Takknemlig for å ha opplevd våre forfedres 2000-årige drøm

Jeg føler meg privilegert og takknemlig, sier en av HJH-pionerene, Jackie Feinberg, nå bosatt i Rehovot i Israel.

Jackie på sonderingstur i Moskva i 1985, sammen med journalist Per Andersen.

Mange kjenner henne og enda flere vet hvem hun er. Forstanderfruen til den avdøde “menschen” Kai Feinberg, født i Finland, med svensk som morsmål. Senere, gjennom et langt voksenliv i Oslo, tilegnet seg norsk som nesten plettfritt annetspråk – og i dag hebraisk som fullt forståelig tredjespråk i sitt endelige hjemland Israel.

Rachel Jakobova (hun er stolt over at hun er oppkalt etter en av våre matriarker og en av våre patriarker), ble nesten naturgitt hetende Jackie på folkemunne i både jødiske og ikke-jødiske kretser. Jentungen fra Helsinki, Oslo og Rehovot er blitt 72 år, men er fremdeles irriterende vital og aktiv for hennes fleste jevnaldrende venner og bekjente.

Drømmen
Jackies drøm har vært tindrende klar og ubrutt gjennom hele hennes voksne liv: Å se sitt folk fra hele verden vende hjem til Israel. Noen vil kanskje hevde at Jackie er så sionistisk belastet at det måtte gå som det gikk. En av hennes oldefedre deltok blant annet ved den andre sionistkongressen i Basel i 1898, sogar avbildet sammen med Theodor Herzl.
For Jackie begynte innsatsen for å hjelpe de russiske jødene ut gjennom jernteppet rundt Sovjetunionen med refuseniken Josef Begun. Han og ikke ukjente Nathan Sharansky ble i 1970 brukt av sovjetmyndighetene for å statuere et eksempel og skremme andre jøder fra å kjempe for utreisetillatelse. Begge ble fengslet etter en domstolfarse og deretter sendt til særdeles harde avstraffelser i gulager i Sibirs isøde. De første “Sions fanger”.

– Da jeg hørte om dette, våknet noe i meg, jeg kom til å bli en liten brikke som fikk bli med på å skape noe ut ifra intet, er Jackies ord på det som fulgte.

“Hjelp jødene hjem!”
“Ut ifra intet” kom det dog ikke. Andre ildsjeler, både jøder og ikke-jøder, kristne og humanitære organisasjoner var med på å danne “Komitéen for jødene i Sovjet” (KFJS), som senere skulle føde dagens “Hjelp jødene hjem”. Jackie ble etter hvert sekretær i KFJS, førte protokoll og satt etter hvert på mye informasjon om de sovjetiske jødenes traurige tilværelse.
– Michael Melchior og jeg var på en av våre mange møter på Stortinget. Jeg drasset på min sedvanlige kjempeveske med informasjonsmateriell og fikk inspirasjon til å lansere disse bevingede ord: “Michael har all informasjonen i hodet, jeg har dem i vesken”.

– Det psykologiske gjennombruddet kom da protestsangeren Aleksei Magarik, arrestert under en reise i Tbilisi i Georgia, ble frigitt og norsk UD var de første til å få beskjed om frigivelsen. Vi hadde holdt en konsert for Magarik, med deltagelse av en rekke norske kunstnere, som Åge Kvalbein, Robert Levin, Birgitte Grimstad, Ole Bøhn, samt flere stortingsrepresentanter. Da nyheten om frigivelsen kom, fikk vi visshet om at vårt møysommelige arbeid virkelig nyttet.

 

…hva så? 
Så brøt Sovjetunionen sammen i 1990 og “Sions fanger”, refuseniker og andre jøder sto stort sett fritt til å emigrere. Men hvordan? Hvorhen? Jackie og en drøss av andre – og tunge – ildsjeler grep også denne utfordringen på strak arm: Jødene i det tidligere Sovjetunionen skulle hjelpes til å reise hjem til Israel. (En viktig digresjon: Jackie presenterte for oss en lang liste over ildsjeler som måtte komme med. De unevnte får vente til en senere utgave av denne avisen.)

Dog skal nevnes at Helge Aarflot, leder for Den norske Israelsmisjon, stilte beredvillig lokaler til disposisjon i en bakgård i Collettsgate i Oslo (men avkrevd et høytidelig løfte av Jackie om at det ikke skulle misjoneres blant jødene som skulle hjelpes ut fra Russland. “I dette tilfelle skal vi være kosher”, lovte Aarflot). Og det bør vel også komme med at UD ga sin støtte til den upolitiske, nye organisasjonen som ble stiftet. En pressekonferanse på Grand Hotell sparket det hele i gang, med Aarflot som daglig leder, Jackie til å utføre “forefallende arbeid”, Anne Sender som daglig leder og rabbiner Michael Melchior som organisasjonens nitide overvåker og representant i Israel.

Men hva skulle den nye hjelpeorganisasjonen hete? På det konstituerende møtet reiste Anne Marie Gravdahl seg spontant opp og utbrøt: “Hjelp jødene hjem!”

Hun ble formann og HJH var født.

Privilegert og takknemlig
– Jeg føler meg privilegert og takknemlig over å ha vært med på å skape historie, som våre forfedre knapt våget å drømme om. At jeg fikk oppleve å se resultatene, se russiske jøder i Israels gater, sier Jackie beveget. – Det var i siste liten at vi fikk dem ut, hadde det gått lenger tid, er jeg redd de ville blitt tapt for det jødiske folk. Og husk, fremdeles gjenstår mange oppgaver, mange som ennå trenger hjelp. En av våre vismenn sa det slik: ”
Oppgaven er stor, det er ikke for deg alene å fullføre verket. Men du kan ikke unndra deg å forsøke”.

Dét har aldri Jackie Feinberg gjort.