Innlegg

Øyvind Bernatek Styrets Leder

Kjære giver!

Ett av de mange gode prosjektene vi støtter i Israel er Sela – Israel Crisis Management. Med denne organisasjonen har vi også inngått et fadderskapsprosjekt som virkelig betyr noe for de barn og unge som er foreldreløse, og de har blitt dette som følge av en tragisk hendelse etter at familien kom til Israel. Dette kan dere lese mer om i dette nyhetsbrevet.

De mange som besøker SELAH og treffer noen av de som jobber der og kanskje også noen av de mange som får eller har fått hjelp av dem, får med seg sterke og smertefulle inntrykk, men også noe godt. Vi ser at det nytter å hjelpe de som er rammet som verst, og vi ser at den hjelp vi formidler, virkelig betyr en stor forskjell for de mange som nyter godt av denne hjelpen. Det gir inspirasjon til å stå på litt ekstra for de mange vi forsøker å hjelpe!

Vi trenger flere faddere, kanskje kjenner du noen som kunne tenke seg å bli det? Tenk hva vi kunne utrette hvis alle dagens faddere klarte å skaffe en ny fadder! Det ville virkelig bli til velsignelse for de som på den måte vil få hjelp og for Israel.

Det er en ekstra grunn til å takke de svært mange som har støttet oss så langt i år. Gaveinngangen har vært meget høy, og det gir oss mulighet til å hjelpe enda flere jøder som levr under vanskelige forhold i land utenfor Israel, og å hjelpe en del av de nyinnvandrede til rette med en ny tilværelse.

Det er dessverre få tegn til lysning når det gjelder jødehatet verden over. Mørke krefter nører opp under disse hatets flammer, og stadig flere jøder i svært mange europeiske land, har mistet troen på en trygg fremtid for seg og sine i de landene de nå bor i og velger å bosette seg i Israel.

Øyvind Bernatek Styrets Leder

Øyvind Bernatek
Styrets Leder

Det hjelper lite med myndighetenes velvilje med hensyn til å arbeide mot det tradisjonelle jødehatet, når de og det meste av mediene samtidig fører en slik kritisk og urettferdig linje mot alt Israel står for. Jødehatere har i store kretser fått en ny drakt; de kaller seg nå anti-sionister og arbeider bevisst eller ubevisst for å delegitimere Israel i så stor grad at landets fremtid står på spill. De skal ikke lykkes; Israel har sterkere krefter i ryggen enn deres fiender noen gang vil evne å forstå.

Takk for all den støtte dere gir Israel og det jødiske folk, og jeg håper dere fortsatt vil ha anledning til å hjelpe til i vårt arbeid. Hvert bidrag vi får inn, stort eller lite, betyr noe for de svært mange vi kan hjelpe, og som så sårt trenger denne hjelpen!

HJH nyhetsbrev juli 2015

Nyhetsbrev Juli 2015

Unge etiopiske immigranter lærer om kropp og ansvar gjennom Ladaats program for tenåringer i Jerusalem. Arbeidet Bella Goldberg og Nelly Gluzmanelly gjør kan virke trivielt – de jobber for å utvide programmet med lokale hager der lokalsamfunnet rundt arbeider sammen for å dyrke frukt, grønnsaker, urter og blomster over hele Israel. Selah, Israel Crisis Management Center hjelper immigrantene når de står helt alene. Krisen kan komme i form av for eksempel terror, ulykke eller sykdom.

Øyvind Bernatek Styrets Leder

Kjære Giver!

Vi i Hjelp Jødene Hjem, er med på å hjelpe jøder fra Ukraina hjem til Israel, og vi er med på å hjelpe dem og mange andre nye immigranter til rette i Israel i en ofte vanskelig ny situasjon. I dette nyhetsbrevet kan du lese om hvorledes et av de prosjektene vi støtter, Jews In Crisis, nå er svært aktive i Ukraina og i Israel for å hjelpe så mange som mulig hjem til Israel.
Det er mørke skyer over mange steder av Europa for dets jødiske befolkning. Ved å støtte vårt arbeid er dere både med på å hjelpe jøder ut av Ukraina og hjem til Israel og med på å hjelpe nye immigranter i Israel dersom de møter spesielle utfordringer, uansett hvor de kommer fra, med en ny start i livet.

De mistet sine tenåringsbarn, søsken og kjærester i et terrorangrep

 

Innledning Dette skrev jeg noen dager før terroren rammet Norge. Fredag 22.juli ringte direktør Ruth Bar-On (bildet) fra Selah - Israel Crisis Management - kl 17.30 og spurte om det var noe de kunne hjelpe til med. De er spesialister på slike situasjoner og oppfølgingen etterpå. Siden har de ringt og sendt e-poster. Enda bedre forstår vi nå, hvilken uvurderlig innsats Selah gjør for alle i Israel som mister noen av sine kjære eller blir skadet i ulykker eller terrorangrep. Rolig og omsorgsfult går de inn i situasjonen og blir der, om nødvendig i svært lang tid - til vedkommende kan greie å leve videre. La oss følge deres eksempel og vise nærhet, omsorg, takt og varme - så lenge det trengs.

Dolphinarium 10 år etter

Selahs ansatte og frivillige var på plass kort tid etter og tok seg av skadde og pårørende. Familiene fikk sine liv endret på et øyeblikk. Her var behov for omsorg, tid og støtte. Mange av de unge brukte år på å komme seg og finne nytt fotfeste. Foreldre følte at livet helt hadde mistet sin mening. Gjennom år fulgte Selah de skadde og berørte familier. Mange trengte en telefon eller besøk for å holde seg oppe.

Så nærmet ti-års dagen seg. Det framkom et ønske om å treffes – alle de som Selah hadde hjulpet over kortere eller lengre perioder. Mange hadde behov for å se framover, men samtidig ta en titt bakover for å se hva de hadde fått til, tross alt. Det var skjedd så utrolig mye positivt også. Noen hadde stiftet familie, andre tatt utdannelse.

Det var mange som nå var blitt frivillige for Selah. De vet hvordan det føles og hvor lang tid det kan ta før sårene ikke er helt åpne lenger.

Savnet er der, tomheten, men livet må leves, likevel.

 

De gode hjelperne i Sderot

Jeg var med dem på hjembesøk hos en russisk bestefar som bodde sammen med datter, svigersønn og to barnebarn i Sderot etter at de var kommet til landet få år tidligere. Bestefar var ymnastikklærer, men hadde hatt en kort dag på skolen – den dagen livet hans ble totalt forandret. Han var hjemme sammen med barnebarna, som den gang var seks og fire år. Rakettalarmen gikk, og han stupte inn under spisebordet med én unge under hver arm, for å beskytte dem best mulig med kroppen sin.

Rekkehuset de bodde i fikk en “fulltreffer”, en vegg ble slått inn, deler av taket falt ned, vinduene ble knust, dører splint-ret. Som ved et mirakel var barna uskadde og kunne krype forsiktig fram, da støvet hadde lagt seg. Men bestefar var alvorlig skadet. Murbrokkene hadde knust skulderen hans og sjokket fra opplevelsen ble dyptgripende og langvarig.

Bestefar ble arbeidsufør etter ulykken. Etter flere operasjoner hadde han ennå ikke fått førligheten igjen i armen. Han hadde mye smerter og kunne ikke fortsette som gymnastikklærer. Psykisk var han sterkt preget av ulykken og Selah dekket psykologtimer.

Det ene av barnebarna var hjemme da vi kom på besøk. Hun spilte fiolin for oss. Selah har bidratt der også, med undervisning. Bestefar kan jo ikke lenger undervise henne selv. At fiolinen lå like hel mellom murbrokker og glasskår var en stor trøst for henne den første tiden, mens hun ennå var fryktelig redd. Hennes spilleglede og takknemmelighet for hjelpen familien får fra Selah var stor. Da hun hørte at vi kom helt fra Norge og at mange snille mennesker der gir penger for å hjelpe immigranter som henne selv, ville hun spille enda mer som takk.

Sønnen omkom i Karmelbrannen

Lev og Valentina Rachamimov mistet sønnen Vladislav (bildet på veggen) i skogbrannen i Karmelfjellet den 2. desember i fjor.

Alexander Grishnov fra Selah er en hyppig gjest hos ekteparet Rachamimov. Her sammen med Lea - også fra Selah - som hjelper til med oversettelse under møtet med familien.

En sped, liten kvinne åpner for oss. Hun kysser både Alex og Lea fra Selah og meg velkommen på begge kinn. Mannen håndhilser. Vi er så velkomne. De snakker kun russisk. Jeg føler hjertevarmen. Usjenert lar de tårene strømme på begge to. De vet vi har kommet for å snakke om sønnen. Innemellom glir de furete ansiktene over i store smil. Stolte viser de frem utmerkelser han fikk både før og etter sin død. Artikler som er skrevet om ham i russiskspråklige aviser. Alt som tilhører sønnen er så ubeskrivelig viktig å kjenne på nå.

Fra Aserbajdsjan til Israel
Familien på fem kom fra Baku i Aserbajdsjan som immigranter i 1994. Da var Vladislav 14, mens brødrene var 23 og 25 år. – Først bodde vi i Tel Aviv, men snart ville vi finne vår egen leilighet og bestemte oss for Bersheva. Vi kjente ikke byen i det hele tatt og kjøpte denne treroms-leiligheten hvor vi fremdeles bor. Vi visste ikke at det kanskje var byens dårligste strøk. Beduinleire like utenfor samt flokker med ungdom som brukte narkotika i nabolaget, forteller Valentina. Men hun var en meget streng mor og klarte å holde guttene unna alle fristelser. Det gjorde foreldrene gjennom å gi dem aktiviteter innen alt fra sport til musikk-, kultur- og matematikkkurs på fritiden.

Livet blir aldri som før 
-Det er ubeskrivelig, forklarer Lev. – Da vi hørte om brannen i Karmel følte jeg at noe grusomt kom til å skje. -Men vi hadde jo et håp om at alt skulle gå bra, fortsetter Valentina.

Vladislav var en av de høyest graderte innen sitt felt som opplæringsleder for fangevoktere i Nafchafengselet. I militæret var han elitesoldat og tjenestegjorde som grensepoliti. Han fullførte også første del av sine studier som elektroingeniør, før han returnerte til arbeidet innen sikkerhetstjenesten. Han og forloveden Katya hadde planer om å gifte seg i nær fremtid. I fjor vinter var de på ferie i Norge hvor de hadde hatt det alle tiders! Men alle bildene derfra ligger i pc’en hans. -Han var så åpen og ærlig og fortalte meg alt om kjærester og hva han tenkte på, smiler moren.

Takknemlige 
Da det banket på døren og vi mottok meldingen om at Vladislav var død sto tiden stille. Livet raste sammen. De som kom med budskapet var spesialtrente, frivillige soldater. Varme og tålmodige.
De klarte å få oss til å slappe av. De ble hos oss inntil andre fra Vladislavs arbeidsplass kom. Veldig snart kom Selah inn i bildet. – Vet ikke hvodan vi skulle taklet dagene uten den hjelp og støtte og mange besøk vi har fått gjennom dere, sier en takknemlig Valentina og legger til at de nok aldri ville kommet videre i sorgarbeidet dersom de skulle sittet der alene. Hun snakker om hvilken hjertevarme de får. Om det å kunne få sitte å snakke ut om alt de går å tenker på, kjenne mennesker som bryr seg. Som ringer og kommer på besøk. – Dere i Selah er verdt mer enn millioner for oss! Ikke noen kan erstatte dere, nesten roper hun ut. Familien satte stor pris på besøk av president Shimon Peres også. Og kolleger fra Vladislavs arbeidsplass kommer ofte innom. Katya har de også veldig god kontakt med. -Alle tre sønnene våre ringte og ringer hjem hver dag, er omtenksomme og veldig hjelpsomme. Da naboen over hadde vannlekkasje ble leiligheten vår ødelagt. Guttene våre satte igang og pusset opp alt! Er det ikke lyst og fint her? spør hun stolt mens hun viser rundt.

Takk til Selah og giverne i Norge
Den 18. februar ville Vladislav fylt 31 år. Hans grav ligger på den militære delen av en større gravlund et stykke borte fra foreldrenes hjem. Hver eneste uke reiser Valentina og Lev for å besøke graven hans.

Valentina og Lev er besteforeldre til eldstesønnens tre gutter. Nestemann bor for tiden hjemme hos dem. De sender en stor, varm takk til dere i Norge som bryr dere og støtter Selah via HJH. Selv har de fått føle hva det betyr at det finnes en slik organisasjon for mennesker i krisesituasjoner. De ønsker alle fred og god helse.

Skogbrannen i Karmelfjellet
– startet torsdag 2. desember 2010 ved 11-tiden lokal tid
– endelig årsak ikke offentlig stadfestet (en drusisk guttunge innrømmet å ha røykt vannpipe og kastet brennende kull inn i skogen) men flere branner oppsto også andre steder etterhvert
– 41 mennesker mistet livet samme dag
– 36 av de omkomne var fangevoktere på vei for å hjelpe med evakuering av palestinske fanger
– Fangevokterne ble sperret inne da et brennende tre falt ned på veien foran bussen de befant seg i
– Nærmere 50.000 mål skog og kratt ble omgjort til aske
– Brannen er blant de verste som er registrert i Israel
– Etter 77 timer ble kampen mot flammene kronet med seier søndag den 5. desember på ettermiddagen.
– 74 hus brant ned
– Dusinvis av mennesker ble skadet.
– Totalt mistet 44 mennesker livet

Etiopiske ungdommer tar foreldreansvar

Mintamer brenner kaffebønner.

Micha Feldman i Selah - en trygg og god "far". Her mellom Adam, Aviel og Mintamer.

Mamime Zere (51) - en uvurderlig samtalepartner.

Smertefritt er det ikke. Søskenflokken på seks i alderen fire til 18 år kommer til sitt nye hjemland, Israel. Mor og far ble syke og døde i ventetiden i oppsamlingsleiren. En typisk krisesituasjon som Selah kjenner godt. De tar vel imot barna og setter øyeblikkelig psykologer eller sosialarbeidere i kontakt med dem. Selah sørger også for de mange praktisk nødvendigheter i hverdagen. Staten gir dem begrenset hjelp til husvære og helsetilbud. Men det medmenneskelige teller likevel mest for å komme videre i livet.

Mamime Zere (51) kom til Israel for 30 år siden. Han tok masterutdannelse i sosiologi ved Bar Ilan-universitetet og holder på med samme grad innen psykologi. Han har full jobb i utdanningsdepartementet, men når Micha Feldman i Selah ringer, stiller han alltid opp – enten for gruppesamtaler eller på tomannshånd med de mange storesøstrene som må tre inn i mors og fars rolle for sine småsøsken.

– I etiopisk kultur er det å holde sammen dypt grunnleggende. For dem er det ikke aktuelt å sende barn til fosterhjem. De har mistet foreldrene, skal de kanskje også miste hverandre? Nei og atter nei. Eldre søsken tenker ikke et øyeblikk på at de ikke skal ta ansvar. De slutter skolen øyeblikkelig når ulykken rammer familien. Gjennom samtaler og terapi hjelper vi dem til å se fremover, legger planer for dem, gir dem håp og tro på seg selv og fremtiden. De lærer å snakke om vonde følelser, oppgitthet, sorg, bekymringer og drømmer. Også om det å skulle forholde seg til søsken som før har vært venner; nå har de plutselig fått en ny rolle i familien. Vi hjelper dem med å legge retningslinjer. Disse storesøstrene gir alt! Det gir dem mental fred, men de glemmer seg selv og egne behov. Det er også noe vi griper fatt i, slik at de også skal ta utdanning og komme seg frem i livet.

Feldman tilføyer at Selah kjemper mot myndighetene i disse tilfellene. Byråkratene tenker på vestlig vis og er engstelige for at en ungeflokk ikke skal klare seg alene. De mener det lyder ansvarsløst. – Men vi som kjenner den etiopiske mentaliteten stiller opp for dem og vet hva vi gjør. Når Selah gir dem mulighetene har disse barna suksess; de tar ansvaret dypt alvorlig. Vi har prøvd, men innser at det “etiopiske systemet” ikke går i feks en russisk søskenflokk, sukker han.

Bistand og økonomisk hjelp fra Norge går til mange av Selah’s hjelpeprosjekter, men også direkte til disse “barnefamilienes” behov, i form av mental og praktisk hjelp. Barna trenger et sted å bo. De må ha klær og utstyr til å lage mat, møbler samt senger å sove i. Regninger på vann, strøm, kommunale avgifter skal betales. De kan ikke leve av det månedlige bidraget de får fra staten. – Her kommer vi også inn og hjelper, sier Feldman, som forteller at det finnes over 20 slike søskenfamilier i Israel i dag. Alle får hjelp via HJH.

Mintamer Muluye (22) kom til Israel sammen med storebror Dagneu (Danyo) 24 og lillesøstrene Zenash (20), Havtam (18 ) – begge går i dag på en religiøs internatskole for jenter, samt brødrene Adam (15) og Aviel (10), som går i henholdsvis 8.og 4.kl i Holon. Da foreldrene døde for seks år siden var Mintamer 16 år. Som 18-åring fikk hun via det israelske rettsapparatet ansvaret for sine småsøsken sammen med storebror – godt støttet av Selah. Danyo er i militæret, så Mintamer har det praktiske ansvaret alene hjemme i Holon.

I fire år bodde de i Bersheva. Selah sørget for at Mintamer kom inn på en videregående skole i Sderot. De støttet henne med 5000 kroner i måneden som gikk til nødvendig livsopphold samt til bøker og transport. Videregående skole fullførte hun på 2,5 år. I tilleg støttet Selah småsøsknenes forskjellige aktiviteter og undervisning.

Med et statsstipend, bidrag fra Selah og et lite, personlig banklån har søsknene klart å kjøpe en fire-roms leilighet i den fattigste bydelen i Holon. Mintamer har arbeidet ett år på en kakefabrikk i byen.
Uten hjelp fra Selah hadde de nok ikke klart seg. Til alle som støtter HJH sier Mintamer:

– Alt det dere fantastiske nordmenn har gitt til Selah og som vi har fått, klarer vi aldri å betale dere tilbake. Det er det bare Gud som kan…

De har foreldreansvar for sine yngre søsken

Mintamer (t.h.) og Fetelwork har begge ansvar for hver sin flokk av mindre søsken i Ofakim, etter at de mistet sine foreldre.

 

Det innebærer praktiske oppgaver som å holde hus og klær i orden og å holde styr på økonomien. De må også hjelpe sine yngre søsken med å bearbeide tapet av foreldrene, finne seg til rette i det nye landet, slå rot og skape sin egen framtid. Som store-søsken må de eldste sette egne behov og ønsker til side, for å være der for de andre. Det er en krevende oppgave for pur unge mennesker, så det er godt å få fri og være ung et par dager uten ansvar for andre enn seg selv.

Programmet som inkluderte en overnatting, inneholdt aktiviteter som var passende for alderen og som ga muligheter for å treffe jevnaldrende i samme situasjon. Seminaret kombinerte fritid med gruppearbeid som hjalp de unge til også å ta litt vare på seg selv. Sammen fikk de råd, veiledning og samtaler med voksne – sosialarbeidere, frivillige og psykologer – som støtter dem i den vanskelige rollen som oppdragere. Alt foregikk på amharic – deres morsmål. I trygge omgivelser kunne de også ta ut sin egen sorg og frustrasjon og samle nye krefter – og få råd om hvordan man kan håndtere hverdagsproblemene.

Det ble også tid til en utflukt til “Burma Road”, Ha’Masrek Nasjonalpark og Herodion. Et lærerikt avbrekk som hjelper dem å knytte seg til landet. Og om kvelden holdt Major Shlomi Bicha – frivillig hos Selah og helt fra den andre Libanonskrigen – foredrag om sin oppvekst i Israel uten foreldre og om sin karriere i det israelske forsvaret. For ungdommene ble dette svært inspirerende, idet det ga en følelse av at “det går an å skape seg en god, ny tilværelse tross tap av foreldrene”. Og det ble tid til å bade og ri, til leker og spill.

På denne måten yter Selah – og dere giverne gjennom HJH – hjelp og støtte til unge immigranter, som har fått en ublid start på det nye livet i fedrenes gamle hjemland. Slike seminarer og ukentlige visitter fra besøksvenner hjelper søskenflokkene til å holde sammen og støtte hverandre. Et par dager sammen med andre i samme situasjon er en utrolig fin hjelp og “vitamininnsprøytning”.

Hjertelig takk alle sammen fordi dere bidrar til å gi nye immigranter en god start.

Major Shlomi Bicha t.h., frivillig fra Selah, med Michael som også ble oppfostret av sine eldre søsken etter at de mistet sine foreldre.

Limor Regev (t.h.) leder av Selahs seminar program, her sammen med Bat-El.

Foreldreløse barn som vokser opp sammen med sine eldre søsken på Selah seminar mai 2010.

Frivillig og profesjonell hjelp til rådløse immigranter

Moshe Massashe Alamo (ryggen til vinduet) overlevde da en rakett fra Gaza-stripen 27. desember traff soverommet i leiligheten i Netivot, sør for Sderot. SELAHs kriseteam var raskt på plass, f.v Micha Feldmann, Alex Altshuler og Alex Gershanov. (Foto: Israel-Sun).

Ruth Bar-on leder SELAH, her sammen med to av de frivillige, Shani og Hanna.

Da nevøen og niesa på 10 og 12 år mistet sin mor i kreft for noen uker siden, flyttet Elmaz inn i leilighet sammen med sine to egne barn. SELAH har vært til uvurderlig hjelp i denne perioden. (Foto: Eduard Kaprov)

Jeg satt på Ruth Bar-ons enkle kontor i Tel Aviv en morgen midt i januar. Hun er daglig leder av Selah. Sammen med oss satt en gruppe medarbeidere; sosionomer, sosialarbeidere, psykologer, miljøarbeidere og pedagoger. Møtet gjaldt dagens arbeid. Krigen raste fortsatt i Gaza, og folk i sør var skremte av alle rakettene og granatene. Heldigvis var bare noen ganske få blitt drept, men flere var blitt skadd, hjem ødelagt. Det var mange som trengte en hånd å holde i og praktisk hjelp til små og store ting.

Svekket økonomi for frivilligheten
Ruth Bar-on fortalte at den økonomiske situasjonen for frivillige organisasjoner hadde utviklet seg dramatisk i løpet av høsten i kjølvannet av finanskrisen. Selah hadde nesten ikke penger og måtte innstille en del aktiviteter. Men så brøt krigen ut. De frivillige insisterte på å få hjelpe. Tross pengemangel hadde Selah kontaktet de 1 700 familiene som bodde i faresonen for rakettene – mennesker de hadde hatt kontakt med i løpet av de siste to årene. Mange av disse trengte bare en enkelt telefonsamtale, mens andre hadde behov for flere og kanskje hjembesøk.

Alvorlige traumer
– Du vet, dette har så utrolig mange sider. Tenk deg hvordan det føles for en gammel dame, over 80 år, som bor alene og er dårlig til beins, og som da skal komme seg ned i beskyttelsesrommet i kjelleren i boligblokken der hun bor – på 15 sekunder når alarmen går! sier Ruth Bar-on. Det var en følelse å kjenne på…..

– Eller å være ansatt – enn si pasient – på et pleiehjem. Mange av disse bygningene er ikke spesialbygget for å motstå rakettangrep. Og så går alarmen. Du har 15 sekunder. Mange av våre klienter har alvorlige traumer. Når det kommer en krig på toppen, dukker de andre tingene også lett opp igjen, sier Ruth Bar-on og ser alvorlig fram for seg.

Senere på dagen dro vi på hjembesøk til Sderot. Byen var preget av situasjonen; flere hus var skadet og det hang flagg overalt. Besøkende hadde “plantet” balkongflagg tett i tett i blomsterrabattene langs veien. Det hang store flagg bundet sammen til lange lenker fra palme til palme langs gatene. Det minnet om flaggene på juletreet, men i stor størrelse. Israelere fra alle kanter av landet hadde kommet for å vise sin solidaritet. De fleste av flaggene var helt nye.

Tunge skjebner
Men det er svært mange tunge skjebner, uavhengig av krigen – den bare forsterker det hele. Vi besøkte en familie, opprinnelig fra Etiopia. Mor ventet på nyretransplantasjon og hadde nå dialyse fire ganger i døgnet. Sykdomshistorien hennes hadde utallige forviklinger. I tillegg hadde de mistet et barn i sykdom for tre år siden. Og eldste sønn var tidligere blitt alvorlig skadet i en ulykke i det militære og hadde vært dypt deprimert etter det. Da krigen brøt ut, gikk han inn i “the safe-room” i huset de bor i – og nektet å komme ut igjen. Han var stiv av skrekk. I en slik tung situasjon var det en lettelse å få besøk av Selah-medarbeidere som kunne lytte og prate, gi nærhet og omtanke og få stemningen opp litt. Hjelpe familien videre i vanskelige prosesser som kommer på toppen av angsten i en krigssituasjon.

Og vi besøkte hjemmet til to barn fra Kaukasus som hadde mistet mor i kreft tre uker før! Far var helt ute av bildet. De bodde i en litt sliten boligblokk. Gutt og jente, 10 og 12 år gamle. – “Hvordan har de hatt det i bomberommet i kjelleren?” tenkte jeg. En moster hadde heldigvis flyttet inn, sammen med sine to barn. En stor omveltning for dem alle, selv om de hadde hatt tid til å forberede seg på, at de skulle miste mor. Det så ut til at barna hadde det brukbart, alt tatt i betraktning, men moster trengte nok all mulig støtte i tiden framover. Sorgen over å ha mistet søsteren – og eneansvaret for fire barn tynget henne tydelig. Så Selahs omsorg og støtte var nok helt nødvendig, for at dette skulle gå. Man drøftet hvordan hverdagen kunne gjøres lettere. Her var en del praktisk å ta fatt i.

Stiller opp for hverandre
Vi var også innom en såret soldat på Barzilai-sykehuset i Ashkelon. Skadene hans var heldigvis ikke alvorlige og han hadde det etter forholdene bra. Fem medsoldater satt ved sengekanten og pratet muntert, mens store deler av familien sto rundt. Dette var en familie med etiopisk bakgrunn. I korridoren gikk en liten bror på ca 8 år.

– Men er ikke du på skolen da?” spurte Micha Feldmann, Selahs mann med mangeårig erfaring fra arbeid i Etiopia med jødiske immigranter.

– Nei, jeg må være her hos broren min. Han er såret så han trenger meg nå.

– Dette er helt typisk for den etiopiske kulturen – å stille opp på denne måten for sine medmennesker”, forklarte Feldmann.

– Her har vi andre mye å lære. Spør du en etiopisk jøde om veien, vil han følge deg, for å være sikker på at du finner fram.

Avlasting i vanskelig hverdag
Det er mange israelske hjelpeorganisasjoner og enkeltmennesker som gjør det de kan i denne vanskelige situasjonen. Krigen er avsluttet, men få tror at det blir ro i området framover. Daglig skytes det fortsatt raketter ut fra Gaza. Angsten sitter i befolkningen. Bygninger blir reparert. Men skadene på sinn og kropp tar det år å hele. Det er fantastisk å se hvordan Selah stiller opp for immigrantene i sør, men som Ruth Bar-on sier, – Uten pengene fra HJHs givere og alle de andre gode menneskene rundt om i verden, hadde det ikke gått.

For eksempel hender det at de sender en sosialarbeider som kan ta seg av de yngre søsken en ettermiddag i uken, slik at storesøster (Du husker kanskje Fethelwork, se HJHs informasjonsavis mai 2008)) kan få fri til å gjøre hyggelige, egne ting, hvis hun har ansvaret for en søskenflokk. Tanken er at hun også trenger å få være ung og slippe ansvaret noen timer, slik at en vanskelig hverdag blir lettere å bære. Og de små kan forholde seg til en annen voksen. De har kanskje ting de strir med og som de ikke vil snakke om for å skåne den store søsken. Den samme personen kommer fra Selah hver uke – så det blir som en venn av familien.

Vaskemaskin og busspenger
Eller det kan være at en vaskemaskin kan lette jobben for en voksen, som plutselig får ansvaret for flere mindreårige barn. Selah skaffer midlertidig bolig til immigranter som har fått ødelagt sin egen i et rakettangrep og de hjelper folk med å få den statlige hjelpen de har krav på i en slik situasjon. Mange skjemaer skal fylles ut, takstmann skal komme, håndverkere skal hyres inn. Som immigrant kan det bli mye å forholde seg til i et nytt land, med et nytt språk og en annen kultur. Da er det godt å få hjelp og veiledning av Selahs mange frivillige. Det er ofte mennesker som bruker sin fagkunnskap for å hjelpe medmennesker på fritiden. Selah bidrar til å hjelpe de mange vanskeligstilte, psykologsamtaler kan hjelpe en tenåring som er blitt sengevæter. Fiolintimer kan lette savnet av en mor som omkom.

Her brukes penger med omtanke, nå mer enn noen gang før pga finanskrisen. Men behovene er store og mange trenger sårt til medmenneskelig omsorg og praktisk hjelp og støtte. Som givere kan vi finansiere vaskemaskinen og busspenger til de frivillige, en bok eller en leke som kan glede et barn. Gjennom den økonomiske støtten fra bl.a. Hjelp Jødene Hjem er det mulig for Selah å nå ut til enda flere. Vi kontrollerer og vet at det er kvalitet over det arbeidet de gjør og at pengene fra Norge hjelper mennesker i krise.

Bestemødre måtte bli mødre igjen

Bestemorsmødre. Fra venstre: Larissa fra Holon, Luba fra Beitar Illit, Tatjana fra Dimona, Lena fra Netanya og Nadjeza fra Beersheva.

De møtes månedlig i det hvitkalkede huset hvor SELAH holder til, i Neve Zedek-bydelen i det sørlige Tel Aviv. Mister aldri et møte, selv om veien hit kan bli lang for enkelte av dem Til det som for utenforstående kan se ut som hyggelig kaffekos og drøs babusjkaer imellom.

Men på timeplanen står fag som man skulle tro passet best for vordende førstegangsmødre: Hvordan de skal hjelpe barna med lekser, hvordan de skal takle barnas problemer, hvordan de skal sette grenser i oppdragelsen, hvordan de skal innrede barnerom – og ikke minst – hvordan de selv skal takle hverdagen som foreldre langt inne i bestemorsalderen. “Hva skjer med barna når jeg dør”? er bare ett av de mange fortvilte spørsmål som krisesenterets sosiologer og psykologer strever med å gi dem svar på.

Krever stor styrke
De fem bestemødrene vi pratet med er ikke alene om å måtte ta seg av sine barnebarn i mors og fars sted. SELAH kjenner til minst 40 slike tilfeller. Noen få av bestemødrene har en mann som kan bidra litt, men stort sett er de alene i den ufrivillige rollen. Ofte uten annen familie enn sine barnebarn. Da er det godt å møtes til de månedlige fellesskapene, høre at de ikke er alene om problemene. Få råd, trøst og ofte praktisk hjelp til å kunne fortsette. Jo, de er sterke og oppofrende kvinner, men likevel, til tross for tapre forsøk på å holde dem tilbake overfor intervjueren, presser tårene seg frem når de kort skal skildre sine personlige tragedier:

Skjebnene
Larissas datter og svigersønn ble drept da terrorister sprengte hotellet hvor de bodde i Taba, Sinai. Familien måtte ta seg av de etterlatte barnebarna, en pike på 12 og gutt på seks år. Larissa er litt heldig, etter som hennes mann lever og kan hjelpe litt til med oppdragelsen.

Luba mistet sin datter i en bilulykke for ti år siden. Hun var enslig mor, og Luba måtte ta seg av tre barnebarn, en pike på ni og to gutter på henholsvis tre og to år.

Tatjanas barnebarn kom til henne fra Russland for syv år siden, etter at de ble foreldreløse. I dag er hun mor og far for en gutt på ti og jente på 17 år.

Lenas datter ble drept i Moskva for ni år siden, på brystet hennes fant politiet antisemittiske betegnelser risset inn. Hennes lille datter forsvant. Lena og hennes mann måtte ta seg av sitt barnebarn, en gutt på ni år. Lena har ellers ingen familie i Israel, og er takknemlig for den psykologiske og finansielle hjelpen hun har fått fra krisesenteret.

Nadjeza klarer ikke å holde tårene tilbake når hun kort skal skildre sin familieskjebne. Hennes datter, enslig mor, døde av kreft for fem år siden. Siden har hun måttet ta seg av sine to barnebarn, en pike på syv og gutt på 12
år.

Fellesskapet
Det finnes mange slike små bestemorsgrupper som får “foreldreundervisning”ved SELAH. De er rørende takknemlige for all hjelpen de får til å kunne takle hverdagene og være der for sine foreldreløse barnebarn. Og det gir dem styrke å vite at de ikke er alene om denne fortvilte situasjonen.

I enkelte helger om sommeren arrangerer SELAH utflukter for bestemødre og barnebarn, hver for seg, slik at begge parter får slappet av og nyte fellesskapet. De årlige Chanuka-festene med besteforeldre og barnebarn er svært populære. For barna er det ikke minst viktig å se at de ikke er alene i verden om å være foreldreløse hos besteforeldre.

– Ingen som ikke har gjennomgått det som har rammet oss vil forstå, sier Tatjana stille. Og Lena legger til at hverdagens problemer slett ikke er over når småbarnsalderen er over. Som alle “normale” foreldre vet, oppstår nye problemer etter hvert som ungene vokser til.

– Når noen lytter til din smerte, er det lettere å komme gjennom hverdagen, sier SELAH-leder Ruth Bar-On.