seg ved pianoet, og stemmer an.

 

Hine ma tov uma naim, shevet achim gam yachad, synger de alle i kor; Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Teksten er en velkjent en, fra salme 133, men melodien er ny for meg. Det viser seg at Debbie, som er fra Argentina, nylig har vært på besøk hos sine foreldre og med seg tilbake hadde hun som gave til damene et opptak der pappaen synger denne nye melodien for damene. Selv når hun er på ferie har Debbie disse damene i tankene. Senere forteller Varda, en av koristene, meg at de alle har en helt spesiell plass i hjertet for Debbie og Tal og de som jobber i Hadassahs kvinneprosjekt: «De er helt utrolige! Vi er så glade i dem. Nylig var vi på tur sammen, og da vi dro hjem kysset vi dem og klemte vi dem og vi gråt alle sammen, fordi vi er så glade i dem og det fantastiske arbeidet de gjør for oss.»

 

Varda, som immigrerte til Israel fra Marokko, forteller videre at hun også deltar i en annen av Hadassahs kvinnegrupper: «Jeg driver med stavgang (Nordic walking)! Jeg har lenge hatt problemer med forkromning i ryggen, og også at nakken forsvinner ned mellom skuldrene. Siden jeg startet med stavgang, sier legen min at jeg har hatt en forbedring på 50%! Bare se hvor rett jeg sitter nå!» sier hun stolt.

 

Nærmest pianoet sitter Ora. Hun vil gjerne fortelle om hvordan hun opplever det å delta i Hadassah-aktivitetene: Jeg kom som 12-åring fra Iran, etter at situasjonen for jøder der ble uutholdelig etter frigjøringskrigen i Israel i 1948. Vi kom med kun klærne vi hadde på oss, ingen bagasje hadde vi med oss, og vi bodde i teltleir da vi kom. Hele mitt liv har jeg tatt vare på andre, først mine foreldre, så min mann og barn, siden barnebarn. Dette her, det tar meg ut av kjøkkenet og til å ta vare på meg selv. Jeg gjør gymnastikk, jeg synger, jeg knytter bånd med disse fantastiske damene. Disse damene er mine søstre. Dette er min nye familie. Jeg kan med sikkerhet si at takket være disse aktivitetene har jeg aldri nytt livet slik som jeg gjør det nå.»

 

Tal, koordinatoren, forteller meg at de aller fleste av disse kvinnene lever liv der de ellers aldri gjør noe som ikke er i tjeneste til familien. De tar ikke godt vare på seg selv en gang, og gjennom Hadassahs aktiviteter får de informasjon og tips om bedre ernæring, om gymnastikk, om stavgang og ikke minst et felleskap av kvinner som dem selv.

Alle deltar under Debbies dyktige ledelse. Foto: Rebekka Rødner

Alle deltar under Debbies dyktige ledelse. Foto: Rebekka Rødner

 

Midt i korøvelsen kommer nok en inn: «Unnskyld at jeg er forsinket! Jeg har fått et barnebarn!» sier hun, og deler ut sjokolade til damenes lykkønskninger: «Mazal tov! Mazal tov!»

 

I dyp konsentrasjon. Foto: Rebekka Rødner

I dyp konsentrasjon. Foto: Rebekka Rødner

Kvinnen som kom inn senest, deltar også som frivillig i Hadassah-prosjektet. Slik både får og gir hun i prosjektet. Over 600 kvinner deltar i forskjellige aktiviter gjennom Hadassah, og nå blir de også en del av dem trent opp, slik at de igjen kan gi tilbake til flere kvinner.

 

På denne korøvelsen lærer de en ny sang, og Debbie instruerer og viser og synger. Stadig vekk retter kvinnene på hebraisken til hverandre, eller hjelper hverandre se hva som står skrevet på tavlen. Debbie roser dem: «Flott! Fin innsats! Der sang dere fint!» sier hun, og damene soler seg i rosen.

 

Før og etter endt time, gis det klemmer og det spørres om hvordan det går. Hver enkelt av damene har sitt å fortelle. De deler gleder og sorger med hverandre. Når noen ikke kommer, blir de spurt etter. Her har de en helt egen identitet. For mange er det første gang i livet. Det er en berikelse til et fattig liv, der ting som ett nytt klesplagg er en luksus. Vi avslutter timen med Shir Ha-asabim, en sang om hvordan hvert enkelt strå har sin sang, sin melodi og sin stemme. Akkurat som disse kvinnene, som nå finner sin egen stemme gjennom Hadassah-prosjektet.

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Helsebringende vals ved Hadassah-sykehuset

40 studenter fra Jerusalems musikk- og danseakademi spilte og danset Tchaikovskys Blomstervals ved Hadassah-sykehuset i “flashmob”-stil, der de kommer overraskende frem fra her og der, uten forvarsel, til stor gleder for pasienter, pårørende og ansatte.

Nydelig video som er verdt tiden det tar å se.

Hvordan bevare hukommelsen? Del 2 av 2

Et billedlotto som bygger på assosiasjoner – for eksempel regndråper passer til paraply – kan by på store utfordringer etter et slag.
Foto: Dvora Willansky

Vi er på besøk på Hadassah Hospitals lavterskeltilbud for eldre og stopper ved ennå et bydelshus i Jerusalem. Kommer inn og finner 20-25 eldre damer rundt bordene. Det er aktive brukere, frivillige hjelpere og en pensjonert psykolog. Her arbeides det med kognitiv og hukommelsesbevarende aktiviteter. Vanskelige begreper, men det går ut på å trene hjernen for å bevare hukommelsen. Noen har hatt slag, andre er på vei inn i demens. Mange trives med mentale utfordringer og godt selskap.

På bordene ligger Memory, Back Gammon, puslespill av ulike slag med svært forskjellig vanskelighetsgrad. Alt utvalgt av psykologen.

Plutselig kommer en ny bruker inn, godt støttet av en ung kvinne, trolig en hjemmehjelp – «Hun er 93 år», hvisker damen som sitter ved siden av meg.

Batzion kom fra Kurdistan (foran t.v.). Hun har aldri gått på skole og leser nå ganske langsomt en hebraisk tekst på brikkene til puslespillet; bil, ballong, gul, rød. «Min mann er dårlig, og derfor er han ganske vanskelig. Denne gruppen gir meg friminutt – og jeg kommer gla hjem.»
Foto Dvora Willansky

«Jeg følte meg ikke helt bra i dag, men jeg kom likevel, for jeg vet at når jeg har vært her føler jeg meg straks mye bedre”, sier hun. Straks får hun en stol og en kopp kaffe og går i gang med et ganske vanskelig puslespill, få, nesten helt like brikker og egentlig ikke noe gjenkjennelig motiv.

Det er viktig med sunt kosthold og mosjon, men det å trimme hjernen er minst like viktig.

Mange av de eldre som kommer her bor alene og trenger sosial kontakt og utfordringer, for å få en god og verdig alderdom, sier Tal, leder for prosjektet. Ved å se dem regelmessig, kan vi følge med i deres utvikling, samtidig som vi hjelper dem med mindre plager som hører alderen til. Slik kan vi fange opp for eksempel demens, før situasjonen blir alvorlig, slik at vi kan tilføre pleie og omsorg.

Les mer om dette prosjektet her.

Hvordan bevare hukommelsen? Del 1 av 2

Batzion kom fra Kurdistan (foran t.v.). Hun har aldri gått på skole og leser nå ganske langsomt en hebraisk tekst på brikkene til puslespillet; bil, ballong, gul, rød. «Min mann er dårlig, og derfor er han ganske vanskelig. Denne gruppen gir meg friminutt – og jeg kommer gla hjem.» Foto Dvora Willansky

Vi stopper ved ennå et bydelshus. Går inn og finner 20-25 damer rundt bordene. Det er aktive brukere, frivillige hjelpere og en pensjonert psykolog. Her arbeides det med kognitiv og hukommelses-bevarende aktiviteter. Vanskelige begreper, men det går ut på å trene hjernen for å bevare hukommelsen. Noen har hatt slag, andre er på vei inn i demens. Mange trives med mentale utfordringer og godt selskap.

På bordene ligger Memory, Back Gammon, puslespill av ulike slag med svært forskjellig vanskelighetsgrad. Alt utvalgt av psykologen.

Plutselig kommer en ny bruker inn, godt støttet av en ung kvinne, trolig en hjemmehjelp – «Hun er 93 år», hvisker damen som sitter ved siden av meg.

“ Jeg følte meg ikke helt bra i dag, men jeg kom likevel, for jeg vet at når jeg har vært her føler jeg meg straks mye bedre”, sier hun. Straks får hun en stol og en kopp kaffe og går i gang med et ganske vanskelig puslespill, få, nesten helt like brikker og egentlig ikke noe gjenkjennelig motiv.

Les videre om dette flotte prosjektet her.

En aktiv hverdag holder eldre immigranter i gang.

En formiddag med besøk på tre forskjellige aktiviteter i Hadassahs lavterskelprosjekt for eldre kvinner.

Både gutter og jenter fra 8.klasse underviser de eldre damene.
Foto: Dvora Willansky

Hadassahs prosjekt for eldre immigrantkvinner i noen av Jerusalems mer vanskeligstilte bydeler har mange nyttige og spennende elementer. Ét er samarbeidet med Keshet, en skole i nabolaget.

Skolen har et fag, der elevene kan velge mellom forskjellige samfunnsnyttige aktiviteter. En er å lære eldre damer å bruke PC. En fast skoletime i uken kommer 15-20 eldre damer til PC rommet på skolen og sitter sammen med sin partner fra 8.klasse og får opplæring. Skolens datalærer gir oppgaver som de skal gjøre i fellesskap, noen ganger med lekse som skal sendes inn som e-post. For meg var det en overraskelse å se hvor mange gutter som hadde meldt seg til dette og hvor hyggelige og tålmodige de var mot de eldre.

De fleste av damene har ikke PCer hjemme, men i løpet av timen er det meste gjort. I dag skal de lage en telefonliste, med navn, adresse og telefonnummer til familie og venner. Opplysningene legges inn i et spesielt skjema, det skal lages fancy bakgrunn og limes inn bilder. Hjemmeleksen blir å finne bilder av dem man har på listen. Disse skal så scannes på skolen, og limes inn i dokumentet.

Ora, her sammen med 8-klassing Shahar og prosjektkoordinator Tal fra Hadassa, forteller til Eli Finsveen, HJH: “Jeg kom i 1951 fra Irak. Vi bodde to år i telt. Jeg var tilfreds, vi hadde det vi trengte og vi var kommet hjem til fedrenes land. Her lærer jeg data, så jeg kan snakke med barnebarna. Jeg er til og med oldemor! Hils giverne i Norge og si tusen takk. Dere aner ikke hvilken oppmuntring dette er i hverdagen.”
Foto: Dvora Willansky

Kontakten mellom de eldre og ungdommene er god, så dette er en vinn/vinn situasjon. De unge føler at de kan noe og er til nytte, de lærer at disse eldre damene vet mye om landet og gamle dager og en form for vennskap utvikler seg. De eldre lærer noe nytt og ved å ha en ungdom ved siden av seg hele tiden, føler de seg trygge og greier å vedlikeholde kunnskapen gjennom regelmessig bruk. De husker bedre hvordan man åpner, skriver, lagrer o.s.v. Dette samarbeidet mellom den eldre og den unge har også ringvirkninger inn i de respektive familier, for bakgrunnen er ofte svært forskjellig. Mange nye opplevelser og historier kommer nå ved middagsbordet.
Man bygger opp en gjensidig tillit, som gjør de eldres hverdag tryggere fordi de føler at de kjenner og forstår de unge bedre – og de unge får respekt for de eldre, som kan være fysisk reduserte men som har så mange andre kvaliteter, noe de unge lærer å sette pris på.
På slutten av skoleåret skal de sammen lage en liten bok med bilder o.l. der de forteller forskjellige historier om bakgrunn, oppvekst og hva de ellers har lyst til å legge inn, hva de har lært av samarbeidet – egentlig blir det en bok om hvordan bruk av data kan knytte generasjonene sammen.
Igjen blir jeg imponert over oppfinnsomhet og pågangsmot. Med enkle midler kan hverdagen gjøres bedre for alle.

“Dette prosjektet har reddet nabolaget”

Det bøyes og tøyes. Kvinnene deltar med iver.

Vi kommer til et lite bydelshus for å hilse på damene i mosjonsklassen. Ca 15 damer ligger på matter utover gulvet i en flerbrukssal. Et par sitter på scenekanter og tillemper øvelsene til sittestilling. Rolige, langsomme bevegelser, dyp pust. Et godt «friminutt» for mange.

Da treningsprogrammet var avsluttet, var det mange som ville ha en liten prat. «Vi er ikke så mange i dag, for mange er gått i gang med rundvasken til Pesach (jødisk påske)», sier en av damene.

Et par av damene leder selv spasergrupper. 5-6 damer går sammen tur flere ganger i uken – og de går langt og føler at de har det bedre nå, frisk luft og mosjon styrker kroppen. Og gruppen er sosial, man snakker sammen om løst og fast. Gruppelederne føler et ansvar for deltakerne som ofte er enslige. Ringer for å sikre seg at de blir med ut. Formidler behov for helsehjelp til sykepleieren fra Hadassah sykehuset. Så enkelt, så nyttig.

Idet vi går sier en: «Vet du, dette prosjektet har reddet nabolaget» . Mye tyder på at det i all fall har gitt nabolagets eldre en langt bedre hverdag.

 

Takk fra Hadassah

Etter styrets bevilgningsmøte, går det beskjed til alle søkere om resultatet av søknadsbehandlingen. Vi har tidligere skaffet øvelseskjøkken til et senter i en av Jerusalems fattigste bydeler. Her kommer russiske og etiopiske eldre kvinner og lærer om kosthold, morsjon, sykdomssymtomer – alle sider ved helse på sitt eget språk. De får et sosialt miljø og et hyggelig nettverk. Nå har HJH, med hjelp fra giverne, sagt ja til å gjøre noe tilsvarende for de eldre etiopiske kvinnene i Beit Shemesh, en mindre by vest for Jerusalem. Her kommer påskehilsenen fra en glad prosjektansvarlig.

Dear Eli,

I hope that you are well

I was thrilled to learn from Dvora that you had written to her, advising about the decision by your Board to help Hadassah to help the elderly Ethiopian women in Beit Shemesh. This is such an important project, and we are very excited that we will be able to move ahead with these special women. The support of our dear friends who help us to Help Jews Home is so important to us.

Pesach is a time when we remember the exodus of the People of Israel, the miraculous departure from bondage in Egypt and the long journey through the desert to the Holy Land.

Our sisters (and brothers) from Ethiopia have had their own journey, departing their difficult life in Ethiopia and coming Home to Israel.

To you and all our supporters who Help Jews Home – thank you for helping Hadassah to help women and their families here in the Holy Land.

May we all be blessed with a Happy Passover, and ongoing good friendships!

Best wishes,

Tal

Drømmen om Jerusalem – en ny hverdag i Jerusalem

Som avskjedsgave fikk vi et tradisjonelt, etiopisk Gobetta-spill som denne kvinnen selv hadde laget – som takk til HJH for den økonomiske støtten til senteret. (Foto: Fridtjof Berg)

Disse flotte damene i sine tradisjonelle klesdrakter byr på hjemmebakt brød, mens Eli takker Mirjam (t.h.) for at vi har fått lov til å komme innom. (Foto: Fridtjof Berg)

Hverdagen fortoner seg nok noe annerledes for de etiopiere som vi treffer (under HJH-turen i oktober) i et senter i den slitne bydelen Katamonim i Jerusalem. Senteret drives av Hadassah Sykehuset, med støtte fra HJH. Vi kommer på ukedagen for immigranter fra Etiopia og blir møtt av senterleder Mirjam, sammen med flere unge kvinner som både snakker hebraisk og amharic (det etiopiske språket, som de fleste immigranter fra Etiopia snakker).

Dette er et helseprosjekt som skal forebygge sykdommer gjennom riktig kosthold, mosjon og tidlig diagnostisering. Her får immigrantene opplæring, på sitt eget språk, i hvordan man lager mat med rimelige israelske matemner. Ved å se hvordan disse skal behandles og prøvesmaking på ferdige retter, kan kvinnene få ideer til et sunnere kosthold for familien. Mange er analfabeter, så de må se hvordan det skal gjøres. Noen matvaner som for eksempel masse sukker i tynn te til små barn, prøver senteret å få slutt på.

“Buna”, en tradisjon for hvordan kaffen tilberedes og serveres ved festlige og høytidelige anledninger, demonstreres. Vi får ekte etiopisk kaffe, etter at en av kvinnene har gått rundt i forsamlingen med en glovarm stekepanne med rå kaffebønner i – duften er nydelig! Hun støter deretter bønnene i morter, og tilbereder drikken i en gryte. Vi får den høytidelig servert i små kopper.

Og vi får hjemmebakt brød til – kornet er importert fra Etiopia. Det smaker søtt og litt krydret, så dette inneholder nok litt mer enn en vanlig norsk brøddeig.

Som senterleder Mirjam sier: “Det er viktig at de tar vare på noen av sine tradisjoner og er stolte av dem. Nå ville de vise sin gjestfrihet og takknemmelighet, for den hjelpen de har fått fra de norske giverne.”

I presentasjonen av arbeidet i senteret, så vi også at det drives mosjonsgrupper. Brukerne fra Etiopia og Russland har ingen tradisjon for den slags. Hverdagen i Etiopia ga mosjon nok! Men med et stillesittende byliv, med vann i springen og elektrisk komfyr, er behovet annerledes. Og kvinnene må overbevises om nødvendigheten av å bevege seg mer.

På senteret er det helsepersonell som snakker amharic. Da er det lettere å ta en tur innom helsesøster. Og gjennom foredrag blir de gjort oppmerksom på hvilke symptomer som man skal ta alvorlig. Formidling av kunnskap om barnesykdommer, svangerskap og fødsel, diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer har hjulpet denne befolkningsgruppen til en målbart bedre helse i andre boligområder der dette har vært prøvd.

“Vi regner derfor med at vi også skal oppnå gode resultater for denne gruppen – og for de eldre, enslige, russiske immigrantene som kommer her de andre dagene,” smiler Mirjam fornøyd, før vi går.

Helseopplysning og omsorg for eldre immigranter

Hadassah-sykehuset samler eldre, enslige immigranter fra ex-Sovjet til sosiale sammenkomster med helserelatert innhold. (Foto: Hadassah)

I Israel dyrkes en rekke grønnsaker som er ukjente for innvandrerne fra nord. På Hadassahs kurs lærer de å tilberede dem riktig. (Foto: Hadassah)

Ved Hadassah erfarte man at nye, etiopiske immigranter sjelden – og mange ganger altfor sent, tok kontakt med helsevesenet. Hadassah startet derfor et pilotprosjekt for et par år siden i Beit Shemesh, en liten by ca 15 km vest for Jerusalem. Man etablerte et lavterskeltilbud for kvinner med etiopisk bakgrunn. Helsepersonell fra denne befolkningsgruppen ble rekruttert til å drive den nye klinikken. De hadde naturlig nok en bedre kulturforståelse. Dette reduserte også språkproblemene. Mange av de voksne etiopiske immigrantene er analfabeter.
Hensikten med klinikken var i første omgang at den skulle arbeide forebyggende og tillitskapende. I små kvinnegruppe opplyste man om ernæring, mosjon, svangerskap og fødsel, samt hyppig forkommende sykdommer og symptomer. Kostholdet i Etiopias høyland er naturlig nok annerledes enn i Israel, så behovet for veiledning er stort. Tradisjonen med å gi selv små barn tynn te med masse sukker er et eksempel på hva israelerne ønsket å gjøre noe med.

Resultatene har vært gode. Man har ufarliggjort leger og sykehus, pasientene tar kontakt når de får symptomer som bør undersøkes nærmere og den generelle helsetilstand er bedret i målgruppen. Forståelse for riktig ernæring begynner nå å vise resultater.

Hadassah når nye grupper
Nå har Hadassah videreutviklet konseptet og i samarbeid med HJH gått inn i en fattig bydel i Jerusalem, Gonenim, med mange enslige, eldre immigranter fra tidligere Sovjet. Man har sett at eldre har hatt problemer med å tilpasse kostholdet sitt når de kommer til Israel. Det er produkter de har spist tidligere som de ikke får her for en rimelig penge – og det finnes andre matemner som de ikke vet hvordan de skal bruke. Mange eldre immigranter kan verken snakke eller lese hebraisk.

Igjen har man etablert en helseklinikk, denne gangen med russisktalende personale. Det dannes kvinnegrupper der det blir holdt foredrag om kosthold i Israel – med velsmakende smaksprøver, som er ment som inspirasjon. Og man informerer om aldringsprosesser og gode hjelpemidler. Hadassah er bekymret for at understimulering og ensomhet kombinert med feilernæring og dårlig råd, kan føre til unødig forringet livskvalitet.

Helsegevinsten er stor ved å få de eldre ut i frisk luft for å mosjonere, så man har tatt initiativ til spasergrupper. Gjennom disse gruppene får de eldre også et nettverk og et mer sosialt liv. De som leder slike grupper kan også fange opp pasienter med begynnende demens eller andre symptomer som bør følges opp av helsepersonell.

HJH hjelper også eldre immigranter
Gjennom dette prosjektet bidrar våre givere til å gi de eldre immigrantene fra nord en verdig og god alderdom i sine fedres hjemland. Mange opplever at selv om de ikke har nære pårørende, får de omsorg og trygghet. De vet at prosjektets personale følger dem opp i den grad de har behov for det, og de kan stille spørsmål og få hjelp med helseplager i sine siste år. Igjen et godt prosjekt som hjelper nye immigranter til å finne seg godt til rette i sitt nye, gamle land.