Frivillig og profesjonell hjelp til rådløse immigranter

Moshe Massashe Alamo (ryggen til vinduet) overlevde da en rakett fra Gaza-stripen 27. desember traff soverommet i leiligheten i Netivot, sør for Sderot. SELAHs kriseteam var raskt på plass, f.v Micha Feldmann, Alex Altshuler og Alex Gershanov. (Foto: Israel-Sun).

Ruth Bar-on leder SELAH, her sammen med to av de frivillige, Shani og Hanna.

Da nevøen og niesa på 10 og 12 år mistet sin mor i kreft for noen uker siden, flyttet Elmaz inn i leilighet sammen med sine to egne barn. SELAH har vært til uvurderlig hjelp i denne perioden. (Foto: Eduard Kaprov)

Jeg satt på Ruth Bar-ons enkle kontor i Tel Aviv en morgen midt i januar. Hun er daglig leder av Selah. Sammen med oss satt en gruppe medarbeidere; sosionomer, sosialarbeidere, psykologer, miljøarbeidere og pedagoger. Møtet gjaldt dagens arbeid. Krigen raste fortsatt i Gaza, og folk i sør var skremte av alle rakettene og granatene. Heldigvis var bare noen ganske få blitt drept, men flere var blitt skadd, hjem ødelagt. Det var mange som trengte en hånd å holde i og praktisk hjelp til små og store ting.

Svekket økonomi for frivilligheten
Ruth Bar-on fortalte at den økonomiske situasjonen for frivillige organisasjoner hadde utviklet seg dramatisk i løpet av høsten i kjølvannet av finanskrisen. Selah hadde nesten ikke penger og måtte innstille en del aktiviteter. Men så brøt krigen ut. De frivillige insisterte på å få hjelpe. Tross pengemangel hadde Selah kontaktet de 1 700 familiene som bodde i faresonen for rakettene – mennesker de hadde hatt kontakt med i løpet av de siste to årene. Mange av disse trengte bare en enkelt telefonsamtale, mens andre hadde behov for flere og kanskje hjembesøk.

Alvorlige traumer
– Du vet, dette har så utrolig mange sider. Tenk deg hvordan det føles for en gammel dame, over 80 år, som bor alene og er dårlig til beins, og som da skal komme seg ned i beskyttelsesrommet i kjelleren i boligblokken der hun bor – på 15 sekunder når alarmen går! sier Ruth Bar-on. Det var en følelse å kjenne på…..

– Eller å være ansatt – enn si pasient – på et pleiehjem. Mange av disse bygningene er ikke spesialbygget for å motstå rakettangrep. Og så går alarmen. Du har 15 sekunder. Mange av våre klienter har alvorlige traumer. Når det kommer en krig på toppen, dukker de andre tingene også lett opp igjen, sier Ruth Bar-on og ser alvorlig fram for seg.

Senere på dagen dro vi på hjembesøk til Sderot. Byen var preget av situasjonen; flere hus var skadet og det hang flagg overalt. Besøkende hadde “plantet” balkongflagg tett i tett i blomsterrabattene langs veien. Det hang store flagg bundet sammen til lange lenker fra palme til palme langs gatene. Det minnet om flaggene på juletreet, men i stor størrelse. Israelere fra alle kanter av landet hadde kommet for å vise sin solidaritet. De fleste av flaggene var helt nye.

Tunge skjebner
Men det er svært mange tunge skjebner, uavhengig av krigen – den bare forsterker det hele. Vi besøkte en familie, opprinnelig fra Etiopia. Mor ventet på nyretransplantasjon og hadde nå dialyse fire ganger i døgnet. Sykdomshistorien hennes hadde utallige forviklinger. I tillegg hadde de mistet et barn i sykdom for tre år siden. Og eldste sønn var tidligere blitt alvorlig skadet i en ulykke i det militære og hadde vært dypt deprimert etter det. Da krigen brøt ut, gikk han inn i “the safe-room” i huset de bor i – og nektet å komme ut igjen. Han var stiv av skrekk. I en slik tung situasjon var det en lettelse å få besøk av Selah-medarbeidere som kunne lytte og prate, gi nærhet og omtanke og få stemningen opp litt. Hjelpe familien videre i vanskelige prosesser som kommer på toppen av angsten i en krigssituasjon.

Og vi besøkte hjemmet til to barn fra Kaukasus som hadde mistet mor i kreft tre uker før! Far var helt ute av bildet. De bodde i en litt sliten boligblokk. Gutt og jente, 10 og 12 år gamle. – “Hvordan har de hatt det i bomberommet i kjelleren?” tenkte jeg. En moster hadde heldigvis flyttet inn, sammen med sine to barn. En stor omveltning for dem alle, selv om de hadde hatt tid til å forberede seg på, at de skulle miste mor. Det så ut til at barna hadde det brukbart, alt tatt i betraktning, men moster trengte nok all mulig støtte i tiden framover. Sorgen over å ha mistet søsteren – og eneansvaret for fire barn tynget henne tydelig. Så Selahs omsorg og støtte var nok helt nødvendig, for at dette skulle gå. Man drøftet hvordan hverdagen kunne gjøres lettere. Her var en del praktisk å ta fatt i.

Stiller opp for hverandre
Vi var også innom en såret soldat på Barzilai-sykehuset i Ashkelon. Skadene hans var heldigvis ikke alvorlige og han hadde det etter forholdene bra. Fem medsoldater satt ved sengekanten og pratet muntert, mens store deler av familien sto rundt. Dette var en familie med etiopisk bakgrunn. I korridoren gikk en liten bror på ca 8 år.

– Men er ikke du på skolen da?” spurte Micha Feldmann, Selahs mann med mangeårig erfaring fra arbeid i Etiopia med jødiske immigranter.

– Nei, jeg må være her hos broren min. Han er såret så han trenger meg nå.

– Dette er helt typisk for den etiopiske kulturen – å stille opp på denne måten for sine medmennesker”, forklarte Feldmann.

– Her har vi andre mye å lære. Spør du en etiopisk jøde om veien, vil han følge deg, for å være sikker på at du finner fram.

Avlasting i vanskelig hverdag
Det er mange israelske hjelpeorganisasjoner og enkeltmennesker som gjør det de kan i denne vanskelige situasjonen. Krigen er avsluttet, men få tror at det blir ro i området framover. Daglig skytes det fortsatt raketter ut fra Gaza. Angsten sitter i befolkningen. Bygninger blir reparert. Men skadene på sinn og kropp tar det år å hele. Det er fantastisk å se hvordan Selah stiller opp for immigrantene i sør, men som Ruth Bar-on sier, – Uten pengene fra HJHs givere og alle de andre gode menneskene rundt om i verden, hadde det ikke gått.

For eksempel hender det at de sender en sosialarbeider som kan ta seg av de yngre søsken en ettermiddag i uken, slik at storesøster (Du husker kanskje Fethelwork, se HJHs informasjonsavis mai 2008)) kan få fri til å gjøre hyggelige, egne ting, hvis hun har ansvaret for en søskenflokk. Tanken er at hun også trenger å få være ung og slippe ansvaret noen timer, slik at en vanskelig hverdag blir lettere å bære. Og de små kan forholde seg til en annen voksen. De har kanskje ting de strir med og som de ikke vil snakke om for å skåne den store søsken. Den samme personen kommer fra Selah hver uke – så det blir som en venn av familien.

Vaskemaskin og busspenger
Eller det kan være at en vaskemaskin kan lette jobben for en voksen, som plutselig får ansvaret for flere mindreårige barn. Selah skaffer midlertidig bolig til immigranter som har fått ødelagt sin egen i et rakettangrep og de hjelper folk med å få den statlige hjelpen de har krav på i en slik situasjon. Mange skjemaer skal fylles ut, takstmann skal komme, håndverkere skal hyres inn. Som immigrant kan det bli mye å forholde seg til i et nytt land, med et nytt språk og en annen kultur. Da er det godt å få hjelp og veiledning av Selahs mange frivillige. Det er ofte mennesker som bruker sin fagkunnskap for å hjelpe medmennesker på fritiden. Selah bidrar til å hjelpe de mange vanskeligstilte, psykologsamtaler kan hjelpe en tenåring som er blitt sengevæter. Fiolintimer kan lette savnet av en mor som omkom.

Her brukes penger med omtanke, nå mer enn noen gang før pga finanskrisen. Men behovene er store og mange trenger sårt til medmenneskelig omsorg og praktisk hjelp og støtte. Som givere kan vi finansiere vaskemaskinen og busspenger til de frivillige, en bok eller en leke som kan glede et barn. Gjennom den økonomiske støtten fra bl.a. Hjelp Jødene Hjem er det mulig for Selah å nå ut til enda flere. Vi kontrollerer og vet at det er kvalitet over det arbeidet de gjør og at pengene fra Norge hjelper mennesker i krise.