Kvinnedagen blant kaukasiske kvinner

En av de kaukasiske kvinnegruppene som PNIMA driver og vi støtter økonomisk, hadde møte og vi fikk være med til Kiryat Yam. Det er kvinner som har hatt et tøft liv og er preget av det. Deres hebraisk- kunnskaper er spinkle og de færreste har fullført grunnskolen. Få har vært utenfor byen der de bor, før de var med PNIMA til Jerusalem og Caesarea.

Kaukasiske barn kommer dårligst ut på alle landsdekkende skolestatistikker, så det er derfor viktig å gjøre noe for dem, øke deres lese og skriveferdigheter slik at de kan utnytte sine evner i positiv retning. PNIMA ønsker å nå barna, vil få dem til å gå på skolen hver dag og gjøre lekser, – for å komme ut av fattigdom, vold og småkriminalitet som preger de voksnes liv. Hensikten med kvinnegruppen er å få dem til å støtte opp om barnas skolegang og utdannelse. Men de lærer også litt om lov og rett i Israel. I mange kaukasiske husstander hører vold til dagens orden, og da er det viktig at kvinnene er klar over at konemishandling er forbudt.

Møtet var tredelt. Først fikk hver enkelt en blomst i anledning dagen, overrakt at prosjektleder; ” Nå gir jeg en rose til Anastasia, hva er din drøm?”. Alle hadde en drøm som de måtte fortelle om – at ungene holdt seg friske, at det gikk dem bra på skolen, at de vant i lotto. Én drømte om å få seg hus….. mange håp og drømmer.

Så var det et kort innlegg om kvinnedagens historie i Russland på russisk.

Til slutt var det spørrekonkurranse. Fire damer ble plukket ut og hver fikk en pose med lapper som var påskrevet tall fra 10 % og opp til 90 % – 9 alt. I stedet for å holde et innlegg om lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, valgte prosjektleder å stille spørsmål av typen: “Hvor mange % av de ansatte i helsesektoren er kvinner?” eller “Hvor mye tjener menn i forhold til kvinner innen databransjen?”. Hvis noen av de fire svarte riktig, kunne de gå to skritt fram. Det ble et liv og røre av dette, mye hyl og latter, fleipen satt løst – det er slik disse damene holder motet oppe.

Da det hele roet seg, snakket prosjektleder om hvilken effekt selv småkurs kunne ha på deres egen situasjon. Et kurs i manikyre eller bokføring kunne kanskje gi en liten jobb, så man kunne tjene en slant. Arbeidsløsheten blant disse kvinner er 52 % reelt (da er betalt husvask og barnepass tatt med – den offisielle statistikken sier 70 %). Den frustrasjonen og håpløsheten som kom fram da – var til å ta og føle på. “Hva vil du vi skal gjøre?” “Vi har ingen penger til slike kurs.” “Gubben slår meg flat hvis jeg foreslår noe slikt!”.

Men det er håp! Et eksempel er hun som leder gruppen lokalt, Luda – som har vært med i PNIMA i sju år. Da hun startet, så de hennes evner og ville gjerne ha henne på et dagskurs sammen med gruppeledere fra andre byer. Hun hadde aldri vært utenfor Kiryat Yam før. Og hun måtte ta to busser for å nå kursbyen og deretter gå til en oppgitt adresse. Hun vegret seg, hun var stiv av skrekk. De lovte å møte henne på busstasjonen og følge henne. Så våget hun seg ut i det, men med vondt i magen av nervøsitet.

Etter en tid som gruppeleder, spurte Luda hvordan man kunne ta delfag for å fullføre videregående skole. Langsomt og målrettet tok hun sine eksamener, en for en. I dag studerer hun sosialfag på andre året ved universitetet i Haifa – og tar to busser fram og to tilbake. Hun er fortsatt gift med den samme mannen og innstilte på å hjelpe sine medsøstere til en bedre framtid. Og det finnes flere slike sterke kvinner i blant dem.

HJH har nå gitt en ekstra “stipend”-pot til PNIMA, slik at enkelte av disse kvinnene, som virkelig vil forbedre livssituasjonen for seg og sine, kan få dekket kurspenger. PNIMA vil følge dem opp tett, støtte dem spesielt underveis i kurset og hjelpe dem med å finne jobb etterpå.