Innlegg

Takket være Hjemme Samman (Babait Beyachad) har de nye immigrantene fra Columbia allerede funnet seg godt til rette i Israel. Foto: Mona Beck

Det handler om å bry seg når man er ”Hjemme Sammen”

Innfødte israelere t.v. gleder seg over sine nye venner fra Columbia – de er Sammen – Hjemme i Israel.
Foto: Mona Ø. Beck

Etter halvannet år i Israel er Wilma og Jack fra Columbia allerede godt integrert i sitt nye hjemland – takket være ekteparet Ruth og Shmuel som de ble kjent med gjennom frivillighets- programmet ”Babait Beyachad” eller ”Hjemme Sammen.”

Vi er på matlagingskveld i Ashdod sammen med 26 nye og eldre immigranter samt innfødte israelere.

Ingen tvil om interessen når kulinarist Adam Huber deler sin kokkekunst.
Foto: Mona Ø. Beck

 

En lys, hyggelig kantine i det nyoppussede absorbsjonssenteret danner rammen for kokk og kulinarist Adam Huber som også stiller opp frivillig for å gi sine landsmenn – som denne kvelden kommer fra Columbia, Russland, Italia, Ungarn, Argentina, India og Israel – ideer om nye, smakfulle matretter. Ikke bare ideer, her tilberedes maten fysisk, alle får sine oppgaver og tilslutt skal måltidet nytes sammen.

 

Datteren fortapt
-Israel er blodet som flyter gjennom årene mine, smiler Wilma, mens hun viser underarmen, lykkelig over å ha blitt israeler og for å ha kommet hjem.

– Vår dengang 15-årige datter dro for to år siden på en reise sammen med jevnaldrende til Israel. Hun ble så fortapt i landet at hun ville flytte hit for godt. Lillebroren hadde aldri vært her før. Vi hadde et halvt år på oss før alle fire emigrerte. Noe vi ikke har angret på.

Mens kokken viser mulighetene, oversetter en av vennene i bakgrunnen.
Foto: Mona Ø. Beck

Da vi kom hit til Ashdod og møtte ekteparet Ruth Nahustan og Shmuel Mashiah gjennom ”Babait Beyachad,” har vi til og med fått venner for livet. Vi feirer høytider og helger sammen med dem, de viser oss landet, kulturen og tar oss med på de hyggeligste opplevelser. Selv om de bor noen mil unna, i Hod HaSharon, så er det alltid en hyggelig Ruth eller Shmuel i andre enden av telefonen som hjelper oss med å forstå regninger, brev fra myndighetene eller banken, og ellers hva dagliglivets utfordringer har å by på, forteller Wilma.

Sønnen stortrives og tar språket raskt, mens datteren – nå 17 år – foreløpig nyter å bo, lære språket og arbeide på en kibbutz i nærheten av Tiberias.

Ruths foreldre bor i Ashdod og er også en del av de frivillige i Hjemme  Sammen-programmet. Derfor var det også naturlig for Ruth og mannen å kunne bidra.

– Og når kjemien stemmer så godt som den gjør mellom oss, er det blitt en vinn-vinn-situasjon hvor vi gleder oss til å være sammen. For vi har alle noe å gi hverandre, smiler Ruth og Smuel.

Verdien av å gi, gir mening for alle

Da Emilio Durlacher (56) fra Uruguay immigrerte til Israel med kone og to døtre i 2002, var det ikke første gangen han var i landet. Men som nye immi­granter trengte familien menneske­lig kontakt.
Emilio hadde bodd i Israel og arbeidet som frivillig et år i 1975 og vært på leder­treningskurs fire uker i -85. Han gikk til Tzipi Pinkus på absorbsjons­senteret i Ashdod og ba om hjelp til å komme i kontakt med noen de kunne snakke med når det blant annet gjaldt praktiske spørsmål. – Man føler seg jo nærmest hjelpeløs som et barn når man kommer til et nytt land, med nytt språk og andre måter å gjøre ting på enn det man er vokst opp med, sier han.

 

Sammen Hjemme – programmets leder Tzipi Pinkus med Emilio Durlacher. Emilio mottok hjelp fra Sammen Hjemme-programmet da han kom til Israel i 2002. Nå er tiden inne for at han selv blir kontaktperson for en ny immigrant.
Foto: Mona Ø. Beck

Tzipi, som har mastergrad i sosialtjeneste, kommunikasjon og planlegging, tok ham på ordet. Hun kontaktet Jewish Agency som var positive til å bidra med økonomisk støtte og til å videre­utvikle ideen. Hun hadde lenge sett behovet for erfarne eller innfødte kontaktpersoner for nye immigranter, og med sin opp­vekst i Polen husket hun godt hvordan hennes egne foreldre slet seg gjennom forståelsen av deres nye hjemland. I 2003 startet hun derfor Babait Beyachad, en frivillighetsorganisasjon som har sørget for kontaktfamilier for utallige immigranter.
Lik respekt
Emilio og familien fikk kontakt med en familie som snakket
samme språk, med ganske lik bakgrunn og mange felles interesser.
– I begynnelsen snakket vi om en slags ”adopsjon”, noe vi raskt gikk bort fra, fortsetter Tzipi. – Det ble helt feil, da de frivillige familiene trodde det handlet om å gi gaver. Det var tid, samtaler, opplevelser og forståelse for hvordan samfunnet fungerer som var og er viktigst for våre nye immigranter, understreker hun og tilføyer at kontakten mellom to familier må være basert på lik respekt for hverandre. – Verdien av å gi gir mening for alle, og snart kan de nye immigrantene gi mangfold igjen, smiler hun.
Lykkelige i Israel
Emilio og familien forlot Uruguay på grunn av store økonomiske nedgangstider. Selv var han revisorutdannet. – Folk emigrerte til USA og andre steder, men for oss var det kun Israel. Nå er vi hjemme, sier han fornøyd.

Takket være kontaktfamilien, som med årene har blitt som en del av hans egen familie, har han også fått ny jobb som tekniker innen kjemisk industri. Min venn har gjennom de siste 6 årene vært min sjef, smiler han. Stolt av sin kone Patricia som er stylist innen aften- og brudekjoler hos den kjente designeren Dany Mizrachi – og deres to døtre som har avtjent verneplikt og tar solid utdannelse. Den ene er allerede doktor i biokjemi på Hadassah sykehuset i Jerusalem.

Etter ti år i Israel er det tid for Emilio og kona å bli kontaktfamilie for en ny immigrantfamilie. De kommer fra Mexico med to døtre på seks og åtte år med det aller første. Familien Durlacher er klare til å gi av sin tid og vennskap til andre – det de selv trengte som nye immigranter til Israel.