Bente, mannen Jan sammen med Eli Finsveen og hennes mann, Knut i gamlebyen i Jerusalem.

– En inspirerende måte å reise på

Bente Rødner (60) reiser med HJH til Israel for tredje gang i år – dette til tross for at hun jevnlig reiser til Israel sammen med mannen sin, Jan Benjamin Rødner. De eier en leilighet i Jerusalem, så hvorfor vil hun reise med HJH også?

– Jeg kom til Israel første gang i 1972 og har siden vært i Israel utallige ganger. I dag har vi egen leilighet i Jerusalem, men på tross av det synes jeg det er spennende å reise med HJH. Det er interessant å se hva pengene man gir går til – og det er utrolig hvor mye de får ut av de kronene man gir, forteller Bente. – Ikke minst gir det innblikk i hva det trengs penger til i Israel. Tilfluktsrommene i Sderot er noe som opptar meg, for eksempel, eller hjelpemiddelsentralen Yad Sarah, drevet av frivillige og donasjoner – at slike ting hjelper vi her i Norge til med, staten rekker ikke til alt, heller ikke i Israel, sukker hun.

Bente synes det er flott å kunne se og oppleve på nært hold det vi leser om i nyhetsbrevene – og se på nært hold at prosjektene til HJH genererer frivillighetsarbeid i Israel:

– Selah, som hjelper ofre etter kriser og hvor HJH har sine fadderbarn – å, det var en sterk opplevelse å få komme og møte dem. Folk som skal overleve et terrorangrep, hvordan skal familien greie å komme ut av det? Vi fikk snakke med de ansatte på senteret – og de fortalte oss at de både mottar personer på senteret, men at de også drar hjem til dem. De slipper dem ikke før det går ok igjen! sier Bente fylt av begeistring.

 

Det er tid til å få med seg de viktige stedene. Bente og Jan Rødner (t.h.) ved klagemuren i Jerusalem, sammen HJHs daglige leder Eli Finsveen og Knut Finsveen.

Det er tid til å få med seg de viktige stedene. Bente og Jan Rødner (t.h.) ved klagemuren i Jerusalem, sammen HJHs daglige leder Eli Finsveen og Knut Finsveen.

– Hvordan opplever du det å reise med HJH?

– Jeg liker egentlig ikke å reise på gruppereiser, men det er noe annet å reise med HJH. Det er morsomt å reise med HJH fordi alle som er med er genuint interesserte og glade i Israel. Og vi kommer fra så mange forskjellige utgangspunkt. Det er alltid så mange hyggelige mennesker å møte – noen av dem holder man kontakten med resten av livet!

– Dessuten får jeg se helt andre ting på turen enn jeg noensinne ville ha fått sett selv som enkeltindivid. Det er inspirerende og givende. Selv om det er mange opplevelser og det kan være mange ting på programmet, så velger jeg å være med på så mange ting som mulig – jeg vil ikke gå glipp av noe! smiler Bente.

– Er du ikke redd for å reise til Israel? Det er jo alltid så mye som ser ut til å skje der nede?

– Nei! utbryter Bente. – Det er faktisk ikke noe annet land jeg føler meg så trygg i som i Israel. Israel vet hva krig og terror er – og tar sine forhåndsregler. Det kan se skummelt ut med soldater og sikkerhetsfolk som sjekker alt, men akkurat det gjør at jeg føler meg trygg der – de vet hva de gjør! Dessuten stoler jeg på at HJH og Sabra Fokusreiser bringer meg der det er trygt og ikke reiser hvis det er fare på ferde. HJH tar ikke bare vare på prosjektene sine, men også på sine støttespillere og reisedeltagere, konkluderer hun.

 

Hverdagen for de første immigrantene i IBIM

Nå kommer det etiopiske immigranter nesten ukentlig fra leiren i Gondar. Etter at alle formaliteter er ordnet på flyplassen, reiser de videre i busser til mottakssentere over hele landet. Et helt nytt liv begynner og mange ting skal læres. Én gruppe ble møtt av statsminister Netanyahu ved ankomst i oktober. Det var stor stas.

Til IBIM i utkanten av Sderot er det kommet 82 familier siden oppstarten i oktober. Pr 1.mars huser senteret 620 nye immigrater. Dette er et idyllisk sted for større barnefamilier, med lave hus og skyggefulle trær. Men de som kom aller først fikk litt av en ilddåp, fordi det i den perioden daglig falt mange raketter fra Gaza. Det ble en voldsom belastning i tillegg til alle inntrykkene ved å komme til et nytt land. De ble fort kjent med hva «rød alarm» betyr, en traumatiserende opplevelse for noen. Sjokk og angst preger fortsatt enkelte, men personalet og terapeuter hjelper immigrantene. Heldigvis har det vært roligere i den senere tiden.

Det er opprettet ti klasser for språkundervisning, der de voksne daglig lærer hebraisk. Noen av immigrantene har hatt svært lite skolegang i oppveksten og da blir dette enda mere krevende, men alle forstår at språket er nøkkelen til et nytt liv i fedrenes land. De gjør en stor innsats for å få det på plass. Dette er et språk som virkelig er helt annerledes enn deres morsmål.

 

Fra IBIM går 386 barn på forskjellige skoler og barnehager i Sha’ar HaNegev regionen. Man sprer dem for å lette integreringen. De blir kjørt i busser til de respektive institusjoner. Det er viktig at de lærer hebraisk av klassekammerater og barnehagekompisser. Dette er naturligvis et kjempeløft for regionen, som plutselig får så mange barn tilflyttende – barn som kanskje ikke har fått mye skolegang i Etiopia. Men som alltid i Israel; Det er en plikt og en glede å ta imot nye immigranter og hjelpe dem til rette. De kommer i sikkerhet og er en berikelse for landet.

Det er mange ettermiddagsaktiviteter for både barn og voksne i IBIM. Man vil forberede dem best mulig til dagliglivet i Israel, så det er viktig på forskjellig vis å gjøre dem kjent med kulturen. Mens dette skrives arbeider barna med forberedelser til Purim, der de skal kle seg ut og spille skuespill. Dette kan man gjøre selv med spinkle språkkunnskaper.

Naturligvis er det også mange fritidsaktiviteter for barna, slik at de kan lykkes med noe samtidig med at de strever med skolearbeidet og språket. Idrett og forming av alle slag, spill og felleslek gir ekstra glede. Leksehjelp er en viktig del av hverdagen. I israelske skoleklasser med rundt 40 elever får ikke læreren tid til å ta seg mye av hver enkelt elev. Derfor er leksehjelpen ekstra nyttig, særlig denne første tiden, når det kan være vanskelig å forstå lærerens forklaringer. Å få det forklart én gang til, på morsmålet er til stor hjelp. Hensikten er å motivere barna til innsats i skolearbeidet, for med dårlig språk og store huller i kunnskapene øker sjansene for uønsket atferd som skulking. Derfor er våre bidrag til nyttige aktiviteter i denne første tiden så nødvendig.

Disse barn og unge er Israels framtid. Vi kan hjelpe dem til å finne sin plass i fedrenes land og bygge et nytt liv der.

Med et esel som veiviser til Jerusalem

– En av to ting kommer til å skje: Kanskje dør jeg? Eller drømmen om Jerusalem går i oppfyllelse. Motivasjonen var stor da 20-årige Roni Akale og hans venn startet på den strengt hemmelige turen fra Etiopia en dag for 30 år siden.

Idag sitter 50-åringen lys levende og smiler varmt i generaldirektørstolen for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel. Resultatene så langt er meget oppløftende.

 

Månelys

Roni har syv brødre og en søster. De vokste opp i en liten landsby 13 kilometer utenfor Gondar. Famlien levde et religiøst jødisk liv. Fylt av omsorg for hverandre og folkene i menigheten. Hver shabbat tok de med dabobrød og mat som de delte med de fattige.

En onkel hadde reist til Israel i 1955. Han kom tilbake åtte år senere med mye kunnskap. Det ble opprettet undervisning for barna. Selv om ungene måtte arbeide med barnepass, gjete dyrene og arbeide på jordene hele dagen fant de også tid til å lære. Bestefaren var en åndelig leder og var opptatt av at barna måtte lære seg å skrive og regne. Men det fantes ikke elektrisitet i landsbyen, så Roni ventet til månen lyste såpass at han kunne gjøre lekser. Som 13-åring ble han sendt på kostskole i Addis Abeba. Tøffe år for en tenåring.

 

Hemmelig

Etter fullførte studier i økonomi, fikk han som 18-åring jobb som revisor på et regjeringskontor. I alle årene skjulte han sin jødedom. Etiopia var marxistisk og fiendtlig mot jøder. Etter to år hvisket en god venn: – Nå er tiden inne. La oss reise til Jerusalem!

De måtte finne en til å lede dem og ta med mat og drikke på ferden som bare skulle vare et døgn, ifølge lederen. Uttallige tanker slo ned i hodene deres. Hvordan stole på noen som helst? Og hva når de kom til Sudan?

 

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Som 20-åring bega Roni Akale seg på en ferd som etter tre måneder endte i Israel. Nå leder han integreringsarbeidet for unge etiopiere.

Robbet

Lederen trakk seg, men sendte med dem et esel og en ung gutt som ikke kunne veien. De var nå fire menn og en kvinne som i nattens mulm snek seg i retning den sudanske grensen. Ingen visste noe, hverken foreldrene eller andre slektninger. Det ville økt faren for å bli oppdaget. Allerede første natten ble de utsatt for ranere. De stjal alt de hadde av mat, vann, eiendeler og penger. Ribbet sto de igjen, omgitt av løver, giftige slanger og hyener, men ga ikke opp. – Høyre eller venstre? Dere må stole på eselet, sa gutten. – Eselet kjenner veien. – Så vi hadde ikke noe annet valg, minnes Roni. Han forteller om mange farer underveis. – Vi voktet i ring rundt eselet for at det ikke skulle bli angrepet. Hørte løvebrøl og andre dyr i nærheten. Reisen varte tre døgn. Endelig krysset de grensen. Eselet hadde vært den beste los.

 

Overrasket

Her møtte de 64 andre unge flyktninger. Det fantes ikke mat, men vann var viktigst. De drakk seg utørste, fikk badet og vasket klærne sine.

– Plutselig fikk jeg øye på min egen bror! Det var utrolig, smiler Roni. I et følge som startet med 69 fortsatte de på en sti på vei mot Gadarif for ytterligere fem dagers vandring. Etter til sammen 800 kilometer fra start var de framme. Underveis var det tre som døde. De gravde graver til dem med bare hendene og begravelsene fant sted om natten.

 

Tre måneder

Da følget endelig, etter åtte dagers marsj – og ca 100 kilometer unnagjort per dag – kom til Gadarif, traff de på noen som diskret spurte om de var jøder. De viste seg å være tilknyttet Mossad, opplyser Roni. Dermed fikk de skjult oppholdssted, mat og litt penger. Roni måtte vente i Sudan i tre måneder før siste etappe kunne starte. Reisen gikk fra hovedstaden Khartoum, via Kairo, Paris og endelig; fremme i Jerusalem! Nærmest uten en tråd. Men med en visshet om at nå var han Hjemme!

Roni Akales livshistorie er verdt en bok. Det skal det også bli, lover han. I dag har han begge foreldrene som kom i 1989, og alle søsken samlet i Israel. Han er gift, har fire sønner i alderen syv til 19 år og bor i Ashdod.

 

Utrolig CV

Han gikk på ulpan (språkskole) i Haifa, ble offiser i Hæren og etter åtte år i Israel var det HAN som fikk æren av å ønske sine landsmenn velkommen til Israel på flyplassen under operasjon Solomon i mai 1991 – på amharisk, mimrer han. Her hadde han også en stor rolle med å assistere de 14325 nykommerne fra Etiopia i Israel.

Etter militæret ble det Bachelor i sosialt arbeid ved Universitetet i Haifa i 1990 og senere tok han en Mastergrad i ledelse og forvaltning innen offentlig politikk ved Ben Gurion universitetet i Beer Sheba.

 

Gi tilbake

– I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg har i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etter hvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes, så lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, smiler han før sekretæren nærmest må trekke ham ut av samtalen med HJH:

– Undervisningsministeren venter på deg!

 

ENP er drevet av:

  • JFNA/ De jødiske forbund i USA
  • Israels regjering
  • Jewish Agency for Israel
  • Den amerikansk jødiske Joint distribusjonskomiteen i Israel
  • Keren Hayesod
  • Representanter for etiopiske jødiske samfunnsorganisasjoner

 Driver opplæringsaktiviteter for ungdom i gjennomsnittsalder mellom 13 og 18 år på 28 sentra fra Karmiel i nord til Beer Sheva i sør. Støtten fra Hjelp Jødene Hjem kommer via Keren Hayesod. En ny undersøkelse viser at de jødiske ungdommene med etiopisk bakgrunn som får leksehjelp ved de i dag 28 ENP-sentrene over store deler av Israel, snart har tatt igjen de øvrige på samme alder vedrørende alt fra kunnskaper til sosial adferd og trivsel.

 

Antall etiopiske jøder i Israel i dag:

  •  125 500 fordelt over hele landet
  • 103 000 under 45 år
  • 50 000 mellom 0-18 år
  • 17 800 mellom 13-18 år
  • 4 500 av de mellom 13-18 år får assistanse på ungdomssentrene via ENP etter skoletid som i hovedsak består av undervisning i hebraisk, matematikk, engelsk, pc/computer samt allmenne fag.

Gjør godt mot dem som trenger det

Det er viktig og sentralt både i jødisk og kristen tro og kultur at vi skal hjelpe og støtte mennesker som trenger det på ulike måter. I Guds ord, både i Det gamle testamente og Det nye testamente finner vi mange bud og oppfordringer om å gi av det Gud har gitt oss videre til mennesker som trenger hjelp og som noen ganger ber oss om det!

En av de mange oppfordringene finner vi i Salomos ordspråk, kap 3, i vers 27 som er brukt i overskriften ovenfor: Gjør godt mot dem som trenger det, nekt ikke å hjelpe om det står i din makt!

Givertjenesten vår er viktig, den er en gudstjeneste, egentlig! Vi skal tenke oss godt om hva vi skal gi og være rause når vi blir minnet om det!

Og gjerne be som vi ofte gjør etter offeret i gudstjenesten: Av ditt eget gir vi deg tilbake, velsign oss og våre gaver.

Det gir oss glede å gi, i vid forstand ha omsorg for andre på mange måter, men det er også viktig at vi gir med glede, ikke motvillig; Gud elsker en glad giver!

Det er mye visdom i ordtaket: Den største glede en kan ha, det er å gjøre andre glad!

 

Vi kan også se på givertjenesten vår som Salomo sier i Salomos ordspråk 3.9: Gi Gud ære med det du eier!

 

Guds velsignelse er viktig for oss alle, og det følger en spesiell velsignelse med å støtte og hjelpe guds folk, jødene.

Guds løfte til Abraham står fast til all tid: Jeg vil velsigne deg og- jeg vil velsigne dem som velsigner deg! (1.Mos 12,2)

I Hjelp Jødene Hjem har vi opplevd dette gjennom over 20 år nå, og nå vil jeg nytte anledningen til å oppfordre og oppmuntre oss alle som er med og som leser dette til å våre trofast med videre!

Det er enda store behov og utfordringer for de mange prosjektene som får søtte gjennon HJH.

Også dette året vender ca. 20 000 nye immigranter til Israel. De kommer fra Etiopia, Ex-Sovjet og mange andre land, ja fra alle verdens kanter!

 

Vi har alle det privilegium at vi får være med på dette videre!

Sderot- byen med alle tilfluktsrommene

Sderot- byen med alle tilfluktsrommene. Se flott video som forteller deg fakta om hvordan, hvorfor og hvor de bygges.