Hjem fra Etiopia
Myndighetene er vanskelige, folk er fattige, og muligheten til å bli hentet til Israel kan nok friste flere enn jødene. Derfor har forberedelsene tatt lang tid, men nå er tingene ferdiganalysert, og de praktiske ordningene er på plass. 23 millioner dollar over tre år vil være regningen. Det er mye penger og et stort løft ved siden av alt annet som skal på plass. Pengene skal dekke alle flyreisene og alle formaliteter som må til før folk kan reise. Det blir også satt i gang hebraisk-kurs mens de venter – i opptil tre år – det blir mange lærere og mye læringsmateriell. De har samlet seg i “venteleire”. Det sier seg selv at det kan bli primitivt, og det kreves tilsyn av leger og sosionomer og hjelp til mat og klær. Når de så kommer til Israel, fortsetter kostnadene, og det er klart at slike vurderinger også er med i det store bildet. Da vi startet dette arbeidet, tenkte vil de færreste av oss i slike veldige summer som det er snakk om. Å absorbere 18.000 innvandrere i Israel vil over en 5-årsperiode koste staten Israel 40 millioner dollar! Det er da det er godt å slippe totalansvaret, men få være en liten brikke i det store puslespillet. For det er jo det som legges!
Regjeringen i Israel står for “velkomstkurven” – lånegaranti på 300.000 shekel, forsikring og utdannelse.
Jewish Agency står for resten av boligkostnadene, helt nødvendig møblering, transport og jobbtrening.
I Israel i dag er det ca. 10.00 etiopiske småskolebarn, 19.000 etiopiske tenåringer og 1800 studenter. Alt dette koster selvsagt også penger, og så ser regnestykket slik ut:
23 mill. dollar i Etiopia for forberedelse til emigrasjon. 40 mill. dollar i Israel til nødvendig absorbsjon. 37 mill. dollar til suksessfull integrasjon.
Til sammen blir dette et løft på 100 mill. dollar. Da snakker vi bare om utgifter med å få hjem resten av jødene fra Etiopia. Det hører så romantisk ut – så profetisk og flott, og vi gleder oss og glemmer alle disse tallene. Derfor er det fint å bli minnet på dem av og til, for uten penger og uten hjelp lar dette seg simpelthen ikke gjennomføre. Og det er her vi kan få lov til å være med å dele ansvaret. Det er det som gjort at jeg opplever det så meningsfullt å få være med!
