Innlegg

Barna på Machanaims program på ettermiddagen blir godt kjent med israelske tradisjoner.

Machanaim gir de russisktalende immigrantene et nettverk og innsikt i israelsk kultur

Machanaim startet før jernteppet falt, før jødene i Sovjetunionen kunne komme til Israel. På 1970- og 80-tallet møttes de i all hemmelighet for å lære hebraisk, om jødedom og om Israel. Machanaim er historien om jødene i Sovjetunionen som ville lære mer om sin jødedom og leve frie jødiske liv – ikke bare i Sovjetunionen, men i Israel.

Miriam Kitrossky forteller om hvordan de startet ut i all hemmelighet i Sovjetunionen. De satt hjemme på kjøkkenet og lærte hebraisk. Ingen måtte vite om det. De kjempet for et liv der de kunne leve som jøder i frihet.

Miriam kom som olah chadasha, ny immigrant, til Israel i mai 1987. Lite visste hun da at arbeidet med de russisktalende immigrantene skulle bli hennes livs arbeid. Hun trodde hun skulle jobbe med andre ting, men ble oppfordret til å fortsette med arbeidet med undervisning for russisktalende immigranter i Israel.

HJH og Machanaim har lang fartstid sammen. Miriam kjenner Rabbiner Michael Melchior fra da han kom til Moskva tidlig på 80-tallet for å hjelpe Sovjet-jødene. Allerede i 1989 møtte hun Anne Marie Gravdahl.

I begynnelsen jobbet Machanaim mye med de som var igjen i Russland. De forberedte dem på å flytte til Israel med hebraiskopplæring og kulturkunnskaper. Hjalp dem til Israel. Og så fortsatte de arbeidet i Israel.

Nå jobber de mest med de russisktalende immigrantene som er i Israel. Undervisning i alt fra hebraisk til israelsk kultur og historie er det som lenge har vært Machanaims fokus. «Hvordan skal immigrantene kunne bli ordentlig integrert uten denne kunnskapen?» spør Miriam. «Det er helt nødvendig. Så lenge immigrantene står uten basiskunnskapen alle israelere har om sitt eget land, vil de ikke kunne bli virkelig integrert i samfunnet. De vil ikke kunne forstå eller delta på det nivået som er nødvendig for at de skal kunne skape seg et godt liv.»

«Jeg er så takknemlig for Machanaim! Jeg kan ikke forestille meg et liv i Israel uten Machanaim,» sier en av brukerne av Machanaims sentre.

Siden 2010 har målet vært å skape nettverksgrupper, som så blir til nettverkssamfunn. Det gir immigrantene en følelse av tilhørighet og sikkerhet. De møtes ved Machanaims sentre rundt om i landet – blant annet i Jerusalem, Karmiel og Bat Yam til daglige, ukentlige og månedlige aktiviteter. Noen ganger blir det utflukter til historisk viktige steder, slik som Masada eller steder i Jerusalem. Det er etterskole-aktiviteter for barna. Og nå er sentrene blitt viktige – ikke bare som et sted der russisktalende immigranter kan skaffe seg et nettverk av andre i samme båt, men som et sted der selve lokalsamfunnet kan møtes. For immigrantfamiliene som står alene uten et videre nettverk i Israel blir dette det naturlige stedet å møtes i helgen, til helligdager og når de store tingene skjer i livet – omskjærelse av guttebarna, konfirmasjon og bryllup.

«Machanaim er en familie,» forteller en jente på Machanaims senter.

Sentrene gir undervisning, både kulturelt og sosialt til de russisktalende immigrantene. Og skaper bånd mellom den russisktalende immigrantgruppen og det israelske samfunnet. Ved hjelp av Machanaims visjon om å gi immigrantene både språk, kulturell tilknytning og et nettverk klarer de russisktalende immigrantene seg bedre i sitt nye hjemland.

Ziona Eisenstein er leder ved absorberingssenteret i Karmiel. Hun er stolt over alt de får til! Bilde: Mona Ø. Beck

Myk Landing

De rundt 30 absorpsjonssentrene er plassert over hele Israel og er midlertidige boliger som gir en myk landing med støtte og skreddersydd hjelp til nye immigranter.

I Karmiel – som ligger omtrent midt mellom Haifa og Tiberias – er direktør Ziona Eisenstein mektig stolt over “sitt” senter og hva de har fått til av effektive programmer. Her finnes det 104 leiligheter med plass til 350 personer. For tiden kommer de fleste fra land i tidligere Sovjetunionen. Familiene steller seg selv, de får penger til mat og byen har fire store matbutikker med spesialseksjoner med varer fra de ulike land slik at immigrantene lett skal finne ingredienser de brukte i hjemlandet.

Man kan bo inntil et halvt år på disse sentrene, men det kommer også an på om man er deltager på et program. Det gis intensiv språkopplæring på sentrene.

De som har anledning til å finne et annet sted å bo blir på senteret i bare 14 dager. De får ulpan utenfor lokalene i senteret, på innenriksdepartementets bekostning. Alle får en såkalt “gavekurv” til å bruke på det mest nødvendige, som kjøleskap, komfyr, andre husgeråd og senger.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Blant prosjektene i Karmiel er et hvor 32 IT-interesserte (i hovedsak menn) kan bo på senteret, sammen med kone og barn hvis de har, mens de gjennomgår et 10-månedersprosjekt for å bli rekruttert til jobber blant annet innen it- og ingeniøryrker.  Iscar er en verdensomspennende bedrift som  har rundt 50 fabrikker med attraktive jobber for godt utdannede immigranter. Et annet prosjekt “Nani” utdanner hjelpepleiere. Det rommer 16 kvinner og alle får diplom ved fullført kurs. Et siste prosjekt er for unge immigranter etter videregående. Her får de 150 deltagerne mellom 17 og 21 år et ti måneders kurs til forberedelse for universitetet. De fleste kursdeltagerne er for tiden fra Ukraina, bor tre sammen i en leilighet. Resultatet så langt er at de sammenlagt har høyeste skår i hele Israel og kan velge og vrake i studieplasser på universitetene, ifølge den stolte direktør Eisenstein.

Sammen med Rivki fra Shoulder to Shoulder får immigrantene fra Odessa som vokste opp på barnehjem hjelp til å bli selvstendige voksen. Foto: Rebekka Rødner

Rivki hjelper immigranter med barnehjemsbakgrunn

«De alle fleste av de jeg jobber med, vokste opp på barnehjem i Odessa,» forteller Rivki. Rivki er sosialarbeider hos Shoulder to Shoulder. Nå er de voksne og har immigrert til Israel, men har vanskeligheter med å finne ut av samfunnet. «Jeg hjelper dem å komme seg inn og klare seg selv i det israelske samfunnet,» er Rivkis kontante svar på hva som er målet hennes.

 

På grunn av barnehjemsbakgrunnen deres har denne gruppen immigranter ekstra problemer, forteller Rivki: «Generelt kan man si at russerne er mer mistenksomme enn andre immigranter. Denne gruppen kommer med dette dypt forankret fra barns ben av.» De har grunnleggende problemer med å skape tillit og tilknytning. De fleste er i Israel helt alene – uten familie eller venner som kan støtte.

 

Tilrettelegger og skaper forståelse for det israelske samfunnet

«Min viktigste utfordring som sosialarbeider hos Shoulder to shoulder er å være en som tilrettelegger for familiene, og som samtidig har et spesielt fokus på å bare være “israelsk”. Jeg går inn i et relativt lukket samfunn.» forteller Rivki. «Min familie er israelsk, jeg har ikke selv innvandret til Israel, og jeg snakker ikke russisk.» Så når de først kommer til Rivki kan det i begynnelsen være en utfordring for dem, fordi hun representerer et system de ikke stoler på, har mistillit til og ikke forstår. Men, sier Rivki: «Jeg kan fortelle dere – jeg har nå jobbet hos Shoulder to Shoulder i seks måneder og det fungerer.»

 

Rivki hjelper dem med det som er de grunnleggende problemene de har, slik at de kan utvikle seg til å bli aktive og gode samfunnsborgere. De føler seg ensomme og forlatte – ikke bare fordi de er i et nytt land, men fordi det er det livet har lært dem. Det betyr at de stiller svakere enn andre immigranter, fordi de ikke vet hvordan de skal skape seg et nettverk, eller finne ut av hvem det er de må snakke med innenfor byråkratiet for å få ordnet ting.

 

Etter seks måneders arbeid med dem, både kjenner og stoler de nå på Rivki, de kommer til møtene med henne klare til å arbeide med vanskelighetene sine og komme seg fremover, både for sin egen del, og for sine barns del.

 

Språkvansker har store konsekvenser

En av de store utfordringene er språkvansker, forteller Rivki. Mange av dem snakker ikke mye hebraisk. I mange tilfeller, hvis det er et ektepar, kan kun en av dem snakke tålelig med hebraisk. Det betyr at de ikke klarer å navigere i det hebraisk-talende landskapet – hvilket igjen betyr vanskeligheter med å navigere byråkrati. De vet stort sett ikke hvilke rettigheter de har, hva slags hjelp de kan få fra myndighetene og andre institusjoner. Dette gjør at de totalt mister tilliten til systemet. I tillegg får de ofte i økonomiske problemer. I banken er alt på hebraisk, og de har kanskje tatt opp lån, men skjønner ikke betingelsene, og klarer ikke betale tilbake i tide – og kommer i økonomisk uføre.

 

Arbeidet er svært krevende, og det krever mye kreativitet fra Rivkis side. Hun har for eksempel en familie hun jobber med, der konen ikke snakker spesielt godt hebraisk. Det gjorde arbeidet ekstra vanskelig, fordi hun følte seg utenfor og tilsidesatt. Rivki med sin vilje til å prøve «alt» foreslo at de skulle også kommunisere via email, slik at kvinnen kunne skrive til Rivki på russisk og Rivki bruker et oversettelsesverktøy på internett til å forstå det kvinnen skriver til henne. Rivki skriver så tilbake på hebraisk, og kvinnen gjør det samme. Takket være Rivkis evne til å skjønne hva som foregikk, gjør både kvinnen og familien fremskritt i sin israelske hverdag.

 

Arbeidplan med behov og mål for hver familie

Sammen med Rivki utvikler hver familie en arbeidsplan med behov og mål som de kan forholde seg til. De ser at etter hvert kommer det både økonomiske og personlige gevinster. Noe ser de med en gang, som for eksempel at barna får mer hjelp etter skolen ved et kommunalt etterskoleprogram de ikke tidligere var klar over at barna deres kunne gå til. Ved hjelp av Rivki finner de ut av det økonomiske hullet.

Rivki var blant deltagerne som deltok på HJHs seminar i Jerusalem i juni 2014. Foto: HJH

Rivki var blant deltagerne som deltok på HJHs seminar i Jerusalem i juni 2014. Foto: HJH

Net@-ungdommen får hjelp til sin egen fremtid med ekstra dataundervisning. Samtidig gir de tilbake til de nye immigrantene - via både hebraisk og dataopplæring. Utrolig!

De føler de er til nytte

Net@ ungdommene var i full gang, da vi kom på besøk på mottakssenteret for nye immigranter i Be’er Sheva. Vi treffer 12 – 15 lokale ungdommer som har meldt seg til et fire-årig program, fire ettermiddager i uken etter skoletid. Dette er seriøse greier; de lærer programmering, prosjektledelse, omsorg for lokalsamfunnet og teknikk. Når de har fullført dette programmet og videregående skole, står forsvaret klart til å sluse dem inn i viktige posisjoner der – gjerne med jobb videre etter avsluttet førstegangstjeneste. Eller Israels dataindustri tilbyr godt betalte jobber.

 

HJH brenner for dette programmet, som tilbys ungdommer i utkantkommunene. Det krever mye av de unge, men sikrer dem arbeid etter fullført kurs. Det er lite frafall, de unge forstår hva det gjelder – og ikke minst; de har det morsomt i et hyggelig læringsmiljø. Tanken er at de unge – som ofte kommer fra vanskeligstilte immigrantfamilier – skal kunne få en inntekt som setter dem i stand til å forsørge seg selv og trolig også hjelpe sin familie.

 

Men tilbake til jentene og guttene på datarommet i mottakssenteret denne ettermiddagen; dette var elever fra første trinn, som skulle gjøre noe for lokalsamfunnet. De kom sammen her for å finne feil på datamaskinene, reparere maskiner, få skjermene til å fungere, fjerne virus o.s.v.

 

Under kyndig veiledning av en lærer, får to unge to datamaskiner som ikke fungerer til å bli en som virker. På gangen venter noen 6 – 8 åringer fra Etiopia på at rommet igjen skal bli ledig for dem. De synes det er supert, at ungdommene kommer, så ting igjen virker som de skal. For når voksne analfabeter skal lære seg teknikk og datamaskiner, kan det lett gå i ball. Men særlig syns de viltre barna at «de små» kløner det til………

 

Vi spør Net@ ungdommene hvorfor de gjør denne jobben for nykommerne. «Vi er til nytte! Og bruker det vi har lært. Data er gøy»

Immigranter i språkviktige jobber på Yad Vashem

I de gamle lokalene til tidligere ”Navnehallen” eller ”Hall of Names” på Yad Vashem sitter 39 arbeidstakere med utallige språkkunnskaper. Det er nødvendig når de skal legge ut informasjon om registrerte døde fra Holocaust i søkbare datafiler.

Lokalet har dunkel belysning. Nesten bare dataskjermene som lyser opp rommet. Samt noen neonlysrør der dagslys burde ha kommet inn. En smal vindusrekke oppunder taket duger lite. Esther Voloshin snakker lavt. Hun er sektorleder for Katalogiseringsavdelingen i arkivdivisjonen på Yad Vashem som HJH bidrar med verdifull støtte til.

Esther har 38 medarbeidere, fordelt på 30 personer, fire teamledere samt fire spesialister på navn og geografi. Nesten alle er immigranter som her har fått gode arbeidsplasser – og som gjør en stor innsats. Esther selv emigrerte fra Moskva til Jerusalem i 1991 og har arbeidet på Yad Vashem siden -96, i denne avdelingen siden 2006.

-Hva går arbeidet ut på?

-Vi har delt opp i mange ulike prosjekter. Et av teamene jobber spesielt med polske forhold, et annet med å registrere alle jøder fra Budapest etter folketellingen i 1941 som deretter settes opp mot folketellingen i 1945. Et stort arbeid som har vart siden 2006. Vi legger inn data ut fra scannede – gjerne maskinskrevne, men oftest håndskrevne dokumenter fra arkivene og overfører dem til datafiler med navn og kodenumre som er søkbare for dem som går inn via internett. Vi legger inn all den informasjonen vi kan finne om en person; som kjønn, fødested, yrke etc. Vi finner ofte krysningspunkter slik at vi via andre kanaler eller dokumenter legger inn tilleggsinformasjon. Vi registrerer også ut fra bilder av gravstener fra ulike jødiske gravlunder også, forteller Esther.

Den evige ild. Foto: Mrbrefast/Wikipedia

Den evige ild. Foto: Mrbrefast/Wikipedia

Hun understreker at en stor del av utfordringene ligger i å tyde skrift. Når jiddish skrives med hebraiske bokstaver bør man være meget god i begge språkene. Dessuten er det viktig å kjenne til hvordan landegrensene har endret seg etter 1. og 2. verdenskrig. Spesielt rundt Ungarn, Slovakia, Romania, Kroatia, nordlige Serbia og Polen. Videre har land og byer gjerne helt ulike navn på de ulike språk.

-Vi tar alle stedsnavn og familienavn i betraktning i så måte for å gjøre det mulig å søke dem opp uansett språk, betegnelser eller ulike stavelser man søker dem opp på, fortsetter hun og tilføyer at all data legges inn på seks språk: engelsk, tysk, hebraisk, arabisk, russisk og spansk.

Mange nye immigranter fra blant annet tidligere Sovjetunionen, Polen og Ungarn er blant de ansatte og de snakker tilsammen et ti-talls språk.

Teamleder Faina Braziler (36) kom til Israel – også fra Moskva, i 1990 – som 12-åring. Hun har arbeidet ved Yad Vashem i 12 år, har studert østasiatisk kunsthistorie, kinesisk, koreansk og japansk. Teamet hennes på 6-8 personer må være solide på å tyde de ulike lydene og skrivemåtene i språkene de skal katalogisere.

Den polske byen Łódź , vil sikkert for nordmenn uttales slik det ser ut, Lodz. I Polen uttaler man den mer som Owodz med en hard strupetone i begynnelsen – og ganske fjernt fra en norsk L.

-Flere i teamet er forholdsvis nye immigranter. De ferskeste har vært her bare et par år, sier hun. Og påpeker hvor viktig det er at det er mangfold i teamet.

-Vi trenger dem som kjenner betegnelsen på yrker som ikke finnes lenger, men også de som bidrar med den informasjon de har tilegnet seg om historien i de ulike land frem til nyere tid før de kom hit.

 

Esther og Faina er veldig stolte over den utrolige forskerjobben deres medarbeidere utfører. Samtidig er de en smule rørt og takknemlige over at noen mennesker i Norge bryr seg og vil støtte dem økonomisk i deres arbeid med å gi slektninger av holocaustofrene en form for sjelefred etter å ha fått visshet i hvor deres slektninger endte sine liv.

 

Yad Vashems hjemmeside: http://www.yadvashem.org

Fra arbeidsledig, mishandlet alenemor til omsorgsgivende pleier på sykehus

Hva skjer når du står der helt alene som ny immigrant, uten nettverk og uten mulighet til å komme ut av den onde sirkelen? Katef leKatef, Shoulder to Shoulder, hjelper nye immigranter til Israel, som blir avhengige av hjelp fra det offentlige, ut av den onde sirkelen og til å bli uavhengig av hjelpen de får. Ved hjelp av sosialarbeidere, familieguider og psykologer tar Shoulder to Shoulder dem ut av uføret til å bli selvstendige, uavhengige og givende israelske samfunnsborgere.

 

Sosialarbeiderne i Shoulder to Shoulder gir ikke slipp på de de hjelper - inntil de klarer seg selv.

Sosialarbeiderne i Shoulder to Shoulder gir ikke slipp på de de hjelper – inntil de klarer seg selv.

Betel – som jobber med familier i Beer Sheva for Shoulder to Shoulder, forteller oss om en enslig mor på 35 år som har tvillinger på 11. Kvinnen er opprinnelig fra Etiopia, ble gift i ung alder, og ekteskapet utviklet seg ikke godt. Mannen slo både henne og barna, ydmyket henne og lot henne ikke få utvikle seg. Den eneste løsningen for hennes og barnas sikkerhet var å forlate ham. Kvinnen ventet til tvillingene ble litt større, og så forlot hun ham – med kun en koffert og barna i hånden dro hun til et krisesenter for mishandlede kvinner.

 

Ved krisesenteret begynte en lang prosess, forteller Betel. «Det var sterkt press fra hennes familie og mannen hennes at hun skulle komme tilbake. Mannen hennes kom stadig med trusler om at han ville hevne seg.» Men, kvinnen var sterk, og klarte å stå i mot presset om å komme tilbake til en mann som slo og mishandlet henne og barna.

Mange familier får hjelp av Shoulder to Shoulder til å komme seg på beina.

Mange familier får hjelp av Shoulder to Shoulder til å komme seg på beina.

 

 

Høy pris for frihet:

Etter rehabiliteringsprosessen ved krisesenteret, ble kvinnen stående helt alene, uten hverken støtte eller hjelp fra familien sin. Med hjelp fra krisesenteret fikk hun leid en leilighet, men hadde ingen penger. Hun fant møbler til leiligheten i søppelet på gaten, og lånte klær til barna sine fra venninner.

 

Samtidig visste hun at hun måtte stå på egne bein, og lære å forsørge seg selv. Med liten arbeidserfaring, var det vanskelig å få jobb, men hun gav ikke opp. Hun startet å vaske hjemme hos folk for å være selvstendig. Samtidig startet hun den vanskelige prosessen for å få skilsmisse fra mannen sin ved hjelp av en advokat.

 

Shoulder to shoulder familie i ofakim er glade for at stillheten har kommet tilbake, og at ikke rakettene regner slik de gjorde vinteren 2011.

Denne Shoulder to shoulder-familien i ofakim er glade for at stillheten har kommet tilbake, og at ikke rakettene regner slik de gjorde vinteren 2011.

Betel har vært kvinnens sosialarbeider de siste to årene og kan fortelle gledesstrålende om store fremskritt, takket være kvinnens stå-på-holdning og hjelpen hun har fått gjennom Shoulder to Shoulder:

 

En verdsatt arbeidstaker med mange ressurser

Kvinnen har i løpet av de to årene hun har fått hjelp av Betel og Shoulder to Shoulder klart å skape seg et sikkert liv med mening, med egen inntekt og å være en rollemodell som en sterk og ressursterk mor for barna sine.

 

For cirka to år siden fikk hun jobb som hjelper på en av fødeavdelingene ved Soroka-sykehuset. Hun startet med en lønn på 2500 shekel, og etter to år har hun klart å doble lønnen sin. Hun er ikke redd for å jobbe hardt, tar ofte ekstravakter, og er takknemlig for arbeidsplassen sin, forteller Betel. Og barna skal vi ikke være bekymret for: For å få hverdagen til å gå opp som alenemor, organiserte hun et fast program sammen med Shoulder to Shoulder for barna sine på ettermiddagene, slik at de ikke skulle bli gående og surre alene uten mål og mening i gatene. Barna er godt tatt vare på, også når hun er på jobb.

 

Workshop for utearbeidende foreldre - hvordan får man hverdagen til å gå opp?

Workshop for utearbeidende foreldre – hvordan får man hverdagen til å gå opp?

«Og, for to måneder siden, fikk hun ansiennitet – noe som er svært uvanlig etter kun to års praksis!» smiler Betel. Betel forteller videre at kvinnen har klart å få skilsmisse og barnebidrag fra mannen sin, men kun etter en lang kamp i rettsvesenet. «Paret eide en leilighet sammen, som hun bestemte seg for å gi opp – den rettslige og psykologiske kampen var for vond.»

 

Istedet har kvinnen fokusert på det positive i livet sitt:

“Alenemoren og barna lever i dag i en ren og velorganisert leilighet. Denne sterke, intelligente og smarte kvinnen, med så mange evner og indre ressurser har klart å gjenopprette familiens liv, og komme tilbake på rett spor,» avslutter Betel, sosialarbeideren som har fulgt henne gjennom de vanskelig tidene – og støttet henne når det har vært som verst.

 

Hvorfor fungerer Shoulder to shoulders opplegg?

Shoulder to Shoulder er en organisasjon som hjelper familier i nød starte et nytt liv, en av verdighet og økonomisk, sosial og emosjonell selvstendighet. Organisasjonen hjelper familier der det har oppstått vanskeligheter om å tjene til livets opphold, som må forholde seg til arbeidsledighet, fattigdom, eller som sliter med problemer som involverer integrering eller utdanning.

 

Shoulder to Shoulder hjelper familier som ofte ellers ville ha blitt evige sosialsaker. Familier, som ellers ikke ville ha kunnet komme seg opp av hullet får en ny fremtid, en ny hverdag og blir ressurspersoner i det israelske samfunnet. Mange av dem har en bratt bakke å gå før de er fremme ved målet, men de forplikter seg til å prøve, og å jobbe med Shoulder to Shoulders medarbeidere som en forutsetning når de får hjelp av organisasjonen. Shoulder to Shoulders medarbeidere gir av seg selv, og skaper et tillitsforhold til immigrantfamilien, som familien kan bygge videre på utover i samfunnet.

shoulder til shoulder hjelper naar det trengs

Shoulder til shoulder hjelper naar det trengs

 

Gjennom personlig kontakt og veiledning med sosialarbeidere, workshops om for eksempel hvordan å kombinere jobb og familie, basarer med brukte klær for en billig penge, og ikke minst kontakt med andre familier i likende situasjoner, får familiene praktiske redskaper de kan bruke i hverdag og på jobb. Barna får ekstra hjelp til å klare seg bedre på skolen ogekstra tilbud om aktiviteter etter skolen.

 

Michal Gottlieb, en av de andre sosialarbeiderne i Beer Sheva forteller om en enorm personlig innsats i forhold til sine klienter. Det er mer en kun et arbeid. Hun gir ikke opp inntil de har kommet seg videre: « Jeg gav henne [klienten] ikke noe annet valg.» Takket være hennes, og de andre medarbeiderne i Shoulder to Shoulder er mange nye immigranter i dag, som ellers ville ha vært en byrde for det israelske samfunnet, ressurser for Israels fremtid istedet.

Portfolio Items