Innlegg

Øyvind Bernatek Styrets Leder

Kjære giver!

Å hjelpe jøder hjem til Israel fra krig, forfølgelse eller fra jødehat er et fantastisk prosjekt å få lov til å ta del i, og dere som er våre givere, gjør dette arbeidet mulig. Ikke bare hjelper dere jøder hjem til Israel, men dere hjelper dem også i deres nye hjemland hvis starten der skulle bli for vanskelig, eller hvis katastrofer skulle ramme. Jeg finner bare en god beskrivelse på det dere muliggjør; ekte nestekjærlighet!

Det fantastiske er at dere ikke bare hjelper enkeltmenneskene, men dere hjelper også landet Israel og gjør det sterkt. Selv om mange av innvandrerne koster landet mye i begynnelsen, både med å hjelpe dem til landet og med en ny start i landet, så er det helt klart at innvandrerne på litt sikt beriker landet på alle måter. For noen grupper tar dette mere tid enn for andre, men når en generasjon er gått, er det store flertallet av innvandrerne og deres barn, en svært viktig del av det store og fargerike israelske samfunnet.

I dette nummeret fokuserer vi blant annet igjen på situasjonen for jødene i Ukraina. Mange av dem lever under en meget vanskelig krigssituasjon og har måttet flykte fra de meste av det de eide. De ønsker ikke lenger å leve i Ukraina, selv om de har flyktet til tryggere områder. Det svært mange av dem vil, er å reise videre og til Israel, for der å bygge opp et nytt liv. Dette muliggjør dere og mange andre venner av Israel og det jødiske folk verden over for dem, med de sjenerøse og uegennyttige gavene dere gir. De er dere dypt takknemlige!

Selv om de alle ønsker et nytt og bedre liv, betyr ikke det at alt går slik de ønsker, og noen ganger blir nyinnvandrede jøder hardt prøvet ved at ulykker rammer. Da står Selah der og gir en hjelpende hånd. De har særlig rettet sin krisehjelp mot jøder fra de tidligere Sovjetrepublikkene og fra Etiopia. Her besitter de stor spesialkompetanse når det gjelder kultur og språk, og kan derfor gi det viktige ekstra som betyr så mye, for hjelpe dem som er blitt rammet. Vi har støttet Selah i svært mange år, og de senere år har vi også etablert vårt fadderskapsprosjekt i Israel gjennom Selah. Det er en helt fantastisk organisasjon, og de norske giverne er en særdeles viktig bidragsyter som har muliggjort at de har kunnet gi all den hjelpen de har gitt, og som muliggjør at de kan fortsette med dette.

Takk for at dere er der for alle de som trenger deres hjelp. Dere redder liv og dere styrker Israel!

Fortsatt god sommer!

Øyvind Bernatek

styrets leder

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

Shiluv gir immigrantene en nær tilknytning til landet – og gjennom hagene i lokalsamfunnet skapes det nettverk og vennskap

Arbeidet Bella Goldberg og Nelly Gluzmanelly gjør kan virke trivielt – de jobber for å utvide programmet med lokale hager der lokalsamfunnet rundt arbeider sammen for å dyrke frukt, grønnsaker, urter og blomster over hele Israel. Hvilken forskjell kan dette gjøre for de nye immigrantene? spør du kanskje. Svaret er enkelt – det gjør en utrolig forskjell i livene til nye immigranter.

 

Nye immigranter har stort sett ikke råd til å bo i villa med hage. De ender ofte opp i en liten leilighet i en blokk. Det er ikke alltid så lett å møte naboene i en slik setting, spesielt hvis man ikke snakker noe særlig hebraisk. Da er den lokale grønnsakshagen gull verdt. Her finner man en gruppe med mennesker som jobber sammen for å gjøre lokalsamfunnet hyggeligere og bedre. Her kan man gjøre noe felles, skape vennskap, uten å måtte kunne så mange ord til å begynne med.

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

Shiluv Bella, Nelly og Nellys datter i en av de nyeste grønsakshagene. Mellom to blokker og en skole finner man nå det som skal bli en grønn oase. Foto: Rebekka Rødner

 

Bella og Nelly skaper en atmosfære som er vennlig og du føler deg med en gang velkommen. Disse lokale hagene er ikke laget for å bli sett på – men for at du skal bli engasjert, både med naturen og andre mennesker. For nye immigranter kan det være vanskelig å møte folk. Det høres kanskje rart ut – er det ikke nok mennesker ikke i Israel til at man kan møtes? Men, mange israelere kommer til et metningspunkt på hvor mange nye immgranter de kan hjelpe. Som oss alle har de opptatte hverdager, og det kan være vanskelig å skape tid til å møte disse nye immigrantene og hjelpe dem. Hagene er derfor helt essensielle for immigrantene i en del nabolag, fordi det er her de møte naboene sine på en naturlig og hyggelig måte. Ikke minst blir de ikke sett på som «bare nok en immigrant» men som et arbeidsomt menneske som setter inn krefter for lokalsamfunnet og andre.

 

Lager nettverk – får venner

Bella sier at rundt 50% av de som kommer og arbeider i grønnsakshagene har immigrantbakgrunn. Mange av dem har ikke noe godt nettverk inntil de kommer til de lokale grønnsakshagen, forteller hun. De har kanskje prøvd å skaffe seg venner i nabolaget, men har ikke lykkes. Gjennom arbeidet i hagen finner de mennesker som bor i nabolaget som også vil være med på å bygge landet.

 

Grønnsakshagene er også gull verdt for skolebarna og ungdommen. En del av hagene finnes det samarbeide med den lokale skolen, og barna kommer og luker, planter og får ta del i skape vekst og grønt liv rundt seg. En mor forteller at hennes barn kom hjem og fortalte at for aller første gang hadde han syntes det var ok på skolen – det var den dagen de jobbet i hagen…

 

Ved å involvere den lokale ungdommen og barna får barna også et forhold til hagene, og tar vare på dem – dermed

 

En nabo går forbi og plukker med seg noen blader til å ha i teen eller i salaten. Foro: Rebekka Rødner

En nabo går forbi og plukker med seg noen blader til å ha i teen eller i salaten. Foro: Rebekka Rødner

Hvileår for jorden

I år har arbeidet i hagene vært preget av at det er shmitta-år, som er det syvende året, som er hvileår for jorden, jf . 2.Mosebok kapittel 23, vers 10-11:

I seks år skal du så til jorden din og høste avlingen av den. Men i det sjuende året skal du la den ligge brakk og hvile, for at de fattige i folket ditt kan livnære seg av den. Og det som blir igjen, kan villdyrene ete. Det samme skal du gjøre med vinmarkene og oliventrærne dine.

 

For det første betyr det at man lar ting ligge brakk i år. Det betyr også at alt som gror i Shiluvs grønnsakshager er fritt for alle i år. Nå er det jo de andre årene også, men den store forskjellen er at i år gror man ikke nye ting, men tar bare av det som allerede gror. Man lærer å kun ta til eget forbruk, det jorden gir av seg selv. Da er det viktig at grunnlaget er lagt allerede, men flittige hender og naboer som fortsetter å vanne, selv om man ikke har sådd noe i år.

 

Skaper spesielt bånd til jorden, til landet og til nasjonen

Nettopp dette spesielle båndet med landet, med Israel, blir forsterket gjennom arbeidet til Shiluv. Her er de nye immigrantene med på å bygge landet med egne hender, med på å gjøre Israel grønt og fruktbart for seg selv og de kommende generasjoner. Selv i et år som i år, det alt ligger brakk, ser man at det vokser og gror i grønnsakshagene til Bella og Nelly. Takket være deres innsats, og innsatsen til alle de som tar del i arbeidet i disse hagene skaper man grønne lommer mellom høyhus og blokker der familier som ellers ikke ville hatt et grøntområde å tilbringe tid kan være sammen. Man skaper et lokalsamfunn der folk kjenner hverandre på tvers av bakgrunn og språk.

 

Mens vi sitter i hagen, Bella, Nelly og jeg, og snakker om hvordan det går, observerer jeg de som bor i nabolaget. De går forbi, og noen tar med seg noen urter e.l. hjem. Det er helt tydelig at de som bor i området setter pris på hagen, og et par sier hei til jentene når de går forbi.

 

Grønnsakene og urtene man kan ta med seg hjem fra grønnsakshagen sper godt på når økonomien er trang for de nye immigrantene. Men enda viktigere er kanskje den følelsesmessige tilknytning til landet – at man selv har vært med på å dyrke noe, at man er en del av Israel, og at landet ikke bare er noe man

får fra, men at man selv er med på å gi, at man selv kan bygge landet med egne hender. – Det gjør hele forskjellen!

D bygger, men som også gir tilbake til en – selv når man kun er en liten ny immigrant til landet.

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

«Kroppen deres er en gave dere har fått fra høyeste hold. Ta vare på den!»

Unge etiopiske immigranter lærer om kropp og ansvar gjennom Ladaats program for tenåringer i Jerusalem.

Det er ettermiddag i et av forstedene i Jerusalem der mange av de etiopiske immigrantene bor. Tenåringene samles sakte men sikkert på det lokale ungdomshuset. Denne ettermiddagen er det spesielt program – det er første gang i en seminarrunde som blir arrangert i et samarbeid mellom Ladaat og ungdomshuset. Seminaret skal handle om tenåringer, kropp og ansvar. Denne dagen vil det være to seminarrunder – først for guttene, så for jentene. Orly fra Ladaat forklarer: «Det kan være greit for gutter og jenter å lære om dette hver for seg. Selv om det er mye som er felles materiale, utvikler også manns- og kvinnekroppen seg forskjellig i løpet av puberteten. Det kan være noen som er sjenerte og ikke tør å stille spørsmål hvis det er noen av det andre kjønnet tilstede. På denne måten kan vi gi hver og en best mulig informasjon.»

Først er det guttenes tur. Jeg får være med. De slentrer inn i rommet – for dette er de kule fotballguttene fra nabolaget. De kjenner hverandre godt – de går på skole sammen, er sammen på fritiden og hjemme hos hverandre til Shabbat og de jødiske helligdagene. Familiene er religiøse. Ungdomsklubblederen er også tilstede – hun ønsker velkommen til dagens seminar: «Husk at dette seminaret er et privilegium dere har fått, en gave dere får, som del av fotballtreningen. Det er ikke alle i Jerusalem som er like heldige.»

Sivan svarer på alle spørsmålene ungdommen har. Ungdomsleder ved ungdomsklubben er også med på seminar. Foto: Rebekka Rødner

Sivan svarer på alle spørsmålene ungdommen har. Ungdomsleder ved ungdomsklubben er også med på seminar. Foto: Rebekka Rødner

Viktig tema som vanligvis ikke tas opp

Seminarlederen fra Ladaat starter med å presentere seg: «Jeg heter Sivan, og som dere ser (hun peker på hodet sitt som er tildekket av et tørkle, og på klærne sine, langermet genser og skjørt) – jeg er religiøs. Det er dere også. Og jeg vet, at blant religiøse snakker vi ikke så mye om kroppen vår. Men, det er viktig å vite hvordan kroppen fungerer og hva som skjer inne i kroppen vår, når vi går fra å være barn til å bli voksne. Hva som er bra for kroppen, og hva som ikke er så bra. Og det er det vi skal snakke om i dag. Vet dere hva som skjer inne i en tenåringskropp? Hvilke forandringer har dere selv oppdaget?» spør hun og ser seg rundt i rommet. Guttene vrir seg på stolene, ukomfortable. Noen flirer litt, men de fleste klarer stort sett å holde seg alvorlig. En modig gutt sier: «Vi blir høyere.» «Helt riktig,» svarer Sivan, og skriver det opp på tavla bak seg. «Noen andre ting dere har oppdaget?» Svarene begynner å komme: «Stemmen blir dypere,» «Vi får større muskler,» «Mere hår på kroppen.» Sivan skriver opp alle svarene på tavlen og fortsetter den interaktive undervisningen, der guttene både svarer på spørsmålene hennes, stiller spørsmål de har – og inne i mellom bryter helt sammen av latter av nervøsitet og sjenanse.

Med eleganse navigerer Sivan de sensitive temaene rundt tenåringer og kropp. I denne settingen får disse etiopiske immigrantene informasjon som er pålitelig, og de lærer om ansvar og respekt for egen og andres kropp og utvikling. I de tradisjonelle, religiøse familiene de kommer fra er disse temaene noe som ikke blir diskutert eller snakket om. På skolen er det lite opplæring innenfor disse temaene. Det gjør at fordommer, uriktig kunnskap og uvitenhet florerer.

Sivans måte å snakke med guttene på – på en flott og seriøs måte som inviterer til spørsmål, og det er det virkelig mange av – med svar på et nivå der de kan forstå og ta innover seg det de blir fortalt, der guttene rett og slett blir engasjerte av den kunnskapen de fikk – ja, det er imponerende.

Ernæringskunnskap er viktig – også for fotballgutter!

«Hvordan er det, er det noen her som for av og til bare spiser potetgull eller liknende før treningen?» Sivan ser på guttene. De skraper litt med føttene, og en svarer lavt: «Ehh… ja…» «Og, hvis dere bare har spist potetgull før treningen, hvordan går det på treningen da?» spør Sivan tenåringene. «Dårlig…» svarer en annen. «Ja! Hva vi spiser påvirker kroppen vår.», forklarer hun. «Og det er viktig å spise mat som tilfører kroppen god næring. Spesielt for dere som spiller fotball!» fortsetter Sivan. Guttene følger med, og vil gjerne vite hva som er spesielt bra å spise for å få større muskler og bedre utholdenhet på banen. Guttene blir oppfordret til å ta mer ansvar for eget kosthold. Tanken bak er at de også kan tilføre kunnskap til hjemmet, og oppfordre til et sunt og godt kosthold, selv om kjøkkenet tradisjonelt i etiopiske hjem er jentedominert.

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

Sivan i full gang med undervisningen. Gjennom seminaret får guttene viktig informasjon om kropp, ansvar og ernæring som er viktig både for dem og familien. Foto: Rebekka Rødner

«Vi har ansvar for hverandre»

«Vi er alle skapt i Guds bilde – tenk på det! Kroppen deres er en gave dere har fått. Ta vare på den!» avslutter Sivan til slutt. Sivan forteller meg etterpå at dette er tema hun synes det viktig at ungdommen får riktig og god informasjon om: «Det er så mye feilinformasjon der ute. Ungdommen snakker seg imellom, men ofte har de ikke den nødvendige kunnskapen til å ta de riktige valgene.» Orly, daglig leder hos Ladaat, stemmer i: «Særlig immigranter som kommer fra andre kulturer kan ha problemer. De kommer fra hjem der moderne forskning, for ikke å snakke om biologi og kjemi rett og slett ikke er allmennkunnskap. Foreldrene har kanskje bare gått på skole i noen år, og kommer fra kulturer der alt som har med kroppen å gjøre blir forklart på uvitenskapelige måter.» forklarer hun. Kulturelt er det veldig interessant, selvfølgelig, men det hjelper ikke når man tror at rødbet kan kurerer alle blodsykdommer, for eksempel. Dermed er kunnskapen disse ungdommene får gjennom Ladaats seminar ikke bare viktig for dem, men for hele familien. Det gjør familien mer integrert – både på et kulturelt og på et kunnskapsmessig nivå.