Jom Kippur – en dag for forsoning og tilgivelse
1. juledag i Norge kan kanskje gi en lignende stemning, i alle fall hvis vi går 5 – 10 år tilbake i tid. Stillheten er nesten påtrengende – i alle fall må man ta del i den. «Gå stille, tal sakte», sto det på gamle sykehusplakater. Noe sånt føler man.
«Forsoningsdagen» kan være en slags norsk oversettelse. og jeg tenkte hele dagen på Bibelens formaning – om du har noe imot din bror, gå først bort og forlik deg med ham. – Det er det de gjør. Hvert år tar jødene et oppgjør med seg selv, og de faster i 25 timer mens de konsentrerer seg om «å løfte seg selv opp på et høyere nivå», slik en uttrykte det. Jeg falt litt for den formuleringen. Det er så lett å bli gående år etter år i samme tralten med de samme uvennene og de samme aversjonene.
Jeg var i en synagoge der folk ba og leste bønner, mens de fra tid til annen reiste seg opp og gikk bort til en medvandrer, snakket litt og omfavnet vedkommende. Det var spennende å tenke seg hva som var blitt gjort opp og hvilken lettelse som fulgte.
Helst skulle man kle seg i hvitt, fikk vi høre, og så mye som 95 – 97 % av alle jødene deltok i feiringen av Jom Kippur – religiøse og ikke fullt så religiøse. De ber faste bønner – det kan virke litt uåndelig på oss. Vi fikk utlevert en hel bok som simpelthen het Jom kippur og som skulle gjennombes i løpet av de 25 timene.
Kanskje det ikke er så dumt med litt bønnehjelp. Vi har vel lett for å bli ganske trangsporet i våre «frie bønner», og det går fint an å bli grepet av noen av disse «rituelle bønnene». Den første vi fikk utlevert, henvender seg til Gud som «Vår hellige vokter, klippe og frelser av Israel! – Velsign landet vårt, starten på fullbyrdelsen av vår frelse. Vern det under vingene av din uendelige kjærlighet og send over oss tryggheten som bare finnes i din fred. Måtte en gnist av din ånd inspirere vår president, statsminister, embetsmenn, dommere og rådgivere til å ta de rette avgjørelsene. Sett dem i stand til å forstå at du har rett når du tar beslutninger! Stryk de som bygger og beskytter. «Ditt Hellige Land». Skap i oss kjærlighet, vennskap og gjensidig respekt. Ta bort hat og misunnelse fra oss -. Vær nær hele Israels folk og foren våre hjerter i kjærlighet og respekt for ditt navn -.»
Det åpnet seg mange tanker der vi fulgte med i den engelske oversettelsen, og det er ikke sikkert vi hadde kommet på så mye av dette av oss selv. – «Jeg venter på deg, Gud, jeg søker Guds nærvær, håper på et svar på mine bønner. Blant alle her priser jeg deg for din allmakt og feirer dine gjerninger med en frydefull sang». – Etter hvert ble bønnene mer personlige, selv da kan det være greit å ha en bok å støtte seg til. Vi blir lett litt nærsynte i vårt møte med Gud, og hukommelsen kan bli litt kort. Vi føler jo at vi kan gå til Gud hver dag og be om tilgivelse, så en sånn maratondag kan virke litt overdreven. Men den gjør inntrykk, og den gir inspirasjon til å be en annen bønn fra Bibelen. – «Gud skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd inni meg» – Det er vel det det går på, men gjennom 25 timers faste rettes nok fokuset også mot vår egen vilje til å gå videre og nå høyere.
Jeg gikk i en reformert synagoge denne gangen. Rabbineren holdt en engasjert tale på engelsk der han minnet om at vi var et hellig folk i en hellig by i et hellig land – og at det forplikter – og gir privilegier. Det var artig å høre på ham. Ofte får vi jo inntrykk av at jødene helst så at de bare var vanlige folk og ikke et utvalgt folk. Men det er det de er – og vi, som var hedninger, er blitt utvalgt med dem. Det forplikter også!
Fra HJHs nyhetsbrev nr. 7/2004.
