Utreisesenter i St. Petersburg og Moskva

Det var ingen stor satsing, egentlig bare et par skilt som ble hengt opp, fordi vi jo i mange år allerede har støttet «Ulpan Halon» – som er en hebraisk skole i St. Petersburg og et hjelpesenter i Moskva for vanskeligstilte visumsøkere. Men skiltene indikerer mer alvor, mer målrettet utvandringssatsning og større appell!

Det finnes fremdeles noen hundre tusen jøder igjen i disse områdene, og vi trengs, kanskje som aldri før. En av konsekvensene av vår nye giv er at de der borte nå har besluttet å øke den informasjonen skiltet gir med en internettside på russisk over hele Russland. De kaller den «Haverim», som betyr «venner» på hebraisk, og de ringer og forteller entusiastisk om innholdet. Edvard Alexeev organiserer det hele i samarbeid med den israelske ambassaden i Moskva, og de «pynter websiden» med flagg og israelsk og russisk musikk – også litt norsk fra tid til annen. Edvard Alexeev var forøvrig en av ti utvalgte personer fra det jødiske miljøet som fikk møte statsminister Sharon, da han besøkte Moskva før jul.

Mange husker sikkert at Sharons nesten eneste budskap var at Israel trenger en million nye innvandrere, fort! «One million more!» – Og tingene utvikler seg.
Det siste fremstøtet fra palestinernes side er at de ikke lenger er interessert i en todeling – en israelsk og en palestinsk stat, men de vil ha en samlet demokratisk stat, der både jøder og palestinere bor side om side. En listig og besnærende tanke, som sikkert vil falle i god jord over hele verden. Men det er akkurat den løsningen som er umulig for israelerne.

Som vi har nevnt før, er det allerede i dag tilnærmet 50 % av hver befolkningsgruppe i «Stor-Israel». 4,9 mill. arabere og 5,5 mill. jøder. Med en langt raskere befolkningsvekst hos araberne, tar det bare kort tid å «stemme ut» hele Israel. De trenger virkelig den tilveksten det er at jødene kommer hjem fra alle kanter i verden. Internettsidene i Russland vil helt sikkert være med å påvirke! Et utdrag av Sharons tale er allerede der.

«Hjelp oss med utvandringen – var appellen i begynnelsen av den 40 min. lange talen: «Ikke glem betydningen – eller nødvendigheten av innvandringen til Israel!

I dag – når hele verden er blitt en stor «landsby», – er spørsmålet om Aliyah spesielt betydningsfullt. I dag er vår viktigste oppgave å sørge for at våre barn får en jødisk og sionistisk utdannelse, å lære jøder å snakke hebraisk og å overbevise folk om at Israels folk over hele verden og landet Israel er udelelige og uløselig knyttet til hverandre. – Men det er problemer.
Mange jøder i Russland er uvitende om – eller uinteressert i det faktum at de er jøder.

Sporene fra tidligere skremmer fremdeles – det er stigmatiserende å være jøde. I Russland er bare 10 % av den jødiske befolkningen involvert i jødiske aktiviteter.
Derfor – bl.a. – gikk Ariel Sharon sterkt ut, da han var der borte.

Så kan man jo si – «Hva er vitsen? – kan de ikke bare være i fred?». – Jo, men da faller egentlig hele vitsen med et Israel-engasjement bort.

Og da er vi mange som føler at vi er skikkelig ille ute. For Gud har sagt gjentatte ganger at Han aldri i enighet vil forlate sitt folk, og Hans planer med dem står fast til evig tid. Og vi som vil, er inkludert i disse planene. Og det er ikke noe elendighetsforetagende Han har i tankene, men den endelige, store festløsningen. Derfor er dette meningsfylt, og mennesker over hele verden jobber for at jødene skal vende hjem.

Problemene er til for å løses, og i Russland mobiliseres det! Bl.a. har Edvard Alexeev stilt spørsmål til sentrale jødiske ledere: «Hva mener du bør gjøres for å gjøre jødiske sentre mer attraktive?

Semen Spivak fra Bushkortostan (! – hvem har hørt om det stedet?) mener at man må satse på ikke bare jødiske temaer, men simpelthen også gi vanlig folkeopplysning. Det er sikkert ikke så dumt, det er dette med «i verden, men ikke av verden» som er viktig.
Leonid Berkovkü fra Rybinsk trenger sponsorer som engasjerer seg, og det svaret går igjen hos mange. En annen viktig påminnelse kommer fra Irina Gufkina. Hun sier at sponsorer må slutte å være opptatt av de store og kjente jødene, men vite at det er flest vanlige mennesker, også blant jødene, og jo mer man er opptatt av «de store», jo mindre involvert blir de små. Kanskje det er kloke ord!

På landsbygdene er computerklubber et utmerket virkemiddel for å få folk innenfor dørene. Viktig er det å treffe folk hjemme, som det heter, og sistemann på listen sier det slik: «Folk må føle at de er i stand til å realisere seg selv i et godt fellesskap.»

Det er klart at ledere både i Israel og i Russland fra tid til annen har behov for å stille seg selv spørsmål om hvorfor vi ikke like godt kan leve «normale» liv uten denne tilleggsdimensjonen – å være jøde. Det ene svaret de er kommet opp med, er stor filosofi – men det går simpelthen ut på å bevare en mange tusenårig gudgitt identitet og å motstå den globale miksingen av raser og kulturer som vi ser i verden i dag.

Det andre svaret i rapporten fra Sharons Moskva-besøk er sionistisk.
Etableringen av staten Israel i 1948, gjorde slutt på en totusen år lang periode med tragisk historie for det jødiske folk. Det er denne historien som er over, fordi jødene nå har fått sitt eget land og slipper å være fremmedelementer hos andre.

Sharon pekte også på den enorme ressursen de jødene som hittil er kommet fra Russland, utgjør. Det er jo en synsvinkel som kanskje lett kan bli borte for oss, når vi ser dem på flyplassen med stripete sekker. Så ikke bare for å få opp antallet, men også for å berike utviklingen i Israel ønsker han seg «en million mer». Og etter siste folketelling der borte, er det et mulig tall! Det er spennende utsikter og gode nyheter for årene som ligger foran oss!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 1/2004.