Innlegg

Barna på Machanaims program på ettermiddagen blir godt kjent med israelske tradisjoner.

Machanaim gir de russisktalende immigrantene et nettverk og innsikt i israelsk kultur

/i /av

Machanaim startet før jernteppet falt, før jødene i Sovjetunionen kunne komme til Israel. På 1970- og 80-tallet møttes de i all hemmelighet for å lære hebraisk, om jødedom og om Israel. Machanaim er historien om jødene i Sovjetunionen som ville lære mer om sin jødedom og leve frie jødiske liv – ikke bare i Sovjetunionen, men i Israel.

Miriam Kitrossky forteller om hvordan de startet ut i all hemmelighet i Sovjetunionen. De satt hjemme på kjøkkenet og lærte hebraisk. Ingen måtte vite om det. De kjempet for et liv der de kunne leve som jøder i frihet.

Miriam kom som olah chadasha, ny immigrant, til Israel i mai 1987. Lite visste hun da at arbeidet med de russisktalende immigrantene skulle bli hennes livs arbeid. Hun trodde hun skulle jobbe med andre ting, men ble oppfordret til å fortsette med arbeidet med undervisning for russisktalende immigranter i Israel.

HJH og Machanaim har lang fartstid sammen. Miriam kjenner Rabbiner Michael Melchior fra da han kom til Moskva tidlig på 80-tallet for å hjelpe Sovjet-jødene. Allerede i 1989 møtte hun Anne Marie Gravdahl.

I begynnelsen jobbet Machanaim mye med de som var igjen i Russland. De forberedte dem på å flytte til Israel med hebraiskopplæring og kulturkunnskaper. Hjalp dem til Israel. Og så fortsatte de arbeidet i Israel.

Nå jobber de mest med de russisktalende immigrantene som er i Israel. Undervisning i alt fra hebraisk til israelsk kultur og historie er det som lenge har vært Machanaims fokus. «Hvordan skal immigrantene kunne bli ordentlig integrert uten denne kunnskapen?» spør Miriam. «Det er helt nødvendig. Så lenge immigrantene står uten basiskunnskapen alle israelere har om sitt eget land, vil de ikke kunne bli virkelig integrert i samfunnet. De vil ikke kunne forstå eller delta på det nivået som er nødvendig for at de skal kunne skape seg et godt liv.»

«Jeg er så takknemlig for Machanaim! Jeg kan ikke forestille meg et liv i Israel uten Machanaim,» sier en av brukerne av Machanaims sentre.

Siden 2010 har målet vært å skape nettverksgrupper, som så blir til nettverkssamfunn. Det gir immigrantene en følelse av tilhørighet og sikkerhet. De møtes ved Machanaims sentre rundt om i landet – blant annet i Jerusalem, Karmiel og Bat Yam til daglige, ukentlige og månedlige aktiviteter. Noen ganger blir det utflukter til historisk viktige steder, slik som Masada eller steder i Jerusalem. Det er etterskole-aktiviteter for barna. Og nå er sentrene blitt viktige – ikke bare som et sted der russisktalende immigranter kan skaffe seg et nettverk av andre i samme båt, men som et sted der selve lokalsamfunnet kan møtes. For immigrantfamiliene som står alene uten et videre nettverk i Israel blir dette det naturlige stedet å møtes i helgen, til helligdager og når de store tingene skjer i livet – omskjærelse av guttebarna, konfirmasjon og bryllup.

«Machanaim er en familie,» forteller en jente på Machanaims senter.

Sentrene gir undervisning, både kulturelt og sosialt til de russisktalende immigrantene. Og skaper bånd mellom den russisktalende immigrantgruppen og det israelske samfunnet. Ved hjelp av Machanaims visjon om å gi immigrantene både språk, kulturell tilknytning og et nettverk klarer de russisktalende immigrantene seg bedre i sitt nye hjemland.

“Turistvirksomhet” for Sovjets jøder

/i /av

Kanskje husker du en Negro Spiritual som het «let my People go»? Den var en populær sang i pressgrupper som arbeidet for å hjelpe jøder ut av Sovjet fra 1960-tallet og utover. Tittelen ble brukt som slagord.

 

Jødene i Sovjet kunne ikke emigrere, ikke undervise i hebraisk, ikke lære om jødisk religion og tradisjon. Alt dette var straffbart og kunne resulterer i mange års opphold i arbeidsleir i Sibir eller intern forvisning. Søkte en jøde om utreise, mistet han jobben, hans barn kom ikke inn på universiteter, han kunne oppleve ubehagelige besøk på døren – alt dette til tross for at han fikk avslag på søknaden.

 

Seth Jacobson vokste opp i Stockholm og var aktiv i B’nei Akiva, en jødisk ungdomsorganisasjon. I 1967 ble han kontaktet med forespørsel om han kunne tenke seg å reise til Sovjet som turist og formidle materiell til jøder der. Det var informasjon om jødedom og om Israel. Senere ble han bedt om å holde foredrag der borte også. Denne aktiviteten ble omtalt som turistvirksomhet for Sovjets jøder. Skandinaver fikk lettere visum til Sovjet enn andre nasjonaliteter, spesielt var det enkelt for svensker fordi Sverige var nøytralt. Mange av initiativtakerne til HJH var også involvert i dette arbeidet.

 

I 1972 immigrerte Seth selv til Israel og skapte seg en ny tilværelse der. Men igjen i 1981 ble han spurt om han kunne tenke seg å ta et treårig opphold i England for å hjelpe Sovjet-jødene. Nå gjaldt det å øke presset på engelske myndigheter – slik at de tok opp jødenes sak ved ethvert møte med Sovjetiske myndigheter. Han var aktiv med foredrag og informasjonsarbeid, for å styrke de engelske pressgruppene. Vi vet nå at arbeidet førte fram og portene åpnet seg og jødiske immigranter fikk vende tilbake til fedrenes land – de første årene i hundretusenvis. Det var fantastisk! Selv i dag kommer det en jevn strøm.

 

Noen av dem som hadde reist som «turister» og som hjalp jødene med informasjon og til å holde motet oppe, bestemte seg for ti år siden for å samle dokumentasjonen om dette viktige arbeidet. Det skulle bli en bok for vanlige israelske lesere, før alt dette ble glemt. Den foreligger nå på hebraisk, og Seth Jacobson håper også å kunne skaffe midler til å få den oversatt til engelsk.

 

«Det er så viktig at denne forhistorien for en store exodus fra Sovjet ikke blir glemt» sier Seth Jacobson.