Michael Lavetas liv fikk ny retning etter at han ble tatt opp i TELEMs arbeid på kibbutzprogram. Han er en av få som også fikk mulighet for et andre år i kibbutzprogrammet, nettopp fordi de ser hvor godt det går for ham, med deres hjelp.

Noen livshistorier bærer en stille styrke. De rommer ingen raske gjennombrudd eller overskrifter, men en serie små, modige valg som over tid skaper forandring. Historien om Michael Laveta er nettopp en slik fortelling – en reise fra usikkerhet og stagnasjon til håp, tilhørighet og ny retning.

Michael er 25 år gammel og vokste opp i Kfar Yona sammen med foreldrene sine og seks søsken. Familien, som immigrerte fra Etiopia, levde med økonomiske utfordringer og begrensede ressurser. Hjemmet var fullt av liv og kjærlighet, men også av bekymringer og lite rom for ro og refleksjon.

Allerede i ungdomsårene opplevde Michael at stabilitet var vanskelig å finne. Han flyttet mellom skoler og institusjoner, og mangelen på kontinuitet gjorde det utfordrende å bygge trygghet og selvtillit. I perioder ble han også påvirket av negative miljøer, noe som bidro til at han følte seg enda mer på siden av fellesskapet. Likevel bar han på en indre vilje til å fullføre – og mot alle odds klarte han å ta vitnemål fra videregående skole.

Et forsøk på å finne retning gjennom militærtjeneste ble kortvarig, og etter dimittering vendte han tilbake til barndomshjemmet. Årene som fulgte besto av fysisk krevende jobber innen oppussing, maling og portmontering. Arbeidet ga lønn, men lite fremtidstro. I et hjem med mange mennesker og begrenset privatliv trakk Michael seg gradvis mer inn i seg selv, mens spørsmålene om fremtiden ble stadig sterkere.

Sakte vokste en erkjennelse frem: Forandring krevde et nytt miljø.
«Jeg ønsket å bryte med det som holdt meg tilbake,» forteller Michael. «Jeg trengte nye mennesker og en hverdag som kunne hjelpe meg å ta gode valg.»

Denne lengselen førte ham til TELEM – et unikt program som gir unge voksne uten stabil tilknytning til arbeid, bolig eller utdanning mulighet til å starte på nytt. Gjennom arbeid, bofellesskap i kibbutz og tett personlig oppfølging får deltakerne tid, struktur og støtte til å bygge selvstendighet og mestring.

Da Michael først søkte, ble han ikke tatt opp. Motivasjonen ble vurdert som for svak. For mange kunne dette vært et endelig avslag, men for Michael ble det en vekker. Han fortsatte å arbeide, søkte støtte i nærmiljøet og bestemte seg for å prøve igjen.

I desember 2024 fikk han plass og flyttet til Kibbutz Mishmar HaEmek, hvor han begynte å jobbe i kibbutzens supermarked. Overgangen til et selvstendig liv var krevende. Nye rutiner og forventninger utfordret ham, og på et tidspunkt sto han i fare for å miste jobben.

Men mennesker rundt ham ga ikke opp. En dedikert koordinator, mentorer i kibbutzen og arbeidsgiveren hans møtte ham med både tydelighet og omsorg. Gradvis fant Michael fotfeste. Med støtte fra en personlig coach begynte han å skape struktur i hverdagen, sette realistiske mål og bygge gode vaner. Han lærte å lage mat, håndtere økonomi og ta ansvar for egen helse – små ferdigheter som åpnet døren til større endringer.

«Jeg føler at jeg har fått verktøy for en ny start,» sier han. «Jeg vet ikke helt hvor jeg skal ennå, men nå vet jeg at jeg kan komme dit.»

I dag er Michael en naturlig del av kibbutzmiljøet. I supermarkedet møter kolleger og kunder ham med smil, og han omtales som en pålitelig og varm medarbeider. Han har sluttet å røyke, møter opp på jobb og bærer en ro som tidligere manglet. Kanskje viktigst av alt – han opplever at mennesker tror på ham.

Når han snakker om fremtiden, gjør han det enkelt og ekte:
«Jeg vil bare være et godt menneske. Kanskje en dag bli gjeter – det ville vært en drøm.»

For TELEM-teamet er Michaels reise et levende bevis på hva tid, relasjoner og tro kan utrette. Derfor har han fått et ekstra år i programmet – et år til å vokse videre, styrke fundamentet og forme en realistisk vei fremover.

Michaels historie minner oss om at håp ofte spirer stille. Og at når et menneske får et sted å høre til, kan selv de mest forsiktige drømmer begynne å finne form.

Av Rebekka Rødner