Innlegg

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

Shiluv gir immigrantene en nær tilknytning til landet – og gjennom hagene i lokalsamfunnet skapes det nettverk og vennskap

Arbeidet Bella Goldberg og Nelly Gluzmanelly gjør kan virke trivielt – de jobber for å utvide programmet med lokale hager der lokalsamfunnet rundt arbeider sammen for å dyrke frukt, grønnsaker, urter og blomster over hele Israel. Hvilken forskjell kan dette gjøre for de nye immigrantene? spør du kanskje. Svaret er enkelt – det gjør en utrolig forskjell i livene til nye immigranter.

 

Nye immigranter har stort sett ikke råd til å bo i villa med hage. De ender ofte opp i en liten leilighet i en blokk. Det er ikke alltid så lett å møte naboene i en slik setting, spesielt hvis man ikke snakker noe særlig hebraisk. Da er den lokale grønnsakshagen gull verdt. Her finner man en gruppe med mennesker som jobber sammen for å gjøre lokalsamfunnet hyggeligere og bedre. Her kan man gjøre noe felles, skape vennskap, uten å måtte kunne så mange ord til å begynne med.

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

 

Bella og Nelly skaper en atmosfære som er vennlig og du føler deg med en gang velkommen. Disse lokale hagene er ikke laget for å bli sett på – men for at du skal bli engasjert, både med naturen og andre mennesker. For nye immigranter kan det være vanskelig å møte folk. Det høres kanskje rart ut – er det ikke nok mennesker ikke i Israel til at man kan møtes? Men, mange israelere kommer til et metningspunkt på hvor mange nye immgranter de kan hjelpe. Som oss alle har de opptatte hverdager, og det kan være vanskelig å skape tid til å møte disse nye immigrantene og hjelpe dem. Hagene er derfor helt essensielle for immigrantene i en del nabolag, fordi det er her de møte naboene sine på en naturlig og hyggelig måte. Ikke minst blir de ikke sett på som «bare nok en immigrant» men som et arbeidsomt menneske som setter inn krefter for lokalsamfunnet og andre.

 

Lager nettverk – får venner

Bella sier at rundt 50% av de som kommer og arbeider i grønnsakshagene har immigrantbakgrunn. Mange av dem har ikke noe godt nettverk inntil de kommer til de lokale grønnsakshagen, forteller hun. De har kanskje prøvd å skaffe seg venner i nabolaget, men har ikke lykkes. Gjennom arbeidet i hagen finner de mennesker som bor i nabolaget som også vil være med på å bygge landet.

 

Grønnsakshagene er også gull verdt for skolebarna og ungdommen. En del av hagene finnes det samarbeide med den lokale skolen, og barna kommer og luker, planter og får ta del i skape vekst og grønt liv rundt seg. En mor forteller at hennes barn kom hjem og fortalte at for aller første gang hadde han syntes det var ok på skolen – det var den dagen de jobbet i hagen…

 

Ved å involvere den lokale ungdommen og barna får barna også et forhold til hagene, og tar vare på dem – dermed

 

En nabo går forbi og plukker med seg noen blader til å ha i teen eller i salaten. Foro: Rebekka Rødner

En nabo går forbi og plukker med seg noen blader til å ha i teen eller i salaten. Foro: Rebekka Rødner

Hvileår for jorden

I år har arbeidet i hagene vært preget av at det er shmitta-år, som er det syvende året, som er hvileår for jorden, jf . 2.Mosebok kapittel 23, vers 10-11:

I seks år skal du så til jorden din og høste avlingen av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i folket ditt kan livnære seg av den. Og det som blir igjen, kan villdyrene ete. Det samme skal du gjøre med vinmarkene og oliventrærne dine.

 

For det første betyr det at man lar ting ligge brakk i år. Det betyr også at alt som gror i Shiluvs grønnsakshager er fritt for alle i år. Nå er det jo de andre årene også, men den store forskjellen er at i år gror man ikke nye ting, men tar bare av det som allerede gror. Man lærer å kun ta til eget forbruk, det jorden gir av seg selv. Da er det viktig at grunnlaget er lagt allerede, men flittige hender og naboer som fortsetter å vanne, selv om man ikke har sådd noe i år.

 

Skaper spesielt bånd til jorden, til landet og til nasjonen

Nettopp dette spesielle båndet med landet, med Israel, blir forsterket gjennom arbeidet til Shiluv. Her er de nye immigrantene med på å bygge landet med egne hender, med på å gjøre Israel grønt og fruktbart for seg selv og de kommende generasjoner. Selv i et år som i år, det alt ligger brakk, ser man at det vokser og gror i grønnsakshagene til Bella og Nelly. Takket være deres innsats, og innsatsen til alle de som tar del i arbeidet i disse hagene skaper man grønne lommer mellom høyhus og blokker der familier som ellers ikke ville hatt et grøntområde å tilbringe tid kan være sammen. Man skaper et lokalsamfunn der folk kjenner hverandre på tvers av bakgrunn og språk.

 

Mens vi sitter i hagen, Bella, Nelly og jeg, og snakker om hvordan det går, observerer jeg de som bor i nabolaget. De går forbi, og noen tar med seg noen urter e.l. hjem. Det er helt tydelig at de som bor i området setter pris på hagen, og et par sier hei til jentene når de går forbi.

 

Grønnsakene og urtene man kan ta med seg hjem fra grønnsakshagen sper godt på når økonomien er trang for de nye immigrantene. Men enda viktigere er kanskje den følelsesmessige tilknytning til landet – at man selv har vært med på å dyrke noe, at man er en del av Israel, og at landet ikke bare er noe man

får fra, men at man selv er med på å gi, at man selv kan bygge landet med egne hender. – Det gjør hele forskjellen!

D bygger, men som også gir tilbake til en – selv når man kun er en liten ny immigrant til landet.

Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner

Sang gir samhold og selvfølelse

Klokken er ti på en torsdag morgen i januar og jeg står utenfor Reut-skolen i Gonenim-området i Jerusalem. I dette nabolaget bor mange av Jerusalems fattigste, særlig eldre. Tal Atzmon fra Hadassahs kvinneprosjekt møter meg og tar meg med inn på musikkrommet på skolen. Her møter hver uke en gruppe kvinner på 60+ for å synge i kor sammen med sin korleder Debbie.

 

«Pust dypt inn, og ut. Løft skuldrene godt og la dem slippe. Også roterer vi den ene armen, og så den andre.» Debbie instruerer og viser. Damene følger etter og snart er hele rommet fylt av «ja – hmmmmm, ja-hmmmm» lyder. «Dette kan dere gjøre hjemme også,» sier Debbie, før vi stiller oss i ring, og gir hverandre en mini-massasje på skuldrene før vi setter oss ned. Nå er det tid for å synge.

Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner

Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner

 

«Kan vi synge den sangen pappaen din sendte til oss?» spør Ora. Nærheten mellom damene og deres korleder er til å ta og føle på. «Ja! Det gjør vi!» sier Debbie og setter seg ved pianoet, og stemmer an.

 

Hine ma tov uma naim, shevet achim gam yachad, synger de alle i kor; Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Teksten er en velkjent en, fra salme 133, men melodien er ny for meg. Det viser seg at Debbie, som er fra Argentina, nylig har vært på besøk hos sine foreldre og med seg tilbake hadde hun som gave til damene et opptak der pappaen synger denne nye melodien for damene. Selv når hun er på ferie har Debbie disse damene i tankene. Senere forteller Varda, en av koristene, meg at de alle har en helt spesiell plass i hjertet for Debbie og Tal og de som jobber i Hadassahs kvinneprosjekt: «De er helt utrolige! Vi er så glade i dem. Nylig var vi på tur sammen, og da vi dro hjem kysset vi dem og klemte vi dem og vi gråt alle sammen, fordi vi er så glade i dem og det fantastiske arbeidet de gjør for oss.»

 

Varda, som immigrerte til Israel fra Marokko, forteller videre at hun også deltar i en annen av Hadassahs kvinnegrupper: «Jeg driver med stavgang (Nordic walking)! Jeg har lenge hatt problemer med forkromning i ryggen, og også at nakken forsvinner ned mellom skuldrene. Siden jeg startet med stavgang, sier legen min at jeg har hatt en forbedring på 50%! Bare se hvor rett jeg sitter nå!» sier hun stolt.

 

Nærmest pianoet sitter Ora. Hun vil gjerne fortelle om hvordan hun opplever det å delta i Hadassah-aktivitetene: Jeg kom som 12-åring fra Iran, etter at situasjonen for jøder der ble uutholdelig etter frigjøringskrigen i Israel i 1948. Vi kom med kun klærne vi hadde på oss, ingen bagasje hadde vi med oss, og vi bodde i teltleir da vi kom. Hele mitt liv har jeg tatt vare på andre, først mine foreldre, så min mann og barn, siden barnebarn. Dette her, det tar meg ut av kjøkkenet og til å ta vare på meg selv. Jeg gjør gymnastikk, jeg synger, jeg knytter bånd med disse fantastiske damene. Disse damene er mine søstre. Dette er min nye familie. Jeg kan med sikkerhet si at takket være disse aktivitetene har jeg aldri nytt livet slik som jeg gjør det nå.»

 

Tal, koordinatoren, forteller meg at de aller fleste av disse kvinnene lever liv der de ellers aldri gjør noe som ikke er i tjeneste til familien. De tar ikke godt vare på seg selv en gang, og gjennom Hadassahs aktiviteter får de informasjon og tips om bedre ernæring, om gymnastikk, om stavgang og ikke minst et felleskap av kvinner som dem selv.

Alle deltar under Debbies dyktige ledelse. Foto: Rebekka Rødner

Alle deltar under Debbies dyktige ledelse. Foto: Rebekka Rødner

 

Midt i korøvelsen kommer nok en inn: «Unnskyld at jeg er forsinket! Jeg har fått et barnebarn!» sier hun, og deler ut sjokolade til damenes lykkønskninger: «Mazal tov! Mazal tov!»

 

I dyp konsentrasjon. Foto: Rebekka Rødner

I dyp konsentrasjon. Foto: Rebekka Rødner

Kvinnen som kom inn senest, deltar også som frivillig i Hadassah-prosjektet. Slik både får og gir hun i prosjektet. Over 600 kvinner deltar i forskjellige aktiviter gjennom Hadassah, og nå blir de også en del av dem trent opp, slik at de igjen kan gi tilbake til flere kvinner.

 

På denne korøvelsen lærer de en ny sang, og Debbie instruerer og viser og synger. Stadig vekk retter kvinnene på hebraisken til hverandre, eller hjelper hverandre se hva som står skrevet på tavlen. Debbie roser dem: «Flott! Fin innsats! Der sang dere fint!» sier hun, og damene soler seg i rosen.

 

Før og etter endt time, gis det klemmer og det spørres om hvordan det går. Hver enkelt av damene har sitt å fortelle. De deler gleder og sorger med hverandre. Når noen ikke kommer, blir de spurt etter. Her har de en helt egen identitet. For mange er det første gang i livet. Det er en berikelse til et fattig liv, der ting som ett nytt klesplagg er en luksus. Vi avslutter timen med Shir Ha-asabim, en sang om hvordan hvert enkelt strå har sin sang, sin melodi og sin stemme. Akkurat som disse kvinnene, som nå finner sin egen stemme gjennom Hadassah-prosjektet.

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner

Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner