Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt. Hun forteller at kvinnene fra Kaukasus er blant dem som står nederst på rangstigen av immigrantene fra FSU – «Russerne ser ned på dem som kommer fra Kaukasus. Derfor blir de ikke akseptert blant andre russisktalende.» sier hun. De kommer med veldig lite utdannelse. Det har hatt stor betydning, det har derfor vært vanskelig for dem å integrere seg i Israel. Uten utdannelse har kvinnene hatt store problemer med å finne seg en jobb, spesielt en som også mannen og familien aksepterer.
Med midlene fra HJH gir PNIMA kvinnene en mulighet til å ta utdannelse som frisør, kosmetolog eller grafiker – alle yrker de kan gjøre hjemmefra og eventuelt senere på et kontor e.l. Mange av familiene fra Kaukasus lever veldig tradisjonelle liv, der det er forventet at kvinnene skal ta seg av alt i hjemmet. Mange av mennene liker ikke at kvinnene har en jobb utenfor hjemmet. Det gjør at økonomien i familien er meget dårlig. Også mennene kommer til Israel med lav utdannelse, og har ikke mulighet til å finne seg høytlønnet arbeid. Hebraisken er stort sett dårlig både blant menn og kvinner – og det gjør også at muligheten for gode jobber minsker. Yrkene kvinnene får gjennom PNIMA gir dem en mulighet til å både forsørge familien sin, samtidig som de kan respektere tradisjonene.
Hvert møte er en mulighet for å lære mer om israelsk samfunn
Gjennom PNIMA møtes kvinnene jevnlig. Sammenkomstene har alltid et aspekt av læring i seg, forteller Weil. «Ethvert møte er en mulighet til å hjelpe dem til å forstå og lære israelsk samfunn bedre å kjenne.» PNIMA arrangerer blant annet utflukter for kvinnene sammen med barna deres til museer, til teater, og av og til reiser de på tur – til gamlebyen i Jerusalem eller andre relevante og spennende steder. «For mange er det aller første gang de er på et museum eller teater når de blir med PNIMA dit. Det er en stor opplevelse for dem. Det sier også noe om fattigdommen og det generelle nivået på allmenn utdannelse disse familiene har.
Ser suksessen hos barna
Shalva Weil sammen med Eli Finsveen juni 2014. Foto: Rebekka Rødner
Det er gjennom barna man ser hvor stor effekt dette har i livene til disse familiene, forteller Shalva Weil. Mange av barna har tidligere gjort det veldig dårlig på skolen, noen har kanskje vært på vei ut i et liv med kriminalitet, men gjennom PNIMAs gode innflytelse på mødrene, bestemødrene og gjennom dem, familien generelt, har man sett at de gjør det bedre på skolen og ellers. Samholdet – det å vite at du har et lokalsamfunn der andre også er som deg, har også vært viktig. Det har vært tendenser til stridigheter blant noen av kvinnene og familiene tidligere, men gjennom PNIMAs hjelp har mange funnet en ro og glede med hverandre og familiene sine. Når PNIMA møtes er det ingen som får lov til å rakke ned på hverandre.
Hjelper immigranter fra Ukraina inn i det israelske samfunnet
Den siste tiden har det vært en spennende utvikling hos en av gruppene i PNIMA. Kiryat Yam har blitt utvalgt til en av byene som nå mottar spesielt mange nye immigranter, særlig fra Ukraina. Ved det siste PNIMA-møtet der ble det klart at noen av kvinnene i PNIMA har tatt seg av noen av disse nye immigrantene. De nye immigrantene fra Ukraina, Kirgistan og Moskva snakker ikke hebraisk i det hele tatt. Kvinnene fra Kaukasus snakker bare litt hebraisk – så russisk er fellesspråket. Weil er forsiktig optimistisk: «Vi lever i en interessant verden! Jeg var overrasket, men jeg håper dette går bra. Tradisjonelt har jo andre russisktalende sett ned på folk fra Kaukasus. Men på den andre siden så er jo disse kvinnene fra Kaukasus de som har bodd i Israel en stund og har kunnskap om israelsk samfunn. Alt er relativt.»
Nyheten om at disse immigrantene nå er blitt så trygge på seg selv og på sin rolle i israelsk samfunn er fantastisk. Det viser at PNIMAs arbeid fungerer – det gjør kvinnene og deres familier til noe mer enn «stakkarslig immigranter.» Det gjør dem til aktive samfunnsborger i det som er deres hjemland, Israel.
