Drømmen om Jerusalem – en ny hverdag i Jerusalem

Som avskjedsgave fikk vi et tradisjonelt, etiopisk Gobetta-spill som denne kvinnen selv hadde laget – som takk til HJH for den økonomiske støtten til senteret. (Foto: Fridtjof Berg)

Disse flotte damene i sine tradisjonelle klesdrakter byr på hjemmebakt brød, mens Eli takker Mirjam (t.h.) for at vi har fått lov til å komme innom. (Foto: Fridtjof Berg)

Hverdagen fortoner seg nok noe annerledes for de etiopiere som vi treffer (under HJH-turen i oktober) i et senter i den slitne bydelen Katamonim i Jerusalem. Senteret drives av Hadassah Sykehuset, med støtte fra HJH. Vi kommer på ukedagen for immigranter fra Etiopia og blir møtt av senterleder Mirjam, sammen med flere unge kvinner som både snakker hebraisk og amharic (det etiopiske språket, som de fleste immigranter fra Etiopia snakker).

Dette er et helseprosjekt som skal forebygge sykdommer gjennom riktig kosthold, mosjon og tidlig diagnostisering. Her får immigrantene opplæring, på sitt eget språk, i hvordan man lager mat med rimelige israelske matemner. Ved å se hvordan disse skal behandles og prøvesmaking på ferdige retter, kan kvinnene få ideer til et sunnere kosthold for familien. Mange er analfabeter, så de må se hvordan det skal gjøres. Noen matvaner som for eksempel masse sukker i tynn te til små barn, prøver senteret å få slutt på.

“Buna”, en tradisjon for hvordan kaffen tilberedes og serveres ved festlige og høytidelige anledninger, demonstreres. Vi får ekte etiopisk kaffe, etter at en av kvinnene har gått rundt i forsamlingen med en glovarm stekepanne med rå kaffebønner i – duften er nydelig! Hun støter deretter bønnene i morter, og tilbereder drikken i en gryte. Vi får den høytidelig servert i små kopper.

Og vi får hjemmebakt brød til – kornet er importert fra Etiopia. Det smaker søtt og litt krydret, så dette inneholder nok litt mer enn en vanlig norsk brøddeig.

Som senterleder Mirjam sier: “Det er viktig at de tar vare på noen av sine tradisjoner og er stolte av dem. Nå ville de vise sin gjestfrihet og takknemmelighet, for den hjelpen de har fått fra de norske giverne.”

I presentasjonen av arbeidet i senteret, så vi også at det drives mosjonsgrupper. Brukerne fra Etiopia og Russland har ingen tradisjon for den slags. Hverdagen i Etiopia ga mosjon nok! Men med et stillesittende byliv, med vann i springen og elektrisk komfyr, er behovet annerledes. Og kvinnene må overbevises om nødvendigheten av å bevege seg mer.

På senteret er det helsepersonell som snakker amharic. Da er det lettere å ta en tur innom helsesøster. Og gjennom foredrag blir de gjort oppmerksom på hvilke symptomer som man skal ta alvorlig. Formidling av kunnskap om barnesykdommer, svangerskap og fødsel, diabetes, kreft og hjerte- og karsykdommer har hjulpet denne befolkningsgruppen til en målbart bedre helse i andre boligområder der dette har vært prøvd.

“Vi regner derfor med at vi også skal oppnå gode resultater for denne gruppen – og for de eldre, enslige, russiske immigrantene som kommer her de andre dagene,” smiler Mirjam fornøyd, før vi går.