PNIMA – gruppen som gir immigrantkvinnene fra Kaukasus mot og ferdigheter til å klare seg i Israel. Organisasjonen Ung Fremtid (Youth Futures) hjelper og støtter barna på et så tidlig tidspunkt som mulig. De styrker deres selvtillit og forsøker å løse problemer som plager dem og ikke minst: Åpner barnas øyne for deres iboende muligheter.
Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn. Nå er det dem som hjelper de nye immigrantene fra Ukraina! Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse. I en av Ben Gurion-flyplassens terminaler kommer daglig jødiske immigranter til Israel. 26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.
Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt. Hun forteller at kvinnene fra Kaukasus er blant dem som står nederst på rangstigen av immigrantene fra FSU – «Russerne ser ned på dem som kommer fra Kaukasus. Derfor blir de ikke akseptert blant andre russisktalende.» sier hun. De kommer med veldig lite utdannelse. Det har hatt stor betydning, det har derfor vært vanskelig for dem å integrere seg i Israel. Uten utdannelse har kvinnene hatt store problemer med å finne seg en jobb, spesielt en som også mannen og familien aksepterer.
Med midlene fra HJH gir PNIMA kvinnene en mulighet til å ta utdannelse som frisør, kosmetolog eller grafiker – alle yrker de kan gjøre hjemmefra og eventuelt senere på et kontor e.l. Mange av familiene fra Kaukasus lever veldig tradisjonelle liv, der det er forventet at kvinnene skal ta seg av alt i hjemmet. Mange av mennene liker ikke at kvinnene har en jobb utenfor hjemmet. Det gjør at økonomien i familien er meget dårlig. Også mennene kommer til Israel med lav utdannelse, og har ikke mulighet til å finne seg høytlønnet arbeid. Hebraisken er stort sett dårlig både blant menn og kvinner – og det gjør også at muligheten for gode jobber minsker. Yrkene kvinnene får gjennom PNIMA gir dem en mulighet til å både forsørge familien sin, samtidig som de kan respektere tradisjonene.
Hvert møte er en mulighet for å lære mer om israelsk samfunn
Gjennom PNIMA møtes kvinnene jevnlig. Sammenkomstene har alltid et aspekt av læring i seg, forteller Weil. «Ethvert møte er en mulighet til å hjelpe dem til å forstå og lære israelsk samfunn bedre å kjenne.» PNIMA arrangerer blant annet utflukter for kvinnene sammen med barna deres til museer, til teater, og av og til reiser de på tur – til gamlebyen i Jerusalem eller andre relevante og spennende steder. «For mange er det aller første gang de er på et museum eller teater når de blir med PNIMA dit. Det er en stor opplevelse for dem. Det sier også noe om fattigdommen og det generelle nivået på allmenn utdannelse disse familiene har.
Ser suksessen hos barna
Shalva Weil sammen med Eli Finsveen juni 2014. Foto: Rebekka Rødner
Det er gjennom barna man ser hvor stor effekt dette har i livene til disse familiene, forteller Shalva Weil. Mange av barna har tidligere gjort det veldig dårlig på skolen, noen har kanskje vært på vei ut i et liv med kriminalitet, men gjennom PNIMAs gode innflytelse på mødrene, bestemødrene og gjennom dem, familien generelt, har man sett at de gjør det bedre på skolen og ellers. Samholdet – det å vite at du har et lokalsamfunn der andre også er som deg, har også vært viktig. Det har vært tendenser til stridigheter blant noen av kvinnene og familiene tidligere, men gjennom PNIMAs hjelp har mange funnet en ro og glede med hverandre og familiene sine. Når PNIMA møtes er det ingen som får lov til å rakke ned på hverandre.
Hjelper immigranter fra Ukraina inn i det israelske samfunnet
Den siste tiden har det vært en spennende utvikling hos en av gruppene i PNIMA. Kiryat Yam har blitt utvalgt til en av byene som nå mottar spesielt mange nye immigranter, særlig fra Ukraina. Ved det siste PNIMA-møtet der ble det klart at noen av kvinnene i PNIMA har tatt seg av noen av disse nye immigrantene. De nye immigrantene fra Ukraina, Kirgistan og Moskva snakker ikke hebraisk i det hele tatt. Kvinnene fra Kaukasus snakker bare litt hebraisk – så russisk er fellesspråket. Weil er forsiktig optimistisk: «Vi lever i en interessant verden! Jeg var overrasket, men jeg håper dette går bra. Tradisjonelt har jo andre russisktalende sett ned på folk fra Kaukasus. Men på den andre siden så er jo disse kvinnene fra Kaukasus de som har bodd i Israel en stund og har kunnskap om israelsk samfunn. Alt er relativt.»
Nyheten om at disse immigrantene nå er blitt så trygge på seg selv og på sin rolle i israelsk samfunn er fantastisk. Det viser at PNIMAs arbeid fungerer – det gjør kvinnene og deres familier til noe mer enn «stakkarslig immigranter.» Det gjør dem til aktive samfunnsborger i det som er deres hjemland, Israel.
Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn. -Nå er det dem som hjelper de nye immigrantene fra Ukraina! Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt.
Dr. Shalva Weils smil sitter løst. Hun gleder seg over hvordan flere av de jødiske kvinnene fra Kaukasus som deltar i hennes Pnima-prosjekt stadig orienterer seg mot selvstendighet. Det seneste året har noen av dem gått på kurs for å finne et yrke.
Siden 2005 har Shalva standhaftig jobbet i både mot- og medvind for disse kvinnene og deres barn slik at de skal komme seg over til et mer verdig liv. Takket være økonomisk støtte fra HJH de siste fire årene, begynner tegn på god utvikling å vise seg.
Enkle øvelser kan skape forståelse for et pedagogisk poeng
Bakgrunnen til denne spesielle kvinnegruppen fra fjellene i Kaukasus er at de mangler utdannelse, lever et fattigslig liv som immigranter til Israel. Ofte har giftet seg som 17-åringer (oftest i arrangerte ekteskap) og i mange tilfeller har de voldelige og alkoholiserte ektemenn – også de uten utdannelse. Kvinnene har liten mulighet til å komme seg ut av hjemmet – eller kanskje fra ektemannen – uten kunnskaper og utdanning slik at de kan stå på egne ben.
Kosthold
Dr. Shalva Weil har mange jern i ilden, men brenner spesielt for sitt PNIMA-prosjekt og kvinnene fra Kaukasus som så inderlig trenger hennes hjelp, støtte og bistand også fra dere i HJH.
Foto Mona Beck
-Hvert år tar vi opp et nytt tema. Vi følger skoleåret som starter i september. Forrige år hadde vi mange møter med kostholdseksperter. Og gjett om det har gitt resultater! De fleste hadde helt feil kosthold som har resultert i sterk overvekt i familiene. Flere har nå klart å endre kostholdet, redusert vekten og et par kvinner har klart å ta av 20-30 kilo!
Årets tema er toleranse, fortsetter antropologen – hun har studert jødiske minoriteter siden midten av 70-tallet og har sitt virke på Institutt for undervisning på Hebrew University i Jerusalem.
-Kaukasusjødene har liten eller ingen følelse for toleranse. Vet knapt hva det handler om.
Shalva har engasjert psykolog Zvika Sternfeld som via foredrag og praktiske øvelser prøver å få dem til å tolerere naboen iallfall – til å begynne med.
Kurs – men i hva?
-Vi måtte videre, fortsetter hun. Kurs var tingen. Ja, men kurs innen hva? Shalva må smile… Noen av kvinnene ønsket å gå på skjønnhetsskole, andre ønsket manikyr og pedikyr-kurs, en ville gå på ledelseskurs innen hotell og/eller institusjoner. Men universitetet kan ikke betale slike kursavgifter. Det er da jeg er evig takknemlig for HJH’s støtte og hjelp slik at noen av dem virkelig kunne komme i gang med noe de liker og vil jobbe med, forteller hun.
Hjelp til selvhjelp
-Men, og det er et stort MEN: De som ønsket disse kursene klarte ikke selv å sette seg ned for å finne ut hvor de kunne starte, hvordan de skulle søke, hva de skulle skrive, og til hvem, eller hvordan begynne denne prosessen. De ville at jeg skulle gjøre alt grovarbeidet for dem… Det gikk ikke, så jeg måtte be dem om å gå til israelske ”NAV” for å få råd og bistand. Det satt langt inne. Og Shalva understreker at viljen til å få dette til skal være sterk, slik at de prøver alle muligheter for å gjennomføre kurset – det er også derfor de må hjelpe til økonomisk selv. Uten bistand fra dere i Norge via HJH, hadde ingen av dem fått det til økonomisk i det hele tatt, bedyrer hun.
Disse kvinne har lært mye om kosthold, ernæring, oppdragelse og konfliktløsning.
En ønsket å gå på kurs i Herzliya – en god togreise fra Kiryat Yam – en dag i uken. Shalva fortalte henne at vi kan støtte kurset ditt, men ikke reiseutgiftene. Damen fant ut av ting, og reiste frem og tilbake gjennom et halvt år og fullførte kurset. Under tiden var – og er – hun avdelingsleder i en butikk-kjede, men orienterer seg mot hotellbransjen eller institusjoner for eldre. To andre tar nå i mot kunder hjemme innen skjønnhetspleie samt manikyr og pedikyr, en annen har utdannet seg som tannlegeassistent.
Det var seks kvinner som startet og avsluttet kurs i 2012, og to nye er godt i gang.
Uten HJH’s hjertevarmende giverglede og omsorg for disse kvinnene, hadde de trolig ikke kommet seg videre. Nå har de fått selvrespekt og håpet er at flere av dem følger opp og finner en karrierevei som gir dem styrke, mot og håp om egen jobb og selvstendighet.
-Tusen takk for at dere bidrar til å gi disse vanskeligstilte immigrantkvinnene en mulighet til å komme seg videre i livet, hilser Dr. Shalva Weil til alle venner i HJH.
|
PNIMA er et pedagogisk forskningsprosjekt under Hebrew University Jerusalem. |
|
|
|
|
|
HJHs nyhetsbrev nyhetsbrev for januar er full av positive meldinger:
Mens vi gikk rundt i museet, ble jeg svært imponert på mange måter over denne gruppen kvinner. Først og fremst var det svært tydelig at de hadde brukt mye tid på å gjøre seg i stand, slik at de var sikre på at de tok seg best mulig ut – hvilket de virkelig gjorde. Shalva fortalte meg at et par av dem til og med hadde gått på skjønnhetssalong for å pynte seg til denne viktige dagen. En annen ting som virkelig var imponerende, var at de lyttet til vår guide med udelt oppmerksomhet og suget til seg all den informasjonen som ble gitt. Det gjaldt også for barna i gruppen, de var veldig aktive i “spørsmål og svar runden”, som var en del av omvisningen.
Kanskje kom jeg til denne sommerutflukten med forutinntatte oppfatninger om at barna kanskje kunne forstyrre, eller at de ikke visste hvordan man oppfører seg på et museum, dette er jo ikke et sted de vanligvis kommer. Jeg kunne imidlertid ikke tatt mer feil. Barna var spesielt entusiastiske over sine arbeidsbøker, som de fornøyde fylte ut i løpet av besøket. Disse hefter dreide seg om de gjenstander som de så rundt seg og som de opplevde med naturlig nysgjerrighet og entusiasme.
Før jeg møtte kvinnene lurte jeg på hvordan de ville oppleve og reagere på museumsbesøket, dette er jo tross alt ikke et sted som de besøker regelmessig på noen måte. Men for meg så de ut som en hvilken som helst annen gruppe israelske kvinner som gikk rundt i det nyoppussede museet.
Shalva Weil er svært engasjert i sitt arbeid for denne gruppen kvinner og hun gjør en enestående innsats for å hjelpe dem med integreringen inn i israelsk kultur og vanlig livsstil. På denne glade dagen var det lett å se at kvinnene var med på en utflukt, som for dem var noe helt utenom det vanlige, men som vi andre nærmest tar som en selvfølge. For meg så det ut som kvinnene nøt alle sider ved denne dagen og det var lett å forstå og føle at de verdsetter Shalvas kjærlighet og engasjement for dem.
Avigail Strenger er assistent for Michael Melchior, HJHs stedlige rådgiver.
Ledes av Prof. Shalva Weil.
Pedagogisk forskningsprosjekt under Hebrew University, Jerusalem rettet mot deler av den kaukasiske minoritet i Israel.
Gruppen kommer fra Kaukasus i tidligere Sovjetunionen, der de bodde i avsidesliggende fjellandsbyer med dårlig skolevesen. De fleste levde av jordbruk. Det har vært tre større innvandringsbølger siden 1970-årene.
Barna fra denne folkegruppen har de klart svakeste skoleresultater, de har den høyeste frafallsprosenten fra undervisningen og få tar høyere utdanning.
Prosjektets målsetting: å bevisstgjøre kvinner med kaukasisk bakgrunn om nødvendigheten og nytten av at barn går på skolen, gjør lekser, møter forberedt. Utdanning er veien ut av fattigdom og uønsket adferd. Man arbeider for å bedre barnas motivasjon og resultater, gjennom også å styrke mødrene.
Det holdes månedlige møter i fire byer med større kaukasiske grupper. Her får de foredrag og seminarer som tar sikte på å bedre mødrenes kunnskaper om barneoppdragelse og forståelse for storsamfunnet.
Hver sommer belønnes barn og voksne med en felles bussutflukt til steder av nasjonal interesse.
HJH har støtte prosjektet siden 2007.
De kaukasiske jødene kom til Israel i tre innvandringsbølger og har slått seg ned på fire forskjellige steder i landet. Her de ofte bor i tette, lukkede småsamfunn, der hverdagen er preget av arbeidsløshet, hard omgangstone, vold og kriminalitet.
Prosjektet vil endre på dette og vil hjelpe barna til bedre skoleresultater gjennom å motivere til å gå på skolen. Hver måned holdes det samlinger med mødrene for å skape forståelse for nødvendigheten av å gå på skole, gjøre lekser, ha skolebøker (israelske barn må kjøpe dem selv fra første klasse), spise sundt, sove tilstrekkelig. Ved å støtte mødrene håper man å bryte den onde sirkel, slik at barna kommer seg ut av fattigdommen gjennom utdannelse og arbeid.
Mødrene lærer også om mulighetene for å få jobb selv og hvordan man oppfører seg i en arbeidssituasjon. I tillegg til det ordinære tilskuddet, har HJH bidratt med stipend til kortvarige, yrkesrettede kurs for at de i praksis skal se at det er mulig. Men det er mye motstand som må overvinnes før man kan ta fatt i egen situasjon. Gjennom praktiske øvelser på samlingene trener de i samarbeid og grensesetting. Det utvikles et nettverk der kvinnene gjensidig støtter hverandre. Man prøver å bekjempe kone- og barnemishandling, slik at familietragedier kan unngås. På enkelte samlinger tar man opp helsefarene ved alkohol og narkotika.
Men nå forleden avsluttet PNIMA programmet for i år med en utflukt. Tre fulle busser med barn og mødre kom til Jerusalem. Det ble en dag de kommer til å leve på lenge. For noen var det første gang de var utenfor sin egen by. Først fikk de omvisning på Israel Museum, spesielt tilrettelagt for barna. De fikk et eget arbeidshefte, der de skulle klistre inn merker på riktig sted – i forhold til hva de hadde sett underveis. Barna gikk opp i det med liv og sjel. Guidene er spesialutdannet for dette.
Etter forfriskninger kjørte alle til Vestmuren. En stor opplevelse for førstegangsbesøkende. Noen bad, andre stakk små lapper med ønsker inn imellom steinene i muren. Vi kan gjette på at det var ønske om jobb, helse for barna, utdannelse eller en lottogevinst! En begivenhetsrik dag var slutt. Nå er det sommerferie. Men mange gleder seg at til høstens sammenkomster.
En av de kaukasiske kvinnegruppene som PNIMA driver og vi støtter økonomisk, hadde møte og vi fikk være med til Kiryat Yam. Det er kvinner som har hatt et tøft liv og er preget av det. Deres hebraisk- kunnskaper er spinkle og de færreste har fullført grunnskolen. Få har vært utenfor byen der de bor, før de var med PNIMA til Jerusalem og Caesarea.
Kaukasiske barn kommer dårligst ut på alle landsdekkende skolestatistikker, så det er derfor viktig å gjøre noe for dem, øke deres lese og skriveferdigheter slik at de kan utnytte sine evner i positiv retning. PNIMA ønsker å nå barna, vil få dem til å gå på skolen hver dag og gjøre lekser, – for å komme ut av fattigdom, vold og småkriminalitet som preger de voksnes liv. Hensikten med kvinnegruppen er å få dem til å støtte opp om barnas skolegang og utdannelse. Men de lærer også litt om lov og rett i Israel. I mange kaukasiske husstander hører vold til dagens orden, og da er det viktig at kvinnene er klar over at konemishandling er forbudt.
Møtet var tredelt. Først fikk hver enkelt en blomst i anledning dagen, overrakt at prosjektleder; ” Nå gir jeg en rose til Anastasia, hva er din drøm?”. Alle hadde en drøm som de måtte fortelle om – at ungene holdt seg friske, at det gikk dem bra på skolen, at de vant i lotto. Én drømte om å få seg hus….. mange håp og drømmer.
Så var det et kort innlegg om kvinnedagens historie i Russland på russisk.
Til slutt var det spørrekonkurranse. Fire damer ble plukket ut og hver fikk en pose med lapper som var påskrevet tall fra 10 % og opp til 90 % – 9 alt. I stedet for å holde et innlegg om lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, valgte prosjektleder å stille spørsmål av typen: “Hvor mange % av de ansatte i helsesektoren er kvinner?” eller “Hvor mye tjener menn i forhold til kvinner innen databransjen?”. Hvis noen av de fire svarte riktig, kunne de gå to skritt fram. Det ble et liv og røre av dette, mye hyl og latter, fleipen satt løst – det er slik disse damene holder motet oppe.
Da det hele roet seg, snakket prosjektleder om hvilken effekt selv småkurs kunne ha på deres egen situasjon. Et kurs i manikyre eller bokføring kunne kanskje gi en liten jobb, så man kunne tjene en slant. Arbeidsløsheten blant disse kvinner er 52 % reelt (da er betalt husvask og barnepass tatt med – den offisielle statistikken sier 70 %). Den frustrasjonen og håpløsheten som kom fram da – var til å ta og føle på. “Hva vil du vi skal gjøre?” “Vi har ingen penger til slike kurs.” “Gubben slår meg flat hvis jeg foreslår noe slikt!”.
Men det er håp! Et eksempel er hun som leder gruppen lokalt, Luda – som har vært med i PNIMA i sju år. Da hun startet, så de hennes evner og ville gjerne ha henne på et dagskurs sammen med gruppeledere fra andre byer. Hun hadde aldri vært utenfor Kiryat Yam før. Og hun måtte ta to busser for å nå kursbyen og deretter gå til en oppgitt adresse. Hun vegret seg, hun var stiv av skrekk. De lovte å møte henne på busstasjonen og følge henne. Så våget hun seg ut i det, men med vondt i magen av nervøsitet.
Etter en tid som gruppeleder, spurte Luda hvordan man kunne ta delfag for å fullføre videregående skole. Langsomt og målrettet tok hun sine eksamener, en for en. I dag studerer hun sosialfag på andre året ved universitetet i Haifa – og tar to busser fram og to tilbake. Hun er fortsatt gift med den samme mannen og innstilte på å hjelpe sine medsøstere til en bedre framtid. Og det finnes flere slike sterke kvinner i blant dem.
HJH har nå gitt en ekstra “stipend”-pot til PNIMA, slik at enkelte av disse kvinnene, som virkelig vil forbedre livssituasjonen for seg og sine, kan få dekket kurspenger. PNIMA vil følge dem opp tett, støtte dem spesielt underveis i kurset og hjelpe dem med å finne jobb etterpå.
Barna ser med stor interesse på hvordan man henter opp vann fra brønnene via et spiralsystem.
Myndige "romerske herskere" med laurbærkranser viser barna hvordan man bygger bruer.
For en herlig dag, smiler disse tre jentene fornøyd.
Allerede før bussene tømmes, er det behov for vann, vann, vann! Og hatter. Klokken er ennå ikke ni på morgenen. Organisator og prosjektleder Dr. Shalva Weil stresser litt i inngangsluken. Hele 150 store og små skal inn gjennom den historiske porten. Grunnen er at det er syv år siden Weil startet PNIMA-prosjektet.
Imens prøver vi å trekke pusten dypt og å lade opp til en seks-timers rundtur i disse romerske ruinene ved Middelhavets kyst – mellom Haifa og Tel Aviv. Det sammen med en gruppe enslige kvinner med barn – som har store vanskeligheter med å tilpasse seg det israelske samfunnet. De kommer fra svært primitive forhold i Kaukasus, og selv etter 10-15 år i Israel kan storparten hverken snakke eller forstå hebraisk. Ikke nok med at mange lever på eksistensminimum, de fleste har også hatt store problemer i ekteskapet. Takket være dette HJH-støttede prosjektet, har mange mødre nå fått så god hjelp at de har klart å løsrive seg fra dårlig forhold i ekteskapet. Mange klarer å stå på egne ben sammen med barna sine. Psykisk såvel som økonomisk. Langsomt får de større selvtillit også på flere områder.
Men i dag skal de lære litt og samtidig ha det fint. Vi deles inn i tre grupper, og får guider som tar oss med fra sted til sted. Undertegnede havner selvsagt i en russiskspråklig gruppe, og forstår pent lite av hva som blir presentert. Men dette er kaukasiernes dag.
Barna hopper og spretter rundt. De får med seg litt historie: Stedet ble grunnlagt som en liten fønisisk havneby, erobret av Alexander Jannaeus, samtidig som den ble en del av det Hasmonittiske kongedømmet. Arkeologiske utgravninger på 1950- og 60- tallet avdekket rester fra mange perioder, særlig et kompleks av festningsverk av korsfarerbyen og det romerske teateret.
Etter slaget ved Actium, ble byen gitt til Herodes av Augustus Cæsar. Herodes den store, år 21 f.Kr, bygde en massiv, todelt havn i Cesarea.
Men ungene er sultne. De voksne også. De fleste har tatt med matpakke. En iskrem er det alltids råd til. Og etterpå er det mye mer spennende i vente: de får se hvordan romerne bygde vannsystemer via akvedukter, hvordan de satte sammen steinblokkene slik at de holdt seg oppe i fine buer, hvordan man leser soluret og hvordan romertallene er bygget opp.
– All kunnskap gir både stor og liten større innsikt i Israels historie, samtidig som selvtilliten vokser, smiler Shalva Weil fornøyd etter en slitsom, men akk så givende dag.
Kontonummer: 3000.21.42828
Doner og betal med PayPal:
