Aftenposten skriver om Yad Sarah

Det startet med en lærer som lånte en luftfukter. Tre tiår senere har annenhver israelsk familie på en eller annen måte fått hjelp fra Yad Sarah, skriver Aftenpostens korrespondent Per A. Christiansen fra Jerusalem.

Får hjelp av frivillige

Vi må ikke glemme Holocaust

HJH-gruppa blir tatt imot på Yad Vashem av direktøren i høst. (Foto: Torbjørn Greipsland, Kristelig Pressekontor)

Vi tok med gruppen til det nye Yad Vashem, og det ble en tung runde. Hele tiden gikk jeg og tenkte på Eli Wiesels ord – “jeg fant ingen avdeling for raseri”! – Men det var mange avdelinger for avmakt.
Bygningen er ikke stor, den er konstruert som en stor trekant med en lang gate hele veien igjennom. sånn sett er man fristet til bare å gå fort igjennom, men det er jo ikke hensikten.
På hver side – hele veien – er det små, tette rom, og man ledes gjennom dem alle for å komme videre. De har simpelthen kuttet opp gaten i midten, så her det ingen lettvint vei ut når man først er kommet inn.

“Ved å huske fortiden skaper man fremtiden”, er en slags overskrift. “Dette er hjertet og sjelen i enhver jødes liv”, sa Eli Wiesel. Derfor må vi ta det inn over oss, og det velter inn over oss. Videofilmer ruller og går overalt, klær og leker – barnetegninger – gamle pass, bilder og notater i tillegg til kjempestore bilder av nød og skrekk gjør at vi ikke sliper unna.
I flere rom går vi på gatesteiner fra ghettoen i Warshawa, f.eks.
Ved utgangen presenteres vi for millioner av navn. Og fremdeles leter de etter navn og identiteter. Det skal ikke bare være et minne om seks millioner jøder, men om hver enkelt menneskeskjebne. Det skal ikke var mulig for ekstremister rundt om i verden å forlede unge mennesker til å tro at dette er “jødisk propaganda”. Vår lille del i dette er at vi i mange år har sponset arkivarbeidet, der unge innvandrere fra ulike språkgrupper har bladd seg tilbake i sine lands dokumenter og fortegnelser. Noe av resultatet av deres arbeid var det vi fikk se i dette nye Yad Vashem. Det ga en litt god følelse midt oppe i alt det vonde.

Hvor er du?

I så fall er ikke det så merkelig, det kan forklares med ulik kulturbakgrunn, eldgamle tradisjoner, blanding av miljøer eller simpelthen med at jødene er spesielt utvalgt! Mange syns at det er et vanskelig tema, men det er jo et faktum. Det er også et faktum at troende jøder er mye mer opptatt av Ordet enn de fleste av oss er. Mange av dem går jo nesten til ytterligheter ved å jobbe med Guds Ord hele livet, de simpelthen har det som yrke! Og Guds Ord er mangfoldig, og dybdene er store, og Guds Ord er levende. Det betyr at det gir noe til alle – til alle tider – i alle situasjoner. Derfor er det så spennende å snakke om Gud med en troende jøde. Og får du tak i en rabbiner, er du nesten sikker på å få nye tanker og nye vinklinger.

På tur til Israel i høst var vi så heldige å få besøk på hotellet av dr. Zev Dashevskij – en av de første russerne som kom til Israel etter mange års fangenskap i Sovjet. Han leder i dag dette store arbeidet som heter Machanaim og som betyr “to leire”. Ideen hans var tosidig. Man er aldri for gammel til å lære, og gamle innvandrere skulle få meningsfulle tilbud om opplæring i hebraisk, judaisme, samfunnslære, IT og boktrykkerkunst. For fra Jerusalem sender de litteratur tilbake til Russland, slik at jødene der kan forberede seg på emigrasjon. Nå har de avdelinger over hele Israel og har også inkludert barn og unge i et etter hvert omfattende integreringsarbeid. Zev Dashevskij “omskolerte seg” fra astrofysiker til rabbiner, og kontoret hans er dekket av bøker.

Vi pleier å besøke dem, men med den store gruppen vi hadde med i år, ble det vanskelig, så vi inviterte dem til hotellet slik at de kunne fortelle litt om virksomheten der. Det gjorde de, og Zev hadde tatt seg bryet med å oversette til norsk to små Bibelavsnitt. Alle fikk et ark med beskjed om å lese disse og prate med de andre ved bordet i 5-10 min. om tekstene. Den ene var fra 1.Mos. 3, 7-12 om syndefallet, og den andre var fra 1. Mos. 22, 1 om Abrahams offer. Oppgaven lød – “Hva er forskjellen på de svarene Gud fikk av de to mennene?” – Alle kjente tekstene på forhånd, kanskje ingen hadde tenkt på å sammenligne dem. Det ble mange artige svar, men hovedpoenget var at Gud til enhver tid kaller opp enhver av oss ved å spørre “Hvor er du?” – I hver generasjon i enhver tidsalder er Guds spørsmål til deg og meg – “Hvor er du i din verden? Så mange år og dager av de du har fått tildelt er allerede gått, så hvor langt er du kommet?” – Dermed ble leken alvor og spørsmålet personlig. Adam oppfattet nok spørsmålet som en anklage, for han svarte at han var redd. Vi vet hva som hadde skjedd, vi vet at synd skiller oss fra Gud inntil den blir gjort opp. Adam valgte isteden å skylde på Eva, dermed floket det seg til for ham.

Abraham ble for all framtid stående som en troshelt. Han gjorde jo egentlig ikke annet enn alltid å være tilgjengelig for Gud. Det er mange tanker å tenke for oss alle, jeg skal iallfall gruble lenge. Men rabbineren hadde ikke vært rabbiner hvis han ikke hadde sluttet leksjonene med en spøk. – Han fortalte om noen som var oppe i en ballong og svevet omkring, etter hvert kom de ut av kurs og visste ikke hvor de var. Føreren slapp luft ut, så mye at han kunne rope ned til folk på bakken – Hvor er jeg? – Du er i en ballong, var svaret. Mye livsvisdom er gjemt i det!

Gud er der for sitt folk – han vil aldri forlate dem

Jeg har ikke lest hele artikkelen, men den tar for seg et emne som ble synlig for oss på “hvert gatehjørne” i Israel nå i oktober. En av turdeltagerne formulerte seg omtrent slik – “vi fikk mange og vanskelige nyheter, men heldigvis tror vi på en Gud som er med i gode og onde dager” -.

Det var ikke lett å bo på hotell i Beer-Sheva sammen med mange unge familier fra Gaza. De hadde bodd der i to måneder nå, og alle forstår at et hotellrom ikke fungerer særlig bra for småbarnsfamilier i det lange løp. At vi opplevde det bråkete og rotete var for ingenting å regne – vi tok jo med oss koffertene og dro videre!

Jo da, de hadde fått tilbud om hus, mange av dem. Vi så dem på et jorde like ved grensen, små, firkantede kasser i rette linjer etter hverandre. “Gazavillas”, kalte de dem. Jeg ville nok foretrukket en slik fremfor et hotellrom, og det gikk fint an å forestille seg disse som midlertidige. De kan selges, eller de kan bygges på – kanskje. Det er bare det at de hjemmene de hadde, var store, fine hus ved havet, mens dette var et flatt jorde med radarballonger mot Gaza. Forskjellen så umulig ut.

Noen bor i studentbyer, men nå er studielivet begynt igjen, og da må de ut derfra.

For oss som tilskuere virker problemet umulig. Selv følte de nok at det gikk den veien i folkeopinionen også. Det enkleste er å glemme hele greia, og det er vel slik vi stort sett reagerer på kriser her i verden. Livet går videre, tingene glir tilbake på plass.

Noen kibbutzer åpner for å bygge ut for Gaza-folket, noen av dem går nok på med krum hals igjen, og det finnes mange vakre kibbutzer i Negev-området.
Men så er det enda et problem – de kjente hverandre, de levde i et tett fellesskap både arbeidsmessig og religiøst, og de vil gjerne fortsette å være sammen.
Hva har dette med sionismen i krise å gjøre? sier du kanskje. Kanskje det at ingen trodde det skulle hende. Jødene er vant til å møte vanskelige utfordringer.

Men denne gangen føler de seg usikre på hverandre, og det er noe nytt.
Vi fikk være sammen med en representant for Knesset et par timer. Han var så snill og lot oss få bombardere ham med spørsmål, spørsmål som selvsagt var preget av det vi hadde sett og de vi hadde møtt, og vi skjønte at byrden fra Gaza er tung å bære for alle som sitter med ansvar. Å påstå at vi fikk alle svarene vi ville være helt feil. Men vårt møte med en hardt presset mann endte med at han nærmest slo ut med armene og sa at – “vi har ikke mer penger” – kassen er tom!”
– En annen representant for myndighetene sa det slik: “Hvis ikke vi hvert eneste år måtte bruke halve statsbudsjettet vårt til å forsvare oss, ville vi vært et rikt land” -.

Ting henger sammen. Det er vanskelig for oss langt borte å se hele bildet. Knesset-representanten ble selvsagt også spurt om det var presset fra Bush som ble avgjørende, og til det svarte han at det var nok stort, men det var ikke det avgjørende. Men for Sharon er det viktig å ha både USA og EU som venner. Han kalte dem “hjørnesteiner i Israels utenrikspolitikk”!

Det som særlig angår HJH – og som vi har snakket mye om, var han også innom, nemlig den demografiske situasjonen i Israel. Den er bekymringsfull.

Bare ved en forsterket innvandring kan Israel overleve som en jødisk stat. Nå er Gaza avstengt. Likevel kan det fort bli mer enn 50 % arabere i “Stor-Israel”.
Med demokratiske spilleregler kan araberne stemme jødene ut av alle posisjoner om noen år – særlig fordi kravet om “tilbakevending” av 3,5 mill. arabiske flyktninger til Israel fremdeles ligger på forhandlingsbordet!

En kan lett bli mismodig. Men det er bedre det damen skrev etter turen – “vi fikk mange og skremmende nyheter, men vi tror at Gud er der for sitt folk, og Han vil aldri forlate dem”. Derfor jobber vi det vi kan for å hente flest mulig jøder hjem til Israel – og de kommer! Sannelig er det et spennende foretak!

Britiske jøder interessert i aliyah

Årsaken er et stadig økende antisemittisk klima i Storbritannia, sier Alan Aziz som er direktør i Zionistorganisasjonen for Storbritannia og Nord-Irland. 8.000 personer deltok nylig på en stor messe i London som var arrangert for å fremme utvandring til Israel. Det er en økning fra 5.000 deltakere i år 2004.

På messen deltok 175 forskjellige grupper og selskap som gav informasjon om hvordan man kan gjøre aliyah og hvordan man kan kjøpe eiendom i landet, skriver Jerusalem Post.

– Jeg er sikker på at økt antisemittisme er del av forklaringen på den økende interessen, sier Aziz.

– Det er kanskje mindre blant det britiske folk enn andre steder i Europa, for eksempel i land som Frankrike, men antisemittismen er der, sier Aziz.

I forrige måned advarte sjefsrabbiner Sir Jonathan Sacks mot en ny bølge med antisemittisme.

– Det har vært tider, for første gang som jeg kan huske, hvor det har vært ukomfortabelt å være jøde i Storbritannia, sa Sacks.

I følge statistikk fra Jewish Agency har 413 personer gjort aliyah fra Storbritannia de første ti månedene av 2005. Dette er en økning på 11 prosent i forhold til samme periode ifjor.