Ikke spør hvorfor de kommer
«En liten stund forlot jeg deg, men i min store barmhjertighet bringer jeg deg hjem igjen», sier Herren.
Tatjana Gradchenko, 40, er en av de heldige som har familie i Israel, to gifte døtre i Ashdod. Så hun er på vei dit med sine to små yndlinger, Yorkshire-terrierne Eleonora og Zara. Foto: Mona Ø.Beck
Og i en av Ben Gurion-flyplassens mindre brukte Terminal 1-ankomsthaller måtte selv den mest Bibel-skeptiske medgi at profetiene om det jødiske folks hjemkomst og Herrens ord om å hente dem på ørnevinge er i ferd med å bli oppfylt så å si daglig.
26 500 jøder gjorde aliyah, kom hjem til Israel, i 2014, og flere er på vei.
Regnet øser ned utenfor der vi venter på ElAl-flight 0001 fra Kiev for landing på Ben Gurion. Minst et femtitalls journalister, TV-kameraer, notabiliteter med immigrasjons- og innvandringsminister Sofa Landver, som fulgte med flyet fra Kiev, og Jewish Agency-formann Nathan Sharansky, som selv er fra Donetsk, Øst-Ukraina. Israelske ungdommer som synger og danser horrah, soldater som står æresvakt, ivrig viftende med små israelske flagg, som første velkomstkomite for de 226 fra de krigsherjede delene av Ukraina. 40 ungdommer under 18 år, 11 babyer, en katt og to hunder.
To generasjoner av Shefter-familien ser forventningsfulle frem til sine nye liv i Israel. Bestemor og bestefar Ludmila, 64 og Simon, 65, sønn Jevgenij, 34, svigerdatter Julia, 33 samt barnebarn Anastasia, 10. Simon er pensjonert gullsmed, Jevgenij har BA som mekanisk ingeniør. Alle kommer fra Dnepropetrovsk-regionen. De kommer fordi de mistet sine jobber, for å få oppfylt sine drømmer om å reise til Israel, og ikke minst for å gi Anastasia sjansen til et meningsfylt, jødisk liv. Foto: Mona Ø.Beck
Stuptrette etter mer enn tolv timers reise kan de likevel ikke annet enn å danse hånd i hånd med ungdommene idet de fanges inn i ringhvirvelen, vel inne i ankomsthallen. Noen kommer med velpakkede kofferter, mange bare som de står og går, noen har ikke engang fått vinterfrakken med seg fra vinterkalde Ukraina.
Inn i den strålende opplyste hallen, hvor de høflig setter seg på hvite plaststoler for å høre på velkomsttalene, som blir så altfor, altfor lange for de voksne og enda lenger for de små. De voksne forteller om synagoger i Øst-Ukraina uten strøm og oppvarming. Hvor de sto mest mulig stille med ytterklærne på for å holde på kroppsvarmen.
Og de lytter stillferdig, med øyne som nesten glir igjen av tretthet, men de lytter likevel til Sharanskys tale, på russisk selvsagt, ettersom han er fra samme område som mange av de nyankomne, og så minister Landvers tale, heldigvis også på russisk. Det er godt å kunne gumle på småmat, juice fra plastbegre.
De aller fleste kommer fra de så meget omtalte krigsområdene Donetsk, Ludansk og Slariansk. De færreste har familie her i Israel, noen har bekjente blant de 5000 som har gjort aliyah før dem, og så godt som ingen har vært i Israel tidligere eller har store begreper om landet hvor de skal begynne sine nye liv.
En gammel dame på 80, den eldste av de nyankomne, bodde sammen med sin katt i kjelleren under sitt sønderbombede hus i to måneder. Som eneste gjenlevende av sin familie. Alle forsøk på å overtale henne til å bli med til Israel strandet på ett punkt: «Jeg forlater aldri min katt!». Løsningen ble at også katten gjorde aliyah.
Gamle, fengende israelske melodier, sunget av israelske jenter og gutter i soldatuniform – og endelig, Hatikwah, deres nye fedrelandssang, som noen av dem famlende prøver å synge med i. For første gang på forfedrenes jord.
Familien Khimich kommer fra Slariansk. Natalia, 30, er lærer, Sergej, 33 sjåfør og lille David på fire bestemte seg for å komme til Israel for få måneder siden. De skal til den Nord-Israelske byen Akko, hvor Natalia har en fetter. – Eneste vi vet om Israel er at det er et vakkert land, at Akko ligger ved sjøen og at det bor mange arabere der, sier Natalia på bra engelsk. – Men vi kommer først og fremst for at David skal få sjansen til et bedre liv. Foto: Mona Ø. Beck
Opp en trapp til en ny hall, med nye, hvite plaststoler i rekker; tålmodig ventende på å bli ropt opp for å få sine ID-papirer og dokumenter som bekrefter deres status som olim hadashim, nye immigranter. 60 prosent av dem skal enten til Negev- eller Galilea-regionen. Noen har kjente eller familie andre steder i landet. Busser og småbusser står klare til å frakte dem til deres nye, foreløpige hjem. De vet lite om sin materielle fremtid, når bidragene fra stat og gode givere en dag tar slutt. Hebraisk blir en stor utfordring når de skal inn på det israelske arbeidsmarkedet. Også for barna i skolepliktig alder. De vet at Israel har sine eksistensielle trusler i dette farlige nabolaget, så de forventer ikke bare et land flytende av melk og honning.
Men de – også vi blaserte journalister – føler, nei vet at de har kommet hjem. Til sine forfedres jord, som Herren lovet dem. Og mange, kanskje tusener, vil snart følge etter dem fra Ukraina. Allerede uken etter lander et fly med 200 flere ukrainske jøder, får vi høre.
Vi beslutter oss raskt for ikke å stille spørsmålet: «Hvorfor kommer dere?» Det er så betydningsløst. Krigsfaren? Økonomiske grunner? Arbeidsløshet? Fordi de mistet alt de eide? Fordi de ikke lenger så noen fremtid i Ukraina? Nei – det store, og det nesten mirakuløse, er at de kommer, praktisk talt «på ørnevinge», som det også står skrevet på flykroppen på den svære ElAl-maskinen. Les Bibelens profetier og Herrens ord om jødenes hjemkomst. Da blir det overflødig å spørre hvorfor de kommer.
Fakta:
Immigrant-rekord i løpet av 2014
Israel kunne glede seg over 26 500 nye immigranter i fjor, flere enn noe enkelt år siden 2004. Det er dessuten 32 prosents økning sammenlignet med 2013.
* For første gang kom det flere immigranter fra Frankrike enn fra noe annet land, 7000. Innvandringsminister Sofa Landver venter 10 000 nye immigranter derfra i år. (Uttalt før terroren som rammet Paris i januar).
* Aliyah fra Ukraina steg med 190 prosent sammenlignet med året før, 5 840 nye immigranter kom, og Jewish Agency-formann, Natan Sharansky forventer 400 prosent økning derfra i årene som kommer.
* Innvandring fra Vesten økte med 88 prosent, med 8 640 nye immigranter.
* 620 nye olim kom fra Storbritannia, en økning på 20 prosent.
* Fra Italia kom det 340 og fra Belgia 240 nye immigranter.
