Kameraet lyver ikke
I de første årene av museets drift fikk man innlevert mange bilder. Beklageligvis fulgte det ofte svært lite informasjon med bildene. Eksperter ser nå på bildene i arkivet og mangt kommer for en dag.
For eksempel fikk museet i sin tid overlevert en serie fotos som samlet ble arkivert med tekst:
“Utbedringsarbeider på den store synagogen i Herzog Max gate i München etter Krystallnatten.” Nylig har eksperter sett på bildene igjen og det ble etter hvert klart at motivet ikke var utbedringsarbeider etter skader, men tvert om – de viste den kommunale rivingen av en av de første synagoger i Tyskland, mange måneder før Krystallnatten. Dette skjedde i 9. juni 1938 eller kort tid etterpå.
Fotografier fra Holocaust-perioden er viktig historisk dokumentasjon, og spiller en sentral rolle i studiene av Holocaust, samtidig som de hjelper oss å minnes dens ofre. Imidlertid er det ofte problematisk å bruke bildene, fordi man enten mangler opplysninger om hva/ hvem bildet forestiller, eller man har flere forskjellige beskrivelser av hva det er, eller det kan være bilder som er forfalsket eller feiltolket.
I begynnelsen av mai i år arrangerte Yad Vashem for første gang i historien en workshop om fotografering og fotografier fra Holocaust, – for å diskutere disse problemene og for å utvikle et samarbeid mellom de institusjoner som har slike bilder i sine arkiver. Til workshopen kom representanter fra tyske, amerikanske, østerrikske, franske og israelske museer, sammen med historikere. En av de mange utfordringene man kom inn på var digitalisering av fotoarkivene, slik at de kan gjøres tilgjengelige for publikum på nettet, slik Yad Vashem fikk gjort forrige år. Denne forenklede tilgangen til bildearkivene, letter i tillegg også forskningsarbeidet for andre institusjoner.
Yad Vashem har svært gode erfaringer med å legge ut bilder på nettet. De har mottatt mange henvendelser fra publikum, som har gjenkjent mennesker og steder på bildene. Langsomt og møysommelig identifiseres ofre og overlevende fra perioden, og medarbeiderne på museet blir i stand til å finne ut av og gjengi historien bak bildet.
Én dag etter minnedagen for Holocaust fikk Yad Vashem en e-post fra Shlomit Muszkat:
“… tilfeldigvis leste jeg en artikkel i Yedioth Aharonoth om barna i Otwock, med referanse til Yad Vashems online utstilling. Da jeg så utstillingens åpningsbilde, gjenkjente jeg min far, Karol. Jeg ble svært rørt – og er det fortsatt. Jeg fortalte om det til andre familiemedlemmer, inkludert min far, og vi snakket litt om den perioden.”
Neste dag offentliggjorde Yedioth Aharonoth en artikkel med overskriften “Jeg er jenta med teddybjørnen”, der Yaela Marinberg forklarte at hun hadde gjenkjent sin mor, Rosa Worman-Wolf, på et bilde som avisen hadde trykket på Holocaustdagen. Rosa var to år da hennes foreldre ble deportert til Auschwitz. “Puslespillet er fortsatt fullt av hull”, sa Rosa, ” men dette bildet fylte et av dem.”
Yad Vashem ber folk gå inn på nettet og studere bildene. Gjenkjenner de noen, ber man dem ta kontakt.
Sammendrag fra bladet Yad Vashem Jerusalem, Vol.54, July 2009. Artikler av Uziel og Beer oversatt av Eli Finsveen. Gjengitt med tillatelse av Yad Vashem.
