Innlegg

Hjelper ungdom å velge rett vei

/i , /av

Når Sapir, Daniela, Eva og Hani kjeder seg om kvelden har de en fritidsklubb de kan gå til. Her treffer de venner og kan være med på aktiviteter som favner enhver interesse.

 

Lod har i mange år vært kjent som en fattig by med mye kriminalitet. Slåssing, drap, fyll og narkotika blant de ulike minoritetene har vært et stort problem for innbyggerne såvel som for byens omdømme. Her bor et stort antall arabere, kristne og innvandrede jøder sammen med alle innfødte. I slutten av 2011 talte de til sammen 74 000.

 

Bortsett fra noen fargerike og opplyste bensinstasjoner oser byen av fattigslighet og nedslitthet. Selv om de voksne har sitt å stri med, er det barna og ungdommen som trenger støtte, omsorg og veivisere i livet. Det er også hva prosjektet handler om.

 

 

”By uten vold”-prosjektet ble opprettet av myndighetene i Israel i samarbeid med Lod

kommune i 2008. Lod var den åttende byen som kom med i samarbeidet. I dag har

prosjektene økt til hele 98 steder over hele landet. HJH støtter Israel Association for

Immigrant Children (IAIC) som igjen gir økonomisk støtte til dette tiltaket i samarbeid

med Lod kommune og myndighetene.

 

Valeria Volodarsky er ungdomsinstruktør og ansatt av kommunen ved fritidsklubben i Lod. Hun forteller at det ganske slitte huset de holder til i, blir brukt som møtested av byens pensjonister på dagtid, men på ettermiddagen og frem til midnatt på hverdager er huset åpent for all ungdom fra 12 til 18 år. Totalt er det rundt 200 unge som har funnet veien til fritidsklubben. Eller også: Klubbens ledere har funnet ungdommene og invitert dem med på laget. Femti meter bortenfor er det åpnet en ny klubb for litt eldre ungdom, men med samme mål: Hindre vold i Lod.

 

– De unge har selv malt og dekorert, de har plantet blomster rundt klubbhuset og de er med på spennende aktiviteter vi legger opp til, forteller hun.

– Hvem er de?

– De er barn av immigranter fra Russland, Etiopia, barn av innfødte samt arabiske barn. Hele spekteret. Vi finner dem på gaten, i parker, ja overalt. De fleste har problemer i livet sitt og i hjemmet, fortsetter Valeria.

 

Hun ramser opp:

Fattigdom

Foreldrene jobber til midnatt og barna må klare kveldene alene

Enslig forelder

Foreldrene er syke og barna må hjelpe med alt

Foreldrene er skilt

Brødrene eller faren er i fengsel

Nabolaget er fattig, og selv om de unge har ressurser, må de gå på de billigste skolene

 

Paradoksalt nok ble ordføreren i Lod dømt for korrupsjon for et par år siden og ble dømt til fire års fengsel. Dermed er Lod midlertidig satt under myndighetenes administrasjon – og for tiden uten en formell lokal administrasjon.

 

Men, det har ikke hindret fritidsklubben fra å gi ny livsgnist og optimisme til de unge! Her får de prøve seg på lokalt teater, de får snakke med voksne som forteller om hva som skjer i militæret, de får utvikle sine religiøse sider og ikke minst; de får lære om landet Israel. Men, viktigst av alt; de må lære seg å respektere hverandre, sin egen og andres forskjellighet, gi av seg selv og bidra med det de kan til å bygge opp det samfunnet de alle skal leve videre – og godt – sammen i.

 

– En gutt ville så gjerne oppleve å feire Pesach (den jødiske påsefeiringen), forteller Valeria. – Vi fant et hjem som mer enn gjerne ønsket gutten velkommen til å feire sammen med dem. Vi prøver så godt vi kan å finne frem til den enkeltes ønsker og behov, og vi gjør det vi kan for å tilfredsstille dem når vi ser at det er så dype ønsker fra våre ungdommer, sier hun.

 

Tre frivillige fra militæret stiller opp tre ganger i uken, og tre andre unge, ressurssterke frivillige møter de øvrige dagene. Da vi besøkte fritidsklubben var det en gjeng godt voksne menn i uniformer som stilte opp for en ung gutt som ville vite alt om militæret. Han håper at militæret kan bli hans redning til utdanning og et bedre liv.

 

– Og vi vil ta dem til steder som foreldrene aldri har hatt råd til å ta dem med til, fortsetter Valeria. – Vi har nemlig satt opp teaterturer til Jerusalem og Tel Aviv, og vi har satt opp andre turer også, slik at alle skal få komme seg ut av denne byen og få oppleve at Israel ikke bare er Lod. Nylig arrangerte vi en tur til det fantastiske lysshowet i Gamlebyen i Jerusalem. Disse turene er det mulig å gjennomføre takket være støtten fra HJH via Israel Association for Immigrant Children (IAIC), jubler hun. Og legger til at gjennom teateraktivitetene på huset har de også avdekket flere talentfulle skuespillere som kanskje kan få sine drømmer oppfylt på en scene en vakker dag.

 

Valeria forteller at de en gang i måneden møter alle som er involvert i å skape en by uten vold. Skoleledere og alle organisasjoner som har intensjoner om å bidra til en bedre hverdag for barna, er med. – Det er ikke enkelt å samarbeide, forklarer Valeria, – for vi voksne er også vidt forskjellige, men vi har et felles mål: Å gi barna et liv uten vold, rusmisbruk og trakasseringer.

 

Demografi: I 2003 presenterte den israelsk regjering en rapport om Lods sosiale og demografiske problemer. Rapporten bemerket en høy forekomst av narkotikabruk og kriminalitet, et stort antall fattige og sosiale tilfeller (om lag 10 prosent av befolkningen), og trange og vanskelige levekår blant byens arabiske befolkning. Ifølge Israels statistiske sentralbyrå (CBS), var befolkningen i Lod i 2011 på 74000 innbyggere. Utdanning:

Ifølge CBS, er det 38 skoler og 13 188 elever i byen. De er fordelt som 26 barneskoler og 8325 grunnskoleelever, samt 13 videregående skoler med 4863 elever. 52,5% av 12. klassinger var berettiget til et immatrikuleringssertifikat i 2001. (Obs: Tallene har trolig endret seg noe på disse årene. Kilde: Wikipedia. Red. anm.)

Nattuglene – eller natteravnene

/i , /av

Mange av de unge immigrantene kommer motvillig og har vanskelig for å finne seg til rette. Samtidig strever foreldrene med sin integrering. De voksne skal også lære seg språket. I tillegg skal de finne bolig og jobb, holde hjemmet i gang med mat på bordet hver dag. Foreldrene kan derfor i en del tilfeller miste barnas problemer av syne.

På skolen har læreren ansvar for ca. 40 elever. Det er lett å overse en ny immigrant, som forstår svært lite av det som foregår. Økonomien setter grenser for hva skolen kan tilby av ekstra undervisning for den enkelte.

IAIC tar tak i dette. De tilbyr sine programmer til den enkelte skole, over 35 skoler er nå med. Man arrangerer samlinger for immigrantforeldre og barn for å forklare hva som kreves i israelsk skole. Foreldre og barn snakker sammen om hvordan hverdagen kan organiseres. Fordi mange har bakgrunn fra tidligere Sovjet, underviser man familiene om jødiske helligdager og hvordan de feires. Andre ganger er det formingsaktiviter. I IAIC kommer barna på tur for å oppleve landet, naturen, historien.

En annen viktig del av programmet er at sosialarbeidere går inn i skolegården og får i stand fellesaktiviteter, slik at de nye elevene også får være med på leken. Venner som snakker hebraisk er til god hjelp hvis man skal lære språket. Hensikten er at barna skal få en bedre hverdag og trives på skolen.

Men noen faller utenfor; begynner å skulke skolen og står i fare for å skli inn i rusmisbruk og kriminell aktivitet. IAIC har flere “natteravner” som driver oppsøkende virksomhet. De går ute om kvelden og natten og prater med de unge, prøver å få dem til å ta tak i sin egen situasjon. I samarbeid med flere kommuner har man laget fritidsklubber som er åpne til langt på natt, sju dager i uken. Her kan man prøve ut nye ting, evt. få veiledning. De lager film eller danner band som øver sammen. Noen steder har man karateinstruktører. Et annet sted underviser en russisk mester i boksing.

HJH har fått en billedserie med russisk tekst som gir et inntrykk av deres aktiviteter, delvis finansiert av HJHs givere.

Se bildeserie.

Unge immigranter trenger vår hjelp

/i , /av

En tenksom liten skoleelev tar prøver å finne sin plass i en ny verden.

Gjennom mange år har man satset tungt på realfag og har utdannet mange ingeniører. Immigranter har tilført verdifull kompetanse som har resultert i fremragende resultater på en rekke områder. Dette gir gode eksportinntekter og helt nødvendig kompetanse innen våpenproduksjon. Stadig blir man imponert over hva de får til.

 

Men – nyere undersøkelser publisert i mars i år viser at mange av de unge immigrantene gjør det dårlig på skolen. Hovedproblemet er at de ikke kan hebraisk og dermed ikke forstår undervisningen. De unge russiske immigranter som behersker språket, gjør det glimrende på skolen og senere universitetet, mens de unge som ikke snakker hebraisk godt, fort blir skoletapere med skulking, manglende motivasjon og dårlige karakterer som resultat. Det er også viktig å få integrert unge fra Etiopia i undervisningen på alle nivåer, slik at de ikke framstår som en underklasse med liten eller ingen utdannelse i framtiden.

 

Vi har hjulpet dem hjem, men de trenger også å beherske språket, nøkkelen til en vellykket integrering. Flere av HJHs prosjekter har tatt opp språkproblemene for barn og unge. For eksempel har Israel Association for Immigrant Children (IAIC) lenge arbeidet med å hjelpe immigrantbarn i israelsk skolehverdag. Jeg møter rektor dr. Shosh Winter på Gymnasium Realit i Rishon Le Zion en av de første fine vårdagene. Hun kan ikke få fullrost hjelpen de får. Uten IAIC ville immigrantbarna de siste årene virkelig ha manglet ekstraundervisning og hjelp til å finne seg til rette.

 

Fra myndighetenes side gis det en ketime hjelpeundervisning pr. elev. Det høres raust ut, men litt ettertanke skaper forståelse for problemene. Rektor Winter forteller at i den tiden da de hadde 40 immigrantelever, kunne man lage hjelpeundervisning i grupper, slik at hver elev fikk mange timer pr. uke. Nå har de bare fire ny immigranter, fra forskjellige land og med svært ulik alder og bakgrunn. Med en time til hver fra det offentlige har skolen derfor måtte ta av andre budsjettmidler for å hjelpe disse elevene. HJHs givere har kommet inn med hjelp til ekstraundervisning og gruppestøtte.

 

Jeg møtte også to unge immigranter jenter; Julia og Helena 17 år gamle. Julia kom da hun var 2 år Helena da hun var 8 år. De regnes ikke som immigranter lengre, men de trenger fortsatt hjelp med språket. De snakker russisk sammen med venner i friminuttene og hjemme, men hebraisk i timene.

Julia vil bli lege som sin mor og sin avdøde far. I dag bor hun sammen med mor og bestemor. Helena bor sammen med mor, far og en søster. Faren er flymekaniker. Ingen av foreldrene snakker hebraisk av betydning etter 9 år i landet, de har russisk som arbeidsspråk.

 

IAIC arbeider nå på 39 skoler. Det er kun økonomien som begrenser arbeidet. Ekstraundervisning i hebraisk vil hjelpe elevene til å trives på skolen, få bedre karakterer og bli nyttige samfunnsborgere for Israel. La oss gi dem den muligheten. Send ditt bidrag i dag.

Dennis har en voksen venn – og mange kamerater

/i , /av

Arik kaller seg en ”Big brother”. Oppgaven er å komme i kontakt med de yngste tenåringene som driver gatelangs eller samles i parker, på lekeplasser, i bakgårder eller i tomme bygninger om kveldene. Han snakker med dem, får tillit. Leder dem på riktig spor. Det er nok av dem som vil trekke med seg de yngste ut i elendighet.

 

Vi møtes ved 20-tiden en onsdagskveld. Det er forlengst blitt mørkt. Dennis er også med.

– Jeg skal vise deg hvor jeg traff Dennis, sier Arik. Sammen vandrer vi oppover noen smale gater. Inn en port og videre inn i en bakhage. Trolig en nedlagt basketballbane. En ødelagt, gammel sofa er hensatt. Innholdet i putene, små svampbiter i mange farger, er pelt ut av rastløse tenåringsfingre. De ligger strødd utover hele plassen. Ved siden av står et tomt hus. Uten dører, vinduer, elektrisitet eller vann. Men med mange rom.

– Her fant jeg 20-25 ungdommer en kveld, forteller Arik. – Først ville de ikke snakke med meg, men etter hvert fikk jeg kontakt. I kveld er det ingen andre her. Men de to viser oss rommene. Både utvendig og inni er det tagget med spray. I alle farger. Stjerner, streker, ansikter, figurer.

 

Oppussing
Arik tok kontakt med naboene og med eierne av huset. Joda, helt greit. Ungdommene kunne gjerne få holde til der bare de ikke lagde bråk. I alle fall inntil de skulle restaurere eller rive huset.

De unge satte i gang å rydde. Møbler fant de ved søppelcontainere. Greie nok til å sitte på. Inne kunne de tagge så mye de ville for å uttrykke seg. Alt var fint. Men en kveld ungdommene kom, var huset og møblene dynket fullt av olje. Hvem som hadde gjort det, vet ingen. Ingen kan sitte der mer.

 

Viktig verktøy
Arik er selv fra Russland. Han kom til Israel sammen med sine legeforeldre for nøyaktig 13 år siden. Da han var åtte. Han skjønner godt hva de russiske tenåringene går igjennom. Han har vært ”der” selv. Så han vet hva de trenger. Voksenkontakt. Noen de kan snakke med, stole på, noen som kan rettlede dem, ta dem med på aktiviteter, og gi dem motivasjon til å oppfylle drømmer. Selv hadde Arik en klok onkel som alltid var der for ham da foreldrene jobbet døgnet rundt for å klare seg.

Arik er også et bindeledd mellom de unge og kommune, skole, politi og andre myndigheter. En løgn kjenner han igjen øyeblikkelig, så de unge prøver ikke lenger å lure ham.

– Men det viktigste jeg forsøker å gi dem, er et verktøy. Det består av at de skal kjenne igjen eller forstå et problem før det kommer. De må med andre ord tenke igjennom konsekvensene av sine handlinger før de foretar seg noe, understreker Arik.

 

Rundt 300
I Rehovot er det rundt 300 ungdommer i ung tenåringsalder som reker ute om kveldene. Arik har full oversikt. Ca 15 av dem har droppet ut av skolen. Alle har hans mobilnummer og kan ringe når som helst dersom de trenger hans hjelp. Han har jobbet med dette i ti måneder nå, og alle kjenner ham. De forsøker å få til ulike tilbud til russiske immigrantungdommer. En klubbkveld spesielt tilpasset de unges musikksmak, er på trappene.

– Du skjønner, sukker Arik, – som russere føler vi oss utstøtt. Alle ser hvor vi kommer fra, og det har sin pris.

 

Dennis lytter beundrende på Ariks glimrende engelsk. – Ok, jeg skal hjelpe deg å lære engelsk, svarer Arik. Men han legger inn noen forventninger til poden, dersom han skal gi av sin tid. Arik forteller at han er selvlært i engelsk, først og fremst via dataspill og tv.

 

Sjenert
Dennis er en sjenert 14-åring. Han kom til Israel halvannet år gammel. Sammen med mor, far og bestemor. Men ingen søsken. Hjemme snakker de kun russisk. Far er vaktmann, mens mor er sydame. De jobber lange dager begge to. Dennis viser oss rundt i byen, på steder der de unge møtes. På veien til en park, sitter sju-åtte mye eldre russisk-fødte ungdommer på en trapp.

– Jeg må stikke bortom å hilse på, sier Arik. – Men jeg liker dem egentlig ikke. Vi lar være å spørre hvorfor.

Dennis røyker. Han røykt siden han var 12. Vil slutte. Ingen i familien hans røyker. Han spør Arik om lov til å tenne en sigarett. Ok. Men kun en! Dennis respekterer dette gjennom hele kvelden. Når vi vandrer videre er klokken blitt 10 minutter over 22 på kvelden. Han skulle vært hjemme kl. 22. Arik ber ham ringe hjem for å fortelle hvor han er og hvem han er sammen med. Han får være ute 20 minutter til.

 

Vil bli politi
Dennis har jødiske foreldre og føler seg både som jøde og israeler. Hva han synes om militæret, vet han ikke riktig. Han fikk litt hjelp med hebraisk da han begynte på skolen, men ikke mye. Han synes det går greit med språket.

– Har du en drøm, Dennis? Med et sjenert smil kommer det: – Jeg vil gifte meg med en pen jente!

Og så kan jeg tenke meg å bli politi, smiler han før han løper hjem til avtalt tid

Immigrantbarn føler seg utenfor

/i , /av

Eli Zarkhin og Jackie Feinberg bor i samme by, og møtes for første gang. Jackie var en av ildsjelene bak "Hjelp Jødene Hjem" som ble opprettet som en ad hoc-gruppe 4. april 1990, i et unikt samarbeid mellom kristne og jødiske organisasjoner. Hun setter stor pris på Zarkhins store engasjement for immigrantbarna.

De kom alene eller sammen med familien. Noen kom sørfra, fra Etiopia. Men de fleste kom fra nord-øst, fra
tidligere Sovjetunionen.

Tusenvis av immigrantbarn er totalt forvirret. De forstår ikke hvorfor de har kommet til Israel. Uten språk, uten
venner, mange uten identitet. En stor del også uten status som “jøde”. Hva resulterer det i?

– De som kommer fra Etiopia er færre og vi får brukbar økonomisk støtte til å hjepe dem, forteller direktør Eli Zarkhin i IAIC, Israelsk forening for immigrantbarn.

Inntrykk
Han legger til at bilder av de etiopiske barna gjør inntrykk på gavmilde mennesker verden over, også i Norge. Han er veldig takknemlig for det!
– Vi hadde ikke klart oss uten den fantastiske støtten fra norske givere, smiler han. Men øynene blir triste når han forteller om de russiske barna. Nå er det viktigst å fokusere på dem.

– Av utseende ligner de på oss vestlige. Psykologisk kan det kanskje derfor være vanskelig å sette seg inn i at “en som ser like sterk ut som en selv” skulle ha problemer i et nytt, ressursrikt land. Men det er dessverre sannheten med altfor mange russiske barn som immigrerer. De kommer enten sammen med familien eller ikke sjeldent alene. Foreldrene har det for tøft, derfor sender de ungene alene i forveien og håper på det beste. Mange foreldre som kommer sammen med barna har kanskje mer enn nok med å skape et godt liv for familien. Underveis ser de ofte ikke at barna lider og har tilpasningsvansker.

Dropper skolen
– 11 % av alle skoleelever er nye immigranter. 42% av dem igjen, går ikke lenger på skolen. De dropper ut. Det
blir for vanskelig. Immigrantbarn som flytter til byer utenfor Jerusalem får ikke tilbud om språkopplæring. Kun en time i uken på videregående. Det koster for mye, sukker Zarkhin.

– Så DET er et av de store problemene. Barna kommer hit, blir satt i en klasse, uten å forstå et ord! Og så skal
de liksom klare seg? Etter kort tid føler de seg som tapere. Orker ikke mer. Har få eller ingen voksne å snakke med. Derfor sover de om dagen og møtes på gatehjørnet om kveldene. Finner sammen med dem som forstår dem. Hjemme bor de gjerne sammen med fem, seks familiemedlemmer på to rom. Snart har de mistet store deler av sitt eget morsmål også. De kjeder seg og noen finner på gale ting. Mange begynner å drikke. Her
går det ikke på lettøl. Nei, de får alltids tak i sterkere saker. Plutselig har de også fått merkelappen “kriminell
ungdom”.

Identitesløse
Problemene er sammensatte. Mange unge immigranter opplever at de ikke lenger har en identitet. De hører ikke til her. Og er de egentlig jøder? Ikke engang bestefar var av jødisk herkomst. Ja, hvem er jeg egentlig…? spør podene seg. Mens selvbildet rakner ytterligere.

Hjelpeapparat
Eli Zarkhin er en ildsjel i arbeidet blant barn og unge i hele Israel. Selv er han russisk immigrant fra Minsk til Israel i 1990. Han har klart å danne et nettverk med 600 frivillige i 62 byer og tettsteder i Israel. De har opprettet gratis krisetelefon med tre linjer for barn, unge og deres foreldre – hvor de kan snakke sammen på seks forskjellige språk. De russiskfødte barna har de største problemene.

– Derfor forsøker vi å hjelpe så godt vi kan. Når myndighetene ikke gjør nok, skal vi vise at vi kan lykkes,
tordner han.

Når HJH gir oss penger, bruker vi dem slik at vi forbedrer barnas hverdag. Vi håper myndighetene ser hva vi
gjør, og hva penger kan utrette. Men vi får faktisk også økonomisk støtte fra myndighetene. De gir oss en sum
tilsvarende den som vi samler inn selv.

Spennende fremtid
Ikke mindre enn ni prosjekter for Israels immigrant-ungdom har Eli Zarkhin ansvaret for. Han er ikke redd for å
sette nye ideer ut i livet. Det er bedre å prøve det ut og se hvordan det går, enn ikke å gjøre noe, mener han.
– Det som ikke fungerer, fortsetter vi ganske enkelt ikke med. Da finner vi heller nye måter å gjøre tingene på. Det viktige er at vi bryr oss om hverandre, gjør noe og får integrert de unge i deres nye hjemland, sier en motivert Zarkhin.

Tre viktige prosjekter
1) Wellspring, handler om israelsk identitet. Programmet skal bidra til å skape en sterkere identitet til Israel blant barn og ungdom som har immigrert. Det inkluderer workshops, foredrag og seminarer, ekskursjoner samt dialog rundt tema som kulturelle forskjeller og vanskeligheter de møter i det nye samfunnet.
2) Ohlim LeBagrut, eller leksehjelp til immigranter frem til eksamen i videregående skole. Det gis ekstraundervisning på elevenes eget språk. Her skapes det motivasjon og trygghet. Studentene
integreres til utdanningssystemet. En suksess så langt.
3) Night Owls, eller Nattuglene, tar for seg russisk ungdom i risikogruppen. Opplegget er bygget etter norsk modell – natteravner – hvor voksne skaper tillit blant de unge i deres eget miljø, på gaten, i parker etc, om kveldene og natten. De vil også sponse diverse aktiviteter som skal bidra til å integrere ungdommene.

Viktig å integrere immigrantbarna

/i , /av

Natan Gelman er assisterende direktør i IAIC, Israelsk forening for immigrantbarn. Han er sosiolog og har bla ansvaret for Nattugle-prosjektet. Per i dag er det opprettet kontakter ti steder i Israel. Fra Naharyia i nord til Beer Sheva i sør. Fire nye opprettes om kort tid.

USA på 60-tallet
– Dette handler om vanlig ungdom, tenåringer, som går ut etter skolen. Helst om kveldene og nettene. Når de opptrer i grupper oppfører de seg av og til dumt.
Røyker, drikker alkohol og gjør dumme ting. Jeg vil sammenligne gjengene og deres problemer her med de svarte ungdommene og deres oppførsel i USA på 60-tallet, svarer Gelman. Han tilføyer at de unge føler seg utenfor. De liker ikke Israel, vil ikke gå på klubber sammen med israelske innfødte. De snakker ikke russisk bra, men heller ikke hebraisk godt nok. De
tenker på seg selv som russere, men er det ikke. I Ashkelon sitter de på kommunetrappen. Kontorene stenger kl. 19.00. De unge har aldri vært på innsiden, og vet ikke hvilket eiendom de holder til på.

Problematisk
De vet de har problemer. Med penger, skole, foreldre. Egentlig er de ganske lik andre ungdommer. Ikke alle ønsker å være åpne overfor foreldrene. Og det skal mye til for å få tillit til øvrighetspersoner. Men med en ungdomsleder som også snakker deres språk, er vårt håp at de etterhvert skal integreres i samfunnet.

Positive tiltak
– Hva gjøres?
I Ashkelon er det nå satt i gang en ungdomsklubb, spesielt for russisk ungdom. De har et sted å være sammen. Takket være denne lederens initiativ har de det bra. De har også satt sammen en basketball-gruppe. Mange er interessert i sport, og stortrives. I Naharyia klarte ungdomslederen å skaffe et tre-måneders
medlemskap for ti av ungdommene på et sportssenter. Vi ser bare tre måneder frem i tid om gangen, opplyser Gelman. Han forteller at i Ramle fikk ungdomslederen tak i 55 billetter til innspillingen av et TV-show. Dette
var 14-15 – åringer, som alle gledet seg stort over utflukten og opplevelsen

Ulike kulturer
– Problemet er også store kulturforskjeller samt språket, fortsetter Gelman.
– Siden 1995 har det kommet 100 000 russiske barn til Israel. Rundt 10 000 per år. Skolene får et bitte lite budsjett øremerket språkundervisning, men mitt
inntrykk er at disse pengene går til helt andre ting. I tillegg er ca 30 prosent av barna heller ikke jødiske. Så hva betyr Yom Kippur for dem? Gelman tror det vil gå ca tre generasjoner før det blir en utjevning og alle føler seg integrert.

– Hva med de etiopiske barna?
– Akkurat dette prosjektet er rettet mot de russiske barna. Det jobbes med tiltak i Netanya og kanskje Jerusalem for de etiopiske. Men for dem er det virkelig
et kultursjokk å komme til Israel… sier Natan Gelman.

Takket være økonomisk støtte fra HJH, og Elie Wiesel Foundation for Humanity, samt immigrasjonsmyndighetene
i Israel, har det vært mulig å sette i gang
positive tiltak for disse ungdommene.

Åpen linje for immigrantbarn

/i , /av

Profesjonelle og frivillige medhjelpere kan tilby hjelp på seks forskjellige språk.

Målet er å tilby bedre tjenester til Israels mange nye innvandrere, med spesielt fokus på barn og unge. Israeli Association for Immigrant Children (IAIC) arbeider for å integrere nye innvandrerbarn i utdanningssystemet spesielt og samfunnet generelt. De kjemper også for barnas rettigheter og opptrer som talsmann for innvandrerne.

Telefonnummeret til den nye telefontjenesten er 1-800-358203.

Immigrantbarn tegner

/i , /av

Israeli Association for Immigrant Children har et “dialogprosjekt” i byen Bat Yam for å gi nye immigrantbarn en jødisk og israelsk identitet.

– Vi tok med barna til Canada Park hvor de uttrykte sine følelser i tegninger, forteller Eli Zarkhin i en e-post til HJH.

Gir immigrantbarn hjelp til integrering

/i , /av

Vi samarbeider med “Israelsk forening for immigrantbarn” for å hjelpe nye immigranter best mulig til rette i sitt nye hjemland. Dette er et nytt prosjekt for oss, men “Israel Association for Immigrant Chrildren” er også en ny organisasjon, etablert så sent som i april 2001. Det var en gruppe israelske lærere og psykologer som tok initiativet til organisasjonen, de er både innvandrere fra ex-Sovjet og israelere født i Israel. De så at integrering i det israelske samfunnet gikk tregt for mange av innvandrergruppene. De oppdaget, som lederen for organisasjonen, Eli Zarkhin fortalte, at i friminuttene ble gjerne barna i skolegården delt i flere grupper, i det ene hjørnet samlet barna med russisk bakgrunn seg, i et annet hjørne de etiopiske barna, i et tredje noen andre innvandrere og i det fjerde kanskje barn av sabra’ene, de jødene som er født i Israel. Dette var – og er – bekymringsfullt, og noen ildsjeler bestemte seg altså for å gjøre noe! Organisasjonen arbeider på ulike måter med å hjelpe. De arrangerer aktiviteter og møter av ulike typer både i barnas nærmiljø, på skolen og lokalt, der barn, foreldre, lærere, sosialarbeidere o.a. deltar. Formålet er å hjelpe barna best mulig til å finne seg til rette i et nytt hjemland. De har barna og familien i fokus – de er fremtiden for Israel, og det unike i deres arbeidsopplegg er at de bevisst drar inntog, integrerer så å si hele familien i integreringsaktivitetene som de legger opp. Hovedmålgruppen for arbeidet er skolebarn i alderen 5-18 år, og de har fokus på at immigrant- barna skal kjenne sine rettigheter og få den bistand og oppfølging som lover og bestemmelser gir dem. De arbeider med og lager nettverk med utdanningsgrupper, sosial-team og andre profesjonsgrupper i innvandrings-
miljøene.

Så langt har IAIG startet grupper ved flere skoler der barn og foreldre samles for å bli informert og satt bedre i stand til å bli en del av det israelske samfunnet så snart som mulig. Organisasjonen har allerede engasjert tre deltidsansatte med ulik yrkesbakgrunn som legger til rette aktiviteter.

Organisasjonen har klare målsettinger for arbeidet; vi synes de må være fruktbare og sentrale i et slikt arbeid.

Disse er:

1. Sikre at alle immigrantbarn får den utdanningen de har rett på etter israelsk lov.

2. Informere barn og foreldre om deres rettigheter til udanning og sosial støtte.

3. Fremme nasjonal politikk som gir immigrantbarn mest mlig målrettet utdanning og integrering og fremme en best mulig integrering generelt.

4. Hjelpe fram ledere som har størst mulig påvirkningskraft slik at immigrantbarna kan få et positivt forhold til Israel, sionisme og judaisme.

Også denne organisasjonen er det Michael Melchior som har gjort oss oppmerksom på. Som leder i Knessets utvalg for oppfølging av immigrantbarna, har han god oversikt over arbeidet som blir gjort i denne sektoren i Israel. Eli og IAIC er svært takknemlige for hjelpen de har fått i år. Han har invitert oss til å besøke organisasjonen og noen av tiltakene deres. Det blir spennende å se på nært hold noe som vi forstår er et målrettet og effektivt arbeid for å integrere innvandrerbarn i det israelske samfunnet. Det er ingen tvil om at dette er et nødvendig arbeid – som også israelske myndigheter ber oss prioritere. Noen få tall illustrerer det. Mens 11 % av alle israelske barn er innvandrere, kommer hele 36 % av dem som dropper ut av skolen fra denne gruppen. så mye som 46 % av innvandrerbarna fullfører ikke i 2. (siste) klasse i det som tilsvarer vår ungdomsskole. Og for ungdomsgruppene er det dobbelt så mange av innvandrerungdom som blir registrert for kriminell aktivitet som av de med israelsk bakgrunn! Vi vil fortelle giverne mer om IAIC, organisasjonen, personene og arbeidet senere!

Fra HJHs informasjonsavis nr. 3/2004.