Slavas reise: Å finne hjem til Israels land
Fra det øyeblikket jeg kunne forstå historier, ble jeg dyppet ned i vår jødiske arv av familien min. Å vokse opp i Mogilev, Hviterussland, var ikke dette bare en historie jeg ble fortalt—det var min identitet, nøye formet av min onkel, lederen av byens jødiske samfunn, sammen med min bestefar og mor. Deres hengivenhet sørget for at jeg ikke bare kjente til Pesach (feiringen av utgangen av Egypt) og Rosh Hashanah (jødisk nyttår,) men også forsto betydningen av disse helligdagene. Med hvert år som gikk, og hver tradisjon vi delte, vokste røttene til min jødiske identitet seg dypere.
Mine besteforeldres historier hjemsøkte meg—fortellinger om livet under sovjetisk styre, der det å være jødisk betydde å møte lukkede dører og hviskende fordommer. De beskrev venner og familie som ble nektet muligheter bare på grunn av navnene eller arven sin. «I de dagene,» sa bestemoren min, med et fjernt blikk, «lærte vi å holde hodet nede, men aldri å glemme hvem vi var.» Disse historiene var ikke bare leksjoner i historie; de var advarsler, påminnelser om hvorfor et jødisk hjemland er så viktig.
Jeg fulgte nyhetene om Israel med stadig større fascinasjon, et barn som drømte om fjerne kyster. Drømmen vokste med meg, ble mer håndgripelig for hvert år som gikk. Da jeg endelig fullførte skolegangen i Hviterussland, banket hjertet mitt av forventning—det var tid for å gjøre aliyah, for å gjøre drømmen til virkelighet.
Selah-programmet hos Keren Hayesod ble min bro til Israel, ikke bare ved å muliggjøre reisen min fysisk, men også ved å gjøre overgangen lettere. Andre immigranter kunne føle seg fortapt i et nytt land, kjempe med språk og skikker, men Selah ga struktur i kaoset av relokasjon. På Selahs hebraiskkurs, ulpanen, lærte vi oss ikke bare et språk, men de gav oss nøklene til en ny kultur. Mens jeg lærte, var jeg omgitt av andre som gjorde den samme reisen, delte håp og frykt mens vi sammen navigerte vår nye begynnelse.
Nå, stående på israelsk jord, føler jeg både stolthet og forventning. Å gjøre aliyah var ikke bare å flytte til et nytt sted; det var å svare på et kall som hadde hvisket til meg siden barndommen. Når jeg ser solen gå ned over Jerusalem eller hører hebraisk bli snakket tilfeldig på gatehjørnene, føler jeg en helhet jeg aldri visste jeg manglet. Etter generasjoner i diasporaen, etter min families kamp for å bevare vår identitet mot all motstand, har jeg endelig kommet hjem.
I Israel er jeg ikke bare Slava fra Belarus—jeg er Slava, tilbake der jeg hører til.
Kan du hjelpe andre jøder finne sin vei til Israel? VIPPS til 79332
