På Hadassa-konferanse i Jerusalem

En ung fransk lege fortalte med bilder og film om sine erfaringer fra arbeidet blant sultrammede i Afrika. Han var 29 år, men hadde allerede en lang merittliste. Hans foreldre satt på første benk og felte tårer, det førte naturligvis til at mange lommetørklær kom frem!

I alt var det ca. 250 deltagere fra 22 land. Frankrike stilte med en uventet stor gruppe, noe som alle gledet seg over. Og mange av disse unge menneskene kom nettopp fra Frankrike. Tenk om det hadde vært mulig å engasjere en tilsvarende gruppe fra Norge! De ville uten tvil hatt stor utbytte av det. Israel har mye å tilby og mye å lære bort.

I to intense dager varte konferansen – en dag var en luksusdag – med bl.a. vandretur i Gamlebyen. De to andre dagene var fordelt mellom det store sykehuset i Vest-Jerusalem, Ein Kerem og det mindre på Oljeberget eller Mount Scopus. Det var det opprinnelige og i dag er det både et lokalsykehus for øst-regionen og et forskningssenter.
I 1912 ble sykehuset etablert, og navnet ble valgt etter Bibelens dronning Ester. På hebraisk er navnet Hadassa, og hennes symbolstatus i Israel er høy, ikke bare rundt Purin-tider!

Hadessa-sykehusene er der for folk i nød, og de redder mange, mange liv. Men de har tre hovedparoler: Å redde liv – å undervise – å forske. Disse tre går ofte over i hverandre, og til sammen har de gitt Hadessa-sykehusene verdensry.

Nå kan man jo være kynisk og si at de har særlig god tilgang på hardt skadde og traumatiserte pasienter, slik at forskingsmaterialet er stort, men de oppnår fenomenale resultater, og de sparer seg aldri. Inntreffer det en katastrofe, møter alle opp av seg selv og jobber så lenge det er behov. Ingen behøver å ringe rundt eller krangle om overtidsbetaling. – “Det er bare sånn det er,” sa de.

Forskning er dårlig betalt overalt, og i en periode oppdaget de at unge, dyktige leger droppet ut og valgte andre veier. Øyeblikkelig satte de inn tiltak for å oppmuntre dem til å bli, og de greide å snu trenden, bl.a. ved å lønne dem dramatisk mye bedre og ved å legge til rette arbeidstid. De laget et eget program for dette, og hvert år velger de ut fem av de beste og gir dem gullsjansen.

I en hilsen sa direktøren for sykehusene – Shlomo Bar-Josef: “Det er alltid et fjell av arbeid foran oss. Men vi prøver å leve opp til vår strålende fortid, og vi kjemper oss gjennom en vanskelig nåtid i det vi møter fremtiden med entusiasme. For fremtiden er der for å bli erobret – med mer legedom, mer kunnskap og mer læring!”

De holdt seminarer for oss og ga oss av sin kostbare tid. Nyvinninger og metoder ble forklart og fortalt oss, og alt etter de forutsetningene vi hadde, ble vi informert. – “De fremragende menn og deres maskiner” – var ett tema. Det dreide seg om nevrokirurgi, og umulige kasus for få år siden, er det nå mulig å behandle. De poserer her, “nobelpriskandidatene” – og det artige er at også de er kommet fra alle verdens kanter – fra USA – England, Argentina, Sovjet, India, Kina og Holland til Israel, der de i høy grad er blitt ressurspersoner.

Etikken er et kapittel for seg. Som ved andre israelske sykehus, blir alle pasienter tatt imot og behandlet likt. Terrorister og ofre får samme oppmerksomhet, og palestinere og israelere, muslimer og jøder får den samme ekspertisen. Det går mange historier om betydningsfulle personer fra “fiendeland” som dukker opp og ber om hjelp – og får den.

Vi spurte om de greide å holde følelsene i sjakk, og det mente de gikk rimelig greit. Et liv er et liv, og deres jobb var å redde det. De innrømmet likevel at det av og til kunne bli litt anspent, men de gikk aldri på akkord med seg selv. En arbeidsløs araber hadde f.eks. kommet til dem fra den andre siden. Han hadde en gutt med hjerteproblemer og hadde vært i Amman for å få hjelp. De kunne operere gutten for 10.000 dollar, men det var en umulig sum for araberen. Så dukket han opp ved Hadassa-sykehuset og fikk hjelp. Gutten ble frisk og fin, og regningen var i null!

Det er mange slike solskinnshistorier.

I en paneldebatt fanget psykologen min interesse. Hun hadde ansvaret for å bringe folk igjennom traumer, og ble spurt om hun drev med gruppeterapi. Det er jo så moderne her hos oss. Men – nei, det var en ekstra belastning, mente hun. Poenget var å få personen til å akseptere det som hadde hendt enten det var psykisk eller fysisk forferdelig – og så sette strek og gå videre. Har du mistet et ben, blir det bare enda tristere å skulle assosiere seg med en som hadde mistet et øye, f.eks. Hun hadde noen overbevisende synspunkter på dette. Det er noe med det fjellet som vi må forsere, fordi det jo ikke forsvinner!

Barneavdelingene er et kapittel for seg. Der satser de enormt, men likevel er de det tristeste på hele sykehuset. Å se små barn som lider, er nesten ikke til å holde ut, det er fantastisk at noen gjør det.

La oss slutte denne lille Hadessa-omtalen med en hilsen fra Sharon … Deres nærvær i over 30 land rundt omkring i verden har vært av stor betydning for Israel. Det har også den kunnskapen dere har frembrakt, hatt. Måtte deres arbeid fortsatt ha fremgang og bidra til at drømmen om fred og fremgang for vårt land går i oppfyllelse.

Og fra president Kazav; en noe mer pompøs hilsen: “Fra Jerusalem – den evige hovedstad i Israel og det eneste sentrum for verdens jøder er det meg en glede å sende delegater og gjester mine hjerteligste hilsener”.

Fra HJHs nyhetsbrev nr. 3/2004.