Barna på Machanaims program på ettermiddagen blir godt kjent med israelske tradisjoner.

Machanaim gir de russisktalende immigrantene et nettverk og innsikt i israelsk kultur

Machanaim startet før jernteppet falt, før jødene i Sovjetunionen kunne komme til Israel. På 1970- og 80-tallet møttes de i all hemmelighet for å lære hebraisk, om jødedom og om Israel. Machanaim er historien om jødene i Sovjetunionen som ville lære mer om sin jødedom og leve frie jødiske liv – ikke bare i Sovjetunionen, men i Israel.

Miriam Kitrossky forteller om hvordan de startet ut i all hemmelighet i Sovjetunionen. De satt hjemme på kjøkkenet og lærte hebraisk. Ingen måtte vite om det. De kjempet for et liv der de kunne leve som jøder i frihet.

Miriam kom som olah chadasha, ny immigrant, til Israel i mai 1987. Lite visste hun da at arbeidet med de russisktalende immigrantene skulle bli hennes livs arbeid. Hun trodde hun skulle jobbe med andre ting, men ble oppfordret til å fortsette med arbeidet med undervisning for russisktalende immigranter i Israel.

HJH og Machanaim har lang fartstid sammen. Miriam kjenner Rabbiner Michael Melchior fra da han kom til Moskva tidlig på 80-tallet for å hjelpe Sovjet-jødene. Allerede i 1989 møtte hun Anne Marie Gravdahl.

I begynnelsen jobbet Machanaim mye med de som var igjen i Russland. De forberedte dem på å flytte til Israel med hebraiskopplæring og kulturkunnskaper. Hjalp dem til Israel. Og så fortsatte de arbeidet i Israel.

Nå jobber de mest med de russisktalende immigrantene som er i Israel. Undervisning i alt fra hebraisk til israelsk kultur og historie er det som lenge har vært Machanaims fokus. «Hvordan skal immigrantene kunne bli ordentlig integrert uten denne kunnskapen?» spør Miriam. «Det er helt nødvendig. Så lenge immigrantene står uten basiskunnskapen alle israelere har om sitt eget land, vil de ikke kunne bli virkelig integrert i samfunnet. De vil ikke kunne forstå eller delta på det nivået som er nødvendig for at de skal kunne skape seg et godt liv.»

«Jeg er så takknemlig for Machanaim! Jeg kan ikke forestille meg et liv i Israel uten Machanaim,» sier en av brukerne av Machanaims sentre.

Siden 2010 har målet vært å skape nettverksgrupper, som så blir til nettverkssamfunn. Det gir immigrantene en følelse av tilhørighet og sikkerhet. De møtes ved Machanaims sentre rundt om i landet – blant annet i Jerusalem, Karmiel og Bat Yam til daglige, ukentlige og månedlige aktiviteter. Noen ganger blir det utflukter til historisk viktige steder, slik som Masada eller steder i Jerusalem. Det er etterskole-aktiviteter for barna. Og nå er sentrene blitt viktige – ikke bare som et sted der russisktalende immigranter kan skaffe seg et nettverk av andre i samme båt, men som et sted der selve lokalsamfunnet kan møtes. For immigrantfamiliene som står alene uten et videre nettverk i Israel blir dette det naturlige stedet å møtes i helgen, til helligdager og når de store tingene skjer i livet – omskjærelse av guttebarna, konfirmasjon og bryllup.

«Machanaim er en familie,» forteller en jente på Machanaims senter.

Sentrene gir undervisning, både kulturelt og sosialt til de russisktalende immigrantene. Og skaper bånd mellom den russisktalende immigrantgruppen og det israelske samfunnet. Ved hjelp av Machanaims visjon om å gi immigrantene både språk, kulturell tilknytning og et nettverk klarer de russisktalende immigrantene seg bedre i sitt nye hjemland.

Glad velkomst i Israel for de ukrainske jødene. Foto: Ezra

Tusener fra Ukraina

De siste 12 månedene, fra september 2013 til september 2014, har det kommet 4200 immigranter bare fra Ukraina, og det forventes minst 1000 til før året er omme. Immigrantene er i alle aldere og de fleste kommer fra byene langs grensen til Russland sørvestover mot Krim – halvøya som russerne allerede har erobret. Det viktigste for alle er å redde livet fra kampene som herjer i Donetsk og Mariupol lenger sør. Logansk, lenger nord, er allerede ødelagt. Uttallige har allerede mistet livet i kampene. Søndag den 21. september kom det et fly med 80 immigranter, og mandag kom det tre nye fly lastet med ytterligere immigranter fra Ukraina. Mandagspassasjerene ble ønsket velkommen blant andre av styreformann i Jewish Agency, Natan Sharansky.

Glade nye israelske borgere. Opprinnelig fra Øst-Ukraina. Her blir de mottatt på Ben Gurion september 2014. Bilde: Ezra

Glade nye israelske borgere. Opprinnelig fra Øst-Ukraina. Her blir de mottatt på Ben Gurion september 2014. Bilde: Ezra

Jewish Agency’s koordinatorer må blant mange andre gjøremål forberede de nye immigrantene på alt fra språkundervisning til temperaturen i landet. Israel har åtte forskjellige klimaer, så det er viktig å tenke over hvor man vil trives best når man skal finne et sted å bo. Like viktig er å finne ut av hvor det er muligheter til jobb og utdanning.

Elena Hila Faingold er en av koordinatorene. Hun kommer selv fra Donetsk og har arbeidet i Jewish Agency for innvandrere fra tidligere Sovjetunionen gjennom 20 år.

– Jeg gråter hver gang jeg lytter til deres historier, sier hun.

Vanligvis har hun kun telefonkontakt, men det er alltid hyggelig å treffe menneskene hun bidrar med hjelp til, sier hun.

Ziona Eisenstein er leder ved absorberingssenteret i Karmiel. Hun er stolt over alt de får til! Bilde: Mona Ø. Beck

Myk Landing

De rundt 30 absorpsjonssentrene er plassert over hele Israel og er midlertidige boliger som gir en myk landing med støtte og skreddersydd hjelp til nye immigranter.

I Karmiel – som ligger omtrent midt mellom Haifa og Tiberias – er direktør Ziona Eisenstein mektig stolt over “sitt” senter og hva de har fått til av effektive programmer. Her finnes det 104 leiligheter med plass til 350 personer. For tiden kommer de fleste fra land i tidligere Sovjetunionen. Familiene steller seg selv, de får penger til mat og byen har fire store matbutikker med spesialseksjoner med varer fra de ulike land slik at immigrantene lett skal finne ingredienser de brukte i hjemlandet.

Man kan bo inntil et halvt år på disse sentrene, men det kommer også an på om man er deltager på et program. Det gis intensiv språkopplæring på sentrene.

De som har anledning til å finne et annet sted å bo blir på senteret i bare 14 dager. De får ulpan utenfor lokalene i senteret, på innenriksdepartementets bekostning. Alle får en såkalt “gavekurv” til å bruke på det mest nødvendige, som kjøleskap, komfyr, andre husgeråd og senger.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Blant prosjektene i Karmiel er et hvor 32 IT-interesserte (i hovedsak menn) kan bo på senteret, sammen med kone og barn hvis de har, mens de gjennomgår et 10-månedersprosjekt for å bli rekruttert til jobber blant annet innen it- og ingeniøryrker.  Iscar er en verdensomspennende bedrift som  har rundt 50 fabrikker med attraktive jobber for godt utdannede immigranter. Et annet prosjekt “Nani” utdanner hjelpepleiere. Det rommer 16 kvinner og alle får diplom ved fullført kurs. Et siste prosjekt er for unge immigranter etter videregående. Her får de 150 deltagerne mellom 17 og 21 år et ti måneders kurs til forberedelse for universitetet. De fleste kursdeltagerne er for tiden fra Ukraina, bor tre sammen i en leilighet. Resultatet så langt er at de sammenlagt har høyeste skår i hele Israel og kan velge og vrake i studieplasser på universitetene, ifølge den stolte direktør Eisenstein.

Fire generasjoner flyktet fra krigen i Ukraina: -Vi var livredde!

Idet vi møter familiene på fire generasjoner i en lys, moderne leilighet i Karmiel, har de vært hjemme i Israel i knappe fire uker, siden de kom19. august. Glade for å være i trygghet og i live, men fremdeles mer eller mindre i sjokktilstand. De står overfor store utfordringer. Angsten som førte dem til Israel ble uutholdelig.

-Vi hørte politiske taler på radio og så på fjernsyn at ting var i emning. Så ble det verre og verre og virkelig alvorlig i hjembyen vår, Donetsk, som ligger i øst og ganske nær den russiske grensen, forteller engelsklærer av utdanning, men senere avdelingsdirektør for et kosmetikkfirma, Ninel Basin (35). Hun har endelig landet i Israel med 11 andre familiemedlemmer. Etter to uker på immigrasjonsmottaket i Karmiel, fikk de leid en leilighet med fire soverom. Umøblert. Den huser nå oldeforeldre, besteforeldre, Ninel og hennes ektemann Igor (38), samt deres to døtre Sofiya (12) og Eva (10).

Snart kunne ikke jentene gå ut å leke i Donetsk i det hele tatt, de kunne ikke leve et normalt liv. Butikkhyllene ble etterhvert tomme for varer, apotekene gikk tomme for medisiner, og ingen offentlige etater fungerte lenger. Hverken post, legetjeneste eller politi. Bestemor – som også heter Ninel (79), er under behandling for kreft, og er helt avhengig av medisiner – som hun ikke fikk lenger. Familiene satt som i et fengsel uten mat, i sine hjem. Hadde plutselig ingen jobber å gå til lengre og snart var det slutt på pengene. -Skuddsalvene i nabolaget og utenfor ga oss panikk. Vi måtte gjøre noe, forteller Ninel.

Takk til HJH

-Jentene og jeg pakket to kofferter og dro til svigerfar på Krim. Vi var på stranden den dagen vi fikk beskjed om å komme oss avgårde for å bli fraktet til flyplassen Dnepropetrovsk ved Kiev. Det var min mor, Hellen, som hadde arrangert hentingen av hele familien og reisen til Israel med all hjelp og støtte fra organisasjonen Ezra og Jewish Agency – og med fantastisk økonomisk støtte også fra norske HJH!

Ingen visste noe som helst om planene. Hverken naboer eller venner. Ninel sukker og tenker tilbake på den dramatiske ferden. Med deres to stakkarslige kofferter.  – Vi har ikke engang klær for vinteren! Forlot alt.

-Betyr det at det står noen leiligheter fullt beboelige, men uten mennesker igjen i Donetsk idag?

-Ja, tre leiligheter med alt innhold. Nøklene er levert til svigerforeldre og noen andre nære slektninger som ble igjen.

To uker på mottaket

Det var en fin velkomst på mottaket i Karmiel. Her fikk vi hjelp til alt som hører med papirmølla når man emigrerer til et nytt land. Leilighetene er enkle, men helt ok til å begynne med. De hjalp oss til innmelding på skoler, universiteter, andre program samt ulpan (språkskole) og også med å finne denne leiligheten, fortsetter Ninel. Familien har slektninger i Karmiel. Familiens eldste medlemmer – oldeforeldrene Anatoli (83) og Ninel (79) bodde i Israel for 15 år siden, i en femårsperiode, men flyttet tilbake for å være nærmere og sammen med barn, barnebarn og oldebarn, for å se dem vokse opp. Ninel d.y.var på besøk hos besteforeldrene i Israel tre ganger i den perioden.

Antisemittisme?

-Var dere medlemmer av en jødisk menighet? Har dere opplevd antisemittisme?

-Våre døtre gikk i jødisk barnehage, men det er stort sett alt. De lærte ikke hebraisk der… Men antisemittisme, ja. Har ikke direkte skjult at vi var jøder, så da folk begynte å kommentere at “alle” politikerne i Ukraina har jødiske røtter – selv statsministeren – (bestemoren hans var jøde), begynte vi å føle oss uglesett, forteller Ninel. I det siste har de sett grusomme bilder av barn og voksne som har blitt drept i byen deres, til og med i gaten de bodde i. De er utrolig glade for å være en nesten hel familie – iallefall 12 så langt – som har fått så mye hjelp til å komme seg trygt til Israel. – Vi bor fire generasjoner i denne leiligheten som vi foreløpig har leid for ett år, mens tante Irina med mann, datter og sønn bor i nabolaget. Kusine Asya (29) har allerede kommet inn på studier i Ariel.

Drøm?

-Vi er i live og stort sett friske. Det er viktigst. Drømmer om et fritt Ukrania og fred i Israel. Ønsker et godt liv for alle i familien. Akkurat nå har vi gjennomført tilsammen seks dager på ulpan og ser frem til å lære oss hebraisk, få oss gode jobber og et normalt liv.

Barna?

Vår eldste datter Sofiya på 12 år og Irinas sønn Seva på 13 har allerede kommet inn på et ungdomsprogram i regi av Jewish Agency, i nærheten av Haifa. Der lærer de utrolig mye! Minstejenta Eva har begynt på vanlig skole her i Karmiel, men får i tillegg språkundervisning hver eneste dag. Dersom vi foreldre trenger litt lengre tid på å lære hebraisk, så tror og håper vi at de yngste skal lære det på rekordtid og at vi alle skal klare oss bra og få et godt liv her i Israel. Tusen takk til alle som har bidratt til at vi kunne få komme HJEM!

Kjære giver!

Kjære giver

Høstmørket har senket seg over oss, og vi er, når lederen skrives, midt inne i den viktigste perioden med jødiske helligdager. I morgen kveld begynner Yom Kippur, Forsoningsdagen, og neste uke Sukkot, Løvhyttefesten. Vi reflekterer over det jødiske året som nettopp har blitt avsluttet og ser inn i det kommende året med håp.

Vi håper at det nye jødiske året som akkurat har begynt, vil bli et godt år for Israel, dets innbyggere, dets naboer og det jødiske folk. For tiden hersker det en slags form for fred i Israel, hvor terroristorganisasjonen som styrer Gaza-stripen, Hamas, er klart svekket i forhold til deres situasjon før krigen mot Israel som de startet i sommer med sine angrep mot sivile israelere. Det er imidlertid alt for tidlig å si om dette er en tilstand som vil vare, eller om de samler krefter til nye terrorangrep mot den israelske sivilbefolkningen.

Krigen viste med all sin gru, hvor viktig det arbeidet vi ved dere våre giveres store og sjenerøse støtte, har kunnet gjøre for å ruste opp forskjellige sikkerhetstiltak for sivilbefolkningen som bor i området som grenser opp mot Gaza-stripen, Sha’ar Ha’Negev. Dette arbeidet må fortsette helt til vi vet at vi har en varig trygg og stabil situasjon der.

Krigen, ledet som vanlig, til voldsomme internasjonale protester mot Israel, og denne gangen i svært synlig grad, ispedd et jødehat vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Selv vår regjering, med Børge Brenne i spissen, har gått svært langt i å kritisere Israel for at de gikk inn i Gaza-stripen. Det er i beste fall en hodeløs kritikk.

Inngangen som ble gjort etter at palestinske terrorister hadde tatt seg inn i Israel via terror-tuneller, avdekket en grusom terrorplan mot Israel, og fikk stoppet den før det var for sent.

Terrorplanen som ble avdekket, var et storstilt angrep som skulle skje på det jødiske nyttår, med en massakre på flest mulig sivile og kidnappinger av så mange andre de kunne klare. Dette skulle skje via de mange terrortunellene de hadde bygget inn under bakken til Israel. Tuneller som var konstruert med byggematerialer de hadde fått via Israel for å bygge boliger og institusjoner.

At Israel oppdaget alle disse tunellene og fikk dem ødelagt, og at de fant utførlige planene for det planlagte terrorangrepet, er ikke mindre enn et mirakel som viser at det finnes en skjermende hånd over landet.

Israel fortsetter å kunne gi jødiske flyktninger fra hele verden sikkerhet fra forfølgelse og krig. Selv da rakettene og granatene kom som verst i sommer, stoppet ikke de immigrantene å komme til Israel. De jødiske immigrantene vet at Israel er en trygg havn, ikke bare for dem, men for alle Israels innbyggere. Den gresk-ortodokse kirkelederen Gabriel Naddaf i Yafia, nær Nasaret, talte nylig i FNs menneskekrettighetsråd i Genève, og uttalte at Israel er det eneste landet i Midtøsten hvor kristne har tros- og ytringsfrihet og er trygge, og at de som ønsker å ødelegge den jødiske staten samtidig undertegner dødsdommen for de siste frie kristne i dette området.

Vi i HJH ønsker dere på vegne av de svært mange dere hjelper hvert år, enten de er på vei til Israel eller er i Israel, et godt søtt år, Shanah Tovah uMetukah!

Øyvind Bernatek

Styrets leder