Rita (30) vokste opp i Minsk i Hviterussland. Som åtteåring forstod hun og tvillingsøsteren at de ikke hadde helt de samme mattradisjoner som andre familier. Men hvorfor skjønte de ikke. Honningkaker, fylt fisk (gefilte fish), sederfat til pesach, (men brød og ikke det usyrede brødet matza, minnes hun) samt en del andre retter som var ukjente for venner.
Foreldrene gikk til synagogen en gang i året for å notere seg hvilke datoer de ulike høytidene skulle feires. Først da jentene var 12 år gamle tok bestefaren initiativ til en jødisk søndagsskole hvor de deltok aktivt i alt fra bønner, sang, lek og lære. To ganger i året arrangerte Ezra leirer hvor de også deltok med stor entusiasme. Her fikk de jødiske venner, lærte om Israel og en ny identitet begynte å ta bolig i deres sinn.
Davidstjerner
Det var rundt 3000 jøder i Minsk på den tiden. Etterhvert fortalte de at de var jøder. Noen reagerte med vantro; de hadde hørt mye stygt om jøder, andre syntes det var spennende.
-Det er over hundre forskjellige nasjonaliteter samlet i Hviterussland, fortsetter Rita, og legger til at hun opplevde folk som tolerante. – Antisemittismen var ikke særlig synlig. Da far kom hjem fra besøk i Israel i 1995 og hadde kjøpt halskjeder med davidstjerner til oss fikk vi heller ingen sterke reaksjoner. Vel, noen trodde det var sataniske stjerner vi hadde rundt halsen, men det var nok av ren uvitenhet, smiler Rita.
Forelsket
Etter 9. klasse kunne de velge videregående skole for de to neste årene. Under registreringen første dagen, så de merkene med davidstjerner ved navnene deres. -Vi snudde i døren og dro rett hjem i sjokk, forteller hun. De begynte deretter på en dypt religiøs jødisk skole, drevet av Habad, en retning innen jødedommen. – Vi fulgte deres religiøse opplegg. Gikk i synagogen, brukte sømmelige klær, alltid skjørt – og lærte mye. Men det var en spesiell politisk atmosfære der. I løpet av dette året var vi på vår første Israelstur, arrangert av Ezra. Vi var 16 år, visste masse om Israel, politisk og åndelig, og ble vilt forelsket i landet! Hit ville vi flytte! Vi hadde hørt om et program for studenter som kunne passe, men foreldrene våre satte foten ned. Vi var for unge mente de.
På skolen ble konflikten enda tydeligere, ettersom skolen ikke nødvendigvis støttet at unge jøder flytter til Israel, fremfor å bygge et godt jødisk miljø i hjemlandet. – Skolen likte dermed ikke vår reise og heller ikke vår tette kontakt med Ezra og Israel og kastet oss ut av skolen i mars. Dermed satt vi hjemme og leste, men heldigvis var de så generøse at vi fikk ta eksamen. Og vi sto med glans! Siste året vendte vi tilbake til den gamle skolen, tok opp problemet med jødemerkingen av oss med rektor, og fikk begynne i en annen klasse. Men alle visste nå at vi var jøder, forteller Rita.
“Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!”
Endelig
Skolegangen var endelig ferdig, og nå sto to prikklike 18-åringer klare til å emigrere. Året var 2001. Opplegget for det første året var organisert via Jewish Agency – eller Soknot.
Først ulpan, hvor de var innkvartert på timannsrom. Det var lite penger. Jentene fortvilte. Men de gjennomførte. Etter hvert dro Rita på kibbutz, mens søsteren kom seg inn som ungdomsleder for unge som ville flytte til Israel fra USA. Hun ble i USA i fire år. Rita var i Israel og ville avtjene verneplikt slik at hun bedre kunne komme inn i det israelske samfunnet, få israelske venner. Hun fikk tjenestegjøre på Sha’are Zedek-hospitalets dialyseavdeling i et helt år. Dette ga en viss inspirasjon til videre studier, men hun følte seg ensom og havnet blant mennesker som var høyt over hennes egen alder. Hun hadde fremdeles kontakt med Ezra. Ifølge direktør Danny Elinson hadde de gode samtaler og han tilbød henne en hybelleilighet i en bolig som Ezra eier i Jerusalem. Rita takket ja. Økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret samt økonomisk støtte og psykisk hjelp fra Ezras medarbeidere – og indirekte fra HJH – hjalp Rita inn på en riktigere vei.
Utdanning
Foreldrene hjemme i Minsk hadde et soleklart utdanningshåp for begge sine døtre, og mente at nå hadde de hatt nok tid til å akklimatisere seg. Videre studier, formante de. Dermed var det bare å sette i gang med forberedende til universitetet. Det tok Rita på et år i 2003-2004, og deretter bar det ut i fire års sykepleieutdannelse. –Jeg måtte sette meg delmål og et endelig mål som skulle nås, koste hva det koste ville av krefter og slit, sukker hun. Hun innrømmer at det var både opp- og nedturer underveis. Hun elsket å være med på Ezras halvårlige rundturer i Israel. Slik fikk hun nye venner og slik traff hun i 2007 han som skulle bli hennes ektemann. – Vi hadde vært på et par Ezraturer sammen, men plutselig SÅ vi hverandre, forteller hun med smil i øynene. David kommer fra Sibir og hadde ikke helt bestemt seg for om han skulle emigrere ennå. Da han traff Rita ble avgjørelsen klar.
David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.
Familie
For snart to år siden giftet de seg. I dag har de datteren Noa. Besteforeldrene på farsiden bor i nabolaget, litt utenfor Jerusalem, og de stepper gladelig inn som barnepassere når skiftarbeide fører til at tidsklemma blir for stram for de unge. Storfamilien til Rita bor spredt omkring i Israel. De fleste kom på 90-tallet. Hun savner foreldrene. Moren kommer oftere og oftere på besøk, da hennes lille bedrift innen bygningsmaterialer i Minsk måtte legges ned på grunn av krisetider. Faren derimot, er 57 år, ingeniør og i full jobb. De ser ikke hvordan de kan klare seg i Israel uten jobber – og uten å kunne språket. Tvillingsøsteren tar mastergrad ved Myers-JDC-Brookdale Institute – ledende senter for anvendt samfunnsforskning som betjener Israel og den jødiske verden.
Størst
– Israel har uten tvil vært det største eventyret i mitt liv, smiler Rita. – Jeg må fremdeles jobbe hardt for å føle en sterk jødisk identitet, men det skyldes nok at våre foreldre holdt det skjult for oss i så mange år. Her i Israel lever vi et helt normalt liv, med jobber, regninger som skal betales, baby og bleieskift. Men til dere i Norge som virkelig bryr dere om oss og bidrar til å holde liv i Ezras programmer overfor all jødisk ungdom: Ezras opplegg i Minsk gjorde oss bevisste. En stor del av meg er bygget opp av deres tilstedeværelse og det nye livet jeg plutselig var en del av. Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!
