Mange unge språkstudenter på Ulpan Halom

Direktør Felix Feinberg i Ulpan Halom i St. Petersburg har sendt dette oppdateringen i forbindelse med jødisk nyttår. “Ulpan Halom fortsatte å undervise til tross for den unormalt varme sommeren. Men antall grupper gikk ned. I juni, juli og august har vi bare hatt 7 grupper med tilsammen rundt 100 elever.
Fra begynnelsen av september har det strømmet til med nye studenter og den 7. satte vi igang en ny gruppe. Som du ser på bildene er det mange unge elever. Totalt for skolen er ca 90% under 35 år.
Vi antar at tilstrømningen vil fortsette og at vi i oktober igjen er oppe på 200 elever.”

Nok et granatangrep

Granaten slo ned inne i kibbutzen.

Heldigvis ble ingen skadet.
Barna – nye immigranter og de som er født her – fortsetter sine daglige rutiner.
Godt nyttår.

Alon Schuster
Regionordfører
Sha’ar HaNegev

Har du hjerterom for et fadderbarn i Israel?

Bestemor har fått eneansvar for barnebarna etter at sønn/ far ble drept av en Kassamrakett.

Et godt øyeblikk med gjensidig kjærlighet og stolthet.

Et tungt ansvar for søskenflokken er lagt på pur unge skuldre.

Å gi trøst og omsorg midt i egen sorg er krevende. Hjelp oss å redusere deres økonomiske bekymringer.

Noen immigrantbarn opplever å miste sine foreldre i sykdom eller ulykke etter at de er kommet til det nye landet. Under den krevende omstillingsprosessen som immigrasjon er, mister de sitt eneste, faste holdepunkt i livet. I noen tilfeller gjennomlever de foreldrenes lange sykdomsperioder med angst og uro, før de står der – alene. Andre ganger skjer det
brått og dramatisk. Det er svært tunge skjebner som er blitt lagt på små skuldre.

I mange tilfeller stiller slektninger opp. Det kan dreie seg om besteforeldre som tar over foreldreansvaret for barnebarn.
Tenk deg å bli småbarnsforeldre igjen som pensjonist, til barn som også skal hjelpes over savnet av sine foreldre. Dette skjer samtidig med at “du selv” skal greie å leve videre med tapet av kjære barn og svigerbarn.

Jeg har møtt en ung kaukasisk tante, som sto med to sørgende barn på 10 og 12 år, i tillegg til sine egne to, som hun var alene om å forsørge. Noen få år tidligere hadde hun og hennes søster immigrert sammen, begge enslige med to barn hver. Tanken var at de skulle hjelpe og støtte hverandre i deres livs prosjekt – å bosette seg i Israel. Virkeligheten ble helt annerledes. En alvorlig kreftdiagnose med dødelig utgang snudd opp ned på alt.

I Sderot traff jeg en etiopisk tante som ikke selv hadde barn, men som tok over en søskenflokk på fire etter et tilsvarende
hendelsesforløp. I nyhetsbrevet for juni presenterte vi dere for etiopiske ungdommer som har tatt foreldreansvaret for sine yngre søsken.

Store søsken som stiller opp og setter egne behov tilside for en tid, for å hjelpe de andre. Men den slags har menneskelige
omkostninger, så vårt prosjekt Selah, Israel Crisis Management, prøver å hjelpe dem til å klare den viktige oppgaven med å holde familien samlet og leve videre i det nye hjemlandet.

Jeg blir beveget og imponert over disse pårørendes innsats. Storesøster Fetelwork – som kjemper seg igjennom med sine fem søsken – sa det slik i et tidligere intervju: “Hva annet kunne jeg gjøre?”. “Nei”, tenker jeg, “for de aller fleste av oss er det den eneste løsningen, om det skulle hende oss.”

Samtidig får jeg så lyst til å gi henne en håndsrekning, ta en klessvask eller sitte barnevakt. Hva kan vi gjøre for å jevne
veien for disse hverdagsheltene?

Og så kommer det for en dag, at disse menneskene, i tillegg til alt det andre de strever med, har en uhyre stram økonomi!

Støtten fra det offentlige er minimal. For mennesker som dem jeg har beskrevet ovenfor, er det i de fleste tilfeller
liten eller ingen mulighet til å skaffe seg egen inntekt. Så de spinker og sparer og det går så vidt. Her kommer da fadderskapsidéen inn. Hvis disse barna får
et par faddere hver, som sender et fast beløp hver måned + kanskje en gave til høytidene og fødselsdag, ja så letter
presset litt på alle dem som tar på seg å oppfostre disse barna.

Jeg hørte om en jente fra en slik søskenflokk, som fram til sin Bat Mizva (jødisk “konfirmasjon”) bare hadde gått i klær hun hadde arvet. I anledning av den store dagen fikk hun en ny kjole av Selah. Vi kan alle forestille oss hva dette gjorde
for henne! Hvem vil ikke gi av sin overflod for å glede et medmenneske.

Av alle immigranter i Israel er disse barna de som har det vanskeligst. Derfor håper Selah og HJH at du kan ta medansvar for et av de 250 foreldreløse immigrantbarna
som de har prioritert til HJHs nye innsamlingsarbeid. Det er så viktig at familiene holdes samlet. Den beste omsorgen barna kan få, er fra sine aller nærmeste, så la oss hjelpe omsorgspersonene til å ta vare på sine.

Meld deg som fadder her.

Galina fullfører mors drøm – drømmen om Israel

Galina Alkhazova (27) kommer dansende i regn og vind i gågaten Ben Yehuda i Jerusalem.

 

Hvorfor kom du hit, Galina?

Alle spør meg hvorfor!! Men etter en “birthright” (fødselsrett)-tur via organisasjonen Ezra i august i fjor, var jeg fortapt, svarer en smilende Galina. Ærlig, overbevisende og uten en eneste tvilerynke i det nydelige ansiktet. Den 29. desember 2009 ble hun ny immigrant i Israel. Hun fullfører ikke bare morens drøm; i høyeste grad sin egen.

Men historien er lang: Galina ble født i Moskva i 1982. Foreldrene kom fra Kaukasus. Bestemoren bodde fremdeles der og var den videnkjente Davydova, drev forretning, var meget kjent og godt situert i byen Nalchik.

Solen – og Gud
– Vi levde ikke noe jødisk liv i Moskva. Barna mobbet meg, men ingen ville fortelle hvorfor. Vi var ofte på besøk hos bestemor, og en dag spurte jeg henne om solen. Den var så stor! Bestemor fortalte meg at solen og alt som omkranset den var skapt av Gud. Jeg ble så glad, og på skolen fortalte jeg entusiastisk om Gud som hadde skapt oss alle og solen – som var så stor. Da startet problemene… i 2. klasse. Klassevennene fant ut at jeg var jødisk – fordi jeg snakket om Gud. Snart begynte familien utvandringen, i 1990. Ikke til Israel. Men til USA.

Mor betrodde meg at hun allerede som 7-åring lengtet til Israel. I dag bor hun i Baltimore, og har ennå ikke fått oppfylt drømmen om å komme hit, sier Galina ettertenksomt.

Lo når moren tente lys
Galina er en av fem søsken. Hun selv er i midten. Yngste søster er bare 11 år. -Først flyttet far, deretter mor og tvillingene, og til slutt bestemor, søsteren min og jeg. Lillesøster er født i USA. Vi bodde i New York, men flyttet til Baltimore. Gikk på sekulær skole.
Søsteren min giftet seg da hun var 21. Mor begynte å tenne shabatlys etterhvert. Jeg lo av henne! Reiste til Israel første gang i 2006. Da skjedde det noe med meg. Noe viktig. Jeg fikk en følelse av verdighet og begynte å gå med skjørt. Nå tente også jeg lys på shabat. Men vi levde ellers et sekulært liv. Jeg flyttet til min bestefar i NY, men han døde dessverre. Fikk meg en liten hybelleilighet, en bil og jobbet i butikk. Måtte kjøre til jobben hver dag. Hver lørdag da jeg kjørte til jobben, følte jeg at noen slo meg på armene. Noe var fullstendig feil.

Beholdt sheklene
Da Galina hadde vært i Israel via Ezra i 2009, vekslet hun ikke tilbake sine shekler (israelske penger) til dollar. Hun visste at hun skulle tilbake ganske snart. Jeg sa til dem i Ezra: Jeg kommer tilbake snart! Det er her jeg skal bo.
Så droppet jeg jobb, skole, bil og leilighet. Hadde alt jeg trengte før, men på flyet tilbake i desember visste jeg bare: Jeg er på vei HJEM!!!!

Galina trodde aldri før at hun skulle ende opp i Jerusalem helt alene. Hun tenkte på andre som lot alt være igjen for bare å dra. -Noen ganger planlegger vi noe, mens andre ting skjer underveis og endrer planene, sier hun. -I USA var jeg travel, her føler jeg meg lykkelig travel, sier hun med et skråblikk. – Alt vil bli ok. Jeg vet det. I dag bor hun på et absorpsjonssenter – Beit Canada i Jerusalem – følger hebraiskundervisning, og har fått fire timers kveldsjobb på Ezrakontoret, nettopp på grunn av hennes språkkunnskaper og på grunn av hennes vinnende personlighet og talegaver. Men hebraisk tar det lang tid å lære seg, medgir hun. Samboer med mange unge i samme båt som henne selv, er hun tilfreds med situasjonen.

Takk til nordmenn
Galinas drøm er å finne en mann, gifte seg, få barn og bli lykkelig i Israel. Hun er evig takknemlig for at mennesker i Norge støtter opp om henne og hennes likesinnede slik at de kan få oppfylt sine drømmer. -Helt utrolig å tenke på at det finnes så flotte mennesker i HJH, sier hun. Legger til at hun håper moren skal få oppfylt sin drøm om å komme hit en dag også. – Familien savner meg, og jeg dem, men de er også veldig glade for at jeg er her jeg hører hjemme. Skal reise tilbake til USA en dag, for å kjenne på følelsene mine, men jeg vet innerst inne at Jerusalem er eneste sted for meg. Jeg er HJEMME!

Du gir etiopiske immigrantelever hjelp til å klare en ny skolehverdag

Tøffe ungdommer som skal finne sin plass i fedrenes land.

Mange drømmer om å blir artister eller modeller.

Det er kamp om PCen når barna kommer på leksehjelpgruppen.

I dag er det 16.000 ungdommer mellom 13 – 18 år med etiopisk bakgrunn. En betydelig del av dem er kommet til Israel de seneste årene. Mange har fått liten eller ingen skolegang i Etiopia. Hvis de ikke lærer hebraisk på kort tid etter ankomst, blir de lett skoletapere. Derfra er veien kort til skulking. Kriminalitet og uønsket sosial atferd blir i noen tilfeller fortsettelsen.

HJH sender i år kr 400.00 til et prosjekt som blir drevet av Jewish Agency. 3.964 etiopiskeskoleelever får leksehjelp og ekstra undervisning i små grupper, slik at de forstår pensum bedre. Her tettes hullene i kunnskapene og de får tett oppfølging, slik at de greier seg gjennom den første vanskelige tiden, der de ellers ofte føler at de mislykkes og at de ikke får brukt sine evner.

I tillegg er det opprettet 24 fritidssentre rundt om i landet. Her kan de etiopiske ungdommene delta i positive aktiviteter, slik at de ikke blir hengende ute på gaten utover kvelden og natten. Spesialutdannede ledere hjelper ungdommene med å håndtere den kulturelle overgangen, som kan være uhyre vanskelig.

Programmet driver også 12 ledergrupper, der utvalgte ungdommer læres opp til å bli morgendagens ledere.

Det nytter!
For skoleåret som nettopp er avsluttet, ser vi at 52.4 % av de elevene som fikk leksehjelp m.m. fullførte videregående med resultater som gir dem anledning til å avlegge opptaksprøve til universitet eller høyskole – i motsetning til 37 % for hele ungdomskullet med etiopisk bakgrunn.

Skoleåret 2005/6 var det ingen elever med etiopisk bakgrunn som valgte de to vanskeligste kursplaner i matematikk. 25 % valgte de vanskeligste kursplaner i engelsk, da de skulle begynne i 10. klasse. 2008/9 var tallene 81 % for matematikk og 93 % for engelsk.

Når det gjelder elevene i 12. klasse var det 0.5 % som i 2007/8 tok høyeste kursplan i matematikk og 23 % i engelsk, mens det i 2008/9 var 14 % som tok den i matematikk og 35 % i engelsk.

Med slike resultater vil mange av de unge ha muligheter for å få seg en god utdannelse. Tradisjonelt har de etiopiske familiene sterke familiebånd. En god utdannelse vil komme hele familien til gode og hjelpe dem ut av fattigdommen. De velutdannede unge, som for eksempel den første etiopiske legen, – Avi Yitzhak som var med i Israels hjelpeteam til Haiti etter jordskjelvet i vinter – blir verdifulle rollemodeller for de andre etiopiske ungdommene.

Gjennom slike prosjekter for immigrantungdommenes framtid, hjelper man den unge generasjon etiopiere til å gjennomføre en vellykket integrering i det israelske samfunnet. Sammen hjelper vi dem ikke bare hjem, men vi sørger også for en vellykket tilpasning til det nye, gamle landet. Å bygge bro over den store kulturelle kløften koster hver enkelt mye, derfor er immigrantene svært takknemmelige for at dere, venner av Israel, stiller opp med et raust bidrag. For å hjelpe dem tilrette.

 

Bomberom i Sha’ar Hanegev

I vinter fikk vi den gledelige meldingen at staten Israel nå har overtatt ansvaret for bygging og vedlikehold av tilfluktsrom. Dette hadde neppe skjedd uten at området kunne vise til at utlandet har bidratt med store beløp gjennom en årrekke. Samtidig ønsket man fra israelsk side i stedet hjelp til den etiopiske innvandringen og problemene i undervisningssektoren. Målsettingen er å gi den etiopiske delen av befolkningen et løft. Vi stiller gjerne opp og håper å få hjelp fra dere.

Kjære giver!

Som jeg skrev i en artikkel om prosjektet tidligere i år, så er livet som ny immigrant i Israel ikke alltid enkelt, det er et nytt og til dels ukjent samfunn mange kommer til, enten de kommer fra Etiopia, fra land i det tidligere Sovjetunionen eller fra andre steder. Noen kommer alene, men mange kommer som små eller store familier. De klarer seg stort sett selv, selv om tilværelsen ofte er spartansk, og de er lykkelige for deres valg.

Men av og til går det ikke slik, og lykken forsvinner så alt for brått. En ulykke, en fatal sykdom, et drap eller en terrorhandling rammer en familie. I mange tilfelle står da små barn igjen uten foreldre. Kanskje har de ingen andre omsorgspersoner, kanskje har de besteforeldre, onkler eller tanter, eller eldre søsken. Da blir livet satt på en hard prøve. Ikke bare skal de unge lære seg å leve med smerten av tapet av de kjæreste de hadde, men de skal også klare seg økonomisk. I barnerike familier hender det da at de eldste slutter på skolen og i stedet tar seg arbeid for å forsørge søsken. Da brister nok en drøm.

Staten hjelper til, men det er ikke alltid nok. I slike stunder hvor det kan se som mørkest ut, er det alltid i Israel noen som lyser opp i deres tilværelse, noen som bryr seg, noen som vil hjelpe. En av disse organisasjonene er vår samarbeidspartner gjennom mange år, Selah, Israel Crisis Management. Vi har nå inngått et fadderskapsprosjekt med Selah. De har mange unge uten nære forsørgere som jevnlig trenger deres støtte, ikke bare ved råd og opplæring, men også økonomisk. Dette ser vi som en unik sjanse for oss i HJH til å yte ekstra, men midlene må vi ha inn i tillegg til det vi allerede mottar for våre prosjekter.

Nå er sjansen her for å rekke ut en hånd og hjelpe en ung immigrant som har opplevd det verste et ungt menneske kan forestille seg. Ved å tegne seg for et fast beløp pr måned kan man gi trygghet til en som virkelig trenger det. Da kan man tenne et lys i mørke for en som er ung og utrygg og være med på å lede ham eller henne i trygghet inn til voksenverdenen, og de vil oppleve en ny varme og godhet de sårt trenger. De vil få vite at gode mennesker langt unna på en slik vakker måte rekker ut en hånd til dem. Det vil også lære dem om nestekjærlighet på tvers av geografiske, kulturelle og religiøse grenser. En finere gave i livet kan man hverken gi eller få.

Vi i styret i HJH håper dere som har anledning, vil slutte opp om dette prosjektet i tillegg til den flotte hjelp dere allerede gir. Hvis dere ikke har anledning selv, kanskje dere kjenner noen som vil tenne små lys på en himmel i Israel som skulle ha vært lys og god, men som så meningsløst er blitt formørket.

Øyvind Bernatek
Styrets leder

Youth Futures – “brobyggerne” gir barn en framtid

Avskjedstund for Jerus (t.v), Eli, Rachel, en annen jente som ville være med på bildet, og gruppens "brobygger" Dina.

Hva er så det? Unge mennesker mellom 21 og 25 år får spesiell opplæring og går inn i skolen og gis ansvaret for å følge opp en gruppe på ca 15 barn. Barna trenger hjelp til å bryte ut av et uønsket negativt atferdsmønster. Mange av dem er blant de 774.000 israelske barna som lever under fattigdomsgrensen. Andelen nye immigranter er stor. Mange av barna som har fått være med i prosjektet har svak språkutvikling og kommer fra store søskenflokker. De har stort utbytte av litt ekstra, personlig oppmerksomhet.

De unge lederne skal fungere som rollemodeller og må beherske hebraisk og barnas morsmål. Dermed kan de være kontaktleddet mellom elev og foreldre på den ene siden og lærer, skole og kommunale hjelpetjenester på den andre. Det er ikke godt for immigrantforeldre å få oversikt over hvilke tiltak som finnes, for å hjelpe barna. I mange tilfeller er alle slike hjelpetiltak totalt ukjente for mennesker med for eksempel etiopisk bakgrunn.

Vi kommer inn i et stort aktivitetsrom, der en gruppe barn på ni og ti år sitter og maler på små treesker. Gilde farger og spennende glitter og ørsmå plastfigurer som kan limes på. De har ventet spent på oss, og er kjempesjenerte. Jeg får sitte ved bord sammen med Jerus – som stolt forteller på hebraisk at hun er oppkalt etter Jerusalem – og Rachel som er så sjenert at hun nesten ikke får fram navnet sitt. Jerus maler sin eske om tre ganger, før den blir som hun vil ha den. Jeg må male hennes navn med latinske bokstaver på den til slutt. “Brobyggeren” Dina småprater og oversetter, fyller på mer maling i skålene.

Til avskjed tas det bilder og jeg får to gode klemmer. Dette er ikke et prosjekt som HJH støtter, men som det likevel var givende å se. Kanskje vil de få tilskudd et annet år. Her opplevde vi hvordan man med enkle midler kan skape engasjement og tilhørighet til skolen hos barna. “Brobyggerne” eller “skytsenglene” gjør en stor innsats for at barna skal finne seg til rette og etter endt utdannelse skal bli til nytte og glede for seg selv og samfunnet.

“Åh, slike skulle jeg ønske vi hadde hatt, da vi kom til Israel og Miki begynte på skolen her”, sa Mona Beck, som skriver for oss, da jeg møtte henne senere. “Du aner ikke hvor vanskelig det er å forstå rundskriv fra skolen, som ny immigrant. Vi viste jo også hvilken hjelp og støtte som sannsynligvis fantes der ute i samfunnet, bare vi lette. Tenk på de andre, som ikke har hørt om for eksempel dysleksi en gang.”

 

To mødre – to skjebner

Pengene fra julegaveaksjonen kommer fram via Keren Klita 
Leya (25) og Svetlana (35) har aldri møtt hverandre. De bor på hver sin side av Jerusalem. Den ene er religiøs, den andre sekulær. Men de har mye til felles.
o begge er født i tidl. Sovjet/Russland
o begge er immiganter til Israel
o begge har russiskespråklige ektemenn
o begge har fått barn i løpet av siste halvåret
o begge har fått babygavesjekker fra Hjelp jødene Hjem via Keren Klita
o begge er overrasket og svært takknemlige

 

Svetlana fikk endelig sin etterlengtede sønn Jonathan. Han er snart syv måneder, men kom til verden to måneder for tidlig. Pengene fra HJH gikk blant annet til pedagogiske leker.

Mor Leya storkoser seg med sin lille datter Bluma på snart fem måneder hjemme i Ramot. Pengene fra HJH gikk blant annet til noen søte kjoler.

Robbet for sparepengene
Leya Novikov (25) smiler bredt og ønsker velkommen. På armen sitter lille Bluma –
snart fem måneder. Tygger litt på en gummi-ring og plustselig smiler hun like bredt som mor. Uten tolkehjelp fra Keren Klitas Ellenora kunne dette blitt et ganske håpløst møte da Leya ennå ikke har hatt tid til språkskole for å lære seg hebraisk.
I den bittelille leiligheten de leier i Ramot disker hun opp med kaffe og hjemmebakte muffins. Mannen er på legebesøk med førstefødte Rafael på 1,5 år.

Vanskelig å finne jobb
Familien immigrerte til Israel for ni måneder siden. Rafael var syv måneder og Leya var gravid med Bluma. De to møttes i Moskva. Han fra et lite sted utenfor hovedstaden, mens hun vokste opp i Saratov, 24 timer med tog fra Moskva.

Han er nyutdannet it-programmerer uten praksis, og etter hebraisk-kurset på seks måneder går han nå hver dag rundt og søker jobber. Villig til å ta hva som helst.
Hun er lærerutdannet innen historie og kunst, men med to småbarn og uten språk er det lite hun kan bidra med til familieøkonomien.

– Har dere slektninger her?

– Min manns foreldre kom en måned etter oss og bor et kvarters spasertur unna. Svigerfar er overlevende etter holocaust og hadde en stor, traumatisk hjerteoperasjon rett etter at de kom.

Leyas egne foreldre bor fremdeles i Russland. De er tradisjonelle. Men hennes bestefar var rabbiner i hjembyen og Leya var ofte i synagogen sammen med beste-foreldrene. Da hun var 15 år gammel bestemte hun seg for å leve et religiøst liv. – Og min lille datter er oppkalt etter min kjære bestemor, smiler hun.

Ubudne gjester
Kort tid etter at Bluma ble født skulle hele familien ut sammen for første gang. Da de kom hjem hadde de hatt ubudne gjester. Verdifulle juveler, smykker med affek-sjonsverdi, bryllupsgaver og andre gjenstander var borte. Kamera og pc sto igjen. Det verste av alt var at alle sparepengene også var borte…

– Men hadde dere kontanter hjemme?

– Ja, alle pengene vi hadde spart opp før vi dro var gjemt inne på soverommet vårt. Vi solgte det meste vi hadde slik at vi skulle klare oss inntil vi begynte å få inntekt her. Vi forsto ennå ikke hvordan bankene her fungerte, forteller Leya trist.

De hadde glemt å låse verandadøren da de gikk ut. Følte at alt var så trygt og godt. Men de bor i første etasje, og ved selvsyn ser vi at det skal ikke rare klatringen til for å komme seg opp på verandaen deres.

– Vi er ganske sikre på hvem som er gjerningsmannen også. Han var gjest hos oss da Bluma hadde sin navnefest…Vi har anmeldt ham, men vi har ingen beviser, så vi kommer ingen vei.

– Så hva lever dere av i dag?

– Den “pakken” av hjelp som alle immigranter får den første tiden, holder så vidt liv i oss.

Takk!
Desto gladere ble Leya da Keren Klita kom på besøk med en gavesjekk på 1000 kroner (ca 600 israelske shekel) fra Hjelp Jødene Hjem!

– Skal si vi ble overrasket! Hils å si TAKK til alle de nordmenn som er med oss i denne vanskelige tiden. Pengene gikk til mat for familien og noen søte rosa kjoler og klær til minstejenta. Herlig, smiler Leya.

– Og hva er ditt håp for barna?

– At de skal få en god utdannelse. God helse. At det blir fred i landet og at vi alle skal bli lykkelige her.

I sorg og glede med Keren Klita
Svetlana Gamril (35) har nettopp hatt en høneblund etter endt arbeidsdag sammen med sønnen Jonathan, snart syv måneder, da vi ringer på hjemme i Kiryat Yovel. Velsegutten er litt skeptisk, men våkner snart og sjarmerer oss med et forsiktig smil.

Svetlana var 16 år da hun flyttet fra Moskva sammen med foreldrene. De fem første årene var vanskelige, ikke minst språklig sett, mens hun tok videregående og senere utdannet seg til lærer. -Jeg lærte mye av mine første elever som var autister, fortelle hun – og legger til: – det var heller barna som lærte meg hebraisk! I dag er hun lærer for elever i 7.-9. klasse, mens ektemannen, som hun traff for seks år siden og som kommer fra Kasakhstan er lærer for barn med spesielle behov.

Tragedie
Den 29. januar 2004 endret livet seg for familien. Litt før kl. 9 om morgenen satt moren hennes på Eggedbuss nr 19 sammen med en selvmordsbomber. På hjørnet av Gaza- og Arlozorow-gaten, like i nærheten av statsministerboligen i Jerusalem, smalt det. 11 ble drept, 50 såret, 13 av dem alvorlig. En av de drepte var Svetlanas 53 år gamle mor, Natalia…
Keren Klita fant fram til familien via en sosialarbeider. De fikk økonomisk støtte.

– Det var en stor hjelp i sorgen, forteller hun lavmælt. Og legger til at hun ble veldig overrasket da hun nå fikk sin førstefødte og atter en hyggelig overraskelse fra Keren Klita.

– Jeg trodde dere bare hjalp ved tragedier, men så fikk jeg denne sjekken, smiler hun spørrende henvendt til vår tolk, Helena. Helena fra Keren Klita forteller at de hadde sett at hun var blitt mamma og takket være disse øremerkede gavene fra norske givere, ville de også gi til henne, som har hatt så mye motgang. Pengene har gått blant annet til pedagogiske leker.

Svetlana og mannen jobber begge heltid, og i tillegg tar hun mastergrad i generell utdanning. Jonathan ble født to måneder for tidlig og måtte være en måned på sykehus. – Det var tøft, men nå går det bra med den lille familien.

Drømmer 
– Hvilke drømmer har du for ham?

– Håper at han skal få være glad og frisk og ha god helse. Vi gjør alt for at han skal få en trygg og god barndom. Og når han blir 18 og må ut i militæret håper jeg det er ikke er så farlig lenger.

Hilsen 
Svetlana sender en hilsen i stor takknemlighet til nordmenn som har vært med på å gi henne økonomisk støtte. – Når folk generelt får dårlig inntrykk av Israel er det STORT at noen kan se bakenfor og se at vi også er mennesker. Jeg håper mange vil komme hit og oppleve landet selv.

 

Takket være dere er vi “i rute”

Tannlege John Bergstroem fra USA er frivillig på DVI og behandler vanskeligstilte barn i Jerusalem.

HJH har en målsetting om å kunne sende minimum kr 100.000 hver uke.
Trofaste givere sender inn sine bidrag – store og små, og vi har gleden av å overføre penger regelmessig. De går til prosjekter som

 inspirerer jøder til å immigrere og informerer om mulighetene i det nye landet

 sørger for språkopplæring før avreise

 betaler for billetter

 gi ekstrahjelp den første vanskelige tiden i det nye hjemlandet

 hjelper dem, som ikke helt fant sin plass. Barn, ungdom og gamle kan møte forskjellige problemer, og vil i noen tilfeller streve med å finne seg til rette.

Prosjektene formidler hjelp til selvhjelp, gir veiledning og trening i forbindelse med jobbsøkning og skolegang. Frivillige gir av sin kunnskap, erfaring og tid for å hjelpe nye landsmenn til rette. Denne kontakten gir også immigrantene et lokalt nettverk å støtte seg til. Og slik blir pengene fra deg drøye.

Tenk for eksempel på Tannklinikken som Trudi Birger startet. Der går våre ordinære bevilgninger til å dekke vann og strømregninger. Det er kanskje ikke det mest spektakulære, ikke noen håndfast gave akkurat. Men høyt verdsatt.

Frivillige tannleger fra hele verden sørger for driften, men de kom ikke langt uten vann og strøm. Og sammen hjelper vi fattige immigrantbarn til god tannhelse.
Hjertelig takk!