Hva annet kunne jeg gjøre?

Fem etiopiske søsken bor på to rom på et absorpsjonssenter i Beersheva. I helgene er de seks. Far døde før de forlot Etiopia, mor ble diagnostisert for blodkreft i oktober og døde en måned senere, i november 2007. Eldstejenta, Fetelwork, sluttet straks skolen, to år før slutteksamen, for å ta seg av sine fem søsken.

– Slik er det nå engang, det var ikke annet jeg kunne gjøre. Hva skulle ellers skjedd med mine søsken? sier Fetelwork stille. Hennes navn betyr noe sånt som «gulltråden i en vev». Den lille, vevre skikkelsen er definitivt ingen morsfigur å se til, men i gavnet gjør hun et fantastisk arbeid for å holde den lille, amputerte familien sammen. Krisesenteret SELAH, som rykket inn da de fikk høre om tragedien, prøvde å overtale henne til å fortsette skolen, men Fetelwork fulgte standhaftig sine jødisk-etiopiske tradisjoner og trådte inn i mors sted.

– Hva annet kunne jeg gjøre? Hva skulle skjedd med oss, med mine søsken, om jeg ikke gjorde min plikt? Kommer det nesten uhørlig fra den beskjedne reservemoren. I stedet for skolebenken, fornøyelsesliv og andre ungdommelige sysler, er Fetelworks hverdag matlaging, vasking og leksestøtte for sine mindre søsken.

Uviss fremtid
De seks eier så godt som ingenting, og en leilighet som moren skrev kontrakt på kort før hun døde i Maale Adumim, utenfor Jerusalem, er plutselig ikke så sikker lenger – det gjenstår ennå ca. 60 000 kroner å betale og SELAH arbeider intenst for at det offentlige skal hjelpe dem. De lever på bidrag fra israelske sosialmyndigheter, og SELAH hjelper til, for eksempel med vinterklær og gravsten til morens grav.

Vi møtte fire av dem i Tel Aviv, SELAH hentet dem fra Beersheva for at de skulle få oppleve sjøen for første gang. Tidligere hadde de bare stått ved bredden av innsjøer i Etiopia. Izhak, 7, Mayreg, 10 og Lamlam 14 var med på turen, under Fetelworks vaktsomme og kjærlige øyne. Eldstegutten Getachew, 14, deltok i et idrettsstevne i Jerusalem og nesteldstejenta, Gimjabet, 16, holdt på med eksamen på skolen i Beersheva. Fetelwork innrømmer at hverdagene er harde. Ikke lett å trå inn i mors sted for en ungpike i et fremmed land, med innviklet byråkrati og få å rådføre seg med.

– De er gode barn, de hjelper til med å rydde, sier hun om sine yngre søsken. Som om hun skulle vært en stolt mor. Men hvordan tar barna det at de er blitt foreldreløse?

– De snakker sjelden om det, gjemmer nok savnet, sorgen og frykten for fremtiden inni seg. Men nå er alt i Guds hender og vi må klare oss så godt vi kan.

Mange søskenmødre
Micha Feldmann har i 25 år arbeidet for de etiopiske jødene. Inntil han ble pensjonert og overtok ansvart for den etiopiske seksjonen i SELAH, representerte han Jewish Agency i Etiopia med å gjøre de svært fjernkulturelle etioperne noenlunde forberedt på møtet med det teknologisk sofistikerte Israel. Han forteller at det finnes minst 15 andre tilfeller, som han kjenner til, hvor den eldste i søskenflokken må være i mors og fars sted for å oppdra de andre barna. Over 60 barn er uten foreldre i slike amputerte familier.

– Det offentlige yter nok hjelp, men det vi gjør, med de små, men svært viktige ting i hverdagen, gjør en stor forskjell for disse menneskene. Vi gjør det vi kan for å hjelpe dem til å komme gjennom sorgen, sier Feldmann. Han forteller om et tilfelle hvor faren drepte moren og havnet i fengsel. En eldre søster, gift og med egne barn, tok seg av de seks småsøsknene som var uten foreldre. SELAH kjøpte en leilighet til dem, hvor det tidligere hadde bodd fire mennesker. Nå skulle det gjøres plass for ti. Køyesenger ble løsningen.

– Når slike tragedier skjer i barns liv, er det som om livet kuttes brått. Mange nekter å fortsette på skolen. Vi gjør det vi kan for å få dem til å fortsette. Men når Fetelwork bestemte seg for å slutte skolen og ta seg av sine søsken, kunne vi ikke kjempe imot. Vi må ikke prøve å kjempe imot det som ligger dypt i deres
kultur. Forhåpentlig klarer vi å hjelpe de seks slik at hun kan fortsette skolen neste år, sukker Micha Feldmann.