Rakettene falt tett

I Israel utvikler tingene seg fort og dramatisk, den ene spenningen avløser den andre. Bare på et par uker er premissene totalt forandret. Valget i USA og Arafats død satte Israel i søkelyset igjen. Uansett hvilke voldsomme bølger som skylder over verden, blir lille Israel liggende igjen på stranden.

Lenge har Gaza vært krisesenteret. Tidligere har det vært Golanhøydene, Libanon eller Jerusalem. Men nå er det Gaza. Det kunne lett blitt Jerusalem igjen, men heldigvis gikk det rimelig greit å finne en alternativ løsning på Arafats gravferd.

Det er som et bevegelig relieffmønster. Alle delene ligger der, de løfter seg opp i tur og orden og tar vår oppmerksomhet. Den lille kyststripen mot Middelhavet kunne vært et paradis. Nå er det bare kaos og vold. Helt i syd ligger den lille jødiske enklaven, nesten som et gissel, men også som en buffer. Den er inngjerdet og isolert, men full av liv og blomster, vakre strender og nydelige småhus – umulig å forsvare og umulig å forlate for de ca. 8.000 jødene som bor der. Nå spør vi vel oss selv – alle – hvordan skal dette gå? Å bli tvunget til å forlate hjemmet sitt, huset, hagen, miljøet etter 30 – 35 år gjør vondt.

Det er lett å lage avstemninger langt borte – lett å mene noe om ting som ikke berører oss direkte, men verden er blitt så liten, og snart berører den oss overalt! La oss be for de som har ansvar – de som må ta beslutninger og for de som blir berørt!

Men Gaza har stått på problemlisten lenge. Utallige terroraksjoner mot Israel er planlagt – og til dels gjennomført derfra, og mange slags tiltak er forsøkt for å løse situasjonen. Stadig hører vi om sammenstøt og tumulter, og stadig hører vi at Israel har drept kvinner og barn og ødelagt hus og hjem, og vi undrer oss vel litt alle. Men nå har vi sett det!

Det kom en telefon til bussen mens vi var på vei til Negev. “En bombe falt nettopp i kibbutz Nir Am, men dere kan få komme, politiet har vært der, og ingen ble drept!”
Det var 20 minutter siden! – Og vi kom, og vi så et lite hull i bakken, noe jernskrap og en skrekkslagen kvinne. Hun hadde sittet utenfor barnehagen like ved, og bomben hadde fart rett forbi sytøyet hennes.
Det var den andre bomben den dagen i Nir Am
Ingen ble truffet av den forrige heller, men selv om disse hjemmelagde Kassam-rakettene ikke er så store, dør de som får dem i hodet. Gleden over at alle barna ble spart overgikk nesten skrekken hos kvinnen. Men hun fortalte at hun hadde bedt sin sønn som var i hæren, om ikke å komme hjem på perm. Han var tryggere i det militære enn i Gaza-området! mente hun.

400 slike bomber hadde ramlet over de små byene og kibbutzene i Negev den siste tiden. Der bor det vesentlig nye immigranter, tomtene er rimelige, og de kan lett sette opp små hus. Det dreier seg om f.eks. Sderot, Ofakim, Netivot og til dels Askelon.

Rakettene har en rekkevidde på ca. 10 km, og de skytes ut etter bingoprinsippet. Kanskje treffer de en bil, kanskje et hus, kanskje noen barn som leker i gaten. I alle fall sprer de skrekk og uro!

Ordføreren i regionen fortalte om sin bombeopplevelse.
Han kjørte bortover veien i god fart da mobiltelefonen ringte. Siden det ble en samtale av det, stanset han, og sekunder etter landet en rakett neon få meter foran bilen.

Hadde ikke telefonen ringt, hadde han vært død. Halve veien var sprengt vekk. I slike stunder føler nok alle at de har hatt englevakt!

Mieha Limor som fulgte oss i bussen, sa at de til nå hadde latt være å reagere, men nå hadde de bestemt seg for å gå inn i Gaza. Og vel hjemme igjen, hørte vi nyhetene. Ikke om de 400 bombene, men om Israel som igjen braste inn i Gaza med tanks og våpen mot de stakkars sivile som bor der. Det er jo ille, men som Mieha Limor sa – hva skal vi gjøre? Vi kan jo ikke bare sitte stille og la bombene falle over oss! – Så heldige vi er som slipper å ha ansvaret!

Vi var på grensen, og vi så oppmarsjen. Mengder av tanks var stilt opp, og soldater var i virksomhet over hele området, travelt opptatt med å pusse og gni på våpen og teste ut kjøredoningene. Fotoapparatene var i flittig bruk – spennende! Men en dame begynte å gråte. – “Hva er det i veien med deg?” – “Ikke alle disse skjønne ungdommene kommer tilbake”, sa hun og satte tingene i perspektiv. Krig er ingen spennende lek. Krig er grusomt og meningsløst og den fører alltid med seg sorg og smerte.

Ikke alle kom tilbake, Tre israelske soldater ble drept, sa de i nyhetene dagen etter. Det angikk oss på en måte fordi vi hadde vært der. La oss huske å be om “fred for Jerusalem” og for visdom hos de som har ansvar!

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 8/2004.