Innlegg

DVI gir barn og unge gratis tannpleie i Jerusalem. Barn og unge fra enhver bakgrunn er velkommen hos dem. Nytt av året er at også trengende Holocaust-overlevende kan få hjelp hos dem.

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem. Foto: Mona Ø. Beck

Kibbutznikkene lærer dem å stå på egne ben

Etiopiske innvandrere har ofte store problemer med å tilpasse seg det moderne israelske samfunnet.

Verst er kanskje situasjonen for neste generasjon, de unge som føler seg rotløse og famler etter en identitet. Som ikke riktig vet hvordan de skal takle hverdagens trivielle utfordringer.

TELEM-programmet er 16 kibbutzers unike og effektive hjelp til selvhjelp for unge etiopere.

Moran Rosenberg synes ikke det er en lett jobb å velge ut de få heldige som skal få plass ved et av 16-TELEM-kibbutzene. Og stort lettere er det ikke å sørge for budsjettet til programmene. Foto: Mona Ø. Beck

Moran Rosenberg synes ikke det er en lett jobb å velge ut de få heldige som skal få plass ved et av 16-TELEM-kibbutzene. Og stort lettere er det ikke å sørge for budsjettet til programmene. Foto: Mona Ø. Beck

 

Kibbutz Gan Shmuel

TELEM, fra hebraisk, er forkortelse for “Arbeid, studier, bolig”. 16 av Israels kibbutzer, fra Libanon-grensen i nord til Eilat i sør, stakk hodene sammen i 1998 og bestemte seg for å gjøre det som sto i deres makt for å gjøre noe med problemet. Kibbutz-bevegelsen har alltid vært sterkt sionistisk og innvandringsorientert.

Lære og spare er Bennys (25) fremste ambisjoner i løpet av året ved Gan Shmuel. Han har eget rom, røker ikke og lærer å ta ansvar og organisere sin egen hverdag. Foto: Mona Ø. Beck

Lære og spare er Bennys (25) fremste ambisjoner i løpet av året ved Gan Shmuel. Han har eget rom, røker ikke og lærer å ta ansvar og organisere sin egen hverdag. Foto: Mona Ø. Beck

– Det er enorm forskjell på de etiopiske ungdommenes liv i Etiopia og det de møter her i Israel. Også de som er født og oppvokst her, kommer ofte fra familier som selv ikke har klart å integrere seg noenlunde. Ungdommene blir frosset ut av familien, føler seg forvirret og mangler de mest elementære kunnskaper til å komme i gang med sine liv i Israels moderne samfunn. Ikke minst etter militærtjenesten, når de forventes å komme i gang med studier, jobb og å stifte familie. Til å begynne med samlet kibbutzene opp etiopiske ungdommer på gatene og ga dem tilbudet, sier Itzik Shafran, leder for prosjektet i Gan Shmuel, hvor 200 av kibbutzens 800 medlemmer er mer eller mindre frivillig involvert i opplegget. – Ingen andre syntes å ville gjøre noe. Startet nærmest som førstehjelp for tenåringer, men nå satser vi på dem som er ferdige med militærtjenesten, de mellom 21 og 25 år.

Telem-prosjektet synes så enkelt og effektivt at man kan lure på hvorfor myndighetene ikke har satset på det selv.

– Kibbutzene har bedre forutsetninger enn myndighetene ellers. Vi har allerede de tre nødvendige elementene: Boliger, mat og studiemuligheter på stedet. Ca. 1300 etiopiske ungdommer har allerede vært gjennom prosjektet – og søkningen til TELEM-kibbutzene er stor, kapasiteten dessverre for liten.

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem.  Foto: Mona Ø. Beck

Klart for nytt skift ved Gan Shmuels fabrikk for råvarer til leskedrikker (og blant annet pizza-tomatfyll i Norge). Fra v. Moran Rosenberg, to av de etiopiske ungdommene og fabrikksjef Nir Bendak. Bak titter Itzik Shafran frem. Foto: Mona Ø. Beck

– Vi har en ventelist på i alle fall 300, sukker Moran Rosenberg, som har den utakknemlige oppgaven å velge ut de heldige som skal få sjansen og ikke minst – prøve å skaffe penger nok. Myndighetene finansierer 60 prosent, kibbutzbevegelsen ca. 20 prosent, kibbutzene i prosjektet en del – og resten satses på snille givere, som HJH. Det er like mange jenter som gutter som søker seg til en TELEM-kibbutz. Ungdommene hører om prosjektet fra venner eller leser på websiden.

Jeanne og Nir Bendak har i ti år engasjert seg for de etiopiske ungdommene ved Givat Shmuel – ved siden av sine andre forpliktelser i kibbutzhverdagen. Foto: Mona Ø. Beck

Jeanne og Nir Bendak har i ti år engasjert seg for de etiopiske ungdommene ved Givat Shmuel – ved siden av sine andre forpliktelser i kibbutzhverdagen. Foto: Mona Ø. Beck

Det er såvisst ingen krykker eller puter under armene ungdommene får utlevert når de starter på det ettårige TELEM-programmet. Ungdommene får klar beskjed om sine plikter og rettigheter. Man gir ros, men også ris om de for eksempel sluntrer unna på jobben, gjør dårlig jobb på fabrikken, eller er for passive i fritiden. Blir det større problemer, får de en samtale og advarsel. Andre gang får de beskjed om å reise hjem i en uke, tenke seg om om de vil fortsette. Tredje gang problemer oppstår, får de, på en pen måte, reisepass.

– På skolen eller i militæret blir livet enkelt, begge steder får de beskjed om hva de skal gjøre. Plutselig, etter militæret, må de ta avgjørelser selv for sin hverdag og fremtid, sier Nir Bendak. Bortsett fra jobben som markedssjef for kibbutzens store fabrikk, har han og kona Jeanne engasjert seg i ti år for ungdommene i kibbutzen.

– Når ungdommene kommer hit, får de straks beskjed om at “dette blir jobben din, åtte timers arbeidsdag, fem skift. Du får eget rom, med et lite fjernsyn, men må dele toalett og dusj. Mat kan du lage selv på et lite kjøkken i huset, eller betale litt for den i felleskantinen. Arbeidslønnen er som for alle andre ansatte. Studier er om ettermiddagen; du kan utdanne deg til et håndverk eller gjerne ta eksamen som gir studierett ved et universitet”. Alle trenger en jobb for å komme videre i livet, innprenter vi, og legger ikke skjul på at det blir et svært hektisk år.

En glad gjeng som gjør seg klar til en avkjølende dukkert i svømmebassenget 100 meter unna før kveldsskiftet på fabrikken. Foto: Mona Ø. Beck

En glad gjeng som gjør seg klar til en avkjølende dukkert i svømmebassenget 100 meter unna før kveldsskiftet på fabrikken. Foto: Mona Ø. Beck

Itzik Shafran, leder for kibbutzens program for de etiopiske ungdommene, understreker: - Dette er ikke bare en jobb for oss - vi elsker å kunne hjelpe – og se at det faktisk er en suksess. Bare ca. fem prosent av ungdommene faller fra underveis. Foto: Mona Ø. Beck

Itzik Shafran, leder for kibbutzens program for de etiopiske ungdommene, understreker: – Dette er ikke bare en jobb for oss – vi elsker å kunne hjelpe – og se at det faktisk er en suksess. Bare ca. fem prosent av ungdommene faller fra underveis. Foto: Mona Ø. Beck

Hvilken betydning har så givernes beskjedne bidrag?

– Tross alt frivillig arbeids, myndighetenes og kibbutzenes innsats, skulle vi ønske vi hadde litt ekstra. Til å kunne korte ned ventelisten, bygge en boligenhet i kibbutzen for flere ungdommer, kunne gi dem litt flere kulturelle, sportslige og fritidstilbud., sier Shafran. – Dette er ikke bare en jobb for oss, vi elsker å gjøre noe for disse etiopiske ungdommene og gi dem en god start til å lykkes i livet!

Barnehagen i kibbutzen er et særdeles støyende, men gøy sted å jobbe, insisterer (t.v.) Moran (36) og Dikla.(25). Moran pendler hver dag fra Netanya, hvor hun nå bor, og det har hun gjort i 15 år. Selvsagt for lengst ferdig med det ettårige programmet ved Gan Shmuel, gift og har to barn  Dikla har arbeidet i kantinen ved kibbutzen etter at hennes ettårige program var over. Hun bor i dag i den nærliggende byen Hadera og starter studier for å bli grafisk designer om et par måneder. – Føler at jeg har lært meg selv å kjenne under oppholdet her – og at jeg har startet en løpebane for en bedre fremtid. Foto: Mona Ø. Beck

Barnehagen i kibbutzen er et særdeles støyende, men gøy sted å jobbe, insisterer (t.v.) Moran (36) og Dikla.(25). Moran pendler hver dag fra Netanya, hvor hun nå bor, og det har hun gjort i 15 år. Selvsagt for lengst ferdig med det ettårige programmet ved Gan Shmuel, gift og har to barn Dikla har arbeidet i kantinen ved kibbutzen etter at hennes ettårige program var over. Hun bor i dag i den nærliggende byen Hadera og starter studier for å bli grafisk designer om et par måneder. – Føler at jeg har lært meg selv å kjenne under oppholdet her – og at jeg har startet en løpebane for en bedre fremtid. Foto: Mona Ø. Beck

Michal Cohen (35), født i Etiopia, bodde til å begynne med i Nazaret Illit og har allerede vært 15 år i kibbutz Gan Shmuel. Hun kom hit nærmest ved en tilfeldighet: Hennes søster hadde opprinnelig fått plassen, men ombeste seg og sa til Michal "gå du!" Hvilket Michal aldri har angret på, hun ble gift, med to barn og har en god jobb ved fabrikkens mikrobiologiske laboratorium for testing av råmaterialet  som hovedsakelig eksporteres til hele verden. – Som så mange andre etiopiske ungdommer visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter militæret. Nå har jeg alt, en familie, et yrke og inntekt, smiler hun. Foto: Mona Ø. Beck

Michal Cohen (35), født i Etiopia, bodde til å begynne med i Nazaret Illit og har allerede vært 15 år i kibbutz Gan Shmuel. Hun kom hit nærmest ved en tilfeldighet: Hennes søster hadde opprinnelig fått plassen, men ombeste seg og sa til Michal “gå du!” Hvilket Michal aldri har angret på, hun ble gift, med to barn og har en god jobb ved fabrikkens mikrobiologiske laboratorium for testing av råmaterialet som hovedsakelig eksporteres til hele verden. – Som så mange andre etiopiske ungdommer visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre etter militæret. Nå har jeg alt, en familie, et yrke og inntekt, smiler hun. Foto: Mona Ø. Beck

Kokk vil og skal hun bli. Ziva, (22) kom til Gan Shmuel for ni måneder siden, rett fra hæren. Hun er fast bestemt på å utdanne seg til kokk; jobber som praktikant ved en restaurant i Pardes Hanna og studerer to dager i uken til kokkeyrket ved siden av. Men skjøtter dessuten også jobben ved råvarefabrikken i Gan Shmuel. – Jeg føler meg virkelig godt forberedt til å nå mitt mål nå. Det er å kunne leie min egen leilighet, få en kokkejobb ved en restaurant og en dag å kunne få min egen.  Min søster, Mazal, har vært gjennom et annet TELEM-program og studerer nå ved universitetet! Mor er virkelig kry av sine døtre innsatsvilje, medgir Ziva. Foto: Mona Ø. Beck

Kokk vil og skal hun bli. Ziva, (22) kom til Gan Shmuel for ni måneder siden, rett fra hæren. Hun er fast bestemt på å utdanne seg til kokk; jobber som praktikant ved en restaurant i Pardes Hanna og studerer to dager i uken til kokkeyrket ved siden av. Men skjøtter dessuten også jobben ved råvarefabrikken i Gan Shmuel. – Jeg føler meg virkelig godt forberedt til å nå mitt mål nå. Det er å kunne leie min egen leilighet, få en kokkejobb ved en restaurant og en dag å kunne få min egen. Min søster, Mazal, har vært gjennom et annet TELEM-program og studerer nå ved universitetet! Mor er virkelig kry av sine døtre innsatsvilje, medgir Ziva. Foto: Mona Ø. Beck

Amos

Årlig besøker jeg prosjekter HJH støtter for å se hvordan de arbeider. Det er alltid spennende å se hvor omtenksomme og oppfinnsomme medarbeiderne er i prosjektene. «For», som tidligere styreleder Anne-Marie Gravdahl bestandig sa «det er utrolig hvor drøye kronene er i Israel». Dette skyldes jo at prosjektene nøye vurderer hvordan begrensede midler kan brukes på en mest mulig effektiv måte – og hvilke behov en enkelte bruker har.

 

Amos er en ildsjel i B’Yachad («Sammen»). En meget vennlig og energisk mann med et dypt engasjement for nødlidende medmennesker. Med sitt vinnende vesen har han et meget stort nettverk. Bilen er hans kontor, her bruker man kun penger på det helt nødvendige. Telefonen er hans viktigste arbeidsredskap.

 

Knyttet til B’Yachad er en mengde små grupper – en person eller flere, som prøver å hjelpe mennesker i en vanskelig periode. Det kan være immigranter, arbeidsløse, eldre eller syke. Hjelpegruppene pakker og fordeler matvarer og nødvendighetsartikler. Eller de yter dugnadsarbeid når det trengs.

 

Noen ringer for eksempel til Amos og sier at de har kjøpt seg nytt kjøkken som kommer til uken. Det gamle er i orden, men ikke moderne. Amos ringer dugnadsgjengen, som demonterer kjøkkenet – og setter det opp hos noen som han vet trenger det.

 

Amos ringer folk han kjenner i forskjellige butikk-kjeder og får varer. Det kan være kjøleskap med mindre transportskader eller rester av tilbudsvarer. Flere steder får B’Yachad lov til å sette opp en kasse utenfor supermarkedene, der folk kan legge tørrvarer. Dugnadsgjenger tømmer kassene og pakker varene for utdeling. Dugnadsgjengen høster også poteter og grønnsaker og får det i posene – eller henter det på markedet hos kontaktene der. Det er stor oppfinnsomhet for å skaffe ting folk trenger.

 

Ryktet går; her kommer hjelpen fram – og her er det hjelp å få.

 

HJHs givere bidrar med penger som i hovedsak dekker bensin og telefon. Privatmennesker i Israel bidrar med dugnadsinnsats. Til glede for mange vanskeligstilte.

Dr. Peter Kurer – en spesiell frivillig hos Dental Volunteers for Israel.

Siden 2004 har dr. Peter Kurer kommet som frivillig til klinikken i Jerusalem tre ganger i året. En av de teknikkene som han har introdusert på klinikken er «Kurers forankringssystem», en meget anerkjent teknikk som han selv har utviklet. Den brukes når man bygger opp tenner etter rotfylling. Teknikken er meget god – og mange av de frivillige tannlegene som har arbeidet ved klinikken har hatt gleden av å lære den direkte fra ham som har utviklet den.

 

Dr Kurer er spesielt opptatt av pasienter som trenger krone på fortennene. Porselenskroner kjøpes fra tannteknikere utenfor klinikken, og det rekker ikke DVIs budsjett til. Så pasientene som får gratis behandling, kan ganske enkelt ikke få det. Men under hvert opphold velger han likevel ut noen få pasienter, tar avtrykk og bestiller porselenskroner til dem – og dekker dette av egen lomme. Slik er han til enorm hjelp og de estetiske kronene gjør virkelig en grunnleggende forskjell for barn og unge fra vanskelig stilte familier eller noen gang fra institusjoner.

 

Et eksempel fra juni i år på dr Kurer spesielle omsorg og raushet er som følger: «Meirav» ble plassert på en pensjonatskole av barnevernet etter at hennes familie falt fra hverandre. Skolens sosialarbeider tok henne med til DVI. På det første besøket der var hun svært sky og smilte ikke, fordi hun ikke ville vise fram de råtne fortennene sine. Som 18-åring svarte hun sjeldent, når folk snakket til henne og hun manglet alle sosiale ferdigheter man forventer av en ungdom. Dr Kurers omsorgsfulle behandling hjalp henne til å gjenopprette hennes smil og tilliten til omverdenen.

 

 

Ramme: Klinikken ble grunnlagt av Trudi Birger, en tysk jøde, som hadde lovet at hun skulle gjøre noe for vanskeligstilte barn hvis hun overlevde tiden i KZ-leiren.

Frivillige tannleger fra hele verden gir noen uker av sin tid, for å behandle tennene til vanskeligstilte barn, gratis.

HJH har støttet klinikken i Jerusalem i mange år. Pengene brukes til vann, strøm, telefon. Ved spesielle aksjoner har vi bedt om penger til opplæring i munnhygiene, der barna får tannbørste og tannkrem og undervisning i hvordan den skal brukes. Barna introduseres til Karius og Baktus og lærer også om sundt kosthold.

Opp mot 3.500 barn får behandling hvert år, rundt 130 tannleger kommer for å hjelpe.

Høsten er her

Det er tid for å være inne, tenne lys, fyre i ovnen. Etter en fin, lang sommer er du vel klar for det. Vi er priviligerte som har så forskjellige årstider og forholdsvis trygge rammer rundt livene våre.

Daglig tenker jeg på Israels immigranter som har en mer usikker hverdag. Da er det godt for dem å få den støtten som våre prosjekter gir. Der står frivillige hjelpere parat til å gi en håndsrekning for å hjelpe dem til rette.

En sen ettermiddag i fjor høst var jeg for eksempel med Livnot U’Lehibanot ut til et boligområde i Beit Shemesh, ikke langt fra Jerusalem. Vi skulle til en etiopisk immigrant-familie. I leiligheten bodde mor og far med fire voksne barn. Den ene av døtrene hadde også to barn selv, så her var «stua full». En sønn var i arbeid, mens de andre ennå ikke hadde funnet seg noe. Økonomien var derfor anstrengt, – men de støttet hverandre og delte det de hadde.

 

Beklageligvis hadde de nå fått en skikkelig vannlekasje, et rør i taket var tydeligvis sprukket. De var virkelig fortvilte og visste ikke hva de skulle gjøre. Det dryppet fra taket og det var en stor dam på gulvet, som de regelmessig måtte tørke opp. I Israel er det vanskelig å få håndverkere til å komme på slike forholdsvis små jobber og det er svært kostbart. Med et svært spinkelt ordforråd er det ikke bare-bare å finne fram til en god håndverker, enn si ringe og forklare hva som er galt og få vedkommende til å komme.

For denne familien var det fantastisk å ha blitt henvist til Livnot. De kom omgående og tok skadene i øyensyn og det ble avtalt at rørleggergjengen skulle komme klokken 7 neste morgen og begynne på jobben. Arbeidslaget består av en profesjonell rørlegger og et par hjelpere – ungdommer fra utlandet som arbeider frivillige for å hjelpe immigranter.

 

En slik reparasjon utføres gratis, men man prøver å finne måter mottakerne kan «betale» for jobben til fellesskapet på. Det kan være å gå på butikken for en ufør nabo i en periode, male oppgangen eller lære nabolagets barn å strikke. Slik blir det hjelp til selvhjelp, nærmiljøet får et lite løft og beboerne blir bedre kjent med hverandre.

 

Er dette en historie som egner seg til å fortelle til familie og venner i mørke høstkvelder? Kanskje er det noen som ikke kjenner vårt arbeid, som vil ønske å bidra etter å ha hørt om slike prosjekter? Pengene fra HJH går til materialer, bensin og beskjeden lønn til de få håndverkerne som er med i prosjektet. Sammen jevner vi veien for de nyankomne, slik at de finner seg til rette i Fedrenes land.

Portfolio Items