Sang gir samhold og selvfølelse
Klokken er ti på en torsdag morgen i januar og jeg står utenfor Reut-skolen i Gonenim-området i Jerusalem. I dette nabolaget bor mange av Jerusalems fattigste, særlig eldre. Tal Atzmon fra Hadassahs kvinneprosjekt møter meg og tar meg med inn på musikkrommet på skolen. Her møter hver uke en gruppe kvinner på 60+ for å synge i kor sammen med sin korleder Debbie.
«Pust dypt inn, og ut. Løft skuldrene godt og la dem slippe. Også roterer vi den ene armen, og så den andre.» Debbie instruerer og viser. Damene følger etter og snart er hele rommet fylt av «ja – hmmmmm, ja-hmmmm» lyder. «Dette kan dere gjøre hjemme også,» sier Debbie, før vi stiller oss i ring, og gir hverandre en mini-massasje på skuldrene før vi setter oss ned. Nå er det tid for å synge.
Koret med koordinator Tal Atzmon og korleder Debbie. Foto: Rebakka Rødner
«Kan vi synge den sangen pappaen din sendte til oss?» spør Ora. Nærheten mellom damene og deres korleder er til å ta og føle på. «Ja! Det gjør vi!» sier Debbie og setter seg ved pianoet, og stemmer an.
Hine ma tov uma naim, shevet achim gam yachad, synger de alle i kor; Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Teksten er en velkjent en, fra salme 133, men melodien er ny for meg. Det viser seg at Debbie, som er fra Argentina, nylig har vært på besøk hos sine foreldre og med seg tilbake hadde hun som gave til damene et opptak der pappaen synger denne nye melodien for damene. Selv når hun er på ferie har Debbie disse damene i tankene. Senere forteller Varda, en av koristene, meg at de alle har en helt spesiell plass i hjertet for Debbie og Tal og de som jobber i Hadassahs kvinneprosjekt: «De er helt utrolige! Vi er så glade i dem. Nylig var vi på tur sammen, og da vi dro hjem kysset vi dem og klemte vi dem og vi gråt alle sammen, fordi vi er så glade i dem og det fantastiske arbeidet de gjør for oss.»
Varda, som immigrerte til Israel fra Marokko, forteller videre at hun også deltar i en annen av Hadassahs kvinnegrupper: «Jeg driver med stavgang (Nordic walking)! Jeg har lenge hatt problemer med forkromning i ryggen, og også at nakken forsvinner ned mellom skuldrene. Siden jeg startet med stavgang, sier legen min at jeg har hatt en forbedring på 50%! Bare se hvor rett jeg sitter nå!» sier hun stolt.
Nærmest pianoet sitter Ora. Hun vil gjerne fortelle om hvordan hun opplever det å delta i Hadassah-aktivitetene: Jeg kom som 12-åring fra Iran, etter at situasjonen for jøder der ble uutholdelig etter frigjøringskrigen i Israel i 1948. Vi kom med kun klærne vi hadde på oss, ingen bagasje hadde vi med oss, og vi bodde i teltleir da vi kom. Hele mitt liv har jeg tatt vare på andre, først mine foreldre, så min mann og barn, siden barnebarn. Dette her, det tar meg ut av kjøkkenet og til å ta vare på meg selv. Jeg gjør gymnastikk, jeg synger, jeg knytter bånd med disse fantastiske damene. Disse damene er mine søstre. Dette er min nye familie. Jeg kan med sikkerhet si at takket være disse aktivitetene har jeg aldri nytt livet slik som jeg gjør det nå.»
Tal, koordinatoren, forteller meg at de aller fleste av disse kvinnene lever liv der de ellers aldri gjør noe som ikke er i tjeneste til familien. De tar ikke godt vare på seg selv en gang, og gjennom Hadassahs aktiviteter får de informasjon og tips om bedre ernæring, om gymnastikk, om stavgang og ikke minst et felleskap av kvinner som dem selv.
Alle deltar under Debbies dyktige ledelse. Foto: Rebekka Rødner
Midt i korøvelsen kommer nok en inn: «Unnskyld at jeg er forsinket! Jeg har fått et barnebarn!» sier hun, og deler ut sjokolade til damenes lykkønskninger: «Mazal tov! Mazal tov!»
I dyp konsentrasjon. Foto: Rebekka Rødner
Kvinnen som kom inn senest, deltar også som frivillig i Hadassah-prosjektet. Slik både får og gir hun i prosjektet. Over 600 kvinner deltar i forskjellige aktiviter gjennom Hadassah, og nå blir de også en del av dem trent opp, slik at de igjen kan gi tilbake til flere kvinner.
På denne korøvelsen lærer de en ny sang, og Debbie instruerer og viser og synger. Stadig vekk retter kvinnene på hebraisken til hverandre, eller hjelper hverandre se hva som står skrevet på tavlen. Debbie roser dem: «Flott! Fin innsats! Der sang dere fint!» sier hun, og damene soler seg i rosen.
Før og etter endt time, gis det klemmer og det spørres om hvordan det går. Hver enkelt av damene har sitt å fortelle. De deler gleder og sorger med hverandre. Når noen ikke kommer, blir de spurt etter. Her har de en helt egen identitet. For mange er det første gang i livet. Det er en berikelse til et fattig liv, der ting som ett nytt klesplagg er en luksus. Vi avslutter timen med Shir Ha-asabim, en sang om hvordan hvert enkelt strå har sin sang, sin melodi og sin stemme. Akkurat som disse kvinnene, som nå finner sin egen stemme gjennom Hadassah-prosjektet.
Debbie underviser med glød og dyp forståelse for disse kvinnene. Foto: Rebekka Rødner
