Innlegg

Glade etiopiere har endelig kommet hjem!

Å forene familier

Siden den israelske staten bestemte seg for å sette inn nye krefter for å bringe de etiopiske jødene til Israel igjen, har så langt 106 i 2016 og 175 i 2017 fått reise. Ytterligere 1100 av de 9000 som venter har fått godkjent søknadene sine. De trenger vår hjelp!

Øyvind Bernatek Styrets Leder

Kjære giver

Tusen takk for all støtte i 2016. Vi går inn i 2017 med fornyede krefter.

Når de unge med moderne kommunikasjonsmetoder

15000 tok kontakt med Ezra for å få hjelp til å gjøre aliya. Ezras storsatsing på sosiale media hjelper jøder i Ex-Sovjet som bor steder uten jødisk nettverk og infrastruktur. Ezras call-senter hjelper dem med informasjon og veilleder dem gjennom prosessen. Nesten 2400 av de 15000 har allerede flyttet til Israel.

Dyre priser på supermarkedet er realiteten som møter nye immigranter og israelere likt. Det er de som står svakest i samfunnet som blir hardest rammet.

Dyrt i Israel – og det rammer de svakeste aller hardest

En studie utført i juni 2014 viste at 4 av 10 israelere ikke klarer å få endene til å møtes. Nesten 50% av alle israelere er misfornøyde med sin økonomiske situasjon.

En annen studie utført av den israelske nasjonalbanken viste at en handlekurv med basisprodukter (melk, brød etc) koster 12% mer i Israel enn det som er gjennomsnittet for de andre 34 OECD-landene.

Mellom 2008 og 2013 gikk boligprisene i Israel opp med hele 55%. Dette rammer særlig unge israelere og nye immigranter som har redusert evne til å få lån pga liten eller ingen kreditthistorie i bankene, og uten ressurser fra andre som de kan få hjelp fra.

Dette er den vanskelige realiteten de aller svakeste i Israel lever med – og som immigrantene kommer til når de gjør aliya. Mat, bolig og klær er dyrt – og lønningene lavere. Det gjør at hverdagen kan bli til et slit og en kamp for å få pengene til å strekke til.

De siste to årene har det vært en grasrotkampanje for å få en endring på dette – slik at alle skal kunne spise seg mette og ha et trygt og godt sted å bo. Det er sikkert mange som husker protestene i Tel Aviv og Jerusalem med teltleire der folket krevde billigere og enklere tilgang til bolig. Det samme gjelder matvareprisene.

Dyre priser på supermarkedet er realiteten som møter nye immigranter og israelere likt. Det er de som står svakest i samfunnet som blir hardest rammet.

Dyre priser på supermarkedet er realiteten som møter nye immigranter og israelere likt. Det er de som står svakest i samfunnet som blir hardest rammet.

Staten har derfor satt inn tiltak for å redusere matvareprisene, og har til dels klart det, viser tallene fra 2014 – da matvareprisene gikk ned noe.

Det siste året har man også sett flere private initiativ i akkurat denne retningen. Coffix er en ny kaffekjede der alle varene (kaffe, bakevarer etc) i kafeen koster 11 kroner. Det er likevel en dyr kopp kaffe for de som sliter mest. Men, nå er vel ikke kafebesøk det som har høyest prioriteringslisten for de som sliter med å få endene til å møtes. Og da er det godt å høre: Coffix-suksessen har gitt eierne mersmak: Det er nå snakk om at man vil åpne supermarked basert på samme konsept.

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

132% økning i antall immigranter i 2014 – forventer enda fler i 2015

Det siste året så Israel en kraftig oppsving i immigrasjonen. I 2013 immigrerte 20 000 til Israel, i 2014 økte tallet til hele 26 000 nye immigranter. Man regner med at dette er en trend som bare kommer til å fortsette – i løpet av 2015 tror man at så mange som 30 000 nye immigranter vil komme til landet.IMG_0974

Immigrantene fra Vest-Europa – et voksende fenomen
Immigrantgruppen fra Europa økte med 88% fra 2013 til 2014. For alle første gang var det immigrantene fra Frankrike som var på topp av alle immigrantgrupper som kom til Israel. 7000 nye immigranter kom fra Frankrike i løpet av 2014. Det var også stor økning i immigrantene fra andre vesteuropiske land, slik som Italia. Dette er en indikasjon på den bekymring mange jøder i Europa nå har for jødenes situasjon.
I Frankrike og Storbritannia økte hatkriminalitet mot jøder fra rundt 500 tilfeller i 2013 til over 1000 tilfeller i 2014 i begge landene. Det var spesielt mange tilfeller i juli-august, under Operation Protective Edge. Situasjonen i Israel blir brukt av ekstremister som en unnskyldning til å angripe bl.a. jødiske menigheter og skoler over hele Europa. I august 2014 ble for eksempel Carolineskolen, den jødiske skolen i København, for første gang offer for hærverk, med knuste ruter og antijødisk graffiti som «Ingen fred til dere, zionistsvin.» Også i norske media har vi det siste året kunnet lese om at norske jøder bekymrer seg, noen er redde.
Immigrantene fra Ex-Sovjet fortsetter å komme
Situasjonen i Øst-Ukraina er fortsatt prekær for mange. Keren Hayesod regner med at 10 000 ukrainere ønsker å emigrere til Israel, og har satt inn ekstra innsats for å hjelpe så mange som mulig. Samtidig ser vi at det er ikke bare fra krigsområdene i Øst-Ukraina der det har økt i antall immigranter. Også fra andre områder i Ukraina, som Kiev, og også fra Russland kommer det flere. Situasjonen i Russland, både økonomisk og politisk, har fått mange jøder der til å bekymre seg for fremtiden, og mange lurer nå på om fremtiden vil se lysere ut i Israel. Vi ser derfor også at det er mange som kontakter Jewish Agency, Keren Hayesod, Ezra og andre organisasjoner som hjelper jøder å gjøre aliya fra Ex-Sovjet. De har mange spørsmål om hva, hvordan og hvor fort kan prosessen gjøres? Mange forbereder seg på å flytte, uten å ha spesifikke planer om når ennå – «bedre føre var enn etter snar.»
Trenger vår hjelpamit_falashmura 222
Det sier seg selv at med så mange nye immigranter blir det stort press på alle de instansene som hjelper de nye immigrantene i Israel. De trenger flere ressurser til å hjelpe de mange som kommer. Selv hvis de nye immigrantene kommer fra land som Frankrike, skal de likevel for eksempel lære språket på en av de mange ulpanene, de offentlig språkskolene, i Israel, når de kommer. Språket er helt essensielt for å få jobb og for å kunne klare seg i sitt nye hjemland. Alle immigranter må også innom de mange immgirasjonskontorer etc for å få riktig immigrasjonspapirer, id-kort etc. Mange trenger hjelp til å finne en jobb og til å finne seg et sted å bo. Med en så stor økning på immigrantgruppen årlig er det klart at immigrasjonshjelpernes ressurser er sprengt – og de trenger nå vår hjelp til å hjelpe de mange nye immigrantene i Israel.

Lea Rosenfeld får elevene til å føle seg hjemme i Israel ved «å gjøre om» klasserommet til Israel hos Ulpan Halom. Foto: Rebekka Rødner

I klasserommet er vi i Israel

Lea Rosenfeldt har undervist på Ulpan Halom i mange år, og har sett elev etter elev komme gjennom ulpanens dører, og mange av dem reise til Israel godt utrustet med hebraiskkunnskapene de har fått på ulpanen. Leas mann var israelsk og gikk bort bare noen få uker før jeg møtte henne på ulpanen. Likevel står hun full av smil og latter og underviser de håpefulle elevene. Arbeidet er viktig, det er åndelig påfyll for sjelen. Hennes egne barn og barnebarn bor i Israel. Det er også dit elevene hennes flytter.

Elevene blir drillet i grammatikk: «Er dette et sammensatt ord? Hvilket kjønn?» Foto: Rebekka Rødner

Elevene blir drillet i grammatikk: «Er dette et sammensatt ord? Hvilket kjønn?» Foto: Rebekka Rødner

«Når vi er inne i dette klasserommet er vi i Eretz Israel – Israels land,» sier Lea til meg, og peker på kartet over Israel som henger på tavlen bak henne. Hun spør meg hvor i Israel jeg har bodd. Jeg svarer «Jerusalem,» og hun peker på kartet for elevene: «Se! Her!» Hebraiskundervisningen er ikke bare for moro skyld: «Det er alvor i vår lek i dag.»

Mer enn språk

Om de vil reise til Israel? JA! Alle rekker opp hånden – noen har konkrete planer for å flytte snart, andre tenker langsiktig. Foto: Rebekka Rødner

Om de vil reise til Israel? JA! Alle rekker opp hånden – noen har konkrete planer for å flytte snart, andre tenker langsiktig. Foto: Rebekka Rødner

Studentene ved hebraiskskolen i St.Petersburg, Ulpan Halom, lærer mer enn bare språk – hebraiskboken er full av informasjon om Israels historie og israelsk kultur. Lærerne forteller om Israel, hvordan livet er der – og oppfordrer dem som kan til og reise til Israel for å lære mer og praktisere hebraisken sin. «Hva sier man i Israel når man hilser på noen for første gang?» spør Lea klassen. «Naim meod!» «Veldig hyggelig å møte deg,» svarer klassen i kor og ser mot meg med forventningsfulle blikk.

Jeg får snakke litt med klassen – og selv om de bare har lært hebraisk i noen måneder svarer de så godt de kan. På spørsmål om hvor dem vil flytte til Israel, rekker alle unntatt en opp hånden. Lea ser på ham og smiler og rister litt på hodet. Han sier han ikke vet hva han ville gjøre i Israel og han er en eldre mann. Hun svarer: «Det ordner seg nok!» Mange har familie og venner som bor i Israel. De vet at livet som venter i Israel ikke er en dans på roser – men det er et liv i et jødisk land, der det å være å jøde ikke er noe som gjør deg til potensielt mål for hat og hets.

Entusiastiske lærere – seriøst mål

Optimismen og entusiasmen Lea og de andre lærerne hos Ulpan Halom er smittende. 12 klasser med totalt 170 elever studerer hebraisk her. Hver klasse har undervisning 2 timer 2 ganger i uken.  Studentene blir drillet i grammatikk – språkets skjelett. Ulpanen er kjent for å være god – her diller man ikke. Det kreves dedikasjon og mye øving.

 

Lærer Anna Feldman er entusiastisk og tar gjerne i bruk nye metoder for å undervise. Her en powerpoint-presentasjon der elevene lærer om de hebraiske bokstavenes tallverdi. Foto: Rebekka Rødner

Lærer Anna Feldman er entusiastisk og tar gjerne i bruk nye metoder for å undervise. Her en powerpoint-presentasjon der elevene lærer om de hebraiske bokstavenes tallverdi. Foto: Rebekka Rødner

 

Ved Ulpan Halom finner man elever av alle aldre – tenåringer, middelaldrende og eldre. De lærer sammen, og lærer å jenke seg etter hverandres behov. «Det kan være en utfordring å møte alles behov og tempo,» forteller Anna Bekman, en av de andre lærerne ved Ulpan Halom. Nylig invisterte ulpanen i en rimelig projektor, slik at hun kan benytte seg av moderne media og teknologi i undervisningen. Powerpoint-presentasjonen blir vist på veggen bak henne og elevene følger med som tente lys. «Jeg vil utfordre elevene mine, og få dem til å inkorporere hebraisken i alt. Ved å ha mye av undervisningen klar som en presentasjon, har jeg mer tid til å være tilstede i klasserommet, fordi jeg ikke behøver å skrive like mye på tavlen bak meg. Jeg får rett og slett mer tid til hver enkelt student, slik at de kan oppnå de resultatene vi vet er så viktige for deres liv i Israel.»

«Ble dette riktig?» Elevene diskuterer hjemmeleksen før klassen starter. Foto: Rebekka Rødner

«Ble dette riktig?» Elevene diskuterer hjemmeleksen før klassen starter. Foto: Rebekka Rødner

 

 

 

Jeg spør dem om de har hjemmelekser – «Ja, massevis!» svarer en middelaldrende dame. «Bare se her!» De viser meg leksene de hadde til denne timen. Hun snur seg til en sidekamerat og spør: «Hva gjorde du på denne oppgaven her?» Plutselig er de inne sin hebraiske boble, og de diskuterer grammatikk, ordstilling og betydning. Samtalen glir så over til læringsmønstre. En av de yngre elevene mener at det er en fordel å være ung, for da oppfatter og lærer man ofte fortere. Ikke alle er enige. Den middelaldrende damen fortsetter: «Fordi jeg er pensjonist har jeg mer tid til dispensasjon og jeg har mulighet til å bruke mer tid på hjemmeleksene. Av og til er leksene ordentlig vanskelig. Men, jeg gjør dem likevel altså!» sier hun og smiler. Målet er klart: Livet i Israel venter.

 

 

 

 

Fakta:

Ulpan Halom

  • Opprettet i St.Petersburg i 1991
  • Driver med hebraiskundervisning
  • 12 klasser, 3 begynner, 5 mellomnivå og 3 videregående
  • Hver klasse møtes 2 ganger ukentlig 2 timer
  • 170 elever
  • I fjor flyttet 30-35% av elevene til Israel
  • Det siste året har de merket en oppsving i interesse av nye elever pga situasjonen i Russland

 

Kjære giver!

Kjære giver,

Tidlig i januar ble Frankrike rystet av to terrorhandlinger begått av islamister. Den første var rettet mot karikaturmagasinet Charlie Hebdo, mens det andre rettet mot et jødisk supermarked. Verden var raskt ute med å fordømme drapene, og alle og uttrykte dette med å si at «Jeg er Charlie», samtidig som det i stor grad ble forbigått i taushet at den ene terroraksjonen var et utsalg av jødehat. Hvor mange så vi med merker «Jeg er Jøde»? Nesten ingen. Det er forstemmende, men ikke overraskende! Det så vi heller ikke da fire jøder ble drept utenfor et jødisk museum i Belgia i mai i fjor, eller da en jødisk lærer og tre jødiske skoleelever ble myrdet i Toulouse i Frankrike i 2012.

Sist sommer ble det i demonstrasjonstog i Paris ropt død over jødene, og en rekke lignende ytringer er kommet i forskjellige medier og ved en rekke anledninger i Europa, uten at det har ledet til noen reaksjoner blant folk flest, ja selv i vårt naboland Sverige er forholdene for jødene i Malmø så vanskelig at en stor del av dem allerede har forlatt byen, uten at noen har satt i gang større protestaksjoner mot dette.

Konsekvensen av dette sterkt økte jødehatet i Europa er at svært mange jøder som bor der, føler seg så utrygge at de må bryte opp for å finne et tryggere sted å bo. For mange av dem blir Israel det naturlige valget, og i 2014 var Frankrike det landet hvor fleste nye immigranter i Israel kom fra.

Samtidig med dette skjer det alvorlige krigshandlinger i de østlige deler av Ukraina, og svært mange ukrainske jøder har måttet flykte fra det de eide eller føler seg så utrygge med hensyn til deres fremtid i landet at de ønsker å emigrere. For de aller fleste av disse er Israel det eneste reelle alternativet, det eneste landet som tar dem imot med åpne armer, og det landet de virkelig ønsker å flytte til.

Vi i Hjelp Jødene Hjem, er med på å hjelpe jøder fra Ukraina hjem til Israel, og vi er med på å hjelpe dem og mange andre nye immigranter til rette i Israel i en ofte vanskelig ny situasjon. I dette nyhetsbrevet kan du lese om hvorledes et av de prosjektene vi støtter, Jews In Crisis, nå er svært aktive i Ukraina og i Israel for å hjelpe så mange som mulig hjem til Israel.

Det er mørke skyer over mange steder av Europa for dets jødiske befolkning. Ved å støtte vårt arbeid er dere både med på å hjelpe jøder ut av Ukraina og hjem til Israel og med på å hjelpe nye immigranter i Israel dersom de møter spesielle utfordringer, uansett hvor de kommer fra, med en ny start i livet. Noen bedre måte å vise støtte og sympati for Europas jødiske befolkning kan jeg vanskelig tenke meg. Takk for at dere er der for dem når de trenger det som mest!

Øyvind Bernatek

styrets leder

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

Ikke spør hvorfor de kommer

“En liten stund forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet bringer jeg deg hjem igjen”, sier Herren.

Tatjana Gradchenko, 40, er en av de heldige som har familie i Israel, to gifte døtre i Ashdod. Så hun er på vei dit med sine to små yndlinger, Yorkshire-terrierne Eleonora og Zara. Foto: Mona Ø.Beck

Tatjana Gradchenko, 40, er en av de heldige som har familie i Israel, to gifte døtre i Ashdod. Så hun er på vei dit med sine to små yndlinger, Yorkshire-terrierne Eleonora og Zara. Foto: Mona Ø.Beck

Og i en av Ben Gurion-flyplassens mindre brukte Terminal 1-ankomsthaller måtte selv den mest Bibel-skeptiske medgi at profetiene om det jødiske folks hjemkomst og Herrens ord om å hente dem på ørnevinge er i ferd med å bli oppfylt så å si daglig.

26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.

Regnet øser ned utenfor der vi venter på ElAl-flight 0001 fra Kiev for landing på Ben Gurion. Minst et femtitalls journalister, TV-kameraer, notabiliteter med immigrasjons- og innvandringsminister Sofa Landver, som fulgte med flyet fra Kiev, og Jewish Agency-formann Nathan Sharansky, som selv er fra Donetsk, Øst-Ukraina. Israelske ungdommer som synger og danser horrah, soldater som står æresvakt, ivrig viftende med små israelske flagg, som første velkomstkomite for de 226 fra de krigsherjede delene av Ukraina. 40 ungdommer under 18 år, 11 babyer, en katt og to hunder.

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck

Stuptrette etter mer enn tolv timers reise kan de likevel ikke annet enn å danse hånd i hånd med ungdommene idet de fanges inn i ringhvirvelen, vel inne i ankomsthallen. Noen kommer med velpakkede kofferter, mange bare som de står og går, noen har ikke engang fått vinterfrakken med seg fra vinterkalde Ukraina.

Inn i den strålende opplyste hallen, hvor de høflig setter seg på hvite plaststoler for å høre på velkomsttalene, som blir så altfor, altfor lange for de voksne og enda lenger for de små. De voksne forteller om synagoger i Øst-Ukraina uten strøm og oppvarming. Hvor de sto mest mulig stille med ytterklærne på for å holde på kroppsvarmen.

Og de lytter stillferdig, med øyne som nesten glir igjen av tretthet, men de lytter likevel til Sharanskys tale, på russisk selvsagt, ettersom han er fra samme område som mange av de nyankomne, og så minister Landvers tale, heldigvis også på russisk. Det er godt å kunne gumle på småmat, juice fra plastbegre.

De aller fleste kommer fra de så meget omtalte krigsområdene Donetsk, Ludansk og Slariansk. De færreste har familie her i Israel, noen har bekjente blant de 5000 som har gjort aliyah før dem, og så godt som ingen har vært i Israel tidligere eller har store begreper om landet hvor de skal begynne sine nye liv.

En gammel dame på 80, den eldste av de nyankomne, bodde sammen med sin katt i kjelleren under sitt sønderbombede hus i to måneder. Som eneste gjenlevende av sin familie. Alle forsøk på å overtale henne til å bli med til Israel strandet på ett punkt: “Jeg forlater aldri min katt!”. Løsningen ble at også katten gjorde aliyah.

Gamle, fengende israelske melodier, sunget av israelske jenter og gutter i soldatuniform – og endelig, Hatikwah, deres nye fedrelandssang, som noen av dem famlende prøver å synge med i. For første gang på forfedrenes jord.

Familien Khimich kommer fra Slariansk. Natalia, 30, er lærer, Sergej, 33 sjåfør og lille David på fire bestemte seg for å komme til Israel for få måneder siden. De skal til den Nord-Israelske byen Akko, hvor Natalia har en fetter. – Eneste vi vet om Israel er at det er et vakkert land, at Akko ligger ved sjøen og at det bor mange arabere der, sier Natalia på bra engelsk. – Men vi kommer først og fremst for at David skal få sjansen til et bedre liv. Foto: Mona Ø. Beck

Familien Khimich kommer fra Slariansk. Natalia, 30, er lærer, Sergej, 33 sjåfør og lille David på fire bestemte seg for å komme til Israel for få måneder siden. De skal til den Nord-Israelske byen Akko, hvor Natalia har en fetter. – Eneste vi vet om Israel er at det er et vakkert land, at Akko ligger ved sjøen og at det bor mange arabere der, sier Natalia på bra engelsk. – Men vi kommer først og fremst for at David skal få sjansen til et bedre liv. Foto: Mona Ø. Beck

Opp en trapp til en ny hall, med nye, hvite plaststoler i rekker; tålmodig ventende på å bli ropt opp for å få sine ID-papirer og dokumenter som bekrefter deres status som olim hadashim, nye immigranter. 60 prosent av dem skal enten til Negev- eller Galilea-regionen. Noen har kjente eller familie andre steder i landet. Busser og småbusser står klare til å frakte dem til deres nye, foreløpige hjem. De vet lite om sin materielle fremtid, når bidragene fra stat og gode givere en dag tar slutt. Hebraisk blir en stor utfordring når de skal inn på det israelske arbeidsmarkedet. Også for barna i skolepliktig alder. De vet at Israel har sine eksistensielle trusler i dette farlige nabolaget, så de forventer ikke bare et land flytende av melk og honning.

Men de – også vi blaserte journalister – føler, nei vet at de har kommet hjem. Til sine forfedres jord, som Herren lovet dem. Og mange, kanskje tusener, vil snart følge etter dem fra Ukraina. Allerede uken etter lander et fly med 200 flere ukrainske jøder, får vi høre.

Vi beslutter oss raskt for ikke å stille spørsmålet: “Hvorfor kommer dere?” Det er så betydningsløst. Krigsfaren? Økonomiske grunner? Arbeidsløshet? Fordi de mistet alt de eide? Fordi de ikke lenger så noen fremtid i Ukraina? Nei – det store, og det nesten mirakuløse, er at de kommer, praktisk talt “på ørnevinge”, som det også står skrevet på flykroppen på den svære ElAl-maskinen. Les Bibelens profetier og Herrens ord om jødenes hjemkomst. Da blir det overflødig å spørre hvorfor de kommer.

 

Fakta:

Immigrant-rekord i løpet av 2014

Israel kunne glede seg over 26 500 nye immigranter i fjor, flere enn noe enkelt år siden 2004. Det er dessuten 32 prosents økning sammenlignet med 2013.

* For første gang kom det flere immigranter fra Frankrike enn fra noe annet land, 7000. Innvandringsminister Sofa Landver venter 10 000 nye immigranter derfra i år. (Uttalt før terroren som rammet Paris i januar).

* Aliyah fra Ukraina steg med 190 prosent sammenlignet med året før, 5 840 nye immigranter kom, og Jewish Agency-formann, Natan Sharansky forventer 400 prosent økning derfra i årene som kommer.

* Innvandring fra Vesten økte med 88 prosent, med 8 640 nye immigranter.

* 620 nye olim kom fra Storbritannia, en økning på 20 prosent.

* Fra Italia kom det 340 og fra Belgia 240 nye immigranter.

Glad velkomst i Israel for de ukrainske jødene. Foto: Ezra

Tusener fra Ukraina

De siste 12 månedene, fra september 2013 til september 2014, har det kommet 4200 immigranter bare fra Ukraina, og det forventes minst 1000 til før året er omme. Immigrantene er i alle aldere og de fleste kommer fra byene langs grensen til Russland sørvestover mot Krim – halvøya som russerne allerede har erobret. Det viktigste for alle er å redde livet fra kampene som herjer i Donetsk og Mariupol lenger sør. Logansk, lenger nord, er allerede ødelagt. Uttallige har allerede mistet livet i kampene. Søndag den 21. september kom det et fly med 80 immigranter, og mandag kom det tre nye fly lastet med ytterligere immigranter fra Ukraina. Mandagspassasjerene ble ønsket velkommen blant andre av styreformann i Jewish Agency, Natan Sharansky.

Glade nye israelske borgere. Opprinnelig fra Øst-Ukraina. Her blir de mottatt på Ben Gurion september 2014. Bilde: Ezra

Glade nye israelske borgere. Opprinnelig fra Øst-Ukraina. Her blir de mottatt på Ben Gurion september 2014. Bilde: Ezra

Jewish Agency’s koordinatorer må blant mange andre gjøremål forberede de nye immigrantene på alt fra språkundervisning til temperaturen i landet. Israel har åtte forskjellige klimaer, så det er viktig å tenke over hvor man vil trives best når man skal finne et sted å bo. Like viktig er å finne ut av hvor det er muligheter til jobb og utdanning.

Elena Hila Faingold er en av koordinatorene. Hun kommer selv fra Donetsk og har arbeidet i Jewish Agency for innvandrere fra tidligere Sovjetunionen gjennom 20 år.

– Jeg gråter hver gang jeg lytter til deres historier, sier hun.

Vanligvis har hun kun telefonkontakt, men det er alltid hyggelig å treffe menneskene hun bidrar med hjelp til, sier hun.

Ziona Eisenstein er leder ved absorberingssenteret i Karmiel. Hun er stolt over alt de får til! Bilde: Mona Ø. Beck

Myk Landing

De rundt 30 absorpsjonssentrene er plassert over hele Israel og er midlertidige boliger som gir en myk landing med støtte og skreddersydd hjelp til nye immigranter.

I Karmiel – som ligger omtrent midt mellom Haifa og Tiberias – er direktør Ziona Eisenstein mektig stolt over “sitt” senter og hva de har fått til av effektive programmer. Her finnes det 104 leiligheter med plass til 350 personer. For tiden kommer de fleste fra land i tidligere Sovjetunionen. Familiene steller seg selv, de får penger til mat og byen har fire store matbutikker med spesialseksjoner med varer fra de ulike land slik at immigrantene lett skal finne ingredienser de brukte i hjemlandet.

Man kan bo inntil et halvt år på disse sentrene, men det kommer også an på om man er deltager på et program. Det gis intensiv språkopplæring på sentrene.

De som har anledning til å finne et annet sted å bo blir på senteret i bare 14 dager. De får ulpan utenfor lokalene i senteret, på innenriksdepartementets bekostning. Alle får en såkalt “gavekurv” til å bruke på det mest nødvendige, som kjøleskap, komfyr, andre husgeråd og senger.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Unge immigranter fra mange verdenshjørner øver på israelske sanger. Målet er å lære 70 mens de er her, smiler direktør Ziona Eisenstein.

Blant prosjektene i Karmiel er et hvor 32 IT-interesserte (i hovedsak menn) kan bo på senteret, sammen med kone og barn hvis de har, mens de gjennomgår et 10-månedersprosjekt for å bli rekruttert til jobber blant annet innen it- og ingeniøryrker.  Iscar er en verdensomspennende bedrift som  har rundt 50 fabrikker med attraktive jobber for godt utdannede immigranter. Et annet prosjekt “Nani” utdanner hjelpepleiere. Det rommer 16 kvinner og alle får diplom ved fullført kurs. Et siste prosjekt er for unge immigranter etter videregående. Her får de 150 deltagerne mellom 17 og 21 år et ti måneders kurs til forberedelse for universitetet. De fleste kursdeltagerne er for tiden fra Ukraina, bor tre sammen i en leilighet. Resultatet så langt er at de sammenlagt har høyeste skår i hele Israel og kan velge og vrake i studieplasser på universitetene, ifølge den stolte direktør Eisenstein.

Portfolio Items