Ze’er Bielski

Valget sto mellom Natan Sharanski og Ze’er Bielski, og Sharanski tapte. Men det var en flott mann som vant!

Vi ble invitert til å få møte ham, det føltes som en stor ære. Men Bielski poengterte hele tiden at han var den som var beæret. Han brukte til og med uttrykket “rørt” og sa at han gledet seg til å komme hjem til Sharon for å fortelle ham at – “vi er ikke alene! For vi er så fryktelig lei av å være alene”, sa han. Bare Mikronesia og USA stemmer for oss, men her sitter alle dere!”. Han holdt en svært personlig tale. Og han slo ut med armene og sa – “takk skal dere ha – tusen, tusen takk!” – Og jeg tenkte som så ofte før – dette er et stort ansvar, og vi kan gjøre så mye, mye mer bare ved å være tydelige – .

Han siterte ofte Bibelen, og han var veldig klar på at jødenes hjemland er Israel. – “Vi ønsker å gi vårt folk meninger og hjerte som kreves”, sa han. “Israel er endestasjonen for jødene, ikke bare et geografisk punkt. Våre naboer og store deler av verdens befolkning tror at vi er her for en kortere periode, men de tar feil! Her er vi kommet for å bli” –

“Da jeg var barn og noen ba meg om å vise dem Israel på kartet, var det umulig”, fortalte han “for når jeg satte fingeren på kartet, ble Israel borte – så lite er landet vårt! Nå forklarer jeg det med at det tar 1/2 time med en god bil å kjøre over landet!

Som så mange andre vokste han opp med to aleneforeldre. De var de eneste gjenlevende i hver sine familier, og de traff hverandre i Israel. Der ble Bielski født i 1949. Det ble en tøff oppvekst – de hadde lite penger, og det var fryktelig varmt. Kjøleskap fantes ikke, men de kunne kjøpe isblokker. De måtte han bære hjem, og de var fryktelig tunge. Det undrer meg alltid hva som henger igjen av barndomsminner. Han undret seg også over alle de menneskene som hadde “stemplet” fullt av tall på armene sine, men han fikk aldri noen forklaring. Hvordan i all verden skal man da også kunne forklare et lite barn sånne bisarre utslag av ondskap?

Landet er gitt oss av Gud, sa han, og vi skal ta vare på det. Noen få dager etter at han ble innsatt, hadde han og Sharon vært på flyplassen for å ta imot 600 nye innvandrere fra USA og Canada, og det hadde berørt ham sterkt. “It was so emotional”, sa han – og etter møtet med oss, skulle han og Sharon til Frankrike for å se hvordan de best kunne ordne utvandringen derfra. 100 franskmenn landet i Tel Aviv for å bli mens vi møtte Bielski. Han fortalte at Sharon hadde prentet inn i ham – “du må fokusere på innvandringen. Hvis de ønsker problemer, kan de velge et annet land. Hvis de vil ha et godt liv, er Israel landet” – La oss håpe at det er slik det vil være.

Han har en imponerende merittliste, denne nye sjefen. Han forlot militærtjenesten som major og studerte økonomi ved “Hebrew University” i Jerusalem.

Fra 1977 – 80 ledet han utvandringsarbeidet i Sør-Afrika og nådde rekordhøye tall. Til 1988 deltok han i vesentlige tiltak for å utvikle industrien i Israel og han bygget opp en rekke internasjonale kontakter. Listen er mye lenger, men viktigst er det å nevne at han siden 1989 har vært en meget avholdt borgermester i den store bye Ra’ananna. Han har hatt en rekke funksjoner på regjeringsnivå fra å være leder for kabel- og satelitt-TV-systemet til å være leder for skolesport og for naturforvaltning.

Også ordener og æresbevisninger er blitt ham til de og han kunne lett ha blitt en fjern, utilnærmelig toppfigur bak stengte dører, og forværelsesdamer. Men han virket helt ubesværet av egen suksess og posisjon, lett å snakke med, lett å bli kjent med og oppriktig interessert i det de forskjellig drev med. Det var et spennende bekjentskap – ikke bare for noen få. “Kom og bank på min dør” – sa han – “jeg vil gjerne ha besøk!” Det er slik man får venner. –

Tilgivelse

Den handlet om en opplevelse fra en flybase i Israel, der gjester fikk høre en general fortelle fra sitt liv som barn av to foreldre som begge var de eneste gjenlevende etter Holocaust.

Generalen sa selv at han valgte å være emosjonell på tross av at han var Israels dyktigste pilot! Og emosjonell var han, da han fortalte om Auschwitz og om den knuten i brystet som han aldri ble kvitt. Den førte ham inn i forsvaret, og den ga ham idéen til å få med seg tre andre piloter til å sveipe over hele leirområdet for på den måten å feie bort ondskapen som hvilte der og om mulig dekke over med velsignelse. Det var en ren symbolhandling som vi fulgte på storskjerm etter hvert som han fortalte.

Det var mange i det store auditoriet som snufset og gråt, de aller fleste hadde vonde minner å bære på. Men da foredraget var slutt, kom følelsessjokket.

En høy, middelaldrende mann sprang opp på scenen, tok mikrofonen og sa: Det står i Jeremia at sønnene til undertrykkerne skal be sammen til ofrene om tilgivelse. Min far var en av de offiserene du har fortalt om. Kan du tilgi oss? – Det gikk noen sekunder før generalen rakte frem hånden, jeg følte at alle hadde holdt pusten.

Men så brast demningene. Det er noe av det sterkeste jeg har vært med på.
Som sagt – historien er fortalt før, men nylig var jeg invitert til Amsterdam for å møte den nye sjefen for Jewish Agency – sammen med andre kristne ledere fra hele Europa. Det var jo en stor begivenhet og ved slike anledninger blir man jo stående å prate med folk. Samtalen gikk slik at det ble naturlig for meg å fortelle denne historien til de fem – seks jeg sto sammen med. Da jeg var ferdig sa den ene mannen: “Hei, se på meg!” – Og jeg så – og der stod han!

Mannen fra Tyskland, leder for Ebenezer der. Det ble nok et ladet øyeblikk både for ham som hadde hørt historien om seg selv og for meg som igjen fikk bekreftet den.

“Hva følte du da du løp opp på senen?” spurte jeg. “Da var jeg utenfor meg selv”, sa han. “Men jeg har lenge visst at jeg bar på en skyld jeg måtte gjøre opp for, og mange har vært med å be om at jeg måtte få en anledning.” – Den fikk han.

Det er den første tyskeren jeg har møtt som har hatt den holdningen, og uten tvil forløste han mye hos mange den formiddagen. Senere – fortalte han – var han blitt tildelt en æresgrad, og han ble valgt inn i styret for Yad Vashem.
En fantastisk historie om tilgivelse og soning og om den forløsende kraften som ligger der.

Sara

To store, flotte kibbutzer er tatt i bruk av unge mennesker fra henholdsvis Argentina og Brasil. De er kommet alene til Israel på et såkalt Na’ale-program. Det vil si at de har fått tilbud fra Israel om å komme til landet for å studere, selvsagt med et bakenforliggende håp om at de vil finne seg til rette og bli værende. Og slik går det jo ofte.

De er mellom 16 og 24 år når de får tilbudet, nettopp i en alder da det er lett å tilpasse seg og få venner. Det er alltid en oppmuntring og en glede å besøke disse kibbutzene, der blir innvandringen så konkret og så fremtidsrettet!

Effekt nr. 2 er jo at familiene i Argentina og Brasil svært ofte følger etter. Selvsagt går dette tilbudet til alle land der det finnes jødisk ungdom, og det har vært et svært vellykket immigrasjonsprosjekt.

Vi hører ikke så mye om Kassam-raketter i norske medier. Men de skytes hele tiden fra Gaza mot grensebyene i Israel, Sderot, Ofakim og Netivot. Dessuten er kibbutzene “våre” utsatt, men det er første gangen vi har fått melding om dødsoffer blant disse unge søramerikanerne.
Sara fra Brasil ble 22 år gammel. Nylig ble hun truffet av en slik rakett og døde.

Det blir alltid litt tristere når man kjenner noen eller vet om dem. Sara hadde bestemt seg for å bli værende i Israel, og foreldrene hennes ville følge etter. Da dødsbudskapet nådde dem, kom reaksjonene raskt. Vi emigrerer, slik vi har bestemt, for Saras skyld! Måtte sorgen over henne bli dem til velsignelse!

En annen katastrofe rammet kibbutzområdet nesten samtidig. For noen år siden fikk de bygget et super-moderne vannsenter for handikappede, og dem er det dessverre mange av. Finurlige heiseanretninger løftet og skjøv og ga alle muligheter til å glede seg over avkjølende og helsebringende bad. Senteret var ganske unikt i sitt slag og ga livet i ørkenen nye dimensjoner. Fryktelig dyrt hadde det vært, men snille donatorer i USA stod bak.

Så ble hele anlegget blåst i fillebiter. to kassanraketter gjorde jobben. Ingen ble drept, men mange ble rammet. Dette er de mest meningsløse rakettene som er produsert. Og ustanselig gjenoppbygninger tærer voldsomt på en fra før av stram økonomi. Denne gangen har Holland påtatt seg å gjenreise vannsenteret – med penger som helt sikkert kunne vært brukt mange andre steder.

Program for jubileumsfesten

Anne-Marie Gravdahl, styreleder i Hjelp Jødene Hjem

“Glorioso ClassiCo”
Vivi Chronholm, trompet
Trine Øien, mezzosopran
Åsmund Tvinnereim, klarinett
Gjertrud Lind-Aase, cello
Peggy Jenset, piano

Kåre Kristiansen, tidl. minister

Uri Schwarz, direktør ved Sha’are Zedek

Emanuel Minos, evangelist

“Urban Tunélls Klezmerband”
Tor-Petter Aanes, piano og sang
Morten Michelsen, klarinett
Jovan Pavlovic, trekkspill
Sondre Meisfjord, kontrabass
Pause
“Glorioso ClassiCo”

Anne Sender, Styreformann i Det Mosaiske Trossamfund

“Urban Tunélls Klezmerband”

Michael Melchior, viseminister
Avslutning

Jewish Agency ønsker billigere flyreiser

Som en følge av dette bruker organisasjonen titusener millioner av kroner hvert år på flybilletter. Når regjeringen debatterer luftfarten tirsdag, har Jewish Agency derfor forberedt et støtteinnlegg for mindre regulering av markedet for flyreiser.

– En friere luftfart som vil redusere billettprisene vil gi oss mulighet til å bringe flere tusen ekstra jøder til Israel, sier generaldirektør i Jewish Agency, Ze’ev Bielski.

– Det er viktig til å oppmuntre til konkurranse for å få lavere pris, understreker han.