Shaare Zedeks sosiale hjelpere

Jacob Taub fra London oppdaterer Amalia Oren om familiens og sønnens situasjon. Da Levi Izak (7) ble akutt nyresyk for tre år siden trengte de sårt sosialsenterets hjelp. Lillebror Moshe Amram (5) til høyre.

Levi Izak (7) setter stor pris på fargebok og tegnestifter som overrekkes av Amalia Oren, mens Moshe Amram (5) synes det er hyggelig med en bamse. Pappa Jacob Taub er bare takknemlig for av 7-åringen har helt fine prøver etter hver kontroll.

Det er ikke enkelt å bli syk i et nytt land. Amalia Oren har jobbet på sykehuset rundt 30 år. Hun er masterutdannet, leder for avdelingen for sosiale tjenester og har 16 ansatte i sin stab. 15 kvinner og en mann. De jobber lange dager og netter. Her skal det alltid være noen å kontakte 24 timer i døgnet.

På vei til kontoret hennes, utenfor dialyseavdelingen i 6. etasje, sitter en far og hans to små guttunger og venter på legen. Amelia stopper, smiler og hilser gjenkjennende. Jacob Taub er immigrant fra London. For tre år siden ble eldstegutten Levi Itzak (7) akutt syk. Nyresvikt. Han måtte få intensiv dialyse. Mor og far satt hele tiden ved hans side. Heldigvis hadde Jacob en svigerinne som tok seg av lillebror Moshe Amram (5). Pappa Jacob er i dag et eneste stort smil og kan ikke få takket nok for den hjelpen han og familien fikk fra sykehuset, og ikke minst fra sosialsenteret både under oppholdet og i ettertid for oppfølgingen av Levi Itzak. – Men det var også så viktig for hele familien at dere satte dere ned og snakket med oss om alt vi lurte på,
sier han til Amalia. I dag kommer han fra Beit Shemesh til kontroll med sønnen hver 3.dje måned og alt ser ut til å være i skjønneste orden stråler, pappa Jacob. Hjemme har han kone og nå to barn til, Duvid og Rochel som heldigvis også er friske og aske.

Fattige immigranter
– Mange nye immigranter som kommer hit er veldig fattige. Flere kommer fra Argentina og Brasil. De lever kun av penger fra immigrantmyndighetene (Misrad Klita). De har ennå ikke rukket å bygge seg et nettverk av venner eller menigheter hvor de kan finne støtte. Mange er enslige også, sier Amalia. Så blir de syke.

– Hva kan dere bidra med?

– Å være syk er ofte ikke det største problemet. Her blir alle tatt godt hånd om. Men det er all usikkerhet rundt sykdommen. Språket, redselen for å dø, angsten for ikke å klare seg når de kommer ut igjen, hvordan finne en jobb, et fast sted å bo, hva med medisiner, hvordan komme seg til en fastlege eller et legesenter? Det er her vi kommer inn, fastslår Amalia. Og tilføyer, – når en i familien blir syk påvirker det hele familien. Her ligger mange av våre oppgaver. Vi snakker ikke bare med pasienten, men også med de pårørende slik at de føler en trygghet ved å ha noen å henvende seg til.

38 språk
-Og kommunikasjonen går greit? – Ja, her på avdelingen snakker vi foruten hebraisk, russisk, arabisk, fransk, engelsk, jiddish, amharisk, men er litt i beit for spansk. En av oss snakker det, men hun kan jo ikke være tilgjengelig hele døgnet. Ellers har sykehuset et utvalg av ansatte som snakker tilsammen 38 språk og som er villige til å stille opp. Hvis et språk ikke finnes, ber sykehuset om språkhjelp fra lokale konsulater.

-Det gir trygghet å snakke sitt eget språk, fortsetter Amalia Oren. Hun forklarer hvordan de hjelper pasienten med alt som har med sykdommen å gjøre. De snakker ut om diagnosen, hvordan man kan takle den, kosthold og dietter, og kommer med ideer om hvordan man kan leve godt med familien. Avdelingen gir dem uttallige “redskaper” slik at de skal klare seg best mulig på egenhånd. – Du vet, det er rene antropologiske studier å arbeide her, smiler hun og henviser til de store kulturforskjellene blant pasientene.

Oppfølging
-Vi har en liste over høyrisikopasienter som vi følger opp. Vi reiser gjerne ut og forbereder deres lokalmiljø for å sette dem i stand til å hjelpe de aktuelle pasientene. Vi er også kjent med hva som finnes av service i bydelene og har kontakt med dem alle for pasientenes ulike oppfølgingsbehov. Ikke sjelden er det frivilllige kontakter som tar over en god del oppfølging. Det være seg kjøring til lege, til apotek , ja, alle viktige ærender som pasienten ikke klarer på egenhånd. Ganske mange har nyresykdommer og må komme til sykehuset tre ganger i uken for dialyse. En del
må ta denne behandlingen hver time om dagen og må lære seg til å gjøre det hjemme.

Fra bussbilletter til matpakker
-Hva bruker dere rene penger på?
Amalia forklarer at de er ansatt av sykehuset og at de ikke har et eget budsjett, men får tildelt midler via sykehusadministrasjonen. Likevel er nå en del penger – som de
fra HJH – øremerket for denne sosiale servicen ved sykehuset.
– Vi bidrar med alt fra bussbilletter til å hjelpe med regninger slik at de fattigste skal bli innmeldt i trygdesystemet. Vi sender mat til en del husstander til forskjellige
høytider, som pesach (jødisk påske) og Rosh Hashana (nyttår). Vi hjelper også til med medisinregninger. Spesielt når barn har behov for f.eks. allergi- eller astmamedisiner.

Også lokal giverglede
En god del kommer med bamser, leker, skrive- og tegnesaker, barnevogner, bilseter, babyklær etc som avdelingen fordeler etter beste evne. Amalia viser frem fire store esker, fulle av bamser. De er fra et hotell som har byttet navn.

Logoen stemmer ikke lenger og ledelsen har gitt dem til oss. – Veldig hyggelig, smiler hun. Hun tar oss med rundt på avdelingen. På dialyseavdelingen sitter små og store i spesialstoler rundt om i det lyse, vennlige rommet. Tilkoplet slanger hvor blodet sirkulerer og renses. Tre fire sykepleiere og sosialarbeidere følger godt med og prater hyggelig.

Barn og dyr
Vi passerer et bur med samboende kaniner og marsvin, noen fuglebur og en sovende chinchilla. – Barna har stor glede av å ha kontakt med virkelige dyr, understreker Amalia. Vi kommenterer det flotte akvariet i hallen – også en gave – og dermed husker hun en episode med en liten gutt som gråt og gråt. Han hadde nyresvikt og skulle til dialyse. Hun satte et lite akvarium foran ham slik at han kunne se på de fine fiskene.

-Det er nok min største tabbe og det verste jeg kunne ha gjort! Guttungen ropte vann, vann! Han var uttørket og tørst på grunn av at nyrene hans ikke kunne takle væsken.
Derfor så han ikke fiskene, bare vannet… Amalia Oren og hennes stab gjør en utrolig innsats på sitt område overfor pasientene ved Shaare Zedek-sykehuset. De følger pasientene helt hjem.

Fakta:
Antall som får bistand: 25-30% av alle sykehusets pasienter
100% i avdelinger som onkologi, geriatri, indremedisin og pediatri.
Antall fra Russland/Etiopia: 30 : 1 (som i befolkningen generelt)
Øvrige: Nye immigranter trenger mest hjelp – ikke etablert, ikke støtteapparat
Antall barn: ca 20-25%
Eldre: ca 40% (spesielt russiske foreldre hvor barna har reist til USA, Tyskland eller blitt igjen i Russland.)
Antall språk: 38 – men skaffer flere via konsulater
Frivillige: Samarbeider med flere private organisasjoner
Spesiell avdeling: Omfanget av sosiale tjenester på Shaare Zedek er spesielt stort bl.a. p.g.a. det religiøse aspektet, ellers finnes lignende tjenester også på andre sykehus i Israel.

 

Kjære giver!

Vi er blitt servert et utall av beskrivelser av den israelske bordingen hvor åtte “hjelpearbeidere” som pressen her hjemme kaller dem, dessverre ble drept. Dette er fremstilt som “blodbad”, “kallblodige mord” og blitt etterfulgt av verdens fordømmelse av Israel.

Israel har lagt frem en rekke videoopptak som viser hvorledes soldatene ble angrepet. Da hadde de gitt flere advarsler til skipet om det ville bli bordet og inspisert for våpen før det kunne seile videre og levere hjelp som angivelig skulle være om bord. De kunne levere denne enten i Israel eller i Egypt, men ikke i Gaza. Her kan alle se hvorledes de bl.a. ble møtt med stålstenger, kniver, kastet ned på nedre dekk av disse fredligsinnede “hjelpearbeiderne”. Men verden bryr seg ikke, Israel skal fordømmes.

Hva ville andre land ha gjort? Skal ikke israelske soldater ha lov til å handle i selvforsvar? Skal de passivt la seg slakte ned av fanatikere som før de la ut hadde erklært at de selv var villige til å bli drept? Hvorfor stiller verdenssamfunnet helt andre krav til Israel enn til noe annet land, og hvorfor evner nesten ingen i vestlig presse å gå i seg selv og stille kritiske spørsmål til egen dekning og til sine politikere. Gjelder ikke kritisk journalistikk denne veien?

Hvorfor presser verdenssamfunnet israelerne til å måtte bruke tid og energi på å overbevise resten av verden for rettferdigheten i deres sak? Hvilke andre land som trues av deres nabostater må det? En sak som rett og slett handler om å overleve i fred mens de er omgitt av stater som står for verdier vi i vesten ellers ikke finner å kunne akseptere og et styre på Gaza som har som grunnlovfestet mål å utslette staten Israel?

Skal Israel tvinges til å åpne havnen i Gaza slik at Hamas fritt kan frakte inn raketter og våpen? Vi har sett hva det har ledet
til en gang, og det kreves ikke mye tankevirksomhet for å forstå hva det vil lede til. Raketter skutt mot de tettest be-folkede områdene i Israel. Enorme sivile tap, men det er jo bare israelere som da blir drept hvorav de fleste er jøder, og da er det kanskje ikke så nøye?

Da Israel i 2005 etter press fra omverdenen forlot Gaza og deres bosetninger der, i håp om at de kunne bytte land for fred, fikk de noe igjen for det? Hva gjorde verdenssamfunnet for å hjelpe befolkningen på Gazastripen? Jo, Israel fikk igjen noe, de fikk et daglig regn av raketter inn over sivilbefolkningen, fem år med terrorisering av alle som bodde i områdene som grenset opp mot Gaza-stripen. Hvor var verdens fordømmelse av dette? Hvis det var en egen stat sammen med Israel som palestinerne ønsket, kunne de ha brukt denne gesten til å bygge tillit, men de valgte det stikk motsatte, de valgte terror, og vesten gikk på limpinnen og Israel ble på nytt syndebukken og ble fordømt for å forsvare seg!

Hva kan vi gjøre? Stå rakrygget! Forsøke å sette ting i perspektiv, si ifra til våre politikere, skrive til pressen og å handle i praksis. Praktisk handling kan være å alltid forsøke å kjøpe minst ett israelsk produkt der hvor det er mulig og ikke minst kan vi gjøre dette gjennom å støtte HJHs mange prosjekter. Det er i sannhet en handling som blir lagt merke til i Israel og blant israelere; at mennesker utenfor landet bryr seg om dem. Det trenger de i denne vanskelige tiden som de opplever som tung. Det er en glede å kunne gi dem en slik oppmuntring og hjelp, det er å holde ryggen rak og å være et menneske!

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Kjære giver!

Slik ender den siste viktige bønnen i Neila, i det Yom Kippur, Forsoningsdagen, går ut. Det er sterke og vakre ord fra dypet av en jødisk sjel og lyder kort tid før det blir blåst i shofar, bukkehorn, og ønske om at neste år må vi være i Jerusalem blir fremsagt.

Denne kontrasten, fortvilelse, men også håp om å få vende hjem, til Israel og Jerusalem og en nærhet og tillit til Gud, har vært rådene i jødisk liv i alle de to tusen årene jødene har vært fordrevet fra sitt hjemland. Nå er det annerledes. Nå vet vi at håpet kan bli til virkelighet, men ikke alle klarer å få oppfylt håpet og ønsket om å få vende hjem på egenhånd.

Da er det godt at det finnes mange gode hjelpere verden over, mennesker som har forstått historiens grusomheter og som ofte med svært forskjellig begrunnelse, vil hjelpe til med at drømmen og håpet går i oppfyllelse. Dere er noen av dem, det betyr svært mye.

Tiden er ikke vennlig mot Israel og det jødiske folk. Det merkes og det tærer på for mange, men håpet om at det skal bli annerledes er der. Å vite at det finnes mennesker som bryr seg betyr så uendelig mye for mange, hva enten de bor i land som lå under det tidligere Sovjetunionen eller i Etiopia, i Venezuela eller i Yemen.

Når dette utvidede nyhetsbrevet når dere har vi akkurat feiret jødisk nyttår og Forsoningsdagen og Sukkoth, Løvhyttefesten, står for døren. Det er en travel tid i det jødiske rituelle året, og samtidig en tid for ettertanke og selvransakelse.

Jeg vet at jeg, når jeg om ikke så lenge under Neila leser “avinu malkeinu”, vil ha dere i tankene med takknemlighet for den innsatsen dere har gjort gjennom HJH for å hjelpe jøder til Israel, og for å hjelpe nye innvandrere der til rette i en ofte vanskelig ny tilværelse. Det gir for meg bønnen en ekstra dimensjon.

Nyhetsbrevet denne gangen er utvidet, dere kan lese om noen av våre prosjekter i Israel og ikke minst kan dere stifte nærmere kjennskap med vårt nye fadderskapsprosjekt. Det håper vi vil kunne gi ekstra støtte og ikke minst at vi ved dette kan få nye givere, slik at disse unge på neste Yom Kippur virkelig vil oppleve at
de er blitt bønnhørt, at de er blitt behandlet vennlig og reddet, og de vil vite at det er gode mennesker i Norge som gjorde dette mulig. Det er en god tanke å dvele med.

På vegne av styret, representantskapet og sekretariatet ønsker jeg dere alle et godt og søtt nytt år! Shana Tova!

Øyvind Bernatek
Styrets leder