Innlegg

HJH nyhetsbrev april 2015

Nyhetsbrev april 2015

Dere husker kanskje at i fjor skrev Rebekka Rødner om Lev Ramots arbeid der de hver uke gir ut mat til 250 fattige familier i Jerusalem? En meget generøs giver hos Hjelp Jødene Hjem øremerket en stor sum til nye kjøleskap til Moshe Kot og hans hjelpeprosjekt Lev Ramot i Jerusalem. 132% økning i antall immigranter i 2014 – forventer enda fler i 2015. Det siste året så Israel en kraftig oppsving i immigrasjonen. I 2013 immigrerte 20 000 til Israel, i 2014 økte tallet til hele 26 000 nye immigranter.

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

132% økning i antall immigranter i 2014 – forventer enda fler i 2015

Det siste året så Israel en kraftig oppsving i immigrasjonen. I 2013 immigrerte 20 000 til Israel, i 2014 økte tallet til hele 26 000 nye immigranter. Man regner med at dette er en trend som bare kommer til å fortsette – i løpet av 2015 tror man at så mange som 30 000 nye immigranter vil komme til landet.IMG_0974

Immigrantene fra Vest-Europa – et voksende fenomen
Immigrantgruppen fra Europa økte med 88% fra 2013 til 2014. For alle første gang var det immigrantene fra Frankrike som var på topp av alle immigrantgrupper som kom til Israel. 7000 nye immigranter kom fra Frankrike i løpet av 2014. Det var også stor økning i immigrantene fra andre vesteuropiske land, slik som Italia. Dette er en indikasjon på den bekymring mange jøder i Europa nå har for jødenes situasjon.
I Frankrike og Storbritannia økte hatkriminalitet mot jøder fra rundt 500 tilfeller i 2013 til over 1000 tilfeller i 2014 i begge landene. Det var spesielt mange tilfeller i juli-august, under Operation Protective Edge. Situasjonen i Israel blir brukt av ekstremister som en unnskyldning til å angripe bl.a. jødiske menigheter og skoler over hele Europa. I august 2014 ble for eksempel Carolineskolen, den jødiske skolen i København, for første gang offer for hærverk, med knuste ruter og antijødisk graffiti som «Ingen fred til dere, zionistsvin.» Også i norske media har vi det siste året kunnet lese om at norske jøder bekymrer seg, noen er redde.
Immigrantene fra Ex-Sovjet fortsetter å komme
Situasjonen i Øst-Ukraina er fortsatt prekær for mange. Keren Hayesod regner med at 10 000 ukrainere ønsker å emigrere til Israel, og har satt inn ekstra innsats for å hjelpe så mange som mulig. Samtidig ser vi at det er ikke bare fra krigsområdene i Øst-Ukraina der det har økt i antall immigranter. Også fra andre områder i Ukraina, som Kiev, og også fra Russland kommer det flere. Situasjonen i Russland, både økonomisk og politisk, har fått mange jøder der til å bekymre seg for fremtiden, og mange lurer nå på om fremtiden vil se lysere ut i Israel. Vi ser derfor også at det er mange som kontakter Jewish Agency, Keren Hayesod, Ezra og andre organisasjoner som hjelper jøder å gjøre aliya fra Ex-Sovjet. De har mange spørsmål om hva, hvordan og hvor fort kan prosessen gjøres? Mange forbereder seg på å flytte, uten å ha spesifikke planer om når ennå – «bedre føre var enn etter snar.»
Trenger vår hjelpamit_falashmura 222
Det sier seg selv at med så mange nye immigranter blir det stort press på alle de instansene som hjelper de nye immigrantene i Israel. De trenger flere ressurser til å hjelpe de mange som kommer. Selv hvis de nye immigrantene kommer fra land som Frankrike, skal de likevel for eksempel lære språket på en av de mange ulpanene, de offentlig språkskolene, i Israel, når de kommer. Språket er helt essensielt for å få jobb og for å kunne klare seg i sitt nye hjemland. Alle immigranter må også innom de mange immgirasjonskontorer etc for å få riktig immigrasjonspapirer, id-kort etc. Mange trenger hjelp til å finne en jobb og til å finne seg et sted å bo. Med en så stor økning på immigrantgruppen årlig er det klart at immigrasjonshjelpernes ressurser er sprengt – og de trenger nå vår hjelp til å hjelpe de mange nye immigrantene i Israel.

HJH nyhetsbrev mars 2015

Nyhetsbrev mars 2015

Lea Rosenfeldt har undervist på Ulpan Halom i mange år, og har sett elev etter elev komme gjennom ulpanens dører, og mange av dem reise til Israel godt utrustet med hebraiskkunnskapene de har fått på ulpanen. Øst-Ukraina – usikre dager: Det bor ca 200 000 jøder i Ukraina, fordelt på fire hovedområdet: Kiev, Dnepropetrovsk, Kharkov og Simferopol. Cirka 10 000 bor i området mellom Donetsk og Lugansk, området der kampene mellom de russiske og anti-russiske styrkene pågår.

Gjennom PNIMA får både kvinnene og barna et bedre liv og en bedre fremtid. Foto: Rebekka Rødner

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn. -Nå er det dem som hjelper de nye immigrantene fra Ukraina! Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt.

Barna på Machanaims program på ettermiddagen blir godt kjent med israelske tradisjoner.

Machanaim gir de russisktalende immigrantene et nettverk og innsikt i israelsk kultur

Machanaim startet før jernteppet falt, før jødene i Sovjetunionen kunne komme til Israel. På 1970- og 80-tallet møttes de i all hemmelighet for å lære hebraisk, om jødedom og om Israel. Machanaim er historien om jødene i Sovjetunionen som ville lære mer om sin jødedom og leve frie jødiske liv – ikke bare i Sovjetunionen, men i Israel.

Miriam Kitrossky forteller om hvordan de startet ut i all hemmelighet i Sovjetunionen. De satt hjemme på kjøkkenet og lærte hebraisk. Ingen måtte vite om det. De kjempet for et liv der de kunne leve som jøder i frihet.

Miriam kom som olah chadasha, ny immigrant, til Israel i mai 1987. Lite visste hun da at arbeidet med de russisktalende immigrantene skulle bli hennes livs arbeid. Hun trodde hun skulle jobbe med andre ting, men ble oppfordret til å fortsette med arbeidet med undervisning for russisktalende immigranter i Israel.

HJH og Machanaim har lang fartstid sammen. Miriam kjenner Rabbiner Michael Melchior fra da han kom til Moskva tidlig på 80-tallet for å hjelpe Sovjet-jødene. Allerede i 1989 møtte hun Anne Marie Gravdahl.

I begynnelsen jobbet Machanaim mye med de som var igjen i Russland. De forberedte dem på å flytte til Israel med hebraiskopplæring og kulturkunnskaper. Hjalp dem til Israel. Og så fortsatte de arbeidet i Israel.

Nå jobber de mest med de russisktalende immigrantene som er i Israel. Undervisning i alt fra hebraisk til israelsk kultur og historie er det som lenge har vært Machanaims fokus. «Hvordan skal immigrantene kunne bli ordentlig integrert uten denne kunnskapen?» spør Miriam. «Det er helt nødvendig. Så lenge immigrantene står uten basiskunnskapen alle israelere har om sitt eget land, vil de ikke kunne bli virkelig integrert i samfunnet. De vil ikke kunne forstå eller delta på det nivået som er nødvendig for at de skal kunne skape seg et godt liv.»

«Jeg er så takknemlig for Machanaim! Jeg kan ikke forestille meg et liv i Israel uten Machanaim,» sier en av brukerne av Machanaims sentre.

Siden 2010 har målet vært å skape nettverksgrupper, som så blir til nettverkssamfunn. Det gir immigrantene en følelse av tilhørighet og sikkerhet. De møtes ved Machanaims sentre rundt om i landet – blant annet i Jerusalem, Karmiel og Bat Yam til daglige, ukentlige og månedlige aktiviteter. Noen ganger blir det utflukter til historisk viktige steder, slik som Masada eller steder i Jerusalem. Det er etterskole-aktiviteter for barna. Og nå er sentrene blitt viktige – ikke bare som et sted der russisktalende immigranter kan skaffe seg et nettverk av andre i samme båt, men som et sted der selve lokalsamfunnet kan møtes. For immigrantfamiliene som står alene uten et videre nettverk i Israel blir dette det naturlige stedet å møtes i helgen, til helligdager og når de store tingene skjer i livet – omskjærelse av guttebarna, konfirmasjon og bryllup.

«Machanaim er en familie,» forteller en jente på Machanaims senter.

Sentrene gir undervisning, både kulturelt og sosialt til de russisktalende immigrantene. Og skaper bånd mellom den russisktalende immigrantgruppen og det israelske samfunnet. Ved hjelp av Machanaims visjon om å gi immigrantene både språk, kulturell tilknytning og et nettverk klarer de russisktalende immigrantene seg bedre i sitt nye hjemland.

De er på vei inn i det israelske samfunnet

Det er spennende å følge en gruppe etiopiske immigranter gjennom prosessen på mottakssenteret IBIM, som HJH støtter.

 

Da vi kom til porten denne gangen, var det mye liv og røre. Mange, store gutter skulle kjøres til religionsundervisning, og hvem skulle sitte på i hvilken bil, hvem var ennå ikke kommet o.s.v. Knuffing, latter og masse hormoner. Et malerisk skue var det.

 

Innenfor ble vi møtt av barn som alt snakker hebraisk og som frimodig møter fremmede. En stor gruppe barn – gutter og jenter – sto utenfor en nedslitt bygning og ventet på en lærer. De varierte i alder, for man prøver å sette sammen gruppene etter skolekunnskaper, ikke etter alder – innenfor rimelighetens grenser.

 

Vi skulle få se deres datarom, som er stedets stolthet. Innvendig var det pusset fint opp og 12 – 15 PCer sto på arbeidsbenker langs veggene. Det ble gitt en innføring i dataopplæringen av de aller minste og deres foreldre. Det er så viktig å styrke familiebåndene i denne vanskelige tiden. Da er det å oppdage nye ting sammen og lære tekniske ting, erfaringsmessig en god nøkkel til forståelse og samhold.

 

Læreren var kommet og hadde sluppet gjengen som ventet inn i naborommet. Etter mye styr falt det ro over flokken. Og så synger klare barnestemmer «Hatikva». Jo, de er i gang med å bli israelere. De er en viktig del av landets framtid. For dem er livet her fullt av muligheter.

 

Da vi passerte gjennom klasserommet på vei ut, snakket de glade til oss på engelsk – og fniste, som bare 7-åringer kan. De ville gjerne vise at de hadde lært litt av det også.

 

Ved porten står kvinner, enten i de tradisjonelle hvite gevanter – eller helt moderne kledd, idet vi samler oss for å dra. De ser vennlig og nysgjerrig på oss, mens de prater lavmælt sammen. For dem blir kanskje overgangen aller størst, fra det helt tradisjonelle livet på landet i Etiopia til moderne, israelske storbyer. Nytt språk, nye omgangsformer, annen kost og arbeidsoppgaver – alt er deler av en krevende tilpasning. HJH bidrar til at de skal finne seg til rette i det lovede land. Vi overbringer takken fra mottakerne. Uten hjelp fra HJH og andre organisasjoner hadde de sosiale og menneskelige omkostningene vært enda større.

Når drømmen blir til virkelighet

I 2012 flyttet 16 557 jøder hjem til Israel. Drømmen om å flytte hjem til sitt jødiske hjemland ble til virkelighet. Men det er en drøm alle som bor i Israel jobber for å få til å fungere. De nye immigrantene kom fra over hele verden, men aller flest kom fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia. Samtidig øker antall nye immigranter fra vest-Europa og nord-Amerika. De forskjellige immgirantene kommer med mangfoldige behov, forventninger og håp. Israel er deres hjemland, og de føler at de har kommet hjem. Hvordan klarer Israel å oppfylle behovene til immigranter som er så forskjellige som natt og dag, samtidig som de alle føler at deres jødiske hjemland skal reflektere deres egen identitet?

Å være en oleh,en ny immigrant i Israel, byr på mange utfordringer – ofte snakker man ikke språket, man har ikke noe nettverk, ingen jobb, og kanskje begynner barna på skolen allerede samme uke som man kom til landet. Derfor er noe av det aller første du gjør som oleh å begynne på ulpan – hebraisk språkundervisning. Alle nye immigranter til landet har rett til fem måneder intensiv hebraiskundervisning. Der møter de andre nye immigranter som er i samme situasjone. Mange forblir venner med sine ulpankamerater for resten av livet.

Rita fra Minsk kom til Israel med en ungdomsreise organisert av den jødiske organisasjonen, Ezra, som 16-åring, og da hun fylte 18 flyttet hun og søsteren for godt. Støtten fra Ezra fulgte henne gjennom hele immigrasjonsprosessen og var en viktig kilde til støtte for å klare seg gjennom de første årene som ny immigrant. Først var det ulpan, hebraisk språkundervisning, der hun og søsteren bodde på 10-mannsrom.

– Språket er det viktigste, sier Rita. Hun kunne ikke tenke seg hvordan det ville være å bo i Israel uten å kunne hebraisk.

Den første tiden i Israel var ikke lett for Rita – lite nettverk, trang økonomi og lite nettverk. Etterhvert løsnet det – gjennom militærtjenesten fikk Rita jobbe på Shaare Tzedek sykehuset, som inspirerte til å få utdannelse som sykepleier. Takket være økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret og hjelp fra Ezra klarte hun seg gjennom de tøffe årene. Men selv etter flere år i Israel, var Rita usikker på om hun kunne bli i Israel – men så ble hun sammen med David, som hun nå er gift og har barn med. Da ble beslutningen om å bli i Israel klar. Den lille familien trives, og til tross for hardt arbeid er de optimistiske. Livet i Israel er ikke enkelt, men det er givende.

Ritas historie taler i klartekst om hva de nye immigrantene trenger; kultur- og språkundervisning, økonomisk støtte, spesielt til å komme over kneiken i begynnelsen, administrativ hjelp for å komme inn i det israelske systemet på en god og riktig måte og aller viktigst: et nettverk av organisasjoner, venner og familie som gir støtte og får Israel til å virkelig føles som hjemme.

Det å tilegne seg ny kultur og normer og skape seg et nettverk er blant de største utfordringene de nye immigrantene står overfor. Derfor er program slik som «Hjemme sammen» spesielt viktig. Her hjelper «gamle» immigranter de nye, og overfører kunnskap og letter overgangen til de nyankomne.

De fleste immigranter gjør en innsats for å komme forberedt når de immigrerer til Israel. Hjelp Jødene Hjem støtter derfor også prosjekter som forbereder immigrantene før de setter seg på flyet til sitt nye hjemland. Ulpanen i Sankt Petersburg gir elevene mer enn kun hebraisk undervisning. Elevene ved den hebraiske språkskolen lærer om israelsk kultur og liv. De tilegner seg kunnskap om israelske normer og samfunnsregler – for det er annerledes å bo i Israel enn i Russland. De skaper seg et nettverk sammen med de andre elevene, og vet at de ikke kommer til å være alene når de kommer frem til Israel. Ulpanen har venteliste – det er mange som fortsatt venter på å gjøre drømmen til virkelighet.

I disse dager ankommer mange hundre jødiske etiopere som har ventet i flere år i leiren i Gondar, Etiopia, for å komme til Israel. Israel har besluttet å sette inn en ordentlig innsats for å få denne utsatte gruppen hjem. I leiren forbereder de seg ved å lære hebraisk, både muntlig og skriftlig. De lærer om israelsk kultur og historie for å bli klare til flyttingen og lette integreringen.

Jewish Agency samarbeider med israelske instanser om absorberingen og integreringen av denne store gruppen av nye immigranter. I sør-Israel er det opprettet eget absorberingssenter i Kfar Ibim, der de nye etiopiske immigrantene får sitt første hjem i Israel etter ankomsten ved Ben Gurion flyplass. Kfar Ibim er nå hjemmet til rundt 600 nyankomne immigranter fra Etiopia, de aller fleste barnefamilier med store behov.

Tidligere tenkte man at for at immigrantene best skulle integreres skulle den kulturen de kom fra være et tilbakelagt kapittel. I dag er filosofien en annen, der immigrantenes kultur blir en bro som bringer dem inn i israelsk samfunn. Ved å finne styrke i sin egen bakgrunn, finner de også lettere sin nye identitet som israeler. I Ibim får immigrantene den spesifikke kulturelle oppfølgning og støtte de trenger. Skolene i området er kjent med hvilke ting barn fra Etiopia kan kunne trenge ekstra hjelp med, og hvordan de skal kommunisere med foreldrene.

Ron Akale var blant de som satte livet på spill for å nå drømmen om det jødiske hjemlandet. Akale gikk til fots fra Etiopia til Israel på 80-tallet. Nå er han generaldirektør for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel.

Fordi Akale selv gikk gjennom aliyah-prosessen kan han både sympatisere med og veillede nykommerne fra Etiopia ekstra godt. Han er et levende eksempel på at suksessfull integrering er mulig. Men, det er mye arbeid, advarer han. Det tar tid å bli israeler.

-I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg besitter i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etterhvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, sier Ron Akale.

Vi lever i en tid der vi kan se tusen år gamle drømmer og håp oppfylles. Israel er en drøm som virkeliggjøres hver dag. Drømmen blir til virkelighet ved god innsats fra det israelske samfunnet og hardt arbeid fra immigrantenes side. Det er kombinasjonen, og ønsket om å få det til som får det til å gå. Israel får hjelp fra sine mange venner rundt om i verden – også her i Norge. Uten den økonomiske støtten de mange integreringsprosjektene får, ville oppgaven vært desto tyngre. Med vår hjelp og støtte skapes et sunt og mangfoldig Israel, der olim, nye immigranter, blir til israelim, israelere.

To jøder fra Jemen som er kommet hjem til Israel. Foto: Øyvind Bernatek

Jemenittisk jødisk kultur – stolthet over egne tradisjoner

Ung og eldre jøde fra Jemen i Israel.

Ung og eldre jøde fra Jemen i Israel.

En viktig faktor for at integreringen av nye immigranter i Israel går så godt som den gjør, er både å kunne ta del av det israelske samfunnets vanlige kultur og samtidig ta vare på og utvikle stolthet over den arv den enkelte tar med seg. På den måten skapes sterke individer som fungerer godt i samfunnet og viktig kultur blir tatt vare på slik at den kan berike samfunnet for øvrig.

De jemenittiske jødene har en meget flott, rik og spennende religiøs og kulturell tradisjon. For mange ble møtet med Israel svært kontrastfylt, slik det også er for jøder fra Etiopia i dag, men ved å få tatt vare på den kulturelle egenarten og å gjøre den kjent i Israel, har dette endret seg. Slik håper jeg også det går for den etiopisk-jødiske kulturen.

 

Jødisk musiker fra Jemen - nå immigrant i Israel

Jødisk musiker fra Jemen – nå immigrant i Israel

Vi har lenge støttet senteret for jemenittisk jødisk kultur i Herzeliya, og i mars i år hadde jeg anledningen til å møte dem igjen. Det var nærmere 15 år siden forrige gang. Å møte dem på nytt, og bli bedre kjent med deres flotte arv og å snakke med dem, ga mange sterke inntrykk. Ved å støtte et slikt kultursenter gjør vi integreringen enklere for de som har kommet til Israel og for dem som vil komme senere, og vi er med på å ta vare på og dokumentere en flott jødisk kultur for fremtidige generasjoner.

Det gjenstår mange strevsomme dager

Jewish Agency har nå avsluttet sitt arbeid i Etiopia. Alle personer som ble godkjent for innvandring til Israel, er nå kommet hjem. Det er rimelig at man vil få kontakt med flere jøder der nede, men det vil fra nå av bli arbeidsoppgaven til den israelske ambassaden i Addis Abeba. De vil også ta seg av søknader om familiegjenforening. Sammen med Israelsvenner verden over har HJHs givere bidratt til all forberedelsene i Gondar og flyreisen til Israel. Hjertelig takk skal dere ha for at dere gjennom årene bidro til at dette ble mulig.

 

Men når den etiopiske immigranten setter foten på israelsk jord, gjenstår det en stor innsats før innvandreren føler seg hjemme og kan greie seg på egenhånd. For denne gruppen må vi alle hjelpe i integreringen. Tross gode forberedelser i Gondar vil de fleste av dem som er kommet i denne omgang trenge fortsatt hjelp i flere år. De bor nå i mottakssentre og skal lære seg språket og kulturen. I Israel er det et annet kosthold og en annen æreskode. Arbeidslivets regler er annerledes. Og hva er en bankautomat? Hvordan fungerer skolen og hva forventes av foreldre som selv ikke kan lese og skrive?

 

Det blir en lang vei å gå for den enkelte og påkjenningene på familiefellesskapet blir store. Kanskje får mor jobb, men ikke far. Kanskje vil ungjenta sminke seg og være ute med venner. Eller hun vil ha et ord med i laget ved valg av ektefelle. Barna som ofte tar språket lettere enn voksne, må ofte være tolker for foreldrene. De er med på møte med skolen, hos legen, hos myndighetene. Noen får store omsorgsbyrder og må ta ansvar for småsøsken. Oppgaver som barn burde slippe.

 

Men uansett – vi skal være der for dem, gjennom prosjekter HJH støtter. Vi vil gjøre hverdagen lettere, slik at de føler at de er kommet hjem og er velkomne. Ditt bidrag vil gjøre livet litt lettere for de nye immigrantene.

EZRA – døråpner til Ritas nye liv i Israel

Rita (30) vokste opp i Minsk i Hviterussland. Som åtteåring forstod hun og tvillingsøsteren at de ikke hadde helt de samme mattradisjoner som andre familier. Men hvorfor skjønte de ikke. Honningkaker, fylt fisk (gefilte fish), sederfat til pesach, (men brød og ikke det usyrede brødet matza, minnes hun) samt en del andre retter som var ukjente for venner.

Foreldrene gikk til synagogen en gang i året for å notere seg hvilke datoer de ulike høytidene skulle feires. Først da jentene var 12 år gamle tok bestefaren initiativ til en jødisk søndagsskole hvor de deltok aktivt i alt fra bønner, sang, lek og lære. To ganger i året arrangerte Ezra leirer hvor de også deltok med stor entusiasme. Her fikk de jødiske venner, lærte om Israel og en ny identitet begynte å ta bolig i deres sinn.

Davidstjerner

Det var rundt 3000 jøder i Minsk på den tiden. Etterhvert fortalte de at de var jøder. Noen reagerte med vantro; de hadde hørt mye stygt om jøder, andre syntes det var spennende.

-Det er over hundre forskjellige nasjonaliteter samlet i Hviterussland, fortsetter Rita, og legger til at hun opplevde folk som tolerante. – Antisemittismen var ikke særlig synlig. Da far kom hjem fra besøk i Israel i 1995 og hadde kjøpt halskjeder med davidstjerner til oss fikk vi heller ingen sterke reaksjoner. Vel, noen trodde det var sataniske stjerner vi hadde rundt halsen, men det var nok av ren uvitenhet, smiler Rita.

Forelsket

Etter 9. klasse kunne de velge videregående skole for de to neste årene. Under registreringen første dagen, så de merkene med davidstjerner ved navnene deres. -Vi snudde i døren og dro rett hjem i sjokk, forteller hun. De begynte deretter på en dypt religiøs jødisk skole, drevet av Habad, en retning innen jødedommen. – Vi fulgte deres religiøse opplegg. Gikk i synagogen, brukte sømmelige klær, alltid skjørt – og lærte mye. Men det var en spesiell politisk atmosfære der. I løpet av dette året var vi på vår første Israelstur, arrangert av Ezra. Vi var 16 år, visste masse om Israel, politisk og åndelig, og ble vilt forelsket i landet! Hit ville vi flytte! Vi hadde hørt om et program for studenter som kunne passe, men foreldrene våre satte foten ned. Vi var for unge mente de.

På skolen ble konflikten enda tydeligere, ettersom skolen ikke nødvendigvis støttet at unge jøder flytter til Israel, fremfor å bygge et godt jødisk miljø i hjemlandet. – Skolen likte dermed ikke vår reise og heller ikke vår tette kontakt med Ezra og Israel og kastet oss ut av skolen i mars. Dermed satt vi hjemme og leste, men heldigvis var de så generøse at vi fikk ta eksamen. Og vi sto med glans! Siste året vendte vi tilbake til den gamle skolen, tok opp problemet med jødemerkingen av oss med rektor, og fikk begynne i en annen klasse. Men alle visste nå at vi var jøder, forteller Rita.

 

“Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!”

 

Endelig

Skolegangen var endelig ferdig, og nå sto to prikklike 18-åringer klare til å emigrere. Året var 2001. Opplegget for det første året var organisert via Jewish Agency – eller Soknot.

Først ulpan, hvor de var innkvartert på timannsrom. Det var lite penger. Jentene fortvilte. Men de gjennomførte. Etter hvert dro Rita på kibbutz, mens søsteren kom seg inn som ungdomsleder for unge som ville flytte til Israel fra USA. Hun ble i USA i fire år. Rita var i Israel og ville avtjene verneplikt slik at hun bedre kunne komme inn i det israelske samfunnet, få israelske venner. Hun fikk tjenestegjøre på Sha’are Zedek-hospitalets dialyseavdeling i et helt år. Dette ga en viss inspirasjon til videre studier, men hun følte seg ensom og havnet blant mennesker som var høyt over hennes egen alder. Hun hadde fremdeles kontakt med Ezra. Ifølge direktør Danny Elinson hadde de gode samtaler og han tilbød henne en hybelleilighet i en bolig som Ezra eier i Jerusalem. Rita takket ja. Økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret samt økonomisk støtte og psykisk hjelp fra Ezras medarbeidere – og indirekte fra HJH – hjalp Rita inn på en riktigere vei.

 

Utdanning

Foreldrene hjemme i Minsk hadde et soleklart utdanningshåp for begge sine døtre, og mente at nå hadde de hatt nok tid til å akklimatisere seg. Videre studier, formante de. Dermed var det bare å sette i gang med forberedende til universitetet. Det tok Rita på et år i 2003-2004, og deretter bar det ut i fire års sykepleieutdannelse. –Jeg måtte sette meg delmål og et endelig mål som skulle nås, koste hva det koste ville av krefter og slit, sukker hun. Hun innrømmer at det var både opp- og nedturer underveis. Hun elsket å være med på Ezras halvårlige rundturer i Israel. Slik fikk hun nye venner og slik traff hun i 2007 han som skulle bli hennes ektemann. – Vi hadde vært på et par Ezraturer sammen, men plutselig SÅ vi hverandre, forteller hun med smil i øynene. David kommer fra Sibir og hadde ikke helt bestemt seg for om han skulle emigrere ennå. Da han traff Rita ble avgjørelsen klar.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

 

Familie

For snart to år siden giftet de seg. I dag har de datteren Noa. Besteforeldrene på farsiden bor i nabolaget, litt utenfor Jerusalem, og de stepper gladelig inn som barnepassere når skiftarbeide fører til at tidsklemma blir for stram for de unge. Storfamilien til Rita bor spredt omkring i Israel. De fleste kom på 90-tallet. Hun savner foreldrene. Moren kommer oftere og oftere på besøk, da hennes lille bedrift innen bygningsmaterialer i Minsk måtte legges ned på grunn av krisetider. Faren derimot, er 57 år, ingeniør og i full jobb. De ser ikke hvordan de kan klare seg i Israel uten jobber – og uten å kunne språket. Tvillingsøsteren tar mastergrad ved Myers-JDC-Brookdale Institute – ledende senter for anvendt samfunnsforskning som betjener Israel og den jødiske verden.

 

Størst

– Israel har uten tvil vært det største eventyret i mitt liv, smiler Rita. – Jeg må fremdeles jobbe hardt for å føle en sterk jødisk identitet, men det skyldes nok at våre foreldre holdt det skjult for oss i så mange år. Her i Israel lever vi et helt normalt liv, med jobber, regninger som skal betales, baby og bleieskift. Men til dere i Norge som virkelig bryr dere om oss og bidrar til å holde liv i Ezras programmer overfor all jødisk ungdom: Ezras opplegg i Minsk gjorde oss bevisste. En stor del av meg er bygget opp av deres tilstedeværelse og det nye livet jeg plutselig var en del av. Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!