Dere holder liv i oss

Miriam Kitrosskij – en av lederne på undervisningssenteret som forbereder russiske jøder til en litt lettere immigrasjon til Israel – sender en hjertelig takk til norske givere. – Uten våre utrolig gode venner i Norge, ville vi ikke ha hatt noe fysisk sted å drive arbeidet vårt fra. Gjennom mer enn 15 år har dere vært trofaste. Dere har bidratt til å holde liv i «Machanaim», fastslår hun.

Midt i en av Jerusalems mest populære restaurant- og kafégater finner vi en slitt dør. Luntz street 2. Skilt på russisk, hebraisk og engelsk forteller at vi er på riktig sted. Idet vi kommer til avtalt møte, har Miriam nettopp fått melding om at en god venninne av familien er død. Hun er veldig lei seg. – Det kom brått og uventet, hvisker hun. Tekstmeldinger sendes til soldatbarna. To av hennes syv barn hvorav en befinner seg lengst sør i Israel og den andre lengst nord. Venninnen skal jo begraves innen 48 timer… Miriam rister litt på hodet. For å klarne opp. Henter frem et fjernt smil og byr på kaffe. – Trenger en sterk kopp nå, sier hun.

Hyperaktiv 20 åring
– Vi skal ha 20-årsjubileum for Machanaim førstkommende chanukka – i desember, lyser utviklingsdirektøren opp. – Og dere nordmenn har vært – og er – så inderlig gode mot oss. Dere har bidratt til at vi har klart å få dette senteret til å hjelpe russiske jøder til å finne seg til rette her i Israel, i forkant, underveis og i etterkant av deres immigrasjon. Det viktigste for dem alle er å bli absorbert i sitt nye hjemland. For oss er det viktigst at de skal føle seg hjemme, forstå landet og lovene, og å finne sin måte å leve på. Jeg er fornøyd med resultatene, selv om det er mange som har triste skjebner og som selvsagt har det vanskelig. Vi gjør det vi er gode til, så får andre ta seg av andre oppgaver.

– Men, legger hun til, – NÅ er det nesten katastrofe, kassen er tom, og vi trenger mer penger til leieutgiftene! Her holdes formiddags- og kveldsundervisning hver dag. Betaler vi ikke husleie, har vi ikke lenger et senter de kan komme til. Da må vi legge ned.

Minimale kunnskaper
Miriam ser 20 år tilbake i tiden. Hun og ektemannen var blant de første som kom og de har selv vært i samme sko som etterkommerne til Israel gjennom disse årene. Men hun og mannen måtte finne ut av alt selv. Derfor forstår de så inderlig godt behovene. Rundt en million russiske jøder har kommet til Israel i ettertid.

– De nye immigrantene vet ikke så mye om Israel, landets historie eller om jødedom. Mange er ikke kjent med sin identitet som jøder. Derfor har vi tilrettelagt og oversatt minst 18 bøker om jødisk liv, historie, filosofi og religion slik at de skal bli best mulig informert på sitt eget språk før de kommer. I dag har vi organisert bl.a historie- og hebraisk språkundervisning allerede i Russland slik at de skal få en viss kunnskap før de kommer, opplyser hun.

Jødisk identitet?
Senteret underviser også i «ungdomslandsbyer» hvor de unge går på spesielle lederprogrammer. – Vår intensjon er å få ungdommene til å øve innflytelse på andre unge igjen, forklarer Miriam. – Mange vet ikke hva det innebærer å være jødisk og å ta ansvar.

Miriam opplyser at de fleste russiske immigrantene har slått seg ned i Carmiel i nord, (ca. 50 prosent), mens ca. 40 prosent fordeler seg i byene Ashkelon og Ashdod. De som er mer jødisk og religiøst motiverte bor i og rundt Jerusalem. Senteret organiserer aktiviteter på alle disse stedene og sender ofte ut godt trente lærere til kurs og seminarer. Med både kulturelt og religiøst innhold, men like viktig er kanskje den sosiale delen.

Shabatfeiring
– Noe av det hyggeligste og mest givende vi gjør, er å invitere til felles shabatfeiring. Det er dyrt, derfor skjer det ikke så ofte. Prøver å få det til med en del mennesker to ganger i måneden. Vi finner et billig overnattingssted, og feirer en hel shabat sammen. Mange tror at religiøse har horn i siden, smiler Miriam. Men så ser de at vi ikke er farlige, at deres barn storkoser seg, leker og har det gøy, og de voksne selv finner ut at det har vært veldig givende, de også!

I samarbeid med Jewish Agency og Utdanningsdepartementet i Israel sender Machanaim lærere til å undervise på seminarer ved fire jødiske skoler og på ytterligere 20 andre steder Russland. Totalt deltar personale tilknyttet senteret på ca 90 seminarer i Russland i året.
Norske givere har via HJH bidratt med over fem prosent av nettopp dette senterets årlige utgifter (vel 35000$ av et budsjett på 600 000$) gjennom disse årene. Norske venner av Israel, har trofast gitt av sine midler slik at senterhjertet har kunnet banke, spre varme, håp og aktiviteter til de uttallige russiske jødene som har levd sine liv i diaspora – inntil de med støtte og hjelp blant annet fra Norge kom hjem til Israel. Men det er mange flere der ute.

Det lysner for Sashas og hennes sønn
For Sashas eldste sønn ble livet i Russland litt feil. Men kanskje enda vanskeligere i Israel.

Sasha griper oss i armen. Hun vil så gjerne fortelle sin historie. Her i den lille menigheten hvor hun føler seg trygg og hjemme, kan hun åpne for trykket. På grunn av at bare faren var jøde har hun selv endelig fått konvertere her i Israel. Resten av familien i Russland er ateister.
Sasha flyttet til Israel for 7,5 år siden. Grunnen var at hennes eldste sønn reiste alene til Israel da han bare var 18 år. For 11 år siden.

Mentalsykehus
– Hjemme i Russland hadde vi et vanskelig liv. Sønnen vår dro til Israel fordi vi ventet for mye av ham. Plutselig fikk jeg en telefon fra et mentalsykehus: En buss-sjåfør hadde sett en ung mann sitte barføtt på en stein i Negevørkenen. Politiet tok ham med til et mentalsykehus. Han var dehydrert og veldig mentalt syk. En venn tok seg av ham etterpå.

Jeg dro med en gang til Israel, ved påsketider. Besøkte Klagemuren. Jeg bare MÅTTE hit!, forteller moren. Hun ringte sønnen, som ble kjempeglad for å høre morens stemme. De møttes. Men sønnen måtte bli på mentalsykehuset – i flere år. Da Sasha reiste tilbake til Russland, ble det problemer med resten av familien. Hun valgte å skille seg fra ektemannen og måtte også forlate sin yngste sønn. – Det var hardt, men jeg måtte tilbake til Israel og min eldste sønn som trengte meg mest, sier hun med tårer i øynene.

Møtt med varme
Uten penger til mat, fikk hun 50 shekel (ca. 75 kr) som Zdaka (gave til fattige) til Purim. Hun ble inderlig glad for å kunne kjøpe litt mat foran høytiden.

– Jeg møtte Ira og denne menigheten som tok meg inn i varmen. Jeg fikk undervisning, hjelp til konvertering og har lært meg hebraisk og engelsk fordi jeg fikk jobb innen programmering og IT en uke etterpå! I dag er min sønn nesten frisk, han er nå 29 år, og livet begynner å smile. Her i Israel stemmer alt! avrunder Sasha, som aldri går forbi en Zdaka-bøsse så sant hun har en slant å gi.

Fikk hjelp
Daniel Grits, 28, (bildet) immigrerte fra Moskva i desember 2006. Med kone og to små barn, en på to år og en på seks måneder. 
Hvorfor? – Jo, fordi jeg er jøde, fastslår han. Daniel lærte om jødiske tradisjoner i to år før han kom. – Nå har jeg byttet fra jødisk liv til et religiøst liv, smiler han sjenert.

Men det var ikke lett å komme hit. Planleggingen startet for alvor seks måneder før avreise. Ira og pappa Zeev har hjulpet oss med ALT gjennom Machanaim, forteller den unge sosiologen som nå går et nytt liv i møte – sammen med en kjær kone og de to små. Han har ingen besteforeldre eller annen familie å ty til, derfor er Machanaim og menigheten så utrolig viktig for ham. Han kommer for å suge til seg all kunnskap, og nyter å høre et par timers foredrag om Purim av Zeev Dashevskij.