Innlegg

Barna på Machanaims program på ettermiddagen blir godt kjent med israelske tradisjoner.

Machanaim gir de russisktalende immigrantene et nettverk og innsikt i israelsk kultur

/i /av

Machanaim startet før jernteppet falt, før jødene i Sovjetunionen kunne komme til Israel. På 1970- og 80-tallet møttes de i all hemmelighet for å lære hebraisk, om jødedom og om Israel. Machanaim er historien om jødene i Sovjetunionen som ville lære mer om sin jødedom og leve frie jødiske liv – ikke bare i Sovjetunionen, men i Israel.

Miriam Kitrossky forteller om hvordan de startet ut i all hemmelighet i Sovjetunionen. De satt hjemme på kjøkkenet og lærte hebraisk. Ingen måtte vite om det. De kjempet for et liv der de kunne leve som jøder i frihet.

Miriam kom som olah chadasha, ny immigrant, til Israel i mai 1987. Lite visste hun da at arbeidet med de russisktalende immigrantene skulle bli hennes livs arbeid. Hun trodde hun skulle jobbe med andre ting, men ble oppfordret til å fortsette med arbeidet med undervisning for russisktalende immigranter i Israel.

HJH og Machanaim har lang fartstid sammen. Miriam kjenner Rabbiner Michael Melchior fra da han kom til Moskva tidlig på 80-tallet for å hjelpe Sovjet-jødene. Allerede i 1989 møtte hun Anne Marie Gravdahl.

I begynnelsen jobbet Machanaim mye med de som var igjen i Russland. De forberedte dem på å flytte til Israel med hebraiskopplæring og kulturkunnskaper. Hjalp dem til Israel. Og så fortsatte de arbeidet i Israel.

Nå jobber de mest med de russisktalende immigrantene som er i Israel. Undervisning i alt fra hebraisk til israelsk kultur og historie er det som lenge har vært Machanaims fokus. «Hvordan skal immigrantene kunne bli ordentlig integrert uten denne kunnskapen?» spør Miriam. «Det er helt nødvendig. Så lenge immigrantene står uten basiskunnskapen alle israelere har om sitt eget land, vil de ikke kunne bli virkelig integrert i samfunnet. De vil ikke kunne forstå eller delta på det nivået som er nødvendig for at de skal kunne skape seg et godt liv.»

«Jeg er så takknemlig for Machanaim! Jeg kan ikke forestille meg et liv i Israel uten Machanaim,» sier en av brukerne av Machanaims sentre.

Siden 2010 har målet vært å skape nettverksgrupper, som så blir til nettverkssamfunn. Det gir immigrantene en følelse av tilhørighet og sikkerhet. De møtes ved Machanaims sentre rundt om i landet – blant annet i Jerusalem, Karmiel og Bat Yam til daglige, ukentlige og månedlige aktiviteter. Noen ganger blir det utflukter til historisk viktige steder, slik som Masada eller steder i Jerusalem. Det er etterskole-aktiviteter for barna. Og nå er sentrene blitt viktige – ikke bare som et sted der russisktalende immigranter kan skaffe seg et nettverk av andre i samme båt, men som et sted der selve lokalsamfunnet kan møtes. For immigrantfamiliene som står alene uten et videre nettverk i Israel blir dette det naturlige stedet å møtes i helgen, til helligdager og når de store tingene skjer i livet – omskjærelse av guttebarna, konfirmasjon og bryllup.

«Machanaim er en familie,» forteller en jente på Machanaims senter.

Sentrene gir undervisning, både kulturelt og sosialt til de russisktalende immigrantene. Og skaper bånd mellom den russisktalende immigrantgruppen og det israelske samfunnet. Ved hjelp av Machanaims visjon om å gi immigrantene både språk, kulturell tilknytning og et nettverk klarer de russisktalende immigrantene seg bedre i sitt nye hjemland.

Ziona Eisenstein er leder ved absorberingssenteret i Karmiel. Hun er stolt over alt de får til! Bilde: Mona Ø. Beck

Myk Landing

/i /av

De rundt 30 absorpsjonssentrene er plassert over hele Israel og er midlertidige boliger som gir en myk landing med støtte og skreddersydd hjelp til nye immigranter.

I Karmiel – som ligger omtrent midt mellom Haifa og Tiberias – er direktør Ziona Eisenstein mektig stolt over “sitt” senter og hva de har fått til av effektive programmer. Her finnes det 104 leiligheter med plass til 350 personer. For tiden kommer de fleste fra land i tidligere Sovjetunionen. Familiene steller seg selv, de får penger til mat og byen har fire store matbutikker med spesialseksjoner med varer fra de ulike land slik at immigrantene lett skal finne ingredienser de brukte i hjemlandet.

Man kan bo inntil et halvt år på disse sentrene, men det kommer også an på om man er deltager på et program. Det gis intensiv språkopplæring på sentrene.

De som har anledning til å finne et annet sted å bo blir på senteret i bare 14 dager. De får ulpan utenfor lokalene i senteret, på innenriksdepartementets bekostning. Alle får en såkalt “gavekurv” til å bruke på det mest nødvendige, som kjøleskap, komfyr, andre husgeråd og senger.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Blant prosjektene i Karmiel er et hvor 32 IT-interesserte (i hovedsak menn) kan bo på senteret, sammen med kone og barn hvis de har, mens de gjennomgår et 10-månedersprosjekt for å bli rekruttert til jobber blant annet innen it- og ingeniøryrker.  Iscar er en verdensomspennende bedrift som  har rundt 50 fabrikker med attraktive jobber for godt utdannede immigranter. Et annet prosjekt “Nani” utdanner hjelpepleiere. Det rommer 16 kvinner og alle får diplom ved fullført kurs. Et siste prosjekt er for unge immigranter etter videregående. Her får de 150 deltagerne mellom 17 og 21 år et ti måneders kurs til forberedelse for universitetet. De fleste kursdeltagerne er for tiden fra Ukraina, bor tre sammen i en leilighet. Resultatet så langt er at de sammenlagt har høyeste skår i hele Israel og kan velge og vrake i studieplasser på universitetene, ifølge den stolte direktør Eisenstein.

Fire generasjoner flyktet fra krigen i Ukraina: -Vi var livredde!

/i /av

Idet vi møter familiene på fire generasjoner i en lys, moderne leilighet i Karmiel, har de vært hjemme i Israel i knappe fire uker, siden de kom19. august. Glade for å være i trygghet og i live, men fremdeles mer eller mindre i sjokktilstand. De står overfor store utfordringer. Angsten som førte dem til Israel ble uutholdelig.

-Vi hørte politiske taler på radio og så på fjernsyn at ting var i emning. Så ble det verre og verre og virkelig alvorlig i hjembyen vår, Donetsk, som ligger i øst og ganske nær den russiske grensen, forteller engelsklærer av utdanning, men senere avdelingsdirektør for et kosmetikkfirma, Ninel Basin (35). Hun har endelig landet i Israel med 11 andre familiemedlemmer. Etter to uker på immigrasjonsmottaket i Karmiel, fikk de leid en leilighet med fire soverom. Umøblert. Den huser nå oldeforeldre, besteforeldre, Ninel og hennes ektemann Igor (38), samt deres to døtre Sofiya (12) og Eva (10).

Snart kunne ikke jentene gå ut å leke i Donetsk i det hele tatt, de kunne ikke leve et normalt liv. Butikkhyllene ble etterhvert tomme for varer, apotekene gikk tomme for medisiner, og ingen offentlige etater fungerte lenger. Hverken post, legetjeneste eller politi. Bestemor – som også heter Ninel (79), er under behandling for kreft, og er helt avhengig av medisiner – som hun ikke fikk lenger. Familiene satt som i et fengsel uten mat, i sine hjem. Hadde plutselig ingen jobber å gå til lengre og snart var det slutt på pengene. -Skuddsalvene i nabolaget og utenfor ga oss panikk. Vi måtte gjøre noe, forteller Ninel.

Takk til HJH

-Jentene og jeg pakket to kofferter og dro til svigerfar på Krim. Vi var på stranden den dagen vi fikk beskjed om å komme oss avgårde for å bli fraktet til flyplassen Dnepropetrovsk ved Kiev. Det var min mor, Hellen, som hadde arrangert hentingen av hele familien og reisen til Israel med all hjelp og støtte fra organisasjonen Ezra og Jewish Agency – og med fantastisk økonomisk støtte også fra norske HJH!

Ingen visste noe som helst om planene. Hverken naboer eller venner. Ninel sukker og tenker tilbake på den dramatiske ferden. Med deres to stakkarslige kofferter.  – Vi har ikke engang klær for vinteren! Forlot alt.

-Betyr det at det står noen leiligheter fullt beboelige, men uten mennesker igjen i Donetsk idag?

-Ja, tre leiligheter med alt innhold. Nøklene er levert til svigerforeldre og noen andre nære slektninger som ble igjen.

To uker på mottaket

–Det var en fin velkomst på mottaket i Karmiel. Her fikk vi hjelp til alt som hører med papirmølla når man emigrerer til et nytt land. Leilighetene er enkle, men helt ok til å begynne med. De hjalp oss til innmelding på skoler, universiteter, andre program samt ulpan (språkskole) og også med å finne denne leiligheten, fortsetter Ninel. Familien har slektninger i Karmiel. Familiens eldste medlemmer – oldeforeldrene Anatoli (83) og Ninel (79) bodde i Israel for 15 år siden, i en femårsperiode, men flyttet tilbake for å være nærmere og sammen med barn, barnebarn og oldebarn, for å se dem vokse opp. Ninel d.y.var på besøk hos besteforeldrene i Israel tre ganger i den perioden.

Antisemittisme?

-Var dere medlemmer av en jødisk menighet? Har dere opplevd antisemittisme?

-Våre døtre gikk i jødisk barnehage, men det er stort sett alt. De lærte ikke hebraisk der… Men antisemittisme, ja. Har ikke direkte skjult at vi var jøder, så da folk begynte å kommentere at “alle” politikerne i Ukraina har jødiske røtter – selv statsministeren – (bestemoren hans var jøde), begynte vi å føle oss uglesett, forteller Ninel. I det siste har de sett grusomme bilder av barn og voksne som har blitt drept i byen deres, til og med i gaten de bodde i. De er utrolig glade for å være en nesten hel familie – iallefall 12 så langt – som har fått så mye hjelp til å komme seg trygt til Israel. – Vi bor fire generasjoner i denne leiligheten som vi foreløpig har leid for ett år, mens tante Irina med mann, datter og sønn bor i nabolaget. Kusine Asya (29) har allerede kommet inn på studier i Ariel.

Drøm?

-Vi er i live og stort sett friske. Det er viktigst. Drømmer om et fritt Ukrania og fred i Israel. Ønsker et godt liv for alle i familien. Akkurat nå har vi gjennomført tilsammen seks dager på ulpan og ser frem til å lære oss hebraisk, få oss gode jobber og et normalt liv.

Barna?

Vår eldste datter Sofiya på 12 år og Irinas sønn Seva på 13 har allerede kommet inn på et ungdomsprogram i regi av Jewish Agency, i nærheten av Haifa. Der lærer de utrolig mye! Minstejenta Eva har begynt på vanlig skole her i Karmiel, men får i tillegg språkundervisning hver eneste dag. Dersom vi foreldre trenger litt lengre tid på å lære hebraisk, så tror og håper vi at de yngste skal lære det på rekordtid og at vi alle skal klare oss bra og få et godt liv her i Israel. Tusen takk til alle som har bidratt til at vi kunne få komme HJEM!