Innlegg

Hva annet kunne jeg gjøre?

/i , /av

Fem etiopiske søsken bor på to rom på et absorpsjonssenter i Beersheva. I helgene er de seks. Far døde før de forlot Etiopia, mor ble diagnostisert for blodkreft i oktober og døde en måned senere, i november 2007. Eldstejenta, Fetelwork, sluttet straks skolen, to år før slutteksamen, for å ta seg av sine fem søsken.

– Slik er det nå engang, det var ikke annet jeg kunne gjøre. Hva skulle ellers skjedd med mine søsken? sier Fetelwork stille. Hennes navn betyr noe sånt som “gulltråden i en vev”. Den lille, vevre skikkelsen er definitivt ingen morsfigur å se til, men i gavnet gjør hun et fantastisk arbeid for å holde den lille, amputerte familien sammen. Krisesenteret SELAH, som rykket inn da de fikk høre om tragedien, prøvde å overtale henne til å fortsette skolen, men Fetelwork fulgte standhaftig sine jødisk-etiopiske tradisjoner og trådte inn i mors sted.

– Hva annet kunne jeg gjøre? Hva skulle skjedd med oss, med mine søsken, om jeg ikke gjorde min plikt? Kommer det nesten uhørlig fra den beskjedne reservemoren. I stedet for skolebenken, fornøyelsesliv og andre ungdommelige sysler, er Fetelworks hverdag matlaging, vasking og leksestøtte for sine mindre søsken.

Uviss fremtid
De seks eier så godt som ingenting, og en leilighet som moren skrev kontrakt på kort før hun døde i Maale Adumim, utenfor Jerusalem, er plutselig ikke så sikker lenger – det gjenstår ennå ca. 60 000 kroner å betale og SELAH arbeider intenst for at det offentlige skal hjelpe dem. De lever på bidrag fra israelske sosialmyndigheter, og SELAH hjelper til, for eksempel med vinterklær og gravsten til morens grav.

Vi møtte fire av dem i Tel Aviv, SELAH hentet dem fra Beersheva for at de skulle få oppleve sjøen for første gang. Tidligere hadde de bare stått ved bredden av innsjøer i Etiopia. Izhak, 7, Mayreg, 10 og Lamlam 14 var med på turen, under Fetelworks vaktsomme og kjærlige øyne. Eldstegutten Getachew, 14, deltok i et idrettsstevne i Jerusalem og nesteldstejenta, Gimjabet, 16, holdt på med eksamen på skolen i Beersheva. Fetelwork innrømmer at hverdagene er harde. Ikke lett å trå inn i mors sted for en ungpike i et fremmed land, med innviklet byråkrati og få å rådføre seg med.

– De er gode barn, de hjelper til med å rydde, sier hun om sine yngre søsken. Som om hun skulle vært en stolt mor. Men hvordan tar barna det at de er blitt foreldreløse?

– De snakker sjelden om det, gjemmer nok savnet, sorgen og frykten for fremtiden inni seg. Men nå er alt i Guds hender og vi må klare oss så godt vi kan.

Mange søskenmødre
Micha Feldmann har i 25 år arbeidet for de etiopiske jødene. Inntil han ble pensjonert og overtok ansvart for den etiopiske seksjonen i SELAH, representerte han Jewish Agency i Etiopia med å gjøre de svært fjernkulturelle etioperne noenlunde forberedt på møtet med det teknologisk sofistikerte Israel. Han forteller at det finnes minst 15 andre tilfeller, som han kjenner til, hvor den eldste i søskenflokken må være i mors og fars sted for å oppdra de andre barna. Over 60 barn er uten foreldre i slike amputerte familier.

– Det offentlige yter nok hjelp, men det vi gjør, med de små, men svært viktige ting i hverdagen, gjør en stor forskjell for disse menneskene. Vi gjør det vi kan for å hjelpe dem til å komme gjennom sorgen, sier Feldmann. Han forteller om et tilfelle hvor faren drepte moren og havnet i fengsel. En eldre søster, gift og med egne barn, tok seg av de seks småsøsknene som var uten foreldre. SELAH kjøpte en leilighet til dem, hvor det tidligere hadde bodd fire mennesker. Nå skulle det gjøres plass for ti. Køyesenger ble løsningen.

– Når slike tragedier skjer i barns liv, er det som om livet kuttes brått. Mange nekter å fortsette på skolen. Vi gjør det vi kan for å få dem til å fortsette. Men når Fetelwork bestemte seg for å slutte skolen og ta seg av sine søsken, kunne vi ikke kjempe imot. Vi må ikke prøve å kjempe imot det som ligger dypt i deres
kultur. Forhåpentlig klarer vi å hjelpe de seks slik at hun kan fortsette skolen neste år, sukker Micha Feldmann.

Livbøyen for nye landsmenn i krise

/i , /av

Vi ser alltid på individet, viser varsomher, kjærlighet og respekt for kulturer og tradisjoner, sier SELAHs leder Ruth Bar-On, her saman med to av de unge frivillige, Shani (t.v.) og Hannah.

Hvorfor gjør de det? Hva er det som driver dem? Vi kan ikke fri oss fra slike kyniske tanker og pennen tar uvilkårlig pause på notatblokken idet vi lytter til Ruth Bar-On, opphavskvinne og leder for SELAH (betegnende nok “klippe” på hebraisk). Organisasjonen som har forstått at medmenneskelighet må gi seg uttrykk i mer enn enn vennlige ord og klapp på skulderen i kontortiden.

Kjærlighet og varsomhet
Da Ruth Bar-On startet SELAH, Israels krisebehandlingssenter (ICMC) fra grunnen av i 1993, var organisasjonen intet annet enn en varmhjertet og selvoppofrende kvinnes drøm om å kunne hjelpe mennesker i dyp krise, de som trengte en håndsrekning ut over det de offentlige myndigheter er forventet å gi.
Ruth, 67 i dag, var inntil for 15 år siden direktør for Israels offentlige råd for sovjetiske jøder. Det var en gang, da hun besøkte et russisk innvandrerhjem hvor man satt shiva, syv dagers sorg for en avdød, at hun for alvor fikk øynene opp for de traumer og problemer nye innvandrere kan ha i Israel – i et nytt fedreland, ukjente med språket og byråkratiet, ofte uten familie – og i tillegg rammet av personlige tragedier.
SELAH konsentrerer hjelpen om de russiske og etiopiske olim, nye innvandrere. 30 prosent av de 15 000 nødstedte og deres familier er etiopere, noen få iranere og resten er russiske innvandrere. – Stikkordene er kjærlighet og varsomhet; vi starter alltid med individet, sier Ruth.

Bredt hjelpespekter
11 fast ansatte og en hær på 650 frivillige står på, nødtelefonen er åpen døgnet rundt. De besøker kriserammede innvandrere i hjem og på sykehus. Yter sogar økonomisk førstehjelp i spesielle situasjoner, dekker begravelsesutgifter, for eksempel til gravsten, mat i sørgeperioden og utover den, tak over hodet, klær, nødvendige reparasjoner i hjemmet, psykologisk støtte og rådgivning, dekker lokale reiseutgifter og flybillett for å hente slektninger fra utlandet ved ulykke eller alvorlig sykdom, utgifter til medisiner som ikke dekkes av det offentlige, husmorvikar når foreldre eller søsken er på sykehus, undervisning i hebraisk, “storebror/søster” for barn og juridisk hjelp for å sikre immigrantene deres rettigheter, rekreasjonsopphold for foreldre og/eller barn som har mistet familiemedlemmer eller som er rammet av terroristangrep, undervisning for besteforeldre som blir foreldre på nytt for barnebarn, seminarer for foreldre til sårede soldater og seminarer for ofre av vold i hjemmet.

Psykologer, psykiatre, sosialarbeidere, traumespesialister, advokater, leger, forretningsfolk, studenter og sivilarbeidere stiller gratis opp. Hjelpen fra SELAH er i utgangspunktet ment å være relativt kortsiktig, så lenge klientene er for immigranter å regne, men ikke sjelden strekker denne immigrantperioden seg over syv-åtte år. Selv utenlandske, ikke-jødiske arbeidere i Israel får hjelp fra SELAH enkelte ganger. Organisasjonen sitter ikke og venter på å bli oppsøkt når tragedien rammer, men tar selv initiativet, for eksempel ved terroristangrep.

…men det koster likevel
– Vi begynner fra bar bakke hvert år. Vårt budsjett er på ca.10 millioner kroner og 96 prosent av disse pengene kommer fra givere som veldedighetsfond, organisasjoner og individuelle givere. Staten bidrar bare med fire prosent av budsjettet – men de sender gjerne de nødstedte til oss, sier Ruth, en smule bitter. – Jeg er ikke i tvil om at behovet for hjelp er minst dobbelt så stort som det vi makter og har penger til. Det aller, aller verste for meg og alle her er å måtte si nei til så mange. Vi har to komitéer som avgjør hvem som skal få hjelp og i hvilken utstrekning. Ofte en svært fortvilende, sår og vanskelig oppgåve, kommenterer Ruth Bar-On.

SELAH holder til i et hyggelig, hvitkalket hus i Neve Zedek i det sørlige Tel Aviv, ikke langt fra Jaffa. Tidligere var bydelen betraktet som slum, men i dag er man i ferd med å pusse opp de ofte små og pittoreske husene. Prisene i omådet har eksplodert – og eieren av huset har sagt opp leieforholdet med SELAH. Hvor organisasjonen skal finne en like sentral og lett tilgjengelig base er helt i det blå foreløpig.

– Nei, jeg hverken kan eller vil glemme “arbeidet” når jeg kommer hjem, sier Ruth. – Jeg tar alt med meg hjem. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye styrke folk har i nødsituasjoner og tragedier. Og for oss i SELAH, den enste hjelpeorganisasjonen av denne typen i Israel, er det belønning god nok å se at vi kan hjelpe, sier Ruth Bar-On.

Unge hjelpere
Hannah, (19) og Shani (18) avtjener sin to-årige siviltjeneste hos SELAH.
Shani, selv innvandrer fra Sør-Afrika, tar seg for tiden av en etiopisk familie hvor faren drepte moren. De 11 barna har ingen foreldre, etter som faren sitter i fengsel. Shani fungerer som en reservemor, hjelper barna med leksearbeid, handler osv. Og hun er “storesøster” for en foreldreløs gutt på 11 år i Beersheva én gang i uken. Tidligere gikk gutten aldri ut, når tar Shani ham med på turer og prater og leker med ham.
Hannah, innvandrer fra Etiopia, har fordelen av å kunne amharisk i kommunikasjon med nyinnvandrede etipiske jøder. Hun forteller at SELAH trådte til da nevøen til hennes egen far ble drept i den siste Labanon-krigen. Hannah arbeider med to familier, én i Jerusalem hvor faren døde av kreft og mor står igjen med åtte barn. Én av guttene på 22 år forsøker å forsørge familien. I Rishon LeZion er hun husmor i en etiopisk familie hvor faren drepte moren. Hannah tar seg av barna, lager mat, lærer dem å koke, baker kake til lysfesten Chanuka og hjelper dem med innkjøp og skolearbeid.

Bilder fra Selah

/i , /av

Rambam sykehuset, juli 2006: Galina (43) fra Haifa mistet en del av foten under et Katyusha-angrep fra Libanon. Hun blir trøstet på sykehuset av en russisk-talende, frivillig medarbeider fra Selah. Galina har vært i Israel med mannen sin kun et år.

Begravelsen til soldaten Yonatan V. (21) som falt i Libanon 21. juli. Yonatan var alene som immigrant i Israel. Til venstre er soldatens mor som kom til Israel fra Ukraina. Til høyre for henne sitter en russisk-talende sosialarbeider fra Selah som støttet familien under deres opphold i Israel.

Yelenas hus ble skadet av Hizbollahs terror-raketter under krigen i sommer. Både hun og mannen Isak fikk hjelp av sosialarbeideren Aliza (bak) og Selah under krigen.

 

Huset til Vladimir (57) ble rammet direkte av en Katyusha-rakett. En frivillig sosialarbeider fra Selah gir trøst og hjelp.

Babyen Yael ble født under krigen, som barn nummer fire i en immigrant-familie fra Marokko. Selah hjalp familien sørover i Israel, til områder som ikke var utsatt for rakett-bombardement.

 

Natalie (t.v.) er Yaels stolte mor. Til høyre er Esther, som huset innvandrerfamilien under krigen.

Fireåringen Fenta (t.h.) har mistet både sin mor og sin far i Etiopia. Sammen med sin halvsøster har hun nå kommet til sin bestemor i Israel. Selah gir familien hjelp slik at barna skal tilpasse seg livet i Israel.