Yad Vashem angår oss alle

Holocaust fant sted før han var født, og likevel —-
Det sies at hans stjerne ikke lenger lyser like sterkt i Iran og at denne konferansen er noe av årsaken.

Like interessant er det at FN har forbudt benektelsen av Holocaust, og i Tyskland gikk Angela Merkel ut mot nynazistene som tenkte i de samme banene som Ahmadnejad. Så kan man jo spørre seg om hvorfor det er så viktig å holde minnet om de tøffe redslene levende. Helst vil vi jo glemme det leie og skakke og «gå videre», som det heter.

I det nye bygget i Yad Vashem er det ikke mulig å gå videre. Er man først kommet inn, tvinges man til å gå inn i rom etter rom – til høyre og til venstre – simpelthen fordi det er bygget slik. Det er lagt inn stoppeffekter, enten i form av svære stokker eller små avgrunner, og symbolikken er øredøvende. Hele veien ser man nemlig slutten på vandringen, til utgangen og lyset langt borte.

Sånn er selve livet for oss alle, det går ikke an å hoppe over noe eller å løpe fort, vi må leve det.

Men sånn var også de forferdelige årene under Holocaust. Alle som var der, måtte leve det igjennom. Derfor har vi ikke lov til å slippe unna – ikke lov til å glemme. for det lar seg ikke viske ut og det skal aldri skje igjen – med noen. Dette er ikke et spesielt jødisk problem – det er en fremvisning av maksimal ondskap, den angår oss alle. så galt kan det gå, om vi slipper den løs.

Derfor blir alle statsbesøk til Israel tatt med til Yad Vashem. Når er dette blitt mye mer enn et museum. Det drives verdensvid forskning – de har undervisningssenter for barn, soldater, studenter, immigranter og utlendinger. Området er vakkert og symbolsk liggende på en høyde med vakre åser og fjell omkring, og det er blitt så stort at det går små busser til de fjerneste severdighetene.

Aldri har tilstrømningen til Yad Vashem vært større enn i dag – kanskje fordi verden rundt oss virker truende og skremmende på mange måter. Ett formål for Yad Vashem er å demonstrere riktige verdier – og jødisk identitet – samtidig som det er ment å gi en hyllest til livet. –
Vi i HJH har vært aktive lenge i dette arbeidet. Til å begynne med virket det nytteløst for «lille oss» å gi noe til dette milliardforetagendet, men nå føler vi at vi med små midler har bidratt stort til noe som er veldig viktig.

Vi fikk jo – som mange vet – en liten nisje – nemlig arkivet! Der har nå i flere år unge innvandrere fått jobb med å lete i gamle protokoller og dokumenter på all verdens nasjonalspråk for å finne navn på de som omkom og autentiske historier om livet i leirene.

De har jo nemlig bestemt at det ikke er nok å si at seks millioner ofret livet, disse seks millionene har et navn og en historie, og langsomt, langsomt blir dette nå avdekket.

Så føler vi at vi har vært med på noe viktig når vi går igjennom og ser filmer og videointervjuer med overlevende – fotografier og dagbokopptegnelser.

Vi kan også se kunst som er funnet under og etter krigen og gjenoppbygde deler av synagoger.

Til syvende og sist er hele dette komplekset et vitnesbyrd om menneskets åndelige evne til å utholde det umulige fordi de beholdt de åndelige verdiene som ligger i troen på en Gud i Himmelen og i evnen til å hjelpe hverandre.
De lagde seg symboler og de kan jo Guds Ord utenat. Det finnes mange rørende og strålende vitnesbyrd om åndelig styrke.

Det finnes også en liten park – en minnelund over «de rettferdige blant nasjonene» – de som påtok seg roller som livreddere til forfulgte jøder.
Slik er Yad Vashem blitt et monument – et museum og en minnelund til alle som døde – som overlevde, som forsket og som hele tiden bærer historien som en fakkel som skal minne oss alle om «aldri mer Holocaust»

– Måtte vi en gang komme dit!