Dagen før…

Tenk hvis disse splintene hadde truffet et menneske i stedet for en lastebil.

 

Natten mellom lørdag og søndag var bygninger igjen truffet av raketter. Heldigvis ble ingen mennesker truffet, men bildene taler sitt tydelige språk.
Selv om det ikke rapporteres i norske media, faller det ukentlig raketter i sør-Israel. Dette presset har folket der nede levd under i mer enn 9 år! De trenger all vår støtte.

Dette syn møtte de ansatte da de kom på jobb søndag 30.5. om morgenen. Godt de ikke var på jobb da dette skjedde.

Skjebner i Sderot

Alex, spesialist i krisehåndtering og translatør, en god venninne her sammen med Galina.

Lille Anastasia smiler fornøyd på mammas arm.

Ruth Bar-On ønsker Nelly lykke til med operasjonen.

Micha Feldman, Gabi Geneto, en trist mamma samt Eli Finsveen foran barnas minnesten.

Feldman – som arbeider tett sammen men Ruth Bar-On i prosjektet SELAH (Israels krisebehandlingssenter (ICMC) – er alle jødiske etioperes spesielle venn. Han snakker språket deres og har arrangert de fleste tildels farefulle henteoperasjoner med fullsatte fly fra Etiopia hjem til Israel. Ved minnestenen forteller han om de tragiske og dødbringende kassamrakettene som har slått ned i området og om hvilke tragiske lemlestelser, dødfall og sorg det har forårsaket gjennom årene.

Liv betyr håp
Et fredelig ytre betyr ikke nødvendigvis at alt er like rolig innvendig. Bar-On og Feldman har tatt oss med til et lite kommunelokale i Hagai-gaten.

Det ser så fredelig ut her i Sderot akkurat nå at ingen skulle vel trodd at det også er en masse kaos, åpner Ruth Bar-On. Hun forteller om barnas post-traumatiske opplevelser gjennom åtte år med rakettnedslag i byen. En dør slår igjen og barnet farer sammen. Mange er sengevætere. Må sove med mor og far. Helst være der foreldrene er hele døgnet. Men noe har skjedd siden Operasjon “cast lead” eller “støpt bly” for snart et år siden, forteller Bar-On. Litt større trygghet. Nå nyter hun synet av mødre, bestemødre og andre slektninger som endelig våger å sitte utenfor de små leilighetene sine og leke med barna i hagene deres igjen når hun er på besøk.

Skjebner:
Eldstemann her er nibarnsfar Abba Esaias Geneto (75) som kom til Israel for 20 år siden – til fots via Sudan. Var ett år i flyktningeleir. Opplevde at folk døde rundt ham hver dag. Endelig i Israel kom familien til et absorbsjonssenter nord i Israel. Kjøpte hus i Kiryat Gat (nabolag til Ashdod). Under den andre Libanonkrigen mistet han en kjær sønn, den 22. juli -06 – på den 8. dag av krigen ble sønnen drept. Geneto har åtte barn igjen, samt mange barnebarn, men hver dag reiser han fra Sderot til et møtested for bønn i Kiryat Gat hvor myndighetene har reist en minnestein over falne soldater. Deriblant hans egen sønn.

Gabi Geneto kom til Israel i 1991 under en av Operasjon Solomons nattestille flyturer. Han oppholdt seg ett år i en leir i nærheten av Sderot. Var gift og hadde to barn da han kom. I 1992 flyttet familien til Sderot for godt. De siste 14 år har han vært sosialarbeider i kommunen og ansvarlig for etiopiske immigranter. Han og kona fikk fire barn til. – Inntil for fem år siden var livet lykkelig, forteller Gabi. Men under løvhyttefesten i september 2004 endret det seg: Hans lille datter lekte med en ball utenfor og døde av skadene fra en kassamrakett. Klokken fem på ettermiddagen skjedde det. Ikke nok med det; kona ble ett år senere syk og må ha dialyse for nyresvikt fire ganger om dagen. To år senere hadde ene sønnen en ulykke under verneplikten og sliter med senskader. I tillegg skjedde det en tragedie med ene datteren. – Vi lever ikke lenger, men eksisterer – for å ta vare på de andre barna så godt vi kan. Det handler om å overleve fra dag til dag. Men takket være SELAH og deres hjertelige omsorg fra Norge så føler vi at vi har en familie som bryr seg om oss. Vi er Ruth og dere i Norge som støtter oss evig takknemlige, sier en gråtkvalt Gabi.

Ruth legger til at Gabi er vanligvis en energibunt til daglig når det gjelder andre han kan hjelpe, men i dag snakker han om seg selv og da er det ikke helt enkelt å holde tårene tilbake.

Galina og hennes mor (ikke damen på bildet) fra Russland bor i Ashdod. Galina har kommet til Sderot for å møte nordmenn som gir av sitt hjerte til henne og likesinnede. Men det er ikke lett. Hun og moren ble sterkt skadet fra rakettangetp fra Gaza under krigen sist vinter. Begge kom på sykehus i en lang periode. Galina er så smått på bena igjen, og Ruth Bar-On er veldig glad fordi det er første gang hun ser at Galina står oppreist etter angrepet. Galina har ikke kunnet arbeide siden. Men hun er veldig rørt over å treffe nordmenn som støtter SELAH og som virkelig bryr seg om hennes og morens skjebne. Hun kan ikke la være å tørke tårer.

Lille Anastasia er et mirakel. I juli, for to og et halvt år siden, var hun åtte måneder. Familien bor på en kibbutz i Shaar HaNegev. Anastasia begynte plutselig å gråte hemningsløst i sin lille barneseng på soverommet. Det vanlige ville kanskje vært at mor eller far gikk inn for å forsøke å trøste, men denne familien gjorde det annerledes: De hentet babyen, tok henne med og gikk alle til et annet rom i huset. Fem minutter senere landet en dødelig kassamrakett i familiens hus. Ingen “rød alarm”-sirene hørtes denne kvelden. Men fordi lille Anastasia gråt, og fordi alle flyttet over til et annet rom overlevde hele familien. Anastasia reddet dem fra døden!

Nellys hus har vært angrepet av tre kassamraketter. Etter den første prøvde hun å leve videre. Etter den andre ble hun paralysert. Etter den tredje fikk hun en så dyp depresjon at hun ikke lenger klarte å gå på jobben. Deretter gikk hun til legen og fikk konstantert hjernesvults. Nelly skal opereres, men hvordan det går vet ingen. Ruth Bar-On forteller at svultsen ligger på et bra sted i hodet, så hun tror det vil gå godt. – Nelly skal bli frisk! Sier Ruth Bar-On.

Mest alvor – og litt moro i Shar HaNegev

Ordfører Alon Schuster forteller ivrig om situasjonen området, til meget interesserte nordmenn. Gaza skimtes i bakgrunnen. (Foto: Mona Beck)

Så stemte de i med en sang for hverandre - først de norske og deretter elevene i klassen. (Foto: Mona Beck)

 

HJHs givere har utrettelig gitt sin støtte. Ikke bare økonomisk, de har også besøkt områdene i tider da de slo ned som verst. Nylig besøkte en ny gruppe fra HJH og MIFF (Med Israel for Fred) Sha’ar HaNegev.

Alon Schuster er ordfører i Sha’ar HaNegev. Dagens timeplan er tett, men det er satt av tid til å møte gode venner fra Norge. Turbussen med 42 norske sjeler venter. De møtes på minnestedet “Black Arrow” (Sort pil) hvor israelske styrker kjempet for sitt land i februar 1955. Så nært Gaza at man ser nettinggjerdet på grensen og man kan telle høyblokkene i Gaza by. Avstanden er ca fem kilometer. Det er skyggefullt under trærne. På militærforlegningen et stykke bortenfor er det for åpent. Det er innsikt fra Gaza – og man kan aldri vite når rakettene kommer. Eller hvor de lander. Schuster forteller ivrig om tiltak de har satt i gang for at innbyggerne skal føle seg trygge, bygging av en ny skole, bom-
berom og bombesikre buss-skur overalt hvor menneskene ferdes. Han understreker hvor viktig det er å opprettholde en form for normal rutine og legge planer slik at alle har noe å se frem til. Han gestikulerer og svarer villig på spørsmål fra interesserte tilhørere.
Blant annet svarer han at det gjennomsnittelig kommer tre-fire raketter i uken nå for tiden. Han retter en stor takk for all norsk støtte på vegne av de rundt 40 000 innbyggerne i kommunen hans.

Nyinnviet skole
Koordinator Varda Goldstein geleider oss foran turistbussen til den nyåpnede barne- /ungdomsskolen i utkanten av Sapir College-området. Blant de 12 undervisningsinstitusjonene her er også den nye skolen med 2000 elever fra første til tolvte klasse. Lys, varmgul og virker som et paradis for skoleunger. Til tross for alle utbygg av sikkerhetsmessige grunner.

Caroline Arem er assisterende rektor ved skolen: – For tre år siden satt barna her uten beskyttelse. En rakett drepte en av våre ansatte i skolegården. Barna ble redde. Plutselig fulgte de alle regler, men det ble etterhvert for utrygt å ha dem her. Foreldrene sa også stopp. Vi delte dem opp og sendte dem hver dag til provisoriske klasserom utenfor rakettenes vanlige nedslagsfelt. Det ble besluttet å bygge ny skole, gjøre den bombesikker – og; den skulle være på samme sted. I en meget hektisk og tøff periode måtte barna holde seg hjemme og lære det de skulle via internett. For da det var på det verste måtte vi stenge skolene, forteller Arem. Det norske følget får se seg om på skolen og sågar “leke” litt med ungene. Dernest besøke et klasserom. Trolig dukket utallig barndomsminner opp da de etterhvert ble bedt om å synge en norsk sang for elevene, og elevene på sin side, kvitterte med en israelsk. Arem forteller om de psykiske lidelsene barna har vært igjennom: Tør ikke være alene hjemme, må sove med mor og far, sengevæting, angst. Fremdeles er det en del problemer, spesielt med å sove alene, tilføyer hun.

De fleste bygningene på skoletunet er ferdige, men ikke alle. – Heller ikke bomberommet som ligger i enden av skolegården er ferdig ennå. Vi bruker det som musikkrom nå, og oppgraderingen av dette klarer vi ved hjelp av økonomisk hjelp fra dere nordmenn, smiler Caroline Arem. – Hvem betaler for all sikkerheten her?, spør Fridtjof Berg.

-Kommunen, utdanningsministeriet og staten. Det ekstra nødvendige som å bygge trygge bomberom klarer vi ved hjelp fra DERE, smiler hun takknemlig.

Deretter er det konsert i skolens aula, hvor et sang- og musikk-team fra 3dje klasse stiller opp med nydelig korsang og trommer. Som svar, opptrer de norske artistene sangeren Marianne Juvik Sæbø og pianisten Vidar Eldholm. Den kontakt som oppstår mellom Marianne og ungene er ubetalelig… Da hun har sunget ferdig rettes freidige spørsmål via hånden i været – og Marianne må svare på hvor gammel hun er, hva hun holder på med i Norge – bortsett fra å synge: Hvordan har du fått slik en stemme, var det sanger foreldrene dine drømte om at du skulle bli, har du gjort ditt, har du gjort datt? Før de forlater aulaen, reiser alle seg og synger Israels nasjonalsang; Hatikva (Håp). Stunden da ikke et øye er tørt.

Traume-sentre må stenge

Sjefspsykolog Zvi Freiman leder et av traumesentrene som nå må stenge.

Sentrene har til nå fått dekke 50 prosent av driftsutgiftene fra staten og 50 prosent av “International Fellowship of Christians and Jews”. De er de sistnevnte på som på grunn av tap av inntekter etter at finanskrisen inntraff, som må innstille sin støtte. De resterende 50 prosent som kommer fra staten, er ikke på langt nær nok for å dekke driften.

Det arbeides iherdig både innad i Israel overfor myndighetene så vel som i utlandet mot mulige givere, for å sikre ny støtte og videre drift.

Sderot har 19.000 innbyggere og mange av disse lider av ettervirkninger og senskader etter rakettangrep. Noen er blitt skadet direkte eller har mistet nærstående i angrep. Mange andre har opplevd andre dramatiske hendelser, har fått hjemmet ødelagt o.s.v. Bare lyden av sirenen kaller frem voldsom angst og minner hos mange. Selv om det ikke lenger er “rød alarm” hver dag, skjer det flere ganger i uken. Sinnene får ikke falle til ro, angsten sitter i.

I vår avis i mars skrev vi om store traumer blant Israels barn i sør i et intervju med sjefspsykolog Zvi Freiman. Det er snakk om tenåringer som er blitt sengevætere, søvnløse småskolebarn, babyer som fødes med uvanlige angstreaksjoner. Alle som nå går i behandling, skal overføres til det ordinære helsevesenet. Folk føler at de må begynne forfra, og de trenger en stabil hjelp.

Etter våpenhvilen mellom Israel og Hamas på Gaza-stripen trådte i kraft har mer enn 230 raketter og granater blitt skutt mot byen. Få tror at angrepene vil opphøre. Som en innbygger i Sderot sier, Israel holder våpenhvilen, terrorister gjør det ikke.

HJH støtter bl.a. Selah som hjelper familier som er traumatiserte, men kan ikke nå på langt nær så mange som de ønsker. Dette viser hvor viktig det er for oss å fortsette å støtte denne humanitære organisasjonen slik at de kan forbli en trygg havn, i det minste for noen av de mange som trenger deres hjelp i Sderot.

Takk fra Sha’ar HaNegev

Warda Goldstein (t.h.) takker for HJH-givernes støtte på vegne av kommunestyret i Sha'ar HaNegev. Pengene er blant annet gått til oppgradering av tilfluktsrom. (Foto: Mona Beck)

Det gikk ikke mange dagene før dette brevet kom:

Kjære HJH-venner!

På vegne av Sha’ar HaNegev regionens administrasjon og innbyggere vil vi få uttrykke vår store takknemmelighet for deres sjenerøse gave. Som dere vet, er det helt nødvendig for oss å fortsette å beskytte innbyggerne i regionen, og gaven fra dere vil sette oss i stand til det; å skape tryggere omgivelser for innbyggerne i områder som trenger det.

Vi vil gjerne benytte anledningen til å uttrykke våre følelser for deres organisasjon og dens flotte arbeid og den fortsatte støtten, som aldri slutter å forundre oss. Vi føler et nært vennskap med HJH, som har er varm plass i våre hjerter. Vi vet at vi ikke er alene i vanskelige tider. Vær så snill å viderebringe vår varmeste takk til alle i organisasjonen.

Vi gleder oss til å motta solidaritetsgruppen når den kommer på besøk i oktober. Det er alltid en stor fornøyelse å treffe dere og det er hyggelig å få vise fram hvordan pengene fra dere er blitt benyttet.

Med vennlig hilsen
Warda Goldstein og Rita Mimon
Sha’ar HaNegev Regional Council

Det var sterkt, gripende og utfordrende i Sha’ar HaNegev

Mette Risnes (t.h.) og Harald Husveg (t.v.) avduket plaketten på vegne av HJH.

Både i Jerusalem, Galilea og Tel Aviv fikk vi et godt innblikk i hvordan dagliglivet er for mange ulike grupper i Israel. Ikke minst ga besøkene i vennskapskommunen vår, Sha’ar HaNegev og nabobyen Sderot et svært sterkt inntrykk av de store utfordringene befolkningen lever under. Samtidig var det flott å møte de 500 unge idealistene i Ayalim-bevegelsen som vi besøkte samme dagen; møtet med dem fortalte at det er noen i Israel som virkelig gjør en innsats for å hjelpe der det trengs i utkantene. Og også når det gjelder Ayalim – de unge entusiastiske sionist-pionerene i vår tid – ser vi at det nytter å hjelpe – hver krone de får tidobler i verdi p.g.a. stor frivillig innsats.

Det gjorde et uutslettelig inntrykk å møte noen av innbyggerne i Kfar Azza, bare et par kilometer fra grensen mot Gaza, og høre hvordan hverdagen var for dem. Spesielt gjorde det inntrykk å få møte enka etter en av kibbutzens medlemmer som ble drept av en rakett fra Gaza utenfor hjemmet sitt i mai i år.

Et høydepunkt var ellers å få være med på å avduke plaketten som viser at HJH har gitt midler til renovering av tre tilfluktsrom i senteret av denne kibbutzen. Dere kan redde livene våre ved denne generøse gaven, sa Alon Schuster i talen sin under denne avdukningen. De har ingen sikre bomberom ellers i kibbutzen og gaven fra oss på 400.000 betyr altså svært mye for sikkerheten til flere hundre mennesker.

Direktør Jacob Snir fra Jewish Agency takket også for gaven og understreket hvor mye det betyr for folket her å ha venner som bryr seg. To fra gruppen; en turdeltaker og en reiseleder ble bedt om å avduke plaketten. Samlingen av rester av raketter på politistasjonen i Sderot, med angivelse av dag og tid for når de ble skutt ut, gjorde også svært sterkt inntrykk på oss.

Vi så at det nytter! Og vi vil fortsette å hjelpe der det trengs mest og dem som trenger det mest. Vi besøker også Sha’ar HaNegev, Sderot og Ayalim på turen neste høst!

Rehabilitering av bomberom

Det elektriske anlegget er skiftet ut, man har installert toaletter. Vegger og de kraftige metalldørene er blitt malt opp. Videre er det bygget små betonghus oppå jorden; fire kvadratmeter der folk kan kaste seg inn når alarmen går. Beboerne har som kjent bare sekunder til å søke dekning. Det er også utviklet en slags “leskur”, med betongvegger på to sider. Disse gir også noe beskyttelse.

Barnehagene har fått nye forsterkede tak på husene. I tillegg har man overdekket en del av lekeplassen med betongtak. Vi håper inderlig at det ikke skal bli bruk for disse beskyttelsestiltak og er takknemmelige for at dere har bidratt så sjenerøst til gjennomføringen av dette. Det vil helt sikkert komme henvendelser om støtte til tilsvarende tiltak fra andre steder. Så vi håper at dere vil hjelpe oss også med det.

Det er svært traumatisk å leve under presset fra rakettangrep fra Gazastripen. Det å vite at det hvert øyeblikk kan falle en rakett må være nesten uutholdelig. Beboerne i byer og kibbutzer langs grensen har et sterkt behov for å vite hvor deres nærmeste oppholder seg til enhver tid. Kommer noen raketter susende trenger man straks finne ut om familie og venner er i god behold. Manglende svar på mobilen kan gjøre enhver mor eller far hysterisk. Vi kan knapt forestille oss hvilken belastning det er.

De psykiske skadene og langtidsvirkningene er meget betydelige. Disse menneskene vil fortsatt trenge hjelp i lang tid framover, – selv hvis rakettene ble stoppet i dag. Når man tenker på at det for eksempel falt 30 raketter over Sderot på en time for ikke så lenge siden, blir man imponert over beboernes viljestyrke, utholdenhet og organisering. Få menneskeliv har gått tapt. Noen er blitt fysisk skadet og har mistet hus og hjem. Men angsten er kanskje det aller verste.

Også her kommer HJHs givere inn. Gjennom Selah (Israel Crisis Management) bidrar dere til at de hardest rammede, særlig i Sderot, får hjelp. HJH finansierer praktisk hjelp ved rakettangrep, behandling av traumatiske lidelser, gjenoppbygging av hjem o.s.v. For beboerne langs grensen i sør er det viktig å vite at vi her oppe i Norge tenker på dem, bryr oss om hva som skjer med dem og bidrar så vidt mulig til å beskytte dem og normalisere deres hverdag. Selahs frivillige er der for dem som er i nød. HJH yter nødvendige, økonomiske bidrag. Slik kan de som er rammet ha en hånd å holde i, noen å støtte seg til, mens det blir sørget for at håndverkerne reparerer hjemmet. På denne måte er vi alle med å dempe de fryktelige virkningene.

“Overbring vår hjertelige takk til HJHs givere. Dette er virkelig et uttrykk for vennskap. Uten deres hjelp og omtanke hadde det ikke vært mulig å finansiere alle disse arbeider. Skadevirkningene for beboerne ville ha vært større. Men vi er her og er kommet for å bli. “Vi gir ikke opp”, sto det i et av takkebrevene.

Tilfluktsrommene renoveres på kibbutzene Nir Am og Givim

Varda Goldstein (Keren Hayesods kontaktperson), Avi Kadosh (t.h.) og sikkerhetsansvarlig på kibbutz Givim, Zvi Aviv (i bakgrunnen) diskuterer hvor de skal begynne. Her er det elektrisitet og det er tørt, men de trenger vann, orden på sanitære forhold samt reparasjon av ventilasjonsanlegget for at tilfluktsrommet skal godkjennes for bruk.

 

Bakgrunn
Sha’ar HaNegev (Porten til Negev) er området som ligger helt inntil grensen til Gaza i nord. Det går fra kysten, svinger seg rundt og et stykke sørover. Det beskrives som Vest-Negev. Det ligger imellom Gazagrensen og Sderot som har bystatus. Området har 10 kibbutzer og en moshav. Menneskene lever i daglig frykt for kassamraketter. Livet de forventet å leve i fredelige og landlige omgivelser er forvandlet til et mareritt. Siden 2002 har det falt mer enn 500 raketter i området. Hele 300 av dem siste to år. Enda flere har landet i Sderot og i retning Ashkelon. Det ser ikke ut til å ta slutt. Derfor er det nødvendig å pusse opp de bombesikre tilfluktsrommene. Endelig kommer de i gang, med fantastisk pengestøtte fra HJH.

Fire dager etter besøket i Sha’ar Hanegev hører vi at det har landet 13 kassamraketter på to dager i området… Neste dag, i skrivende stund, leser vi om to til som nettopp har falt. Heldigvis er ingen såret, men en av rakettene gikk rett gjennom et hustak i Sderot.

Kibbutz Nir Am ligger 1500 meter fra grensen til Gaza. Selve boligområdet i kibbutzen er på 500 mål. Mellom 60 og 70 raketter har falt inne på dette området de siste fire-fem årene. På andre siden av hovedveien ligger byen Sderot. Litt tettere befolket og mer attraktivt mål for terroristene i Gaza. Men de har liten styring, så rakettene lander over alt.

Vi har kjørt fra Jerusalem og er fremme kl 9.30 en vanlig onsdag morgen. Alt er stille. Ikke et menneske å se. Ved porten venter vi på Varda Goldstein, Keren Hayesods kontaktperson i området. Hun tar oss med til kommunehuset for en prat med Avi Kadosh, overhode for begge kibbutzene, og sikkerhetsansvarlig på Nir Am, Ami Rabin.

Gledelig overrasket
– Vi var veldig gledelig overrasket over å få denne hjelpen fra norske venner, sier Kadosh alvorlig.

– Begge kibbutzene trenger det virkelig. Forsvaret har pålagt oss å ha godkjente tilfluktsrom, men vi ante ikke hvor vi skulle hente pengene fra. Nå er planleggingen ferdig, og vi har nettopp gått i gang med renovasjonsarbeidet. Vi bygger ikke nye tilfluktsrom for disse pengene, sier han, – men renoverer de eksisterende til godkjent standard.

Utrygge hus
– Problemet her er at ingen av bolighusene er utstyrt med egne “bomberom”. Og i perioder er folk så oppskaket at de vil sove med barna sine i tilfluktsrommene, sukker Kadosh.

På Nir Am vil de restaurere to tilfluktsrom helt fra grunnen av, mens to andre er i litt bedre stand og trenger mindre oppgradering, men alt skal gjøres etter de krav som stilles. De fem tilfluktsrommene er mellom 30 og 80 kvadratmeter.

På kibbuz Givim, to – tre minutters kjøring fra Nir Am, vil de også oppgradere de fem tilfluktsrommene sine slik at det er vann, sanitært utstyr og luft nok til alle som vil overnatte der.

Lekkasjer
Det bor rundt 500 mennesker på Nir Am, og 450 på Givim. Kadosh og Rabin tar oss med til ett av tilfluktsrommene på Nir Am hvor arbeidene nettopp har startet.
Det ligger i utkanten av kibbutzens boligområde nærmest Gazagrensen. Vi går ned en smal mørk trapp. Her er ikke elektrisk lys og det har sivet inn mye vann. To unge gutter er i gang med å tørke ut vannet. Det har også kommet tre andre karer som skal arbeide med tilfluktsrommet. Mange store og små detaljer skal på plass.

Dødt..
På vakre stier mellom små, hyggelige hus ser vi bare et par bjeffende hunder. Ikke ett menneske er ute. Vi passerer flere barnehager. Barna er inngjerdet med høye nettinggjerder. Uteplassen er minimal, men kunne vært veldig stor. Det er bygd nye tak på alle barnehagene slik at barna skal være trygge innendørs. Penger til tak fikk de av israelske myndigheter. Det skal være mulig å hente inn alle ungene i løpet av de 15 sekundene de har på å komme seg i sikkerhet når den røde alarmen går.
– De nye takene er bombesikre og koster mer enn det koster å bygge et nytt hus, forteller Kadosh.

Givim
Han tar oss med til Kibbutz Givim. Heller ikke her er det et menneske å se utendørs. Bortsett fra sikkerhetsansvarlig Zvi Aviv som møter oss. Rett ved siden av et av tilfluktsrommene som skal renoveres, repareres et tak. Den siste kassamraketten som landet før “pausen”, landet på denne firemannsboligen siste dag av løvhyttefesten (sukkot). Det var folk inne i huset, men til alt hell ble ingen fysisk skadet.

Tung atmosfære
– Det er forlengst slutt på et normalt liv her hos oss. Vi flyttet hit på grunn av frihet, ren luft, deilige oppvekstkår for barna, natur og mangfold. Men hverdagen er blitt et mareritt. Foreldrene er livredde for å forlate barna sine i barnehagen, eller vinke dem farvel på skolebussen som tar dem til en utvidet skole i kibbutz Rohama, som ligger utenfor nedslagsfeltet for kassamrakettene, forteller Kadosh.

Angst og skyldfølelse for alt som skjer – eller kan skje, er blitt foreldrenes hverdag. Traumene hoper seg opp for stor og liten. Alle vil være ute, feire høytider, ha et sosialt liv. De vil jogge, sykle eller gjøre annen sport. Leve et normalt liv. Noe som har vært utenkelig de siste fem årene. Derfor ønsker de seg nå veldig et trygt innendørs treningssted med for eksempel gåmaskiner og litt annet sportsutstyr.

– Ellers bygges det en ny, bombesikker barneskole, og elevene i videregående skole bruker bombesikre undervisningsrom på Sapir College. Det ligger rett over veien for Givim, ved kommunesenteret Sha’ar HaNegev og har 500 studenter. I tillegg har det daglig ca 500 brukere av diverse tilbud. Så det er også et populært nedslagsted for kassamrakettene.

Ingen har råd til å flytte
– Hvordan holder menneskene ut her? Vil de ikke flytte lenger bort?

– Her er deres hjem. Kibbutz Nir Am ble grunnlagt i 1943, og var base for Forsvaret da staten Israel ble grunnlagt i 1948. De fleste har heller ikke råd til å flytte. Prisene på familieboliger her i området er nå så lave at de finner ikke et krypinn for den prisen noe annet sted. Og hvem skulle være interessert i å kjøpe bolig og flytte hit…? spør Kadosh.


Avi Kadosh er leder for både kibbutz Nir Am og Givim. Her er han foran et av tilfluktsrommene som er i ferd med å bli renovert for norske giveres pengegaver. I bakgrunnen er det kun 1500 meter til grensen til Gaza.


Kassam-rakettene fra Gaza har ødelagt mange bygninger i Shaar Hanegev, 1500 meter unna.


Yaakov Snir er direktør og koordinator for Keren Hayesods arbeide mot Europa. Han er takknemlig og ydmyk overfor alle som støtter prosjektene. Han retter en spesiell takk til norske givere som gjennom HJH har bidratt til så mye positivt for mennesker i krise i Israel.

Takker nordmenn med store giverhjerter
Kibbutzene Nir Am og Givim i Sha’ar HaNegev er de som har vært mest utsatt for kassamraketter de siste årene. Derfor er de første prioritet til økonomisk hjelp for å sikre seg bedre.

Direktøren for Europa-avdelingen av Keren Hayesod, Yaakov Snir, har mange jern i ilden. Han trekker i trådene i hele Europa samtidig som han er ansvarlig for uttallige prosjekter i Israel. På forsommeren 2007 kontaktet han HJH’s ledelse og ba om en donasjon til bombeutsatte familier i Sha’ar HaNegev ved grensen til Gaza. Det var ikke måte på respons. I løpet av noen korte sommeruker hadde nordmenn med store hjerter for Israel gitt hele 360.000 kroner som ble overført rundt 1. august til dette øremerkede prosjektet; opprustning av tilfluktsrom.

Nordmenn bryr seg om oss..?
Nå skriver vi slutten av oktober. Planene er lagt, pengene fordelt og arbeidene er i gang på de to utvalgte kibbutzene. Takknemligheten er stor blant familiene som bor der. Ikke minst fordi mennesker, helt der oppe i Norge, virkelig tenker på dem og vil gir en håndsrekning for deres trygghet. Det får flere til å felle en tåre. De gjennomlever så mange traumer. Går i stadig angst. Deres hjem er mellom 1500 og 3000 meter fra en grense til noen som ønsker å ta livet av dem hver eneste dag. Når da noen mennesker viser omsorg så langt borte, skaper det en stor kontrast. Det renner nesten over for dem.

Støtte fra nordmenn
Keren Hayesod har mange hjerteskjærende jern i ilden. HJHs givere støtter opp om alle. Så er det opp til ledelsen i Israel til enhver tid å formidle riktige pengesummer til de ulike og viktigste prosjektene.

Hvem gir mest?
Yaakov Snir har rundt 20 medansvarlige for Keren Hayesods arbeid i flere land i Europa. Og uttallige frivillege hjelpere i Israel. De viktigste giverlandene sett i forhold til innbyggere per i dag er Norge, Tyskland, Sverige, Holland, Finland og Færøyene, sier han.

Utmerket seg under Libanonkrigen
Snir nevner også at norske givere utmerket seg spesielt under krigen mot Libanon i fjor sommer. Pengehjelpen bidro til å ta 43000 barn bort fra krigsområdene i nord. De fikk være på trygge steder i Israel i opptil fire uker frem til slutten av august, da krigen var over.

Terrorofre
Snir brenner nå for å videreutvikle fondet for terrorutsatte i Israel.
– Vi har altfor mange ofre som trenger hjelp, sier han.

Pengene skal gå til å betale:
1) Medisinske regninger
2) Psykologisk behandling
3) Proteser og rullestoler
4) Av og til en helg borte fra et slitsomt dagligliv
5) Betale husleie, for dem som ikke har forsikring eller muligheter for inntekt etter terrorangrepet
6) Tilpasse hjemmet for rullestolbrukere

Snir forteller at rundt 5000 personer i Israel er hardt skadet etter den 1. og 2. intifadaen. Psykisk sett, vet han ikke hvor mange som trenger hjelp, men det handler vel om mange av ofrenes familimedlemmer også.

– Vi har nå levd de siste syv årene med Kassamangrep i sør og ulike trusler samt krig i nord. Beboerne i sør har 15 sekunder på å komme seg i trygghet. Hvor lenge kan noe menneske leve under slike forhold? spør Yaakov Snir.

Nå gir vi et ekstra håndslag til beboerne ved Gaza-grensen

Vi legger vekt på å være forutsigbare og å ha kontinuitet i arbeidet når vi har funnet så gode samarbeidspartnere som vi har i Israel.

Kontinuitet og stabilitet har i det hele preget arbeidet i Hjelp Jødene Hjem. I løpet av det siste tiåret har vi kunnet øke antallet prosjekter og bevilgninger til hver enkelt noe. Gaveinntektene har vært svært stabile en periode nå – og det sammen med rasjonell drift og sparetiltak bl.a. i markedsføring, har ført til at det er blitt mye å sende til immigrantene.

Samtidig har situasjonen forandret seg for noen av prosjektene. Vi følger godt med, og til et par prosjekter har vi trappet ned støtten av denne grunn.

Også i år har det vært fantastisk å se hvor jevnt og godt gavene kommer inn – store og små. Ved utgangen av mai lå gaveinngangen akkurat likt med i fjor. Mange store gaver og en beskjed at vi får en arv må være en ekstra oppmuntring for oss alle til å stå litt ekstra på i sommer! Derfor deler vi dette med dere faste givere. For vi har noen ekstra utfordringer. Det ser dessverre ut som Israel og særlig grenseområdene i sør får en varm og vanskelig strid med trussel om krig – og ikke minst; terrorraketter fra Gaza som så langt har drept to mennesker i Sderot.

Vi har altså påtatt oss ansvaret for å bygge fire nye tilfluktsrom i Sha’ar Hallegev som styreleder har redegjort for. I tillegg er Ruth Bar-On og medhjelperne hennes involvert i et omfattende og langsiktig arbeid for mange redde og skadede terrorrammede mennesker i Sderot, som er det området som er verst rammet av raketter fra Gaza. Av en befolkning på 26 000 har flere tusen barn og andre blitt evakuert.
Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i dette området; vi vil vise solidaritet og gi hjelp, glede og håp om en fremtid gjennom gavene våre. Takk for at du er med på dette!

Gi dem sikkert tak over hodet

Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i Sderot og nabokommunen Shaar Hanegev. I dette kjøkkenet eksploderte en Kassam-rakett. Familien med tre barn som bor i leiligheten var heldigvis ikke hjemme da raketten rammet.

 Flere bilder av Kassam-rakettenes ødeleggelser

Knappe 15 sekunder – det er tiden folk har fra luftvernssirenene uler til rakettene faller. Nå trenger de 26 000 innbyggerne, mange av dem nye immigranter fra Etiopia, hjelp til å sette tilfluktsrommene i bedre stand.

Det er en liten kilometer fra byen Beit Hanoun nord i Gaza til grensen til byen Sderot, som ligger som en enklave i kommunen Shaar Hanegev. Det er en farlig overkommelig avstand selv for upresise Kassamraketter. Selv om de fleste heldigvis lander uten å treffe folk, er mange blitt såret og flere drept. Og alle lever i frykt for hvor neste rakett vil treffe.

I Sderot alene fins det 50 offentlige tilfluktsrom og enda flere i byens omegn.. Men halvparten av dem mangler elektrisitet. De er uegnet selv for korte opphold. Like mange mangler kjøleskap, luftkjølingsanlegg og annet som må til for lengre opphold.

Nå utfordrer ordfører Allon Schuster HJHs venner til å finansiere istandsetting av fire tilfluktsrom i Shaar Hanegev. Hvert tilfluktsrom vil koste ca 90 000 kroner. Ordføreren vet at han kan regne med norske venner. Tidligere har HJH støttet oppussing av tilfluktsrom og andre bygninger i to kibbutzer i kommunen som åpnet dørene for unge immigranter fra Argentina og Brasil. I tillegg støtter HJH også arbeidet for immigranter som rammes av terror og kriser, drevet av Selah – Israel Crisis Managment Group.
Kassamrakettene sprer død, smerte og frykt i Shaar Hanegev. Nå ønsker vi å være med på å gi folk sikkert tak over hodet!

 Alt om innsamlingsaksjonen