I Israel liker vi å snakke om «nasjonal motstandskraft» som om det er en egenskap som er jevnt fordelt i befolkningen. Men i virkeligheten er motstandskraft en ressurs – og som andre ressurser er den ulikt fordelt.
For noen dager siden, da en sirene lød i Ofakim, løp Daniel, et barn som får oppfølging gjennom Youth Futures-programmet, sammen med familien sin til tilfluktsrommet. Som mange andre barn var han redd. Men med en gang døren ble lukket, var det første han gjorde å plukke opp telefonen og ringe mentoren sin i Youth Futures, som følger ham opp.
«Vet du at det er sirener?» spurte han henne.
Det er et spørsmål som høres nesten uskyldig ut. Men for dem som arbeider med barn fra utsatte familier, avslører det noe dypere: Noen ganger er den første personen et barn tenker på i et øyeblikk av frykt, en voksen utenfor hjemmet.
I relativt stabile familier er krig en vanskelig, men midlertidig hendelse. Det finnes et trygt hjem, en mer eller mindre stabil inntekt, og voksne som er i stand til å håndtere stresset.
Men for mange av familiene vi møter hver dag, kommer ikke krigen inn i en stabil virkelighet – den treffer en virkelighet som allerede er strukket til bristepunktet.
I en kartlegging vi gjennomførte bare to dager etter starten på operasjon «Roaring Lion», blant over 5 000 familier i programmet, så vi hvor stor denne forskjellen er: Noen familier har ikke tilfluktsrom hjemme, andre er avhengige av offentlige tilfluktsrom, og noen har ingen beskyttelse i nærheten i det hele tatt.
Samtidig rapporterer nesten fire av ti foreldre allerede i krigens første dager om betydelig stress eller følelsesmessig overbelastning. Det er tydelig at jo lenger krigen varer, desto mer vil deres emosjonelle tilstand forverres. Når en voksen føler at de ikke har kontroll, blir det svært vanskelig å være den følelsesmessige forankringen et barn trenger.
Derfor er en av de vanligste feilene i den offentlige samtalen i slike tider mengden råd som rettes mot foreldre: «Oppretthold rutiner» / «Lytt til barna dine» / «Styrk deres mestringsfølelse» – og mer.
Dette er viktige prinsipper, men de forutsetter at foreldre har nok emosjonelle ressurser til å kunne følge dem i en så kompleks situasjon. Hva skjer når forelderen selv er redd? Når det ikke finnes en stabil inntekt? Når det ikke finnes et beskyttet rom hjemme? Når de selv ikke har noen å ringe?
Særlig i perioder med offentlig utmattelse, når nyhetene fortsetter, men oppmerksomheten allerede har blitt tynnslitt, blir barn i utsatte situasjoner ofte enda mindre synlige. Utdanningssystemet fungerer bare delvis, sosiale tjenester er overbelastet, lokalsamfunn er opptatt av å overleve – og disse barna kan falle mellom sprekkene.
Men her er det rom for et annet spørsmål – et som ikke nødvendigvis er rettet mot foreldre. Det kan rettes mot hver og en av oss voksne: Hva kan vi gjøre for et barn i våre omgivelser som trenger en trygg forankring?
Vår erfaring fra arbeid med tusenvis av familier lærer oss noe enkelt, men dyptgripende: Noen ganger er den største forskjellen i et barns liv ikke et stort program eller en ny tjeneste, men én stabil voksen. Ikke en psykolog. Ikke en ekspert. Bare en voksen som er villig til å være der.
Daniel fra Ofakim ringte ikke mentoren sin fordi hun kan stoppe krigen eller sirenene. Han ringte fordi det, midt i all støyen rundt ham, finnes minst én person som gir ham følelsen av at han ikke er alene – mentoren hans.
Ekte motstandskraft bygges ikke den dagen sirenen går – den bygges i hverdagen: i et omsorgsfullt og stabilt samfunn, med oppmerksomme voksne som ser barna rundt seg.
Ruth Shenfeld, daglig leder i Youth Futures
