Nå kommer to-trinns innvandringen

Han er selv det han kaller en «two-step»-immigrant, født og oppvokst som jøde i Danmark, jobbet på kibbutz i Israel ett år, reiste hjem, men oppdaget at Israel var hans hjemland. Han kalte det å bli Israel-infisert, og mange har nok opplevd det. Som ny representant for Jewish Agency/Keren Hayesod var han naturlig nok full av entusiasme og ideer. En av disse handlet nettopp om denne «two-step»-innvandringen.

Vi har jo allerede så smått engasjert oss i USA-russerne, men nå lurte han på om vi hadde kapasitet til også å hjelpe til i Tyskland! Det vil jo avhenge av pengestrømmen, men prosjektet er interessant nok. Det er ufattelig at så mange som 130.000 russiske jøder har valgt å dra til Tyskland – av alle steder – heller enn til Israel. Men Tyskland sliter med et skyldproblem, og de har nok et behov for å rette opp noe, som egentlig er uopprettelig. De har tilbudt penger, bolig og jobb til jøder som ville bosette seg der, og mange lar seg friste av slikt. Jeg har faktisk hørt at Tyskland håper å få tilbake like mange jøder som bodde der før krigen, men nå trekkes trådene den andre veien.

Mange av jødene trives dårlig, og Israel har begynt å arbeide med å motivere dem til å dra hjem. Mange har allerede reagert positivt, og det er dette som har fått betegnelsen «to-skritt-utvandring». Fra Russland til Tyskland eller USA er ett skritt, videre til Israel blir skritt nr. 2.
Vi ønsker dem hjem og vil gjerne være med å hjelpe, men neste budsjettmøte er i september, da ser vi hva vi har å gå på. Men i alle fall er dette en spennende trend.

Det andre prosjektet vi fikk presentert, er et utdannelsesprosjekt for ungdom som faller utenfor. Det dreier seg om teknologi og computerkvalifisering, om å lukke det sosiale gapet mellom ny og veletablert ungdom. Det kan nok hende at det havner litt langt ned å bunken, vi har allerede flere program for barn og ungdom i den kategorien.

Men Israel kjemper seg opp til overflaten, det er enormt mange behov og mange som hjelper. Og pågangsmotet mister de aldri. Det er i seg selv en stor inspirasjon for oss alle!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 4/2004.