Livbøyen for nye landsmenn i krise

Hvorfor gjør de det? Hva er det som driver dem? Vi kan ikke fri oss fra slike kyniske tanker og pennen tar uvilkårlig pause på notatblokken idet vi lytter til Ruth Bar-On, opphavskvinne og leder for SELAH (betegnende nok «klippe» på hebraisk). Organisasjonen som har forstått at medmenneskelighet må gi seg uttrykk i mer enn enn vennlige ord og klapp på skulderen i kontortiden.

Kjærlighet og varsomhet
Da Ruth Bar-On startet SELAH, Israels krisebehandlingssenter (ICMC) fra grunnen av i 1993, var organisasjonen intet annet enn en varmhjertet og selvoppofrende kvinnes drøm om å kunne hjelpe mennesker i dyp krise, de som trengte en håndsrekning ut over det de offentlige myndigheter er forventet å gi.
Ruth, 67 i dag, var inntil for 15 år siden direktør for Israels offentlige råd for sovjetiske jøder. Det var en gang, da hun besøkte et russisk innvandrerhjem hvor man satt shiva, syv dagers sorg for en avdød, at hun for alvor fikk øynene opp for de traumer og problemer nye innvandrere kan ha i Israel – i et nytt fedreland, ukjente med språket og byråkratiet, ofte uten familie – og i tillegg rammet av personlige tragedier.
SELAH konsentrerer hjelpen om de russiske og etiopiske olim, nye innvandrere. 30 prosent av de 15 000 nødstedte og deres familier er etiopere, noen få iranere og resten er russiske innvandrere. – Stikkordene er kjærlighet og varsomhet; vi starter alltid med individet, sier Ruth.

Bredt hjelpespekter
11 fast ansatte og en hær på 650 frivillige står på, nødtelefonen er åpen døgnet rundt. De besøker kriserammede innvandrere i hjem og på sykehus. Yter sogar økonomisk førstehjelp i spesielle situasjoner, dekker begravelsesutgifter, for eksempel til gravsten, mat i sørgeperioden og utover den, tak over hodet, klær, nødvendige reparasjoner i hjemmet, psykologisk støtte og rådgivning, dekker lokale reiseutgifter og flybillett for å hente slektninger fra utlandet ved ulykke eller alvorlig sykdom, utgifter til medisiner som ikke dekkes av det offentlige, husmorvikar når foreldre eller søsken er på sykehus, undervisning i hebraisk, «storebror/søster» for barn og juridisk hjelp for å sikre immigrantene deres rettigheter, rekreasjonsopphold for foreldre og/eller barn som har mistet familiemedlemmer eller som er rammet av terroristangrep, undervisning for besteforeldre som blir foreldre på nytt for barnebarn, seminarer for foreldre til sårede soldater og seminarer for ofre av vold i hjemmet.

Psykologer, psykiatre, sosialarbeidere, traumespesialister, advokater, leger, forretningsfolk, studenter og sivilarbeidere stiller gratis opp. Hjelpen fra SELAH er i utgangspunktet ment å være relativt kortsiktig, så lenge klientene er for immigranter å regne, men ikke sjelden strekker denne immigrantperioden seg over syv-åtte år. Selv utenlandske, ikke-jødiske arbeidere i Israel får hjelp fra SELAH enkelte ganger. Organisasjonen sitter ikke og venter på å bli oppsøkt når tragedien rammer, men tar selv initiativet, for eksempel ved terroristangrep.

…men det koster likevel
– Vi begynner fra bar bakke hvert år. Vårt budsjett er på ca.10 millioner kroner og 96 prosent av disse pengene kommer fra givere som veldedighetsfond, organisasjoner og individuelle givere. Staten bidrar bare med fire prosent av budsjettet – men de sender gjerne de nødstedte til oss, sier Ruth, en smule bitter. – Jeg er ikke i tvil om at behovet for hjelp er minst dobbelt så stort som det vi makter og har penger til. Det aller, aller verste for meg og alle her er å måtte si nei til så mange. Vi har to komitéer som avgjør hvem som skal få hjelp og i hvilken utstrekning. Ofte en svært fortvilende, sår og vanskelig oppgåve, kommenterer Ruth Bar-On.

SELAH holder til i et hyggelig, hvitkalket hus i Neve Zedek i det sørlige Tel Aviv, ikke langt fra Jaffa. Tidligere var bydelen betraktet som slum, men i dag er man i ferd med å pusse opp de ofte små og pittoreske husene. Prisene i omådet har eksplodert – og eieren av huset har sagt opp leieforholdet med SELAH. Hvor organisasjonen skal finne en like sentral og lett tilgjengelig base er helt i det blå foreløpig.

– Nei, jeg hverken kan eller vil glemme «arbeidet» når jeg kommer hjem, sier Ruth. – Jeg tar alt med meg hjem. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye styrke folk har i nødsituasjoner og tragedier. Og for oss i SELAH, den enste hjelpeorganisasjonen av denne typen i Israel, er det belønning god nok å se at vi kan hjelpe, sier Ruth Bar-On.

Unge hjelpere
Hannah, (19) og Shani (18) avtjener sin to-årige siviltjeneste hos SELAH.
Shani, selv innvandrer fra Sør-Afrika, tar seg for tiden av en etiopisk familie hvor faren drepte moren. De 11 barna har ingen foreldre, etter som faren sitter i fengsel. Shani fungerer som en reservemor, hjelper barna med leksearbeid, handler osv. Og hun er «storesøster» for en foreldreløs gutt på 11 år i Beersheva én gang i uken. Tidligere gikk gutten aldri ut, når tar Shani ham med på turer og prater og leker med ham.
Hannah, innvandrer fra Etiopia, har fordelen av å kunne amharisk i kommunikasjon med nyinnvandrede etipiske jøder. Hun forteller at SELAH trådte til da nevøen til hennes egen far ble drept i den siste Labanon-krigen. Hannah arbeider med to familier, én i Jerusalem hvor faren døde av kreft og mor står igjen med åtte barn. Én av guttene på 22 år forsøker å forsørge familien. I Rishon LeZion er hun husmor i en etiopisk familie hvor faren drepte moren. Hannah tar seg av barna, lager mat, lærer dem å koke, baker kake til lysfesten Chanuka og hjelper dem med innkjøp og skolearbeid.