Innlegg

Nyhetsbrev desember 2015

Nyhetsbrev desember 2015

Hvert klasserom har sin egen atmosfære – Ulpan Halom holder koken etter 24 år med hebraiskundervisning. Immigrantkvinner sprer kunnskap og sosial glede. Gjennom latter, fellesskap og gruppearbeide ønsker Hadassah å gi eldre vanskeligstilte immigranter lærdom, trygghet og tyngde nok til å kunne videreformidle viktig kunnskap om kvinners helse.

HJH nyhetsbrev mars 2015

Nyhetsbrev mars 2015

Lea Rosenfeldt har undervist på Ulpan Halom i mange år, og har sett elev etter elev komme gjennom ulpanens dører, og mange av dem reise til Israel godt utrustet med hebraiskkunnskapene de har fått på ulpanen. Øst-Ukraina – usikre dager: Det bor ca 200 000 jøder i Ukraina, fordelt på fire hovedområdet: Kiev, Dnepropetrovsk, Kharkov og Simferopol. Cirka 10 000 bor i området mellom Donetsk og Lugansk, området der kampene mellom de russiske og anti-russiske styrkene pågår.

Lea Rosenfeld får elevene til å føle seg hjemme i Israel ved «å gjøre om» klasserommet til Israel hos Ulpan Halom. Foto: Rebekka Rødner

I klasserommet er vi i Israel

Lea Rosenfeldt har undervist på Ulpan Halom i mange år, og har sett elev etter elev komme gjennom ulpanens dører, og mange av dem reise til Israel godt utrustet med hebraiskkunnskapene de har fått på ulpanen. Leas mann var israelsk og gikk bort bare noen få uker før jeg møtte henne på ulpanen. Likevel står hun full av smil og latter og underviser de håpefulle elevene. Arbeidet er viktig, det er åndelig påfyll for sjelen. Hennes egne barn og barnebarn bor i Israel. Det er også dit elevene hennes flytter.

Elevene blir drillet i grammatikk: «Er dette et sammensatt ord? Hvilket kjønn?» Foto: Rebekka Rødner

Elevene blir drillet i grammatikk: «Er dette et sammensatt ord? Hvilket kjønn?» Foto: Rebekka Rødner

«Når vi er inne i dette klasserommet er vi i Eretz Israel – Israels land,» sier Lea til meg, og peker på kartet over Israel som henger på tavlen bak henne. Hun spør meg hvor i Israel jeg har bodd. Jeg svarer «Jerusalem,» og hun peker på kartet for elevene: «Se! Her!» Hebraiskundervisningen er ikke bare for moro skyld: «Det er alvor i vår lek i dag.»

Mer enn språk

Om de vil reise til Israel? JA! Alle rekker opp hånden – noen har konkrete planer for å flytte snart, andre tenker langsiktig. Foto: Rebekka Rødner

Om de vil reise til Israel? JA! Alle rekker opp hånden – noen har konkrete planer for å flytte snart, andre tenker langsiktig. Foto: Rebekka Rødner

Studentene ved hebraiskskolen i St.Petersburg, Ulpan Halom, lærer mer enn bare språk – hebraiskboken er full av informasjon om Israels historie og israelsk kultur. Lærerne forteller om Israel, hvordan livet er der – og oppfordrer dem som kan til og reise til Israel for å lære mer og praktisere hebraisken sin. «Hva sier man i Israel når man hilser på noen for første gang?» spør Lea klassen. «Naim meod!» «Veldig hyggelig å møte deg,» svarer klassen i kor og ser mot meg med forventningsfulle blikk.

Jeg får snakke litt med klassen – og selv om de bare har lært hebraisk i noen måneder svarer de så godt de kan. På spørsmål om hvor dem vil flytte til Israel, rekker alle unntatt en opp hånden. Lea ser på ham og smiler og rister litt på hodet. Han sier han ikke vet hva han ville gjøre i Israel og han er en eldre mann. Hun svarer: «Det ordner seg nok!» Mange har familie og venner som bor i Israel. De vet at livet som venter i Israel ikke er en dans på roser – men det er et liv i et jødisk land, der det å være å jøde ikke er noe som gjør deg til potensielt mål for hat og hets.

Entusiastiske lærere – seriøst mål

Optimismen og entusiasmen Lea og de andre lærerne hos Ulpan Halom er smittende. 12 klasser med totalt 170 elever studerer hebraisk her. Hver klasse har undervisning 2 timer 2 ganger i uken.  Studentene blir drillet i grammatikk – språkets skjelett. Ulpanen er kjent for å være god – her diller man ikke. Det kreves dedikasjon og mye øving.

 

Lærer Anna Feldman er entusiastisk og tar gjerne i bruk nye metoder for å undervise. Her en powerpoint-presentasjon der elevene lærer om de hebraiske bokstavenes tallverdi. Foto: Rebekka Rødner

Lærer Anna Feldman er entusiastisk og tar gjerne i bruk nye metoder for å undervise. Her en powerpoint-presentasjon der elevene lærer om de hebraiske bokstavenes tallverdi. Foto: Rebekka Rødner

 

Ved Ulpan Halom finner man elever av alle aldre – tenåringer, middelaldrende og eldre. De lærer sammen, og lærer å jenke seg etter hverandres behov. «Det kan være en utfordring å møte alles behov og tempo,» forteller Anna Bekman, en av de andre lærerne ved Ulpan Halom. Nylig invisterte ulpanen i en rimelig projektor, slik at hun kan benytte seg av moderne media og teknologi i undervisningen. Powerpoint-presentasjonen blir vist på veggen bak henne og elevene følger med som tente lys. «Jeg vil utfordre elevene mine, og få dem til å inkorporere hebraisken i alt. Ved å ha mye av undervisningen klar som en presentasjon, har jeg mer tid til å være tilstede i klasserommet, fordi jeg ikke behøver å skrive like mye på tavlen bak meg. Jeg får rett og slett mer tid til hver enkelt student, slik at de kan oppnå de resultatene vi vet er så viktige for deres liv i Israel.»

«Ble dette riktig?» Elevene diskuterer hjemmeleksen før klassen starter. Foto: Rebekka Rødner

«Ble dette riktig?» Elevene diskuterer hjemmeleksen før klassen starter. Foto: Rebekka Rødner

 

 

 

Jeg spør dem om de har hjemmelekser – «Ja, massevis!» svarer en middelaldrende dame. «Bare se her!» De viser meg leksene de hadde til denne timen. Hun snur seg til en sidekamerat og spør: «Hva gjorde du på denne oppgaven her?» Plutselig er de inne sin hebraiske boble, og de diskuterer grammatikk, ordstilling og betydning. Samtalen glir så over til læringsmønstre. En av de yngre elevene mener at det er en fordel å være ung, for da oppfatter og lærer man ofte fortere. Ikke alle er enige. Den middelaldrende damen fortsetter: «Fordi jeg er pensjonist har jeg mer tid til dispensasjon og jeg har mulighet til å bruke mer tid på hjemmeleksene. Av og til er leksene ordentlig vanskelig. Men, jeg gjør dem likevel altså!» sier hun og smiler. Målet er klart: Livet i Israel venter.

 

 

 

 

Fakta:

Ulpan Halom

  • Opprettet i St.Petersburg i 1991
  • Driver med hebraiskundervisning
  • 12 klasser, 3 begynner, 5 mellomnivå og 3 videregående
  • Hver klasse møtes 2 ganger ukentlig 2 timer
  • 170 elever
  • I fjor flyttet 30-35% av elevene til Israel
  • Det siste året har de merket en oppsving i interesse av nye elever pga situasjonen i Russland

 

Kvinnene fra Kaukasus hjelper immigrantene fra Ukraina i Kiryat Yam

Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse, slik at de kan jobbe og ha en inntekt. Hun forteller at kvinnene fra Kaukasus er blant dem som står nederst på rangstigen av immigrantene fra FSU – «Russerne ser ned på dem som kommer fra Kaukasus. Derfor blir de ikke akseptert blant andre russisktalende.» sier hun. De kommer med veldig lite utdannelse. Det har hatt stor betydning, det har derfor vært vanskelig for dem å integrere seg i Israel. Uten utdannelse har kvinnene hatt store problemer med å finne seg en jobb, spesielt en som også mannen og familien aksepterer.

Med midlene fra HJH gir PNIMA kvinnene en mulighet til å ta utdannelse som frisør, kosmetolog eller grafiker – alle yrker de kan gjøre hjemmefra og eventuelt senere på et kontor e.l. Mange av familiene fra Kaukasus lever veldig tradisjonelle liv, der det er forventet at kvinnene skal ta seg av alt i hjemmet. Mange av mennene liker ikke at kvinnene har en jobb utenfor hjemmet. Det gjør at økonomien i familien er meget dårlig.  Også mennene kommer til Israel med lav utdannelse, og har ikke mulighet til å finne seg høytlønnet arbeid. Hebraisken er stort sett dårlig både blant menn og kvinner – og det gjør også at muligheten for gode jobber minsker. Yrkene kvinnene får gjennom PNIMA gir dem en mulighet til å både forsørge familien sin, samtidig som de kan respektere tradisjonene.

Hvert møte er en mulighet for å lære mer om israelsk samfunn

Gjennom PNIMA møtes kvinnene jevnlig. Sammenkomstene har alltid et aspekt av læring i seg, forteller Weil. «Ethvert møte er en mulighet til å hjelpe dem til å forstå og lære israelsk samfunn bedre å kjenne.» PNIMA arrangerer blant annet utflukter for kvinnene sammen med barna deres til museer, til teater, og av og til reiser de på tur – til gamlebyen i Jerusalem eller andre relevante og spennende steder. «For mange er det aller første gang de er på et museum eller teater når de blir med PNIMA dit. Det er en stor opplevelse for dem. Det sier også noe om fattigdommen og det generelle nivået på allmenn utdannelse disse familiene har.

Ser suksessen hos barna

Shalva Weil sammen med Eli Finsveen juni 2014. Foto: Rebekka Rødner

Shalva Weil sammen med Eli Finsveen juni 2014. Foto: Rebekka Rødner

Det er gjennom barna man ser hvor stor effekt dette har i livene til disse familiene, forteller Shalva Weil. Mange av barna har tidligere gjort det veldig dårlig på skolen, noen har kanskje vært på vei ut i et liv med kriminalitet, men gjennom PNIMAs gode innflytelse på mødrene, bestemødrene og gjennom dem, familien generelt, har man sett at de gjør det bedre på skolen og ellers. Samholdet – det å vite at du har et lokalsamfunn der andre også er som deg, har også vært viktig. Det har vært tendenser til stridigheter blant noen av kvinnene og familiene tidligere, men gjennom PNIMAs hjelp har mange funnet en ro og glede med hverandre og familiene sine. Når PNIMA møtes er det ingen som får lov til å rakke ned på hverandre.

Hjelper immigranter fra Ukraina inn i det israelske samfunnet

Den siste tiden har det vært en spennende utvikling hos en av gruppene i PNIMA. Kiryat Yam har blitt utvalgt til en av byene som nå mottar spesielt mange nye immigranter, særlig fra Ukraina. Ved det siste PNIMA-møtet der ble det klart at noen av kvinnene i PNIMA har tatt seg av noen av disse nye immigrantene. De nye immigrantene fra Ukraina, Kirgistan og Moskva snakker ikke hebraisk i det hele tatt. Kvinnene fra Kaukasus snakker bare litt hebraisk – så russisk er fellesspråket. Weil er forsiktig optimistisk: «Vi lever i en interessant verden! Jeg var overrasket, men jeg håper dette går bra. Tradisjonelt har jo andre russisktalende sett ned på folk fra Kaukasus. Men på den andre siden så er jo disse kvinnene fra Kaukasus de som har bodd i Israel en stund og har kunnskap om israelsk samfunn. Alt er relativt.»

Nyheten om at disse immigrantene nå er blitt så trygge på seg selv og på sin rolle i israelsk samfunn er fantastisk. Det viser at PNIMAs arbeid fungerer – det gjør kvinnene og deres familier til noe mer enn «stakkarslig immigranter.» Det gjør dem til aktive samfunnsborger i det som er deres hjemland, Israel.

Net@-ungdommen får hjelp til sin egen fremtid med ekstra dataundervisning. Samtidig gir de tilbake til de nye immigrantene - via både hebraisk og dataopplæring. Utrolig!

De føler de er til nytte

Net@ ungdommene var i full gang, da vi kom på besøk på mottakssenteret for nye immigranter i Be’er Sheva. Vi treffer 12 – 15 lokale ungdommer som har meldt seg til et fire-årig program, fire ettermiddager i uken etter skoletid. Dette er seriøse greier; de lærer programmering, prosjektledelse, omsorg for lokalsamfunnet og teknikk. Når de har fullført dette programmet og videregående skole, står forsvaret klart til å sluse dem inn i viktige posisjoner der – gjerne med jobb videre etter avsluttet førstegangstjeneste. Eller Israels dataindustri tilbyr godt betalte jobber.

 

HJH brenner for dette programmet, som tilbys ungdommer i utkantkommunene. Det krever mye av de unge, men sikrer dem arbeid etter fullført kurs. Det er lite frafall, de unge forstår hva det gjelder – og ikke minst; de har det morsomt i et hyggelig læringsmiljø. Tanken er at de unge – som ofte kommer fra vanskeligstilte immigrantfamilier – skal kunne få en inntekt som setter dem i stand til å forsørge seg selv og trolig også hjelpe sin familie.

 

Men tilbake til jentene og guttene på datarommet i mottakssenteret denne ettermiddagen; dette var elever fra første trinn, som skulle gjøre noe for lokalsamfunnet. De kom sammen her for å finne feil på datamaskinene, reparere maskiner, få skjermene til å fungere, fjerne virus o.s.v.

 

Under kyndig veiledning av en lærer, får to unge to datamaskiner som ikke fungerer til å bli en som virker. På gangen venter noen 6 – 8 åringer fra Etiopia på at rommet igjen skal bli ledig for dem. De synes det er supert, at ungdommene kommer, så ting igjen virker som de skal. For når voksne analfabeter skal lære seg teknikk og datamaskiner, kan det lett gå i ball. Men særlig syns de viltre barna at «de små» kløner det til………

 

Vi spør Net@ ungdommene hvorfor de gjør denne jobben for nykommerne. «Vi er til nytte! Og bruker det vi har lært. Data er gøy»

Når drømmen blir til virkelighet

I 2012 flyttet 16 557 jøder hjem til Israel. Drømmen om å flytte hjem til sitt jødiske hjemland ble til virkelighet. Men det er en drøm alle som bor i Israel jobber for å få til å fungere. De nye immigrantene kom fra over hele verden, men aller flest kom fra tidligere Sovjetunionen og Etiopia. Samtidig øker antall nye immigranter fra vest-Europa og nord-Amerika. De forskjellige immgirantene kommer med mangfoldige behov, forventninger og håp. Israel er deres hjemland, og de føler at de har kommet hjem. Hvordan klarer Israel å oppfylle behovene til immigranter som er så forskjellige som natt og dag, samtidig som de alle føler at deres jødiske hjemland skal reflektere deres egen identitet?

Å være en oleh,en ny immigrant i Israel, byr på mange utfordringer – ofte snakker man ikke språket, man har ikke noe nettverk, ingen jobb, og kanskje begynner barna på skolen allerede samme uke som man kom til landet. Derfor er noe av det aller første du gjør som oleh å begynne på ulpan – hebraisk språkundervisning. Alle nye immigranter til landet har rett til fem måneder intensiv hebraiskundervisning. Der møter de andre nye immigranter som er i samme situasjone. Mange forblir venner med sine ulpankamerater for resten av livet.

Rita fra Minsk kom til Israel med en ungdomsreise organisert av den jødiske organisasjonen, Ezra, som 16-åring, og da hun fylte 18 flyttet hun og søsteren for godt. Støtten fra Ezra fulgte henne gjennom hele immigrasjonsprosessen og var en viktig kilde til støtte for å klare seg gjennom de første årene som ny immigrant. Først var det ulpan, hebraisk språkundervisning, der hun og søsteren bodde på 10-mannsrom.

– Språket er det viktigste, sier Rita. Hun kunne ikke tenke seg hvordan det ville være å bo i Israel uten å kunne hebraisk.

Den første tiden i Israel var ikke lett for Rita – lite nettverk, trang økonomi og lite nettverk. Etterhvert løsnet det – gjennom militærtjenesten fikk Rita jobbe på Shaare Tzedek sykehuset, som inspirerte til å få utdannelse som sykepleier. Takket være økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret og hjelp fra Ezra klarte hun seg gjennom de tøffe årene. Men selv etter flere år i Israel, var Rita usikker på om hun kunne bli i Israel – men så ble hun sammen med David, som hun nå er gift og har barn med. Da ble beslutningen om å bli i Israel klar. Den lille familien trives, og til tross for hardt arbeid er de optimistiske. Livet i Israel er ikke enkelt, men det er givende.

Ritas historie taler i klartekst om hva de nye immigrantene trenger; kultur- og språkundervisning, økonomisk støtte, spesielt til å komme over kneiken i begynnelsen, administrativ hjelp for å komme inn i det israelske systemet på en god og riktig måte og aller viktigst: et nettverk av organisasjoner, venner og familie som gir støtte og får Israel til å virkelig føles som hjemme.

Det å tilegne seg ny kultur og normer og skape seg et nettverk er blant de største utfordringene de nye immigrantene står overfor. Derfor er program slik som «Hjemme sammen» spesielt viktig. Her hjelper «gamle» immigranter de nye, og overfører kunnskap og letter overgangen til de nyankomne.

De fleste immigranter gjør en innsats for å komme forberedt når de immigrerer til Israel. Hjelp Jødene Hjem støtter derfor også prosjekter som forbereder immigrantene før de setter seg på flyet til sitt nye hjemland. Ulpanen i Sankt Petersburg gir elevene mer enn kun hebraisk undervisning. Elevene ved den hebraiske språkskolen lærer om israelsk kultur og liv. De tilegner seg kunnskap om israelske normer og samfunnsregler – for det er annerledes å bo i Israel enn i Russland. De skaper seg et nettverk sammen med de andre elevene, og vet at de ikke kommer til å være alene når de kommer frem til Israel. Ulpanen har venteliste – det er mange som fortsatt venter på å gjøre drømmen til virkelighet.

I disse dager ankommer mange hundre jødiske etiopere som har ventet i flere år i leiren i Gondar, Etiopia, for å komme til Israel. Israel har besluttet å sette inn en ordentlig innsats for å få denne utsatte gruppen hjem. I leiren forbereder de seg ved å lære hebraisk, både muntlig og skriftlig. De lærer om israelsk kultur og historie for å bli klare til flyttingen og lette integreringen.

Jewish Agency samarbeider med israelske instanser om absorberingen og integreringen av denne store gruppen av nye immigranter. I sør-Israel er det opprettet eget absorberingssenter i Kfar Ibim, der de nye etiopiske immigrantene får sitt første hjem i Israel etter ankomsten ved Ben Gurion flyplass. Kfar Ibim er nå hjemmet til rundt 600 nyankomne immigranter fra Etiopia, de aller fleste barnefamilier med store behov.

Tidligere tenkte man at for at immigrantene best skulle integreres skulle den kulturen de kom fra være et tilbakelagt kapittel. I dag er filosofien en annen, der immigrantenes kultur blir en bro som bringer dem inn i israelsk samfunn. Ved å finne styrke i sin egen bakgrunn, finner de også lettere sin nye identitet som israeler. I Ibim får immigrantene den spesifikke kulturelle oppfølgning og støtte de trenger. Skolene i området er kjent med hvilke ting barn fra Etiopia kan kunne trenge ekstra hjelp med, og hvordan de skal kommunisere med foreldrene.

Ron Akale var blant de som satte livet på spill for å nå drømmen om det jødiske hjemlandet. Akale gikk til fots fra Etiopia til Israel på 80-tallet. Nå er han generaldirektør for Nasjonalprosjektet for det etiopiske samfunnet i Israel (ENP). Siden 2011 har han hatt ansvaret for at ungdommer med etiopisk bakgrunn ved 28 sentre over hele Israel skal ha mulighet til leksehjelp og sosial integrering slik at de raskt kommer på nivå med øvrige barn og unge i Israel.

Fordi Akale selv gikk gjennom aliyah-prosessen kan han både sympatisere med og veillede nykommerne fra Etiopia ekstra godt. Han er et levende eksempel på at suksessfull integrering er mulig. Men, det er mye arbeid, advarer han. Det tar tid å bli israeler.

-I de jobbene jeg har hatt tidligere og ikke minst i den jeg besitter i dag, ville og vil jeg gjøre alt for å bidra til at jødene fra Etiopia etterhvert skal få en likestilt posisjon i samfunnet som alle andre her i Israel. Både sosialt, politisk, i internasjonale sammenhenger, innen utdanning og høyteknologi. Men det er ungdommen som er fremtiden. Foreldrene deres kan ikke hjelpe dem. De sliter med lave lønninger hvis de i det hele tatt har en jobb. Men ved å se at barna deres lykkes lykkes også de. Det jeg gjør er min måte å gi tilbake til Israels folk fra Etiopia det Israel har gitt til meg, sier Ron Akale.

Vi lever i en tid der vi kan se tusen år gamle drømmer og håp oppfylles. Israel er en drøm som virkeliggjøres hver dag. Drømmen blir til virkelighet ved god innsats fra det israelske samfunnet og hardt arbeid fra immigrantenes side. Det er kombinasjonen, og ønsket om å få det til som får det til å gå. Israel får hjelp fra sine mange venner rundt om i verden – også her i Norge. Uten den økonomiske støtten de mange integreringsprosjektene får, ville oppgaven vært desto tyngre. Med vår hjelp og støtte skapes et sunt og mangfoldig Israel, der olim, nye immigranter, blir til israelim, israelere.

Nye immigranter fra Etiopia

28.august kom 400 nye immigranter fra Etiopia til Israel. På flyplassen ble de ønsket velkommen til fedrenes land av president Simon Peres. Deretter fikk de treffe slektninger og venner som hadde ventet på dem – ofte i flere år. Det ble rørende gjensyn.

 

Ved utgangen av juni bodde det 2.469 etiopiske familier med 6.836 medlemmer fordelt på 17 mottakssentre. Sentrene melder om at immigrantene som er kommet gjennom dette siste krafttaket, har blitt godt forberedt av de ansatte i Etiopia, slik at overgangen til det israelske samfunnet går lettere. Mange har grunnleggende hebraiskkunnskaper. De har også større forståelse for hva som skal til for å skaffe seg jobb. Nå regner man med at de fleste familier er ute av sentrene etter et par år, men man tidligere regnet tre.

 

Halvparten av de immigrantene som kommer til Israel nå kommer fra tidligere Sovjet og Tyskland. Tyskland har hatt svært gunstige ordninger for jødiske immigranter fra Sovjet, men det er ikke alle som har funnet seg til rette. Noen få kommer derfor videre til Israel (43 i første halvår) – og de blir statistisk slått sammen til en gruppe. Immigrasjonen fra Frankrike øker prosentvis og 577 kom i første halvår.

 

Dette speiler noe av den innsats Keren HaYesod og Israel gjør for å hjelpe jøder hjem.

Hverdagen for de første immigrantene i IBIM

Nå kommer det etiopiske immigranter nesten ukentlig fra leiren i Gondar. Etter at alle formaliteter er ordnet på flyplassen, reiser de videre i busser til mottakssentere over hele landet. Et helt nytt liv begynner og mange ting skal læres. Én gruppe ble møtt av statsminister Netanyahu ved ankomst i oktober. Det var stor stas.

Til IBIM i utkanten av Sderot er det kommet 82 familier siden oppstarten i oktober. Pr 1.mars huser senteret 620 nye immigrater. Dette er et idyllisk sted for større barnefamilier, med lave hus og skyggefulle trær. Men de som kom aller først fikk litt av en ilddåp, fordi det i den perioden daglig falt mange raketter fra Gaza. Det ble en voldsom belastning i tillegg til alle inntrykkene ved å komme til et nytt land. De ble fort kjent med hva «rød alarm» betyr, en traumatiserende opplevelse for noen. Sjokk og angst preger fortsatt enkelte, men personalet og terapeuter hjelper immigrantene. Heldigvis har det vært roligere i den senere tiden.

Det er opprettet ti klasser for språkundervisning, der de voksne daglig lærer hebraisk. Noen av immigrantene har hatt svært lite skolegang i oppveksten og da blir dette enda mere krevende, men alle forstår at språket er nøkkelen til et nytt liv i fedrenes land. De gjør en stor innsats for å få det på plass. Dette er et språk som virkelig er helt annerledes enn deres morsmål.

 

Fra IBIM går 386 barn på forskjellige skoler og barnehager i Sha’ar HaNegev regionen. Man sprer dem for å lette integreringen. De blir kjørt i busser til de respektive institusjoner. Det er viktig at de lærer hebraisk av klassekammerater og barnehagekompisser. Dette er naturligvis et kjempeløft for regionen, som plutselig får så mange barn tilflyttende – barn som kanskje ikke har fått mye skolegang i Etiopia. Men som alltid i Israel; Det er en plikt og en glede å ta imot nye immigranter og hjelpe dem til rette. De kommer i sikkerhet og er en berikelse for landet.

Det er mange ettermiddagsaktiviteter for både barn og voksne i IBIM. Man vil forberede dem best mulig til dagliglivet i Israel, så det er viktig på forskjellig vis å gjøre dem kjent med kulturen. Mens dette skrives arbeider barna med forberedelser til Purim, der de skal kle seg ut og spille skuespill. Dette kan man gjøre selv med spinkle språkkunnskaper.

Naturligvis er det også mange fritidsaktiviteter for barna, slik at de kan lykkes med noe samtidig med at de strever med skolearbeidet og språket. Idrett og forming av alle slag, spill og felleslek gir ekstra glede. Leksehjelp er en viktig del av hverdagen. I israelske skoleklasser med rundt 40 elever får ikke læreren tid til å ta seg mye av hver enkelt elev. Derfor er leksehjelpen ekstra nyttig, særlig denne første tiden, når det kan være vanskelig å forstå lærerens forklaringer. Å få det forklart én gang til, på morsmålet er til stor hjelp. Hensikten er å motivere barna til innsats i skolearbeidet, for med dårlig språk og store huller i kunnskapene øker sjansene for uønsket atferd som skulking. Derfor er våre bidrag til nyttige aktiviteter i denne første tiden så nødvendig.

Disse barn og unge er Israels framtid. Vi kan hjelpe dem til å finne sin plass i fedrenes land og bygge et nytt liv der.