Innlegg

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

Shiluv gir immigrantene en nær tilknytning til landet – og gjennom hagene i lokalsamfunnet skapes det nettverk og vennskap

Arbeidet Bella Goldberg og Nelly Gluzmanelly gjør kan virke trivielt – de jobber for å utvide programmet med lokale hager der lokalsamfunnet rundt arbeider sammen for å dyrke frukt, grønnsaker, urter og blomster over hele Israel. Hvilken forskjell kan dette gjøre for de nye immigrantene? spør du kanskje. Svaret er enkelt – det gjør en utrolig forskjell i livene til nye immigranter.

 

Nye immigranter har stort sett ikke råd til å bo i villa med hage. De ender ofte opp i en liten leilighet i en blokk. Det er ikke alltid så lett å møte naboene i en slik setting, spesielt hvis man ikke snakker noe særlig hebraisk. Da er den lokale grønnsakshagen gull verdt. Her finner man en gruppe med mennesker som jobber sammen for å gjøre lokalsamfunnet hyggeligere og bedre. Her kan man gjøre noe felles, skape vennskap, uten å måtte kunne så mange ord til å begynne med.

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

 

Bella og Nelly skaper en atmosfære som er vennlig og du føler deg med en gang velkommen. Disse lokale hagene er ikke laget for å bli sett på – men for at du skal bli engasjert, både med naturen og andre mennesker. For nye immigranter kan det være vanskelig å møte folk. Det høres kanskje rart ut – er det ikke nok mennesker ikke i Israel til at man kan møtes? Men, mange israelere kommer til et metningspunkt på hvor mange nye immgranter de kan hjelpe. Som oss alle har de opptatte hverdager, og det kan være vanskelig å skape tid til å møte disse nye immigrantene og hjelpe dem. Hagene er derfor helt essensielle for immigrantene i en del nabolag, fordi det er her de møte naboene sine på en naturlig og hyggelig måte. Ikke minst blir de ikke sett på som «bare nok en immigrant» men som et arbeidsomt menneske som setter inn krefter for lokalsamfunnet og andre.

 

Lager nettverk – får venner

Bella sier at rundt 50% av de som kommer og arbeider i grønnsakshagene har immigrantbakgrunn. Mange av dem har ikke noe godt nettverk inntil de kommer til de lokale grønnsakshagen, forteller hun. De har kanskje prøvd å skaffe seg venner i nabolaget, men har ikke lykkes. Gjennom arbeidet i hagen finner de mennesker som bor i nabolaget som også vil være med på å bygge landet.

 

Grønnsakshagene er også gull verdt for skolebarna og ungdommen. En del av hagene finnes det samarbeide med den lokale skolen, og barna kommer og luker, planter og får ta del i skape vekst og grønt liv rundt seg. En mor forteller at hennes barn kom hjem og fortalte at for aller første gang hadde han syntes det var ok på skolen – det var den dagen de jobbet i hagen…

 

Ved å involvere den lokale ungdommen og barna får barna også et forhold til hagene, og tar vare på dem – dermed

 

En nabo går forbi og plukker med seg noen blader til å ha i teen eller i salaten. Foro: Rebekka Rødner

En nabo går forbi og plukker med seg noen blader til å ha i teen eller i salaten. Foro: Rebekka Rødner

Hvileår for jorden

I år har arbeidet i hagene vært preget av at det er shmitta-år, som er det syvende året, som er hvileår for jorden, jf . 2.Mosebok kapittel 23, vers 10-11:

I seks år skal du så til jorden din og høste avlingen av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i folket ditt kan livnære seg av den. Og det som blir igjen, kan villdyrene ete. Det samme skal du gjøre med vinmarkene og oliventrærne dine.

 

For det første betyr det at man lar ting ligge brakk i år. Det betyr også at alt som gror i Shiluvs grønnsakshager er fritt for alle i år. Nå er det jo de andre årene også, men den store forskjellen er at i år gror man ikke nye ting, men tar bare av det som allerede gror. Man lærer å kun ta til eget forbruk, det jorden gir av seg selv. Da er det viktig at grunnlaget er lagt allerede, men flittige hender og naboer som fortsetter å vanne, selv om man ikke har sådd noe i år.

 

Skaper spesielt bånd til jorden, til landet og til nasjonen

Nettopp dette spesielle båndet med landet, med Israel, blir forsterket gjennom arbeidet til Shiluv. Her er de nye immigrantene med på å bygge landet med egne hender, med på å gjøre Israel grønt og fruktbart for seg selv og de kommende generasjoner. Selv i et år som i år, det alt ligger brakk, ser man at det vokser og gror i grønnsakshagene til Bella og Nelly. Takket være deres innsats, og innsatsen til alle de som tar del i arbeidet i disse hagene skaper man grønne lommer mellom høyhus og blokker der familier som ellers ikke ville hatt et grøntområde å tilbringe tid kan være sammen. Man skaper et lokalsamfunn der folk kjenner hverandre på tvers av bakgrunn og språk.

 

Mens vi sitter i hagen, Bella, Nelly og jeg, og snakker om hvordan det går, observerer jeg de som bor i nabolaget. De går forbi, og noen tar med seg noen urter e.l. hjem. Det er helt tydelig at de som bor i området setter pris på hagen, og et par sier hei til jentene når de går forbi.

 

Grønnsakene og urtene man kan ta med seg hjem fra grønnsakshagen sper godt på når økonomien er trang for de nye immigrantene. Men enda viktigere er kanskje den følelsesmessige tilknytning til landet – at man selv har vært med på å dyrke noe, at man er en del av Israel, og at landet ikke bare er noe man

får fra, men at man selv er med på å gi, at man selv kan bygge landet med egne hender. – Det gjør hele forskjellen!

D bygger, men som også gir tilbake til en – selv når man kun er en liten ny immigrant til landet.

Takket være Hjemme Samman (Babait Beyachad) har de nye immigrantene fra Columbia allerede funnet seg godt til rette i Israel. Foto: Mona Beck

Det handler om å bry seg når man er ”Hjemme Sammen”

Innfødte israelere t.v. gleder seg over sine nye venner fra Columbia – de er Sammen – Hjemme i Israel.
Foto: Mona Ø. Beck

Etter halvannet år i Israel er Wilma og Jack fra Columbia allerede godt integrert i sitt nye hjemland – takket være ekteparet Ruth og Shmuel som de ble kjent med gjennom frivillighets- programmet ”Babait Beyachad” eller ”Hjemme Sammen.”

Vi er på matlagingskveld i Ashdod sammen med 26 nye og eldre immigranter samt innfødte israelere.

Ingen tvil om interessen når kulinarist Adam Huber deler sin kokkekunst.
Foto: Mona Ø. Beck

 

En lys, hyggelig kantine i det nyoppussede absorbsjonssenteret danner rammen for kokk og kulinarist Adam Huber som også stiller opp frivillig for å gi sine landsmenn – som denne kvelden kommer fra Columbia, Russland, Italia, Ungarn, Argentina, India og Israel – ideer om nye, smakfulle matretter. Ikke bare ideer, her tilberedes maten fysisk, alle får sine oppgaver og tilslutt skal måltidet nytes sammen.

 

Datteren fortapt
-Israel er blodet som flyter gjennom årene mine, smiler Wilma, mens hun viser underarmen, lykkelig over å ha blitt israeler og for å ha kommet hjem.

– Vår dengang 15-årige datter dro for to år siden på en reise sammen med jevnaldrende til Israel. Hun ble så fortapt i landet at hun ville flytte hit for godt. Lillebroren hadde aldri vært her før. Vi hadde et halvt år på oss før alle fire emigrerte. Noe vi ikke har angret på.

Mens kokken viser mulighetene, oversetter en av vennene i bakgrunnen.
Foto: Mona Ø. Beck

Da vi kom hit til Ashdod og møtte ekteparet Ruth Nahustan og Shmuel Mashiah gjennom ”Babait Beyachad,” har vi til og med fått venner for livet. Vi feirer høytider og helger sammen med dem, de viser oss landet, kulturen og tar oss med på de hyggeligste opplevelser. Selv om de bor noen mil unna, i Hod HaSharon, så er det alltid en hyggelig Ruth eller Shmuel i andre enden av telefonen som hjelper oss med å forstå regninger, brev fra myndighetene eller banken, og ellers hva dagliglivets utfordringer har å by på, forteller Wilma.

Sønnen stortrives og tar språket raskt, mens datteren – nå 17 år – foreløpig nyter å bo, lære språket og arbeide på en kibbutz i nærheten av Tiberias.

Ruths foreldre bor i Ashdod og er også en del av de frivillige i Hjemme  Sammen-programmet. Derfor var det også naturlig for Ruth og mannen å kunne bidra.

– Og når kjemien stemmer så godt som den gjør mellom oss, er det blitt en vinn-vinn-situasjon hvor vi gleder oss til å være sammen. For vi har alle noe å gi hverandre, smiler Ruth og Smuel.

Hilsen fra Machanaim

HJH har alltid vært Machanaims trofaste venn og har hjulpet i vanskelige tider over mange kneiker. Dere bidro til å skaffe oss et bedre sted å være enn i de to små leilighetene vi hadde i Jaffa Street, der vi satt oppå hverandre! Dere har brakt glede og skjønnhet til oss gjennom musikerne som kom for å gjøre folket i Israel lykkelige – selv midt i den verste terrortiden! Dere har vært med på å høyne moralen blant studenter som har vært plaget av angst for livet til alle deres kjære gjennom inspirerende og oppmuntrende ord.

Hjelp Jødene Hjem har særlig besøkt Machanaim i Jerusalem, snakket med lærerne, møtt styremedlemmene og deltatt i utviklingen av organisasjonens retningslinjer, mottatt “feed-bach” fra studentene og tatt aktivt del i å utforme Machanaims aktiviteter.

Våre to organisasjoner har allerede hatt en rekke opplevelser sammen – ute- og innekonserter, møter og samtaler. Dere har vært med på å gi russiske immigranter undervisning i jødedom og samfunnsliv – de har i mange tiår vært avskåret fra deres jødiske arv og røtter.

Machanaim er overbevist om at jødisk utdannelse er den sikreste måten å bevare jødisk overlevelse på og er takknemlige til HJH for deres noble måte å gjennomføre hjelpeprosjekter på.