Innlegg

Stor mottakelse med dans, sang og mye glede når de ukrainske jødene endelig setter foten på israelsk jord. Foto: Mona Ø. Beck

Spør ikke hvorfor de kommer

I en av Ben Gurion-flyplassens mindre brukte Terminal måtte selv den mest Bibel-skeptiske medgi at profetiene om det jødiske folks hjemkomst og Herrens ord om å hente dem på ørnevinge er i ferd med å bli oppfylt så å si daglig. 26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.

HJH nyhetsbrev februar 2015

Nyhetsbrev februar 2015

Kvinnene fra Kaukasus er på vei inn i israelsk samfunn. Nå er det dem som hjelper de nye immigrantene fra Ukraina! Shalva Weil, professor i sosialantropologi ved Hebrew University i Jerusalem, er leder for PNIMA, som hjelper kvinner fra Kaukasus med å få seg en utdannelse. I en av Ben Gurion-flyplassens terminaler kommer daglig jødiske immigranter til Israel. 26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.

Nye immigranter fra Etiopia

28.august kom 400 nye immigranter fra Etiopia til Israel. På flyplassen ble de ønsket velkommen til fedrenes land av president Simon Peres. Deretter fikk de treffe slektninger og venner som hadde ventet på dem – ofte i flere år. Det ble rørende gjensyn.

 

Ved utgangen av juni bodde det 2.469 etiopiske familier med 6.836 medlemmer fordelt på 17 mottakssentre. Sentrene melder om at immigrantene som er kommet gjennom dette siste krafttaket, har blitt godt forberedt av de ansatte i Etiopia, slik at overgangen til det israelske samfunnet går lettere. Mange har grunnleggende hebraiskkunnskaper. De har også større forståelse for hva som skal til for å skaffe seg jobb. Nå regner man med at de fleste familier er ute av sentrene etter et par år, men man tidligere regnet tre.

 

Halvparten av de immigrantene som kommer til Israel nå kommer fra tidligere Sovjet og Tyskland. Tyskland har hatt svært gunstige ordninger for jødiske immigranter fra Sovjet, men det er ikke alle som har funnet seg til rette. Noen få kommer derfor videre til Israel (43 i første halvår) – og de blir statistisk slått sammen til en gruppe. Immigrasjonen fra Frankrike øker prosentvis og 577 kom i første halvår.

 

Dette speiler noe av den innsats Keren HaYesod og Israel gjør for å hjelpe jøder hjem.

450 kommer fra Etiopia

Denne uken kommer 450 nye immigranter fra Gondar-leiren i Etiopia. De har ventet lenge, og nå har endelig dagen kommet!

 De kommer i samlet flokk på to fullsatte fly som er en del av «Operasjon Duevinger.» Med dette har alle fra leiren i Gondar nå kommet til Israel – hjem!

Mange kommer til Kfar Ibim

 Mange av barnefamiliene bor den første tiden i Kfar Ibim. Der er det et absorberingssenter som fokuserer spesifikt på familier fra Etiopia, og som kan hjelpe dem i overgangsperioden. Skolene i området er klare til å ta imot mange nye immigrantbarn.

Hjelp Jødene Hjem har støttet denne viktige operasjonen både med flybilletter og med støtte til det flotte absorberingssenteret i Ibim. Nå er første fase av immigrasjonen gjort  – nå skal de skape seg et nytt liv i Israel. Da er det godt å vite at de har mange kunnskapsrike og dyktige sosialarbeidere, hebraisklærere og integreringseksperter til å hjelpe seg.

De tomme bygningene er igjen i Gondar – blir ikke lagt brakk

 Ved seremonien som avsluttet det lange oppholdet i leiren i Gondar, overraktes nøklene til det jødisk samfunnshuset til ordføreren i Gondar. Alle skolematerialer og de andre bygningene ble også gitt til Gondar. Mer enn 2500 jødiske elever har gått på skole i disse skolebygningene i Gondar.

Avslutningsseremoni

 Den tre år lange operasjonen som ble satt i gang av den israelske staten avsluttes nå.

 Den avsluttende seremonien blir holdt onsdag 28.august. Du kan følge seremonien direkte ca 14:20 norsk tid på internett via denne linken: Operasjon Duevingers avsluttende seremoni

 

Vi ønsker dem velkommen hjem og ønsker dem lykke til med en fantastisk fremtid i Israel!

 

Velkommen hjem!

Minnedag for dem som aldri nådde hjem

Tusenvis av jøder fra Etiopia hadde møtt frem på Herzlfjellet den 8. mai for å minnes sine kjære som døde underveis på reisen til Israel. Minneseremonien har vært avholdt hvert år siden 2007.

Det var en alvorstynget president Shimon Peres som foresto kransenedleggelse på vegne av staten.

– Mange av dem som utvandret fra Etiopia klarte ikke reisen til sitt jødiske hjemland. I dag, på denne store minneseremonien, vil den israelske stat ære deres minne og deres tapperhet. Historien om ”Exodus fra Etiopia” er et innkaplset etos i vårt folk, deres mot – deres ånd som var en kilde til stolthet, ikke bare for deres samfunn, men for oss alle. Her, ved siden av vårt nasjonale flagg, hilser vi dere alle. Her og nå, ved siden av dette monumentet (Theodor Herzls grav, red. anm.) bøyer vi våre hoder til minne om de etiopere som omkom på reisen til Israel. For oss er de helter som falt på sin post, sa presidenten.

President Shimon Peres sammen med første kvinnelige knesstrepresentant fra Etiopia, Pnina Tamano-Shata (32), til høyre.

President Shimon Peres sammen med første kvinnelige knesstrepresentant fra Etiopia, Pnina Tamano-Shata (32), til høyre.

Peres var bare en av flere ledere innen forsvaret, ulike organisasjoer og politikere som æret de døde med kranser og ærbødige hilsner denne dagen. Blant dem var også den ferske knessetrepresentanten som første immigrantkvinne fra Etiopia; Pnina Tamano-Shata (32). Hun hadde dessuten sete nærmest presidenten under seremonien.

Flere talere kom med sterke historier og noen fortalte om sin store kjærlighet til Israel som selve drivkraften for å klare påkjenningene fra de startet på deres livs reise og utvandret fra Etiopia. Da alle reiste seg og sang Hatikva, var knapt et øye tørt.

Det anslås at rundt 4 000 døde underveis til sine forfedres elskede hjemland. Noen av dem vi snakket med, syntes det var litt merkelig at minnedagen sammenfalt med Jerusalemdagen som er en stor festdag til minne om syv-dagerskrigen i 1967 og gjenerobringen av Jerusalem, men de fleste fant det godt å starte med sorg og ende dagen i glede.

 

På Herzlfjellet er det nå en egen minnepark over de falne etiopiske jødene.

EZRA – døråpner til Ritas nye liv i Israel

Rita (30) vokste opp i Minsk i Hviterussland. Som åtteåring forstod hun og tvillingsøsteren at de ikke hadde helt de samme mattradisjoner som andre familier. Men hvorfor skjønte de ikke. Honningkaker, fylt fisk (gefilte fish), sederfat til pesach, (men brød og ikke det usyrede brødet matza, minnes hun) samt en del andre retter som var ukjente for venner.

Foreldrene gikk til synagogen en gang i året for å notere seg hvilke datoer de ulike høytidene skulle feires. Først da jentene var 12 år gamle tok bestefaren initiativ til en jødisk søndagsskole hvor de deltok aktivt i alt fra bønner, sang, lek og lære. To ganger i året arrangerte Ezra leirer hvor de også deltok med stor entusiasme. Her fikk de jødiske venner, lærte om Israel og en ny identitet begynte å ta bolig i deres sinn.

Davidstjerner

Det var rundt 3000 jøder i Minsk på den tiden. Etterhvert fortalte de at de var jøder. Noen reagerte med vantro; de hadde hørt mye stygt om jøder, andre syntes det var spennende.

-Det er over hundre forskjellige nasjonaliteter samlet i Hviterussland, fortsetter Rita, og legger til at hun opplevde folk som tolerante. – Antisemittismen var ikke særlig synlig. Da far kom hjem fra besøk i Israel i 1995 og hadde kjøpt halskjeder med davidstjerner til oss fikk vi heller ingen sterke reaksjoner. Vel, noen trodde det var sataniske stjerner vi hadde rundt halsen, men det var nok av ren uvitenhet, smiler Rita.

Forelsket

Etter 9. klasse kunne de velge videregående skole for de to neste årene. Under registreringen første dagen, så de merkene med davidstjerner ved navnene deres. -Vi snudde i døren og dro rett hjem i sjokk, forteller hun. De begynte deretter på en dypt religiøs jødisk skole, drevet av Habad, en retning innen jødedommen. – Vi fulgte deres religiøse opplegg. Gikk i synagogen, brukte sømmelige klær, alltid skjørt – og lærte mye. Men det var en spesiell politisk atmosfære der. I løpet av dette året var vi på vår første Israelstur, arrangert av Ezra. Vi var 16 år, visste masse om Israel, politisk og åndelig, og ble vilt forelsket i landet! Hit ville vi flytte! Vi hadde hørt om et program for studenter som kunne passe, men foreldrene våre satte foten ned. Vi var for unge mente de.

På skolen ble konflikten enda tydeligere, ettersom skolen ikke nødvendigvis støttet at unge jøder flytter til Israel, fremfor å bygge et godt jødisk miljø i hjemlandet. – Skolen likte dermed ikke vår reise og heller ikke vår tette kontakt med Ezra og Israel og kastet oss ut av skolen i mars. Dermed satt vi hjemme og leste, men heldigvis var de så generøse at vi fikk ta eksamen. Og vi sto med glans! Siste året vendte vi tilbake til den gamle skolen, tok opp problemet med jødemerkingen av oss med rektor, og fikk begynne i en annen klasse. Men alle visste nå at vi var jøder, forteller Rita.

 

“Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!”

 

Endelig

Skolegangen var endelig ferdig, og nå sto to prikklike 18-åringer klare til å emigrere. Året var 2001. Opplegget for det første året var organisert via Jewish Agency – eller Soknot.

Først ulpan, hvor de var innkvartert på timannsrom. Det var lite penger. Jentene fortvilte. Men de gjennomførte. Etter hvert dro Rita på kibbutz, mens søsteren kom seg inn som ungdomsleder for unge som ville flytte til Israel fra USA. Hun ble i USA i fire år. Rita var i Israel og ville avtjene verneplikt slik at hun bedre kunne komme inn i det israelske samfunnet, få israelske venner. Hun fikk tjenestegjøre på Sha’are Zedek-hospitalets dialyseavdeling i et helt år. Dette ga en viss inspirasjon til videre studier, men hun følte seg ensom og havnet blant mennesker som var høyt over hennes egen alder. Hun hadde fremdeles kontakt med Ezra. Ifølge direktør Danny Elinson hadde de gode samtaler og han tilbød henne en hybelleilighet i en bolig som Ezra eier i Jerusalem. Rita takket ja. Økonomisk støtte fra immigrasjonskontoret samt økonomisk støtte og psykisk hjelp fra Ezras medarbeidere – og indirekte fra HJH – hjalp Rita inn på en riktigere vei.

 

Utdanning

Foreldrene hjemme i Minsk hadde et soleklart utdanningshåp for begge sine døtre, og mente at nå hadde de hatt nok tid til å akklimatisere seg. Videre studier, formante de. Dermed var det bare å sette i gang med forberedende til universitetet. Det tok Rita på et år i 2003-2004, og deretter bar det ut i fire års sykepleieutdannelse. –Jeg måtte sette meg delmål og et endelig mål som skulle nås, koste hva det koste ville av krefter og slit, sukker hun. Hun innrømmer at det var både opp- og nedturer underveis. Hun elsket å være med på Ezras halvårlige rundturer i Israel. Slik fikk hun nye venner og slik traff hun i 2007 han som skulle bli hennes ektemann. – Vi hadde vært på et par Ezraturer sammen, men plutselig SÅ vi hverandre, forteller hun med smil i øynene. David kommer fra Sibir og hadde ikke helt bestemt seg for om han skulle emigrere ennå. Da han traff Rita ble avgjørelsen klar.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

David er utdannet innen økonomi, men er også psykiatrisk sykepleier, mens Rita i dag er sykepleier på akuttmottaket på Hadassah Ein Karem-hospitalet. Datteren Noa er familiens midtpunkt.

 

Familie

For snart to år siden giftet de seg. I dag har de datteren Noa. Besteforeldrene på farsiden bor i nabolaget, litt utenfor Jerusalem, og de stepper gladelig inn som barnepassere når skiftarbeide fører til at tidsklemma blir for stram for de unge. Storfamilien til Rita bor spredt omkring i Israel. De fleste kom på 90-tallet. Hun savner foreldrene. Moren kommer oftere og oftere på besøk, da hennes lille bedrift innen bygningsmaterialer i Minsk måtte legges ned på grunn av krisetider. Faren derimot, er 57 år, ingeniør og i full jobb. De ser ikke hvordan de kan klare seg i Israel uten jobber – og uten å kunne språket. Tvillingsøsteren tar mastergrad ved Myers-JDC-Brookdale Institute – ledende senter for anvendt samfunnsforskning som betjener Israel og den jødiske verden.

 

Størst

– Israel har uten tvil vært det største eventyret i mitt liv, smiler Rita. – Jeg må fremdeles jobbe hardt for å føle en sterk jødisk identitet, men det skyldes nok at våre foreldre holdt det skjult for oss i så mange år. Her i Israel lever vi et helt normalt liv, med jobber, regninger som skal betales, baby og bleieskift. Men til dere i Norge som virkelig bryr dere om oss og bidrar til å holde liv i Ezras programmer overfor all jødisk ungdom: Ezras opplegg i Minsk gjorde oss bevisste. En stor del av meg er bygget opp av deres tilstedeværelse og det nye livet jeg plutselig var en del av. Dere har gitt oss sjansen til å ta våre valg. Gitt oss muligheten til å få en jødisk identitet og å finne oss tilrette i våre forfedres og vårt nye hjem: Israel. Takk!

Junis nyhetsavis er ute på nettet

Du kan lese nyhetsbrevet her på nettsiden vår, eller laste det ned til egen maskin og lese når det passer deg bedre.

Mange bekker små…

I Israel møtte jeg nå i mars en bestemor som oppfostrer sine tre foreldreløse barnebarn. En immigrant som fortsatt snakker dårlig hebraisk og som slår over i russisk når det er viktig å få uttrykt seg skikkelig.

 Etter å ha fortalt om vanskelighetene og sorgen, tørket hun en tåre, smilte varmt og sa; «Tusen takk til alle giverne i Norge. Du må hilse dem! Dere aner knapt hvor mye denne hjelpen betyr. I tillegg til den økonomiske støtten, gir omtanken og kjærligheten til vårt folk, meg og mange andre styrke i hverdagen.»

 Et sterkt møte var det – og jeg tenker på hva dere, våre givere, må ofre for å hjelpe. Da blir jeg svært ydmyk. Når vi på kontoret ser små – og større – beløp dryppe trofast inn, blir jeg takknemlig på immigrantenes vegne. Våre givere er trolig helt vanlige mennesker som lever nøkternt for å kunne gi noe til andre som er i en vanskelig situasjon. Hundre kroner er fortsatt mange penger og vi verdsetter hver eneste gave som kommer inn.

 På besøk hos de prosjektene vi støtter har jeg fått se hvilken endringer deres bidrag kan gjøre i immigrantenes liv. Jeg er takknemlig for at jeg får være budbringeren begge veier; den som forteller om gavene som er sendt og den som bringer takken tilbake til dere. Dere skal vite at forbønn og omsorg hjelper immigrantene og at de takker dere varmt for det.

Gratulerer til Miss Israel!

Vi har ikke for vane å meddele hvem som vinner æren av å representere Israel i Miss Universe hvert år. Men i år bare måtte vi – for Yityish Aynaw som vant i år immigrerte fra Etiopia som 12-åring.

Bare 12 år var hun da hun immigrerte til Israel fra Etiopia. I år skal hun representere Israel i Miss Universe.

Bare 12 år var hun da hun immigrerte til Israel fra Etiopia. I år skal hun representere Israel i Miss Universe.

Hun ble meldt på til konkurransen av en venninne, og sa selv at hun var veldig nervøs.

Om sin aliya til Israel, forteller hun at hun hadde fort blitt integrert inn i israelsk samfunn. Hun mente at det var fordi hun ikke hadde blitt plassert i en klasse spesielt for etiopiere da hun startet på skolen i Israel som tolvåring, men var sammen med israelskfødte barn fra første dag.

Hun gleder seg til å representere alle israelere i i den internasjonale konkurransen.

               “Det er en ære å representere Israel”, sier Aynaw.

Hun sier at President Obama er et forbilde for henne fordi han viste “at alle kan nå toppen.”