Takket være Hjemme Samman (Babait Beyachad) har de nye immigrantene fra Columbia allerede funnet seg godt til rette i Israel. Foto: Mona Beck

Det handler om å bry seg når man er ”Hjemme Sammen”

Innfødte israelere t.v. gleder seg over sine nye venner fra Columbia – de er Sammen – Hjemme i Israel.
Foto: Mona Ø. Beck

Etter halvannet år i Israel er Wilma og Jack fra Columbia allerede godt integrert i sitt nye hjemland – takket være ekteparet Ruth og Shmuel som de ble kjent med gjennom frivillighets- programmet ”Babait Beyachad” eller ”Hjemme Sammen.”

Vi er på matlagingskveld i Ashdod sammen med 26 nye og eldre immigranter samt innfødte israelere.

Ingen tvil om interessen når kulinarist Adam Huber deler sin kokkekunst.
Foto: Mona Ø. Beck

 

En lys, hyggelig kantine i det nyoppussede absorbsjonssenteret danner rammen for kokk og kulinarist Adam Huber som også stiller opp frivillig for å gi sine landsmenn – som denne kvelden kommer fra Columbia, Russland, Italia, Ungarn, Argentina, India og Israel – ideer om nye, smakfulle matretter. Ikke bare ideer, her tilberedes maten fysisk, alle får sine oppgaver og tilslutt skal måltidet nytes sammen.

 

Datteren fortapt
-Israel er blodet som flyter gjennom årene mine, smiler Wilma, mens hun viser underarmen, lykkelig over å ha blitt israeler og for å ha kommet hjem.

– Vår dengang 15-årige datter dro for to år siden på en reise sammen med jevnaldrende til Israel. Hun ble så fortapt i landet at hun ville flytte hit for godt. Lillebroren hadde aldri vært her før. Vi hadde et halvt år på oss før alle fire emigrerte. Noe vi ikke har angret på.

Mens kokken viser mulighetene, oversetter en av vennene i bakgrunnen.
Foto: Mona Ø. Beck

Da vi kom hit til Ashdod og møtte ekteparet Ruth Nahustan og Shmuel Mashiah gjennom ”Babait Beyachad,” har vi til og med fått venner for livet. Vi feirer høytider og helger sammen med dem, de viser oss landet, kulturen og tar oss med på de hyggeligste opplevelser. Selv om de bor noen mil unna, i Hod HaSharon, så er det alltid en hyggelig Ruth eller Shmuel i andre enden av telefonen som hjelper oss med å forstå regninger, brev fra myndighetene eller banken, og ellers hva dagliglivets utfordringer har å by på, forteller Wilma.

Sønnen stortrives og tar språket raskt, mens datteren – nå 17 år – foreløpig nyter å bo, lære språket og arbeide på en kibbutz i nærheten av Tiberias.

Ruths foreldre bor i Ashdod og er også en del av de frivillige i Hjemme  Sammen-programmet. Derfor var det også naturlig for Ruth og mannen å kunne bidra.

– Og når kjemien stemmer så godt som den gjør mellom oss, er det blitt en vinn-vinn-situasjon hvor vi gleder oss til å være sammen. For vi har alle noe å gi hverandre, smiler Ruth og Smuel.

Innvandring til Israel pr 31.juli 2012

Pr. 31.juli i år hadde det ankommet 9.313 immigranter til Israel.
Russland sto for 1.817, Etiopia for 1.288, mens det kom 1.292 fra USA og1.033 fra Ukraina.

Det er tankevekkende at det kom 990 fra Frankrike.

Fordelt på alder er det 1.914 i aldersgruppen 15-24 år, tett fulgt av gruppen 25-34 med 1.867. Gruppen barn under 10 år er 1.463. Det vil kanskje overraske og imponere at hele 104 immigranter så langt i år var 85 år eller eldre.

Vi i HJH sier VELKOMMEN HJEM!

Storebror Yekoye tar ansvar for fire brødre

Micha Feldman fra Selah snakker amharisk og de fem brødrene elsker ham. Fra v. Metalm (16,5), Yekoye(22), Micha, Mekata (13), Deyebe(19) og Demas(18).

Selv om far Fikodie døde i Etiopia for vel syv år siden, kom mor Zebue seg til Israel tre år senere med en av sine to voksne døtre og fem sønner. Nå var de hjemme.

Etter tre år i absorbsjonssenteret Bet Alfa sør for Afula var det på tide å finne et permanent sted å bo. Et stort tilskudd fra Staten og et lite lån rakk til en fire-romsleilighet i Holon sør for Tel Aviv. Familien frydet seg.

Men gleden varte ikke lenge. Mor Zeube følte seg ikke i form. Midt under flyttingen oppsøkte hun lege. Etter tre dager i den nye leiligheten kom hun på sykehuset hvor hun to uker senere døde av kreft.

Micha Feldman stiller opp

Det er ikke enkelt å snakke om dette selv om det er en lettelse også. De fem sønnene sitter med lett bøyde hoder i den lille stuen. Men med Micha Feldman fra Selah ved deres side, to familiepizzaer og en stor cola på bordet, klapp og stryk på skuldre og hode fra ”far” Micha, blir atmosfæren lettere. Snart er magene mette og humøret på topp.

Mens den eldste søsteren Wodito, seksbarnsmor på 37, fremdeles venter på å komme til Israel, bor storesøster Mawaysh (28) like i nærheten med mann og tre barn. Med et barn med Downs syndrom klarte hun ikke påta seg ansvaret for brødrene. Med rettens kjennelse, hjelp og støtte fra Selah, fikk storebror Yekoye(22) dette ansvaret. Han har en støttekontakt som hjelper med alt fra å kjøpe inn møbler til å tilpasse skap og senger i hjemmet. Han tar dem ut på middag og gir dem råd og veiledning. Guttene har også ”adoptert” Selah som sin nære familie. Spesielt Micha. – Vi har ingen mor å rådføre oss med. Selah kom til oss da vi sørget. De viser oss så mye kjærlighet, sier Demas med et kritthvitt smil.

Jobber på supermarked

Deyebe(19) og Demas(18) går på samme religiøse internatskole for gutter utenfor Hadera. Den er gratis for dem. De trives godt og reiser hjem i helgene. Til daglig er det Metalm (16,5) og Mekata (13) som er hjemme. Yekoye står for husholdningen; klesvask, rengjøring, matlaging og alt som skal til for å få et hjem til å fungere. Han jobber hardt som lagerarbeider på et stort supermarked.

Snart må han få litt utdannelse, sier Micha mens han hele tiden viser til hvilken enorm hjelp HJH’s støtte bidrar til: Penger til mat og litt nye klær foran høytider, spesialtilpasset skap i stuen, rørlegger, elektriker, senger, sengetøy, andre helt nødvendige effekter når storebrors beskjedne lønn og barnetrygd for de to yngste ikke strekker til. I sommerferien vil Deyebe (tenkeren, som vil bli dataingeniør) studere engelsk. Kurset bekostes av norske venner i HJH!

Drømmer?

Joda, Yekoye drømmer om å åpne en business, for eksempel en 24-timers åpen kiosk. 18-åringen Demash vil bli fotballproff, men legger til at harde studier må til om han ikke lykkes med fotballen. 19-åringen Deyebe vil jobbe med data, 16-åringen Metalm vet ikke ennå, mens yngstemann Mekata samvittighetsfullt har stukket til barnehagen for å hente sin lille niese.

De har et par tanter og onkler fra begge foreldrenes sider i Holon, dermed også kusiner og fettere. Brødrene elsker Israel og er veldig glade for sitt nye hjemland.

-Hvis vi jobber hardt, går det virkelig an å lykkes her!, sier de nærmest i kor.

Jobber hardt og trives godt

Kos med yngstejenta på morfars arm. Golete, Malkam, Yeshimare og Yitnayit på senteret i Ashkelon.

I snart ett år har søstrene Yitnayit (16) og Yeshimare (14) Wollde fra Etiopia pendlet mellom internatskoler og absorbsjonssenteret i Ashkelon hvor resten av familien deres bor.

De ankom Israel 9. mars 2011 der vi møtte dem på flyplassen en grytidlig morgen sammen med foreldre og tre søstre, samt et tantebarn. Etter noen måneder med hebraiskundervisning ble de testet for å finne ut på hvilke skoler de passet inn. Eldstejenta bor nå i Arad, mens 14-åringen endte opp i Kedomim nær Kfar Saba. Begge skolene er religiøse og rene pikeskoler. De kommer hjem hver 14. dag. De kan komme hver uke, men det er et økonomisk spørsmål. Skolen har mange andre elever som bor i nærområdene og som reiser hjem hver dag. Skolene har rundt 145 elever.

-Hvorfor internatskoler?

-Vi ønsket at døtrene våre skulle gå på gode, religiøse skoler. Det er veldig stor konkurranse for å komme inn, og skolene har en prøvemåned hvor de ser på alt fra kunnskapsnivå til oppførsel, svarer de stolte foreldrene Golete og Malkam. Mor Malkam innrømmer at det ikke er enkelt å ha to av døtrene borte hjemmefra. I Kedomim har hun hørt at det skal være mange farer og utrygt. –Men vi snakker helst ikke om det, sier hun med engstelige øyne.

Yitnayit og Yeshimare går på to forskjellige internatskoler og nyter å være sammen annenhver helg.

-Hvordan ser en typisk skoledag ut?

-Vi spiser frokost fra syv til halv åtte. Deretter er det tid for bønn før studiene som starter kl åtte, forteller Yeshimare.

-Så går det slag i slag med fag som engelsk, matte, historie, jødiske regler og lover samt religionsstudier. To dager i uken lærer vi hebraisk, sier hun.

All undervisning går på hebraisk, og selv om de begge forstår hebraisk ganske godt, synes de det er litt vanskelig å snakke språket.

Yitanyits skoledag i Arad ser nesten lik ut, bortsett fra at hennes dag starter en halvtime før.

Begge deler rom med tre andre jenter og etter skolen er det tid for lekser og lek. Leken for yngstejenta er bl.a. pc-spill, mens den eldste er opptatt av venninner og politikk.

De to håper å fullføre opptil fire år på internatskolene og så er det ut i militæret eller siviltjeneste. – Dersom jeg velger militæret, må det bli med skjørt, skyter Yeshimare inn. Yitnayit vil bli journalist med politikk som fagområde, mens lillesøster vil bli lege. Hun vil spesialisere seg på skader som følge av forurensning som hun hevder mange bl.a. i Etiopia dør av i dag.

Begge jentene savner Etiopia: -Ja, vi savner vennene våre der.

-Hva med Israel?

-Her er det kjempegøy! Svarer de to i kor.

Lykkelig hjemme i Israel

Fam Wollde: Golete, Malkam, Bisonesh (24) og Banchy (22) pluss førstefødte til Malkam med barn nr tre på ryggen.

Familien Wollde fant at det meste i Israel var forskjellig fra det de hadde forestilt seg. Og de hadde forberedt seg godt gjennom syv års ventetid før de endelig fikk emigrere.

Vi er på absorbsjons-senteret i Ashkelon. Jeg kjenner dem straks igjen. Jeg møtte dem på Ben Gurion-flyplassen en natt i begynnelsen av mars i fjor da de ankom sammen med rundt 60 – 70 andre immigranter.

Far Golete (65) hadde god jobb som klinikkmedarbeider på et sykehus i Gondar. Han var flere legers høyre hånd og tjente godt nok til å forsørge familien. Mor Malkam (50) har ingen utdannelse, men med seks barn (den eldste fikk hun før hun traff Golete) og yngstejenta Wovit som bare er 9, så har hun hatt nok å henge fingrene i på hjemmebane.

-Det var fantastisk å komme hit, understreker Golete. Dette hadde vi drømt om i mange år. Israel er vårt hjemland, derfor ville vi hjem. Og her på senteret fikk vi leilighet, sengetøy og det viktigste vi trengte for å leve. Første uken gikk med til å registrere oss på alle kontorer, som bank, forsikring, trygdekasse, skoler, etc., forteller han. Tamir – som har jobbet ved senteret i flere år – loset dem rundt og hjalp dem med alt.

Deretter var det å kaste seg ut i språk- og religionsstudier. Halve dagen til hvert fag. (Golete har ikke jødisk bakgrunn, men Malkam er falash mura – de må begge studere og konvertere. Vi kan ikke spørre direkte om disse forhold, da det regnes som negativt, hvisker Ora Cohen oss i øret.)

Banchy Wollde lager etiopisk kaffe på absorberingssenteret.

-Hva ble dere overrasket over?
-Været, kommer det kjapt fra Golete. –2011 må ha vært den kaldeste marsmåneden i historien. Vi frøs og frøs. Ellers var alt litt anderledes enn vi trodde: byen, menneskene, havet – i det hele tatt alt vi har sett og opplevd så langt er fantastisk, er ekteparet enige om og legger til at det er veldig spennende.

-Hva er mest utfordrende?
-Jeg sliter mest med språket, kommenterer Golete, mens Malkam har større problemer med religionen. –Når du er ute kan alle på gaten hjelpe deg med hebraisk, men du kan ikke spørre hvemsomhelst om å forstå de mange spørsmål innen jødedommen, sukker hun. Hun var veldig engstelig for å emigrere: Hvem vil møte oss, hvem vil hjelpe oss til rette. –Men Tamir har vært fantastisk og jeg har brødre og søstre og mange slektninger her, så det gikk utrolig bra, smiler hun. Golete har ingen slekt her, men delte ikke sin kones engstelse.

Som immigranter sliter de med smått og stort som mange andre. Men barna fikk god opplæring under ventetiden i Gondar så for dem er det langt enklere å tilegne seg språket og dermed nødvendig kunnskap. –De har fått venner på skolen og klarer seg godt, smiler Malkam. To av døtrene går på religiøse internatskoler – Yitnayit (16) i Arad og Yish Marage (14) i Kdomim (Kfar Saba). Felles eldstedatter Bishones (24) er skilt, leverer barnet til barnehage og studerer hebraisk. 22-årige Banchy brenner kaffebønner, koker kaffe til oss og forteller at hun etter språkskolen skal ta forberedende og begynne å studere på college i Ashkelon. Hun vil bli sykepleier.

Familien kan bo et år til på absorbsjonssenteret.
Etterpå er drømmen å finne jobb, kjøpe sin egen leilighet og at barna skal få god utdannelse og gode jobber. –Vi ønsker å bosette oss her i byen som vi er blitt kjent med og hvor vi trives godt. Vi er også lovet et godt lån når vi skal kjøpe leilighet. Tyve prosent av lånet vil være en gave fra staten.

Fremtidsutsiktene er lyse.

Ekteparet retter en stor takk til alle nordmenn som har vært med på å støtte dem økonomisk via HJH – og Malkan fortsetter: -Og takk for at du kom til oss for å se hvordan vi har det slik at du kan hilse og takke for fantastiske bidrag og hjelp tilbake til våre norske venner!

 

Absorbsjonssentret i Ashkelon pr.mars 2011:
-har eksistert i mer enn 30 år
-ligger fem minutter fra Middelhavet
-kun etiopiske immigranter i dag
-158 familier
-75 enslige
-364 tilsammen
-senteret har en fast, liten stab og mange frivillige hjelpere
-aktiviteter for alle alderstrinn – fra sport til religion
-byen har rundt 112 000 innbyggere

Immigrasjon 2010

Som våre givere vil vite er det i 2010 kommet mange nye fra Etiopia; hele 1.655. I 2009 var tallet 240. Nå venter man mange flere i 2011 ettersom arbeidet med å vurdere søknader går framover. Våre trofaste givere vil også i det nye året få utfordringer. Vi kommer til å be om støtte til flybilletter og integreringstiltak i mottakssentrene. Det er særlig viktig å hjelpe barn og unge til å finne sin plass i det nye landet, fordi de er Israels framtid. HJH bidrar også til at barn og voksne i samarbeid lærer det nye språket ved hjelp av en datamaskin. For å bevare stabile familierelasjoner er det nødvendig å hjelpe de voksne til å forstå det israelske samfunnet og hjelpe dem til å finne arbeid.

Fra FSU er det kommet 7.305 mot 6.825 året før. Så fortsatt kommer det mange fra Ukraina, Russland og Hviter-ussland. Det gjøres mye for at unge jøder derfra skal bli kjent med Israel og sine røtter. Kortere og lengre opphold i landet vil knytte dem til Israel og skape forståelse for alle de fantastiske mulighetene landet har. Mange unge jøder benytter seg av utdanningstilbud i Israel. Andre får gode jobber med sin utdannelse fra hjemlandet. Det er gledelig at så mange vender tilbake til fedrenes land.

Det har vært en tilbakegang på immigrasjonen fra Skandinavia, Sør-Afrika og Storbritannia, mens arbeidet i USA nå virkelig begynner å bære frukter med en hyggelig prosentvis økning. Enda bedre er resultatene for Australia og Ny Zealand der antallet immigranter har gått opp fra 175 til 259.

I 2009 kom det 16.465 immigranter, mens det foreløpige tall for 2010 er 19.129. Det lover godt for framtiden.