Tag Archive for: IsraelCrisisManagement

Jeg var med dem på hjembesøk hos en russisk bestefar som bodde sammen med datter, svigersønn og to barnebarn i Sderot etter at de var kommet til landet få år tidligere. Bestefar var ymnastikklærer, men hadde hatt en kort dag på skolen – den dagen livet hans ble totalt forandret. Han var hjemme sammen med barnebarna, som den gang var seks og fire år. Rakettalarmen gikk, og han stupte inn under spisebordet med én unge under hver arm, for å beskytte dem best mulig med kroppen sin.

Rekkehuset de bodde i fikk en “fulltreffer”, en vegg ble slått inn, deler av taket falt ned, vinduene ble knust, dører splint-ret. Som ved et mirakel var barna uskadde og kunne krype forsiktig fram, da støvet hadde lagt seg. Men bestefar var alvorlig skadet. Murbrokkene hadde knust skulderen hans og sjokket fra opplevelsen ble dyptgripende og langvarig.

Bestefar ble arbeidsufør etter ulykken. Etter flere operasjoner hadde han ennå ikke fått førligheten igjen i armen. Han hadde mye smerter og kunne ikke fortsette som gymnastikklærer. Psykisk var han sterkt preget av ulykken og Selah dekket psykologtimer.

Det ene av barnebarna var hjemme da vi kom på besøk. Hun spilte fiolin for oss. Selah har bidratt der også, med undervisning. Bestefar kan jo ikke lenger undervise henne selv. At fiolinen lå like hel mellom murbrokker og glasskår var en stor trøst for henne den første tiden, mens hun ennå var fryktelig redd. Hennes spilleglede og takknemmelighet for hjelpen familien får fra Selah var stor. Da hun hørte at vi kom helt fra Norge og at mange snille mennesker der gir penger for å hjelpe immigranter som henne selv, ville hun spille enda mer som takk.

Mintamer brenner kaffebønner.

Micha Feldman i Selah - en trygg og god "far". Her mellom Adam, Aviel og Mintamer.

Mamime Zere (51) - en uvurderlig samtalepartner.

Smertefritt er det ikke. Søskenflokken på seks i alderen fire til 18 år kommer til sitt nye hjemland, Israel. Mor og far ble syke og døde i ventetiden i oppsamlingsleiren. En typisk krisesituasjon som Selah kjenner godt. De tar vel imot barna og setter øyeblikkelig psykologer eller sosialarbeidere i kontakt med dem. Selah sørger også for de mange praktisk nødvendigheter i hverdagen. Staten gir dem begrenset hjelp til husvære og helsetilbud. Men det medmenneskelige teller likevel mest for å komme videre i livet.

Mamime Zere (51) kom til Israel for 30 år siden. Han tok masterutdannelse i sosiologi ved Bar Ilan-universitetet og holder på med samme grad innen psykologi. Han har full jobb i utdanningsdepartementet, men når Micha Feldman i Selah ringer, stiller han alltid opp – enten for gruppesamtaler eller på tomannshånd med de mange storesøstrene som må tre inn i mors og fars rolle for sine småsøsken.

– I etiopisk kultur er det å holde sammen dypt grunnleggende. For dem er det ikke aktuelt å sende barn til fosterhjem. De har mistet foreldrene, skal de kanskje også miste hverandre? Nei og atter nei. Eldre søsken tenker ikke et øyeblikk på at de ikke skal ta ansvar. De slutter skolen øyeblikkelig når ulykken rammer familien. Gjennom samtaler og terapi hjelper vi dem til å se fremover, legger planer for dem, gir dem håp og tro på seg selv og fremtiden. De lærer å snakke om vonde følelser, oppgitthet, sorg, bekymringer og drømmer. Også om det å skulle forholde seg til søsken som før har vært venner; nå har de plutselig fått en ny rolle i familien. Vi hjelper dem med å legge retningslinjer. Disse storesøstrene gir alt! Det gir dem mental fred, men de glemmer seg selv og egne behov. Det er også noe vi griper fatt i, slik at de også skal ta utdanning og komme seg frem i livet.

Feldman tilføyer at Selah kjemper mot myndighetene i disse tilfellene. Byråkratene tenker på vestlig vis og er engstelige for at en ungeflokk ikke skal klare seg alene. De mener det lyder ansvarsløst. – Men vi som kjenner den etiopiske mentaliteten stiller opp for dem og vet hva vi gjør. Når Selah gir dem mulighetene har disse barna suksess; de tar ansvaret dypt alvorlig. Vi har prøvd, men innser at det “etiopiske systemet” ikke går i feks en russisk søskenflokk, sukker han.

Bistand og økonomisk hjelp fra Norge går til mange av Selah’s hjelpeprosjekter, men også direkte til disse “barnefamilienes” behov, i form av mental og praktisk hjelp. Barna trenger et sted å bo. De må ha klær og utstyr til å lage mat, møbler samt senger å sove i. Regninger på vann, strøm, kommunale avgifter skal betales. De kan ikke leve av det månedlige bidraget de får fra staten. – Her kommer vi også inn og hjelper, sier Feldman, som forteller at det finnes over 20 slike søskenfamilier i Israel i dag. Alle får hjelp via HJH.

Mintamer Muluye (22) kom til Israel sammen med storebror Dagneu (Danyo) 24 og lillesøstrene Zenash (20), Havtam (18 ) – begge går i dag på en religiøs internatskole for jenter, samt brødrene Adam (15) og Aviel (10), som går i henholdsvis 8.og 4.kl i Holon. Da foreldrene døde for seks år siden var Mintamer 16 år. Som 18-åring fikk hun via det israelske rettsapparatet ansvaret for sine småsøsken sammen med storebror – godt støttet av Selah. Danyo er i militæret, så Mintamer har det praktiske ansvaret alene hjemme i Holon.

I fire år bodde de i Bersheva. Selah sørget for at Mintamer kom inn på en videregående skole i Sderot. De støttet henne med 5000 kroner i måneden som gikk til nødvendig livsopphold samt til bøker og transport. Videregående skole fullførte hun på 2,5 år. I tilleg støttet Selah småsøsknenes forskjellige aktiviteter og undervisning.

Med et statsstipend, bidrag fra Selah og et lite, personlig banklån har søsknene klart å kjøpe en fire-roms leilighet i den fattigste bydelen i Holon. Mintamer har arbeidet ett år på en kakefabrikk i byen.
Uten hjelp fra Selah hadde de nok ikke klart seg. Til alle som støtter HJH sier Mintamer:

– Alt det dere fantastiske nordmenn har gitt til Selah og som vi har fått, klarer vi aldri å betale dere tilbake. Det er det bare Gud som kan…

Moshe Massashe Alamo (ryggen til vinduet) overlevde da en rakett fra Gaza-stripen 27. desember traff soverommet i leiligheten i Netivot, sør for Sderot. SELAHs kriseteam var raskt på plass, f.v Micha Feldmann, Alex Altshuler og Alex Gershanov. (Foto: Israel-Sun).

Ruth Bar-on leder SELAH, her sammen med to av de frivillige, Shani og Hanna.

Da nevøen og niesa på 10 og 12 år mistet sin mor i kreft for noen uker siden, flyttet Elmaz inn i leilighet sammen med sine to egne barn. SELAH har vært til uvurderlig hjelp i denne perioden. (Foto: Eduard Kaprov)

Jeg satt på Ruth Bar-ons enkle kontor i Tel Aviv en morgen midt i januar. Hun er daglig leder av Selah. Sammen med oss satt en gruppe medarbeidere; sosionomer, sosialarbeidere, psykologer, miljøarbeidere og pedagoger. Møtet gjaldt dagens arbeid. Krigen raste fortsatt i Gaza, og folk i sør var skremte av alle rakettene og granatene. Heldigvis var bare noen ganske få blitt drept, men flere var blitt skadd, hjem ødelagt. Det var mange som trengte en hånd å holde i og praktisk hjelp til små og store ting.

Svekket økonomi for frivilligheten
Ruth Bar-on fortalte at den økonomiske situasjonen for frivillige organisasjoner hadde utviklet seg dramatisk i løpet av høsten i kjølvannet av finanskrisen. Selah hadde nesten ikke penger og måtte innstille en del aktiviteter. Men så brøt krigen ut. De frivillige insisterte på å få hjelpe. Tross pengemangel hadde Selah kontaktet de 1 700 familiene som bodde i faresonen for rakettene – mennesker de hadde hatt kontakt med i løpet av de siste to årene. Mange av disse trengte bare en enkelt telefonsamtale, mens andre hadde behov for flere og kanskje hjembesøk.

Alvorlige traumer
– Du vet, dette har så utrolig mange sider. Tenk deg hvordan det føles for en gammel dame, over 80 år, som bor alene og er dårlig til beins, og som da skal komme seg ned i beskyttelsesrommet i kjelleren i boligblokken der hun bor – på 15 sekunder når alarmen går! sier Ruth Bar-on. Det var en følelse å kjenne på…..

– Eller å være ansatt – enn si pasient – på et pleiehjem. Mange av disse bygningene er ikke spesialbygget for å motstå rakettangrep. Og så går alarmen. Du har 15 sekunder. Mange av våre klienter har alvorlige traumer. Når det kommer en krig på toppen, dukker de andre tingene også lett opp igjen, sier Ruth Bar-on og ser alvorlig fram for seg.

Senere på dagen dro vi på hjembesøk til Sderot. Byen var preget av situasjonen; flere hus var skadet og det hang flagg overalt. Besøkende hadde “plantet” balkongflagg tett i tett i blomsterrabattene langs veien. Det hang store flagg bundet sammen til lange lenker fra palme til palme langs gatene. Det minnet om flaggene på juletreet, men i stor størrelse. Israelere fra alle kanter av landet hadde kommet for å vise sin solidaritet. De fleste av flaggene var helt nye.

Tunge skjebner
Men det er svært mange tunge skjebner, uavhengig av krigen – den bare forsterker det hele. Vi besøkte en familie, opprinnelig fra Etiopia. Mor ventet på nyretransplantasjon og hadde nå dialyse fire ganger i døgnet. Sykdomshistorien hennes hadde utallige forviklinger. I tillegg hadde de mistet et barn i sykdom for tre år siden. Og eldste sønn var tidligere blitt alvorlig skadet i en ulykke i det militære og hadde vært dypt deprimert etter det. Da krigen brøt ut, gikk han inn i “the safe-room” i huset de bor i – og nektet å komme ut igjen. Han var stiv av skrekk. I en slik tung situasjon var det en lettelse å få besøk av Selah-medarbeidere som kunne lytte og prate, gi nærhet og omtanke og få stemningen opp litt. Hjelpe familien videre i vanskelige prosesser som kommer på toppen av angsten i en krigssituasjon.

Og vi besøkte hjemmet til to barn fra Kaukasus som hadde mistet mor i kreft tre uker før! Far var helt ute av bildet. De bodde i en litt sliten boligblokk. Gutt og jente, 10 og 12 år gamle. – “Hvordan har de hatt det i bomberommet i kjelleren?” tenkte jeg. En moster hadde heldigvis flyttet inn, sammen med sine to barn. En stor omveltning for dem alle, selv om de hadde hatt tid til å forberede seg på, at de skulle miste mor. Det så ut til at barna hadde det brukbart, alt tatt i betraktning, men moster trengte nok all mulig støtte i tiden framover. Sorgen over å ha mistet søsteren – og eneansvaret for fire barn tynget henne tydelig. Så Selahs omsorg og støtte var nok helt nødvendig, for at dette skulle gå. Man drøftet hvordan hverdagen kunne gjøres lettere. Her var en del praktisk å ta fatt i.

Stiller opp for hverandre
Vi var også innom en såret soldat på Barzilai-sykehuset i Ashkelon. Skadene hans var heldigvis ikke alvorlige og han hadde det etter forholdene bra. Fem medsoldater satt ved sengekanten og pratet muntert, mens store deler av familien sto rundt. Dette var en familie med etiopisk bakgrunn. I korridoren gikk en liten bror på ca 8 år.

– Men er ikke du på skolen da?” spurte Micha Feldmann, Selahs mann med mangeårig erfaring fra arbeid i Etiopia med jødiske immigranter.

– Nei, jeg må være her hos broren min. Han er såret så han trenger meg nå.

– Dette er helt typisk for den etiopiske kulturen – å stille opp på denne måten for sine medmennesker”, forklarte Feldmann.

– Her har vi andre mye å lære. Spør du en etiopisk jøde om veien, vil han følge deg, for å være sikker på at du finner fram.

Avlasting i vanskelig hverdag
Det er mange israelske hjelpeorganisasjoner og enkeltmennesker som gjør det de kan i denne vanskelige situasjonen. Krigen er avsluttet, men få tror at det blir ro i området framover. Daglig skytes det fortsatt raketter ut fra Gaza. Angsten sitter i befolkningen. Bygninger blir reparert. Men skadene på sinn og kropp tar det år å hele. Det er fantastisk å se hvordan Selah stiller opp for immigrantene i sør, men som Ruth Bar-on sier, – Uten pengene fra HJHs givere og alle de andre gode menneskene rundt om i verden, hadde det ikke gått.

For eksempel hender det at de sender en sosialarbeider som kan ta seg av de yngre søsken en ettermiddag i uken, slik at storesøster (Du husker kanskje Fethelwork, se HJHs informasjonsavis mai 2008)) kan få fri til å gjøre hyggelige, egne ting, hvis hun har ansvaret for en søskenflokk. Tanken er at hun også trenger å få være ung og slippe ansvaret noen timer, slik at en vanskelig hverdag blir lettere å bære. Og de små kan forholde seg til en annen voksen. De har kanskje ting de strir med og som de ikke vil snakke om for å skåne den store søsken. Den samme personen kommer fra Selah hver uke – så det blir som en venn av familien.

Vaskemaskin og busspenger
Eller det kan være at en vaskemaskin kan lette jobben for en voksen, som plutselig får ansvaret for flere mindreårige barn. Selah skaffer midlertidig bolig til immigranter som har fått ødelagt sin egen i et rakettangrep og de hjelper folk med å få den statlige hjelpen de har krav på i en slik situasjon. Mange skjemaer skal fylles ut, takstmann skal komme, håndverkere skal hyres inn. Som immigrant kan det bli mye å forholde seg til i et nytt land, med et nytt språk og en annen kultur. Da er det godt å få hjelp og veiledning av Selahs mange frivillige. Det er ofte mennesker som bruker sin fagkunnskap for å hjelpe medmennesker på fritiden. Selah bidrar til å hjelpe de mange vanskeligstilte, psykologsamtaler kan hjelpe en tenåring som er blitt sengevæter. Fiolintimer kan lette savnet av en mor som omkom.

Her brukes penger med omtanke, nå mer enn noen gang før pga finanskrisen. Men behovene er store og mange trenger sårt til medmenneskelig omsorg og praktisk hjelp og støtte. Som givere kan vi finansiere vaskemaskinen og busspenger til de frivillige, en bok eller en leke som kan glede et barn. Gjennom den økonomiske støtten fra bl.a. Hjelp Jødene Hjem er det mulig for Selah å nå ut til enda flere. Vi kontrollerer og vet at det er kvalitet over det arbeidet de gjør og at pengene fra Norge hjelper mennesker i krise.