Ingen gir meg blomster idag

Jeg har fått lov til å være “flue på veggen” på en av Selahs retreater. Sitter i gruppen for enker og enkemenn, meste unge kvinner, flere fra Carmel-brannen i desember 2010. En annen gruppe er foreldrene som har mistet sine voksne barn. En stor flokk med barn deltar også. De er nettopp nå ute på tur med dyktige, unge hjelpere – latter og smil følger dem. Andre ser etter et par små, som ble født farløse – etter brannen.

Alex, en erfaren psykolog, ber hver enkelt si sitt navn, om de liker det, hva det betyr, hvorfor de fikk det og hva de som helst ellers som de har lyst til å si.

Mange minutter senere; de snakker om hvordan de har det, hvordan det oppleves når folk spør hvordan de har det. Så sier én; “I dag er det vår to-års bryllupsdag. Vi fikk ikke engang oppleve den første sammen. Min lille sønn, født farløs, er alt jeg lever for. Min mann kan ikke gi meg blomster, så jeg legger blomster på hans grav.” Smerten dirret i rommet. Alle 12 i sirkelen kjente denne smerten så altfor godt. Savnet, sinnet, lengselen, opplevelsen av at det var så altfor tidlig.

En annen sa; jeg har akseptert at fakta, men vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Jeg får ikke tak på det. Folk sier at man kommer over det, at livet fortsetter. I pur velvilje kommer de på besøk, inviterer meg hjem til sabbatsmåltid og alt det der, men de kan ikke forstå, kan ikke sette seg inn i min situasjon. Jeg orker det ikke, jeg føler meg invadert.

Men det var også rom for litt besk humor; etter et utbrudd avsluttet en unge kvinnen; Ja, livet er som honning (konfr. jødisk nyttårsønske) – hvortil en annen svarte; ja, lagd på kunstig søtningsmiddel – og alle lo.

En retreat som denne gir trygt barnetilsyn, der de kommer oppmuntrede og glade tilbake. Man får være sammen med noen som virkelig forstår hvordan dette grusomme oppleves, og man får noen teknikker til å hjelpe seg selv i hverdagen. Sammen opplever man også natur, ferdiglaget mat og en eller annen form for underholdning.

Psykolog Dina som har arbeidet med Selah gratis i snart 20 år, sa til gruppen. “Ingen kan si til deg at du skal . Din sorgprosess styrer du selv. Du er midt i en hverdag, som ikke er lett. Du må ikke komme videre, for du gjør dine valg når du er klar for det. Her har vi delt hvordan vi opplever sorgen og vi har styrket hverandre så vi kan møte livets realiteter.

Billedtekst 1675
En frisk tur langs stranden, etter frokost, før man tar fatt på det krevende gruppearbeidet.
Foto Selah

Bildetekst1945
Lemlem, etiopisk immigrant fra Netivot i sør, mistet sin sønn i Carmel-brannen. Her i god samtale med voluntør Feina t.v. og psykolog Natasha t.h. Foto Selah

Bildetekst 1893
En varm klem kan gi støtte i en vanskelig tid. Foto Selah