Ingen gir meg blomster idag

Lemlem, etiopisk immigrant fra Netivot i sør, mistet sin sønn i Carmel-brannen. Her i god samtale med voluntør Feina t.v. og psykolog Natasha t.h.
Foto: Selah

Jeg har fått lov til å være “flue på veggen” på en av Selahs retreater. Sitter i gruppen for enker og enkemenn, meste unge kvinner, flere fra Carmel-brannen i desember 2010. En annen gruppe er foreldrene som har mistet sine voksne barn. En stor flokk med barn deltar også. De er nettopp nå ute på tur med dyktige, unge hjelpere – latter og smil følger dem. Andre ser etter et par små, som ble født farløse – etter brannen.

Alex, en erfaren psykolog, ber hver enkelt si sitt navn, om de liker det, hva det betyr, hvorfor de fikk det og hva de som helst ellers som de har lyst til å si.

En varm klem kan gi støtte i en vanskelig tid.
Foto: Selah

Mange minutter senere; de snakker om hvordan de har det, hvordan det oppleves når folk spør hvordan de har det. Så sier én; “I dag er det vår to-års bryllupsdag. Vi fikk ikke engang oppleve den første sammen. Min lille sønn, født farløs, er alt jeg lever for. Min mann kan ikke gi meg blomster, så jeg legger blomster på hans grav.” Smerten dirret i rommet. Alle 12 i sirkelen kjente denne smerten så altfor godt. Savnet, sinnet, lengselen, opplevelsen av at det var så altfor tidlig.

En annen sa; jeg har akseptert at fakta, men vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Jeg får ikke tak på det. Folk sier at man kommer over det, at livet fortsetter. I pur velvilje kommer de på besøk, inviterer meg hjem til sabbatsmåltid og alt det der, men de kan ikke forstå, kan ikke sette seg inn i min situasjon. Jeg orker det ikke, jeg føler meg invadert.

Men det var også rom for litt besk humor; etter et utbrudd avsluttet en unge kvinnen; Ja, livet er som honning (konfr. jødisk nyttårsønske) – hvortil en annen svarte; ja, lagd på kunstig søtningsmiddel – og alle lo.

En frisk tur langs stranden, etter frokost, før man tar fatt på det krevende gruppearbeidet.
Foto: Selah

En retreat som denne gir trygt barnetilsyn, der de kommer oppmuntrede og glade tilbake. Man får være sammen med noen som virkelig forstår hvordan dette grusomme oppleves, og man får noen teknikker til å hjelpe seg selv i hverdagen. Sammen opplever man også natur, ferdiglaget mat og en eller annen form for underholdning.

Psykolog Dina som har arbeidet med Selah gratis i snart 20 år, sa til gruppen. “Ingen kan si til deg at du skal . Din sorgprosess styrer du selv. Du er midt i en hverdag, som ikke er lett. Du må ikke komme videre, for du gjør dine valg når du er klar for det. Her har vi delt hvordan vi opplever sorgen og vi har styrket hverandre så vi kan møte livets realiteter.

Billedtekst 1675
En frisk tur langs stranden, etter frokost, før man tar fatt på det krevende gruppearbeidet.
Foto Selah

Bildetekst1945
Lemlem, etiopisk immigrant fra Netivot i sør, mistet sin sønn i Carmel-brannen. Her i god samtale med voluntør Feina t.v. og psykolog Natasha t.h. Foto Selah

Bildetekst 1893
En varm klem kan gi støtte i en vanskelig tid. Foto Selah

Hvordan bevare hukommelsen? Del 1 av 2

Batzion kom fra Kurdistan (foran t.v.). Hun har aldri gått på skole og leser nå ganske langsomt en hebraisk tekst på brikkene til puslespillet; bil, ballong, gul, rød. «Min mann er dårlig, og derfor er han ganske vanskelig. Denne gruppen gir meg friminutt – og jeg kommer gla hjem.» Foto Dvora Willansky

Vi stopper ved ennå et bydelshus. Går inn og finner 20-25 damer rundt bordene. Det er aktive brukere, frivillige hjelpere og en pensjonert psykolog. Her arbeides det med kognitiv og hukommelses-bevarende aktiviteter. Vanskelige begreper, men det går ut på å trene hjernen for å bevare hukommelsen. Noen har hatt slag, andre er på vei inn i demens. Mange trives med mentale utfordringer og godt selskap.

På bordene ligger Memory, Back Gammon, puslespill av ulike slag med svært forskjellig vanskelighetsgrad. Alt utvalgt av psykologen.

Plutselig kommer en ny bruker inn, godt støttet av en ung kvinne, trolig en hjemmehjelp – «Hun er 93 år», hvisker damen som sitter ved siden av meg.

“ Jeg følte meg ikke helt bra i dag, men jeg kom likevel, for jeg vet at når jeg har vært her føler jeg meg straks mye bedre”, sier hun. Straks får hun en stol og en kopp kaffe og går i gang med et ganske vanskelig puslespill, få, nesten helt like brikker og egentlig ikke noe gjenkjennelig motiv.

Les videre om dette flotte prosjektet her.

En aktiv hverdag holder eldre immigranter i gang.

En formiddag med besøk på tre forskjellige aktiviteter i Hadassahs lavterskelprosjekt for eldre kvinner.

Både gutter og jenter fra 8.klasse underviser de eldre damene.
Foto: Dvora Willansky

Hadassahs prosjekt for eldre immigrantkvinner i noen av Jerusalems mer vanskeligstilte bydeler har mange nyttige og spennende elementer. Ét er samarbeidet med Keshet, en skole i nabolaget.

Skolen har et fag, der elevene kan velge mellom forskjellige samfunnsnyttige aktiviteter. En er å lære eldre damer å bruke PC. En fast skoletime i uken kommer 15-20 eldre damer til PC rommet på skolen og sitter sammen med sin partner fra 8.klasse og får opplæring. Skolens datalærer gir oppgaver som de skal gjøre i fellesskap, noen ganger med lekse som skal sendes inn som e-post. For meg var det en overraskelse å se hvor mange gutter som hadde meldt seg til dette og hvor hyggelige og tålmodige de var mot de eldre.

De fleste av damene har ikke PCer hjemme, men i løpet av timen er det meste gjort. I dag skal de lage en telefonliste, med navn, adresse og telefonnummer til familie og venner. Opplysningene legges inn i et spesielt skjema, det skal lages fancy bakgrunn og limes inn bilder. Hjemmeleksen blir å finne bilder av dem man har på listen. Disse skal så scannes på skolen, og limes inn i dokumentet.

Ora, her sammen med 8-klassing Shahar og prosjektkoordinator Tal fra Hadassa, forteller til Eli Finsveen, HJH: “Jeg kom i 1951 fra Irak. Vi bodde to år i telt. Jeg var tilfreds, vi hadde det vi trengte og vi var kommet hjem til fedrenes land. Her lærer jeg data, så jeg kan snakke med barnebarna. Jeg er til og med oldemor! Hils giverne i Norge og si tusen takk. Dere aner ikke hvilken oppmuntring dette er i hverdagen.”
Foto: Dvora Willansky

Kontakten mellom de eldre og ungdommene er god, så dette er en vinn/vinn situasjon. De unge føler at de kan noe og er til nytte, de lærer at disse eldre damene vet mye om landet og gamle dager og en form for vennskap utvikler seg. De eldre lærer noe nytt og ved å ha en ungdom ved siden av seg hele tiden, føler de seg trygge og greier å vedlikeholde kunnskapen gjennom regelmessig bruk. De husker bedre hvordan man åpner, skriver, lagrer o.s.v. Dette samarbeidet mellom den eldre og den unge har også ringvirkninger inn i de respektive familier, for bakgrunnen er ofte svært forskjellig. Mange nye opplevelser og historier kommer nå ved middagsbordet.
Man bygger opp en gjensidig tillit, som gjør de eldres hverdag tryggere fordi de føler at de kjenner og forstår de unge bedre – og de unge får respekt for de eldre, som kan være fysisk reduserte men som har så mange andre kvaliteter, noe de unge lærer å sette pris på.
På slutten av skoleåret skal de sammen lage en liten bok med bilder o.l. der de forteller forskjellige historier om bakgrunn, oppvekst og hva de ellers har lyst til å legge inn, hva de har lært av samarbeidet – egentlig blir det en bok om hvordan bruk av data kan knytte generasjonene sammen.
Igjen blir jeg imponert over oppfinnsomhet og pågangsmot. Med enkle midler kan hverdagen gjøres bedre for alle.

“Dette prosjektet har reddet nabolaget”

Det bøyes og tøyes. Kvinnene deltar med iver.

Vi kommer til et lite bydelshus for å hilse på damene i mosjonsklassen. Ca 15 damer ligger på matter utover gulvet i en flerbrukssal. Et par sitter på scenekanter og tillemper øvelsene til sittestilling. Rolige, langsomme bevegelser, dyp pust. Et godt «friminutt» for mange.

Da treningsprogrammet var avsluttet, var det mange som ville ha en liten prat. «Vi er ikke så mange i dag, for mange er gått i gang med rundvasken til Pesach (jødisk påske)», sier en av damene.

Et par av damene leder selv spasergrupper. 5-6 damer går sammen tur flere ganger i uken – og de går langt og føler at de har det bedre nå, frisk luft og mosjon styrker kroppen. Og gruppen er sosial, man snakker sammen om løst og fast. Gruppelederne føler et ansvar for deltakerne som ofte er enslige. Ringer for å sikre seg at de blir med ut. Formidler behov for helsehjelp til sykepleieren fra Hadassah sykehuset. Så enkelt, så nyttig.

Idet vi går sier en: «Vet du, dette prosjektet har reddet nabolaget» . Mye tyder på at det i all fall har gitt nabolagets eldre en langt bedre hverdag.

 

HJHs Israelstur er også en god høstferie

BLI MED PÅ SOLIDARITETSTUR TIL ISRAEL 23.10 – 3.11

Se Israel fra innsiden med HJH. På tur med oss får du møte et Israel få turister får mulighet til å se, samtidig som det blir tid til turisme, shopping og strand.

Nå inviterer vi igjen givere og andre interesserte til turen vår til Israel i høst!

I år blir turen i tidsrommet 23. oktober til 3.november. Som på tidligere turer er hovedhensikten med turen i år også å besøke noen av innvandrerprosjektene som Hjelp Jødene Hjem støtter og møte nye immigranter fra mange land!

Men programmet går langt utover det!
På turen møter vi flere samfunnsaktører i Israel, og vi får oppleve og se store deler av landet fra Negev i sør til Galilea i nord!
Vi skal bo i Tel Aviv, Tiberias og 5 dager i Jerusalem. På turen skal vi også besøke og oppleve flere bibelhistoriske steder.
For flere detaljer i programmet viser vi til nettsidene til HJH og MIFF som vi arrangerer turen sammen med!
Du kan også få programmet fra Sabra Fokus ,tlf. 38 12 56 60

Reiseledere blir Ida Husveg, Conrad Myrland (fra MIFF) og undertegnede.

Velkommen med på Israelstur i høst!