Innlegg

Tamara – en glad mor fra Kaukasus

i , /av

Mor Dina (81) sammen med datteren Tamara (47), dattersønnen Netanel (14) som er født i Israel, samt niesen Shirel (9). Niesen bor rett over gangen, og er som en søster for Netanel.

 

Tamara Agivajev er glad for å bo i Pardes Hanna og kjempelykkelig over å få være med i PNIMA-prosjektet. Hun har så mye å lære, og føler at PNIMA hjelper henne videre frem i livet.

Hun kom til Israel med hele familien i 1991. Mor, far, mann og hans familie, tre felles barn, fire søstere og deres familier.

Vi var forberedt på et litt sørgelig intervju. Hadde notert forsiktig tilnærmelige spørsmål rundt temaer omkring en traumatisk barndom, komplisert immigrasjonsprosess, tvangsgifte, flerkoneri, vold, alkoholproblemer, oppdragelse av «vanskelige» barn samt språklige og sosiale problemer – og store barrierer og integreringsproblemer i det nye hjemlandet deres.

Mange ville nok kunne gitt detaljerte svar på disse spørsmålene. Men ikke damen vi har fått intervjuavtale med denne gang.

Pent hjem
Tamara tar smilende i mot oss i sin fireroms-leilighet i Pardes Hanna – utenfor byen Hadera – med inventar som får oss til å sperre øynene opp: Malerier på veggene, skinnsofa, flatskjerm-tv, et vitrineskap over en hel vegg som bla inneholder eldgamle, verdifulle porselensfigurer fra Russland, nydelige glass og andre gjenstander – samt mange bøker. Og et flott gulvur. Hennes blendende smil – med alle tenner i behold – vitner om at hun er litt sjelden i denne kvinnegruppen som møtes PNIMA-prosjektet. Hun snakker som en foss på hebraisk og ser ut til å nyte hver dag av livet her.

Byttet yrke
Hun kommer fra Aserbadjan. Selv om hun ser strålende ut, har selvfølgelig ikke livet bare vært en dans på roser. Læreryrket, ga hun opp, fordi metodene var så ulike at hun ikke følte seg kompetent i det israelske skolesystemet. Istedenfor jobber hun i en «superfarm-butikk» hvor hun bl.a. selger medisinske produkter uten resept. Hun elsker å jobbe med mennesker. Lønnen er lav, men det går rundt da mannen også har jobb som taxisjåfør med egen bil. De to eldste barna er ute av redet, nummer tre er nettopp ferdig med militæret og har startet på studier. Og sammen fikk de nok et barn for 14 år siden. En sporty og skøyeraktig guttunge som snakker både russisk og hebraisk.

– Språket sugde jeg til meg med en gang jeg kom, forteller hun. – Syntes det var så vakkert, og visste at uten språket klarer jeg meg ikke her. Hun tok flere språkkurs og fikk mange venner.

Vanskeligere for menn
Mannen var taxisjåfør også i Kaukasus. Han tok bare fire måneders språkopplæring, men klarer seg bra. Integreringsprosessen og språket har for ham vært mye vanskeligere enn for henne. Moren Dina snakker ikke hebraisk, heller ikke faren, men de har det greit med familie og russiskspråklige rundt seg på alle kanter.

Avgjørelsen
Livet i Aserbadjan var til å holde ut inntil slutten av 80-årene. Tamara jobbet i barnehage, mannen kjørte taxi og barna klarte seg bra. Men da urolighetene begynte, ble det vanskelig å leve der. – Tidligere kunne vi leve som jøder helt åpent. Mine foreldre er svært religiøse, og far kunne gå med bønneutstyr helt åpent til synagogen. Men mor ble ofte tatt for å være både armener og jøde, så da muslimene begynte å hisse opp samfunnet, ble vi engstelige. Vi tenkte mest på barnas trygghet. Derfor emigrerte vi, forklarer Tamara lettet.

Hun har ingen slekt igjen der, bare noen veldig fjerne. Og noen venner. Ingen i familien har vært tilbake i Aserbadjan på disse 20 årene.

Stor glede av PNIMA

– Hvorfor er du med i PNIMA?

– For det første føler jeg meg veldig privilegert over å få være med i denne gruppen – selv om jeg ikke har tilsvarende problemer som mange medsøstere. Men jeg føler vel at jeg kan være til støtte og hjelp for dem i gruppen på min måte. Samtidig trenger også jeg litt påfyll og dette er en mulighet til å komme meg litt ut, bli kjent med flere kvinner fra samme fødeland og å få ny kunnskap og nye inntrykk. Det gir meg så mye.

– Hva liker du aller best ved prosjektet?

– Det er så mye bra som skjer, men det jeg synes er mest interessant er møtene med psykologen Zvika. Han er fantastisk. Selv om man har store barn er det alltid noe å lære, mange områder å forbedre seg på som foreldre.

Vi velger et emne, og alle forteller litt om sine erfaringer innen det valgte tema. Så gir psykologen tilbakemeldinger som vi alle kanskje skulle ha fått for mange år siden, sier Tamara – ettertenksomt.

– Hils dine lesere og send en stor, stor takk for at de er med på å støtte dette prosjektet! Jeg sier det ikke minst på vegne av mine medsøstere i gruppen, for jeg vet at de alle sammen er veldig takknemlige for endelig å ha funnet et sted å komme til som ikke bare gir dem gleder, men også inspirasjon og hjelp på veien videre i livet. Vi håper det fortsetter i lang tid! smiler Tamara.

 

Et traurig liv for fjelljødene fra Kaukasus

i , /av

Dr. Shalva Weil er antropolog på Hebrew University i Jerusalem. Hun gleder seg stort over støtte fra HJH som betyr at hun kan fortsette hjelpen til jødene fra Kaukasus.

 

PNIMA-prosjektet for jøder fra Kaukasus samler kvinner og barn for å bedre deres integrering i storsamfunnet.

Selv om mange av Kaukasus-jødene har bodd 15-20 år i Israel, er turen med PNIMA deres første besøk ved Klagemuren.

Utenfor Haifa har jødene fra Kaukasus sin egen synagoge, Tirat HaCarmel.

Disse menneskene er hardføre og bor svært primitivt. De fleste lever under fattigdomsgrensen. De som har klart å skaffe seg jobber arbeider oftest innenfor renhold. Mange er svært religiøse. Utenfor Haifa har de sin egen spesielle synagoge, Tirat HaCarmel. Mange mødre har problemer med grensesetting overfor barna, ifølge Weil.

Dr. Weil har fokusert på denne gruppen jødiske immigranter fra Kaukasus til Israel siden 2005. De fleste har bodd i Israel siden tidlig 90-tall. Flere kom allerede på 70-tallet. Et fåtall av dem har lært seg hebraisk.

Antropologen
Selv emigrerte londonjenta Shalva Weil fra England til Israel i 1972. Hun utdannet seg til antropolog og jobber i dag på Institutt for undervisning ved Hebrew University i Jerusalem. Forskning og prosjektjobbing fyller mer enn 100 prosent av arbeidsdagene hennes.
– Jeg har levd side om side med jøder fra de fleste samfunnsslag, forteller hun. I begynnelsen av studiene og frem til 1977 bodde hun sammen med, og studerte, jøder fra Bombay i India. Siden har det blitt ytterligere studier omkring jødene fra Etiopia og andre land. Det finnes omkring 100 etnisk-jødiske grupper i Israel i dag, fastslår hun.

Kaukasusjødene
Blant dem hun ønsker å bidra til å integreres bedre i deres «nye» hjemland er altså jødene fra Kaukasus. – De kommer fra fattigslige kår på lik linje med de etiopiske jødene. Men jeg tør påstå at de vevre og vakre etioperne har klart å skaffe seg flere kanaler for hjelp enn disse fra Kaukasus, hevder Shalva. Prosjektet hennes omfatter innbyggere i Kiryat Yam utenfor Haifa, Pardes Hanna ved Hadera samt i Netanya. Det finnes jøder fra Kaukasus over store deler av Israel, men disse tre stedene er valgt ut til PNIMA-prosjektet.

Må føle verdighet
Shalva har en god del hjelpere. Sosionomer, psykologer og soldater som gjør siviltjeneste. Selv møter hun gruppene i prosjektet både titt og ofte, men holder selv kun ett seminar i året. – De ønsket først at jeg skulle komme til dem, men jeg takket nei. Jeg ville at de skulle komme ut av sine fattigslige hjem og til en flott møtesal. Første gang leide jeg rådhusets møtesal i Netanya, smiler hun.

– Min tanke er at de skal bygges opp, føle seg verdige og være med på noe som har status. Det ble en suksess.

Integrasjon
Poenget hennes er å få kvinner og barn ut i samfunnet slik at de kan finne sitt ståsted, sosialiseres. For nå må de videre! Hun satser også på å bidra til at barna skal bli trygge og skaffe seg utdannelse.
– For å få til det, må mødrene føle seg som verdige borgere og læres opp til å motivere barna til blant annet å gå på skole og gjøre lekser, fortsetter hun. Og legger til at noen har klart det, men det er altfor mange som står i stampe. Det er mange kulturelle grunner for det.

Gledestårer ved Klagemuren
– De var – og de fleste er fremdeles – religiøse. De har levd isolert i fjellene i Kaukasus, i Tjetsjenia og blant annet i den muslimske byen Derbent. De har tviholdt på sin religion, men selv etter 15-20 år i Israel – inntil 2005 – hadde ingen av dem vært ved Klagemuren. Jeg ordnet med en tur. Mange av bestemødrene gråt av glede! Plutselig hadde jeg oppfylt deres drøm. Det var svært rørende. Nå forsøker jeg å bringe dem til Jerusalem og Klagemuren en gang i året.

Ut på tur
En annen gang fylte prosjektlederen tre store busser med hele 150 personer og inviterte til middag på Hebrew University i Jerusalem. Det ble foredrag, undervisning og lek, og deretter et deilig måltid i en av studentkantinene. Også en stor opplevelse for dem, forteller hun. Senere tok hun dem til Neot Kedumim, et bibelsk landskapsreservoar i nærheten av Modiin, midt mellom Jerusalem og Tel Aviv.

– Vi satser hele tiden på å snakke om temaer som skal bidra til kunnskap, innsikt og videreutvikling. Mennene deltar bare på turene, ikke på møtene våre, sier hun.

Arrangerte ekteskap
Fordi de fleste mennene er arbeidsløse, kan noen oppføre seg voldelig. I kulturen deres er det også naturlig med arrangerte ekteskap. Og generelt er de dårlige på grensesetting – og det gjelder ikke bare overfor barna. Derfor setter prosjektet store ressurser inn på å lære de voksne å sette grenser, slik at de skal komme inn på riktig spor i livet og samfunnet forøvrig, forteller en oppglødd Shalva Weil. For midt i alle problemene har hun stor tro på dem og at de skal lykkes. – Den økonomiske støtten fra HJH skaper ytterligere motivasjon, smiler hun takknemlig.